Gå til innhold

Det rakner og jeg strigråter. Flere med utfordrende-barn historier?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Medisinere en toåring for ADHD? Utrede en toåring for ADHD?

Anonymkode: 6c207...164

Tull. Alt i dag er ADHD, og alt skal helst medisineres, slik de gjorde i psykiatrien på store institusjoner på 1950 tallet. 

Anonymkode: d4df1...610

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Gud bedre , klarer du å være mer nedlatende i innleggene dine? Please ikke få barn før du lærer om barn,empati,  at barn er forskjellige og at noen barn krever mer enn andre 

Anonymkode: 1bc20...a09

Vet du hva? Dette handler ikke om meg, det handler om ts. Kommentaren din er avsporing.

Men trenger du å vite det, så har vi vært forsterket fosterhjem lengre enn jeg tenker du har levd. 

Anonymkode: d4df1...610

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.28):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

men hva gjør dere? det sier du ingenting om. hvordan irettesetter dere ungen? hva gjør dere når hun slår, eller er våken på natten? 

som det ser ut for meg, ut i fra hva jeg leser, så lar dere henne styre hele showet og at dere bre føyer dere. 

har det noe å si om hun raser? eller om hun gråter om hun ikke får det som hun vil? 

det høres mer ut som at hun har fått viljen sin hele veien, og selvfølgelig blir det trass og uvilje om hun ikke får det. det kan god hende at jeg totalt misforstår her, dette er bare slik jeg tolker det ut ifra hva du skriver

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

BUP her jeg bor vil ikke utrede ADHD og i hvertfall ikke teste ut medisin før skolealder. Har aldri hørt om en 2-åring som tas inn til vurdering på BUP engang, med mindre det er mistanke om autisme. Da er helsesykepleier også med ifm henvisning. 

Anonymkode: 34330...868

Det er helt vanlig at toåringer utredes i BUP. Også uten mistanke om autisme. De fleste BUPer med litt størrelse har eget sped- og småbarnsteam.

 

Anonymkode: f9cbf...70b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du lest Hedvig Montgomery sine bøker om 0-2? Og det neste trinnet? Mye bra. Så små barn må roses og elskes MYE og ha god tilknytning. Først da kan man jobbe med å regulere følelser.

Anonymkode: 7213e...8d1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søk skikkelig hjelp og få utredning! Og husk noe viktig- får barnet en diagnose så er det utrolig viktig med en forutsigbar hverdag og faste rutiner. Det er selve tryggheten for f.eks. autister! ❤️ Mister de rutinene så mister de tryggheten. Hilsen mor til gutt med autisme på 14 - som var og er MYE roligere enn ditt barn, men likevel hadde den diagnosen. Alle med spesielle behov er ulike, så bra hjelp, støtte og utredning fra gode flinke fagfolk, enten det blir diagnose eller ikke, kan hjelpe dere masse. Jeg blir sliten bare av å lese om dere ❤️

Anonymkode: 47f48...a24

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kan jeg bare få be dere om å snu speilet litt.... Jenta vokser opp og tilpasser seg deres stress - ikke omvendt. Håper du forstår det og hvilke konsekvenser dette får for henne.

Anonymkode: f4ce8...021

Mitt innlegg, som du siterte, var svar på et annet innlegg. 

Anonymkode: 6c207...164

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 11.28):

De utreder ikke 2 åringer , hver fall skal det svært mye til 

Anonymkode: 1bc20...a09

Vel, jo. Min fikk diagnosen barneautisme før 3. Jeg mistenkte det da han var 8 mnd.

Men med TS høres det ut som en temperamentfull unge.

Kjæresten min har en helt funksjonsfrisk unge i barneskole alder. Han sliter med å regulere følelser. Masse følelser og frustrasjonen og voksne rundt på skole etc som ikke ser han, gjør at han kan utagere.

Etter jeg kom inn i bildet har han endret seg masse. Mye flinkere å regulere seg og sette ord på ting. Har brukt samme fremgangsmåte som på min og den metoden funker på alle barn. 

At den voksne observerer, lytter og ser barnet. At en holder seg rolig og rasjonell, er konsekvent og tør å slå hardt ned på vold og utagering, men på en trygg og bestemt måte. 

Barn, som dyr, responderer på rolig og trygg energi. Og at en er kort, konsist og har klare retningslinjer. 

Anonymkode: 69a06...aef

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

kjærring skrev (På 1.12.2024 den 12.10):

men hva gjør dere? det sier du ingenting om. hvordan irettesetter dere ungen? hva gjør dere når hun slår, eller er våken på natten? 

som det ser ut for meg, ut i fra hva jeg leser, så lar dere henne styre hele showet og at dere bre føyer dere. 

har det noe å si om hun raser? eller om hun gråter om hun ikke får det som hun vil? 

det høres mer ut som at hun har fått viljen sin hele veien, og selvfølgelig blir det trass og uvilje om hun ikke får det. det kan god hende at jeg totalt misforstår her, dette er bare slik jeg tolker det ut ifra hva du skriver

Og her høres det litt ut for meg som at du ikke vet helt hva du snakker om.  Irettesetting er faktisk ikke løsningen på alle problemer med barn, selv om mange her inne synes å tro det. Vår gutt kunne du irettesette til du ble blå i trynet, det hjalp ikke en døytt. Det viste seg nemlig at han hadde autisme, og da er det andre mekanismer i spill. Og han var mindre utfordrende enn det barnet ts beskriver, men hadde også store raserianfall som ikke gav mening for oss. Det fremstår ganske tydelig i hovedinnlegget at disse foreldrene gjør alt de kan, men at det er noe ved barnet som de trenger hjelp til å forstå. Jeg mener BUP er rett sted å be om hjelp til dette.

Anonymkode: a27ba...098

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Og her høres det litt ut for meg som at du ikke vet helt hva du snakker om.  Irettesetting er faktisk ikke løsningen på alle problemer med barn, selv om mange her inne synes å tro det. Vår gutt kunne du irettesette til du ble blå i trynet, det hjalp ikke en døytt. Det viste seg nemlig at han hadde autisme, og da er det andre mekanismer i spill. Og han var mindre utfordrende enn det barnet ts beskriver, men hadde også store raserianfall som ikke gav mening for oss. Det fremstår ganske tydelig i hovedinnlegget at disse foreldrene gjør alt de kan, men at det er noe ved barnet som de trenger hjelp til å forstå. Jeg mener BUP er rett sted å be om hjelp til dette.

Anonymkode: a27ba...098

Så fint at du svarte. Kun de som har hatt spesielle barn, vet hvor krevende det er. Foreldre med «vanlige barn» tror det er bare å gjøre det samme som de gjør. Har hatt begge typer, så jeg vet. Det er et hav av forskjell. 
ts, du er ikke alene. Du har fått et krevende sårbart barn, og det er ikke rart du er sliten. 

Anonymkode: 3d219...052

  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har barn med diagnoser. Alt fra tidligere alvorlige diagnoser, kroniske diagnoser og adhd. Trakk kanskje ikke helt vinner-loddet. Men jeg har mange års erfaring med utfordrende hverdag, sammenbrudd ect. Vi har deltatt på div kurs via Bup. Dersom du mistenker at barnet ditt kan ha en diagnose eller bare har div symptomer på diagnoser så anbefaler jeg deg å ta det videre via barnehage eller Helsestasjon. Barnehage kan søke råd via ressursteam i kommunen ev at Ppt kommer ut og ser på barnet i barnehagen. Helsestasjonen kan følge dere opp på bekymringen deres og gi råd om hvordan tilrettelegge hverdagen etter beste evne så ikke foreldre også møter veggen. Jeg har stått i uendelige kamper, diskusjoner, meltdown og mange andre ting livet har kastet på meg, men nå som barna er blitt tenåringer så ser jeg hva jeg har fått igjen for slitet. For ja, det er slit! De er flotte tenåringer som fungerer så godt som normalt til tross for sine utfordringer og diagnoser. Men det har vært jævlig tøft, ingen tvil om det.

Ser en annen lengre oppe skrev de ble skilt og det var mest sannsynlig positivt. Samme skjedde her og ja, det var til det beste for alle. Vi har kunne dele ungene fra hverandre og fått litt pause. Ikke at jeg anbefaler det, men det illustrerer hvor tøft det kan være for et samliv. 

 

Håper du finner hjelp og støtte. 

Anonymkode: e2180...7ca

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette barnet MÅ jo ha en eller annen slags diagnose. Her er det ikke vits i å lese noen bøker og høre noen podcaster, her trengs det sterkere lut til. Du må få koblet på fagfolk. Ta kontakt med lege, krev utredning, ta kontakt med Familiens hus - barne og familiehjelpen.

Du kan også melde deg selv til barneverntjenesten, men det har jo ikke noe å si om de fatter vedtak om et kurs, eller om du oppsøker dette kurset utenom barnevernet. Men det barnevernet kan hjelpe til med i tillegg er å skriver ekstra henvendelser til BUP for å rett og slett presse litt på (BUP er helt ualminnelig late), og for eksempel hjelpe dere med avlastning. Og få dere fortere frem i eventuelle køer for veiledning. Men jeg tenker at veiledning blir for lite, barnet trenger jo utredning og faglig hjelp. 

Anonymkode: 4a16b...f45

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.36):

Hva mener du, ikke din skyld? Du snakker om toåringen din som om dette er en skrekk film. Barne som er et biologisk avkom fra dere og som har bodd, blitt oppdrat og sett til dere som foreldre. 

Selvfølgelig er dere de ansvarlige. 

Flaks for dere at barne er 2 år, herfra kan det bare gå opp å frem. Om du ikke klarer å snu skuta selv så ber du bv om veiledning.

Anonymkode: 8d006...e9e

Herregud, ta deg sammen. Du snakker med et menneske helt på felgen. Noen to-åringer er som en skrekkfilm. Særlig om man har en krevende en som man ikke helt vet hvordan man skal takle. 
 

 

Anonymkode: b01f0...147

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dere høres slitne ut etter en dårlig start på foreldrelivet. Noen babyer kan være ekstremt needy. 

Jeg tenker de fleste 2åringer ville oppført seg slik du beskriver, om foreldrene var totalt utslitt, hadde fått en knekk i selvtilliten og ikke satte skikkelige grenser. Barn utagerer når foreldre fremstår usikre. 

Det høres også ut som dere er redd for hva andre vil tenke ts? At andre foreldre tar med barna på, fly, kafé, butikk og ferier, betyr ikke at det alltid går smertefritt. Om du ser deg rundt, vil du se mange fortvilte foreldre som prøver å håndtere et trøtt og frustrert barn på butikken, kafeen, senteret, flyet, bussen, toget.

Dere må ta barnet med ut. Hun trenger intrykk og stimuli. Hun må få oppleve helt vanlige sosiale situasjoner der ute i verden. 

Jeg har mer enn én gang, sittet ved siden av et veldig frustrert og sint barn på gulvet i butikken, mens alle ser på. Jeg har måttet bære et skrikende barn hjem fra selskap. 

Barn gråter og tester grenser over alt. Noen ganger går det fint, og noen ganger går alt i lås. Dette opplever de aller fleste foreldre mer enn én gang. Det vil bli lettere til eldre barnet blir. 

Er helt uenig i alle som skriker diagnoser her. Barnet ditt var en krevende baby, og nå er dere utslitt og har blitt kastet ut i selvstendighetsalderen. Det er en krevende tid, men det går over.

Enig i at et kurs og foreldreveiledning kanskje kunne være noe. Dere må få noen gode tips og hjelp til selvtilliten. Forhør dere med helsestasjonen.

Dette går bra ts 💪

 

Anonymkode: 427e2...903

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 21.34):

Vi var igjennom noe liknende med den ene vår. 

Ble tidlig i skolealder utredet, og vi endte med diagnosen følelsesmessig reguleringsvansker i barndom - altså noe man vokser av seg!, samt evnetester som viste at barnet var ekstremt begavet. 

Så ingen skumle livsvarige diagnoser. 

Jeg skal ikke si at alt nå er lett, men det er en helt annen verden. Jeg føler ikke lenger jeg balanserer på en knivsegg etter barnets humør. Og vi ser svært lyst på barnets fremtid. 

 

(Jeg lagde også innlegg her da alt stormet så verst, og jeg fikk enormt med tips om både adhd og autisme, da disse også ofte har dette sinnet. Så jeg fryktet et liv i frustrasjon. Men vårt barns sinne er altså noe som det vokser gradvis av seg)

Anonymkode: 856b9...c5d

Kan jeg spørre litt om hvor "ekstremt" det var?

Jeg vet ikke om jeg mistenker noen form for diagnoser på mitt barn på tre år, men regulering av følelser er vanskelig. Følelsene er voldsomt store, og den minste ting som gjør henne litt lei seg blir veldig stort, og kan komme ut i et voldsomt "sinne". Hun er en god, varm og blid jente, og barnehagen forteller at hun er sosial, en som alle vil ha med i leken og at det heldigvis ikke virker avskrekkende på de andre barna at hun får disse utbruddene.

Barnehagen opplever det samme som oss at følelsene hennes er veldig store, og hun er lik i barnehagen som hun er hjemme. Noe som er litt kjipt, litt trist eller leit blir veldig stort. Hun har et godt språk, men ut kommer bare gråt og skrik. Det er ikke mulig å nå inn til henne, og tilnærmingen må justeres fra gang til gang. Noen ganger blir hun febrilsk og vi kan ikke se på henne, snakke til henne, ta på henne osv. Andre ganger kan det hjelpe å sitte i nærheten, men ikke inntil, og andre ganger vil hun ha trøst på fanget. Barnehagen understreker at det ikke er noe å bekymre seg for, og selv om det er et lavterskel samarbeidstilbud i kommunen mellom hjem, bhg og kommune så mener de at vi ikke er der. Likevel bemerker de at følelsene er større hos henne enn andre barn, og at hun sliter mer med å regulere de. På en annen side kaller de henne for solstrålen i barnehagen.

Hun er virkelig en solstråle også, men så er det helt grusomt når det butter, og derfor er det vanskelig å beskrive hverdagen som veldig krevende. Vi har det jo så fint også! Likevel kjenner jeg meg igjen i det å balansere på en knivsegg. En del av meg ønsker ikke å beskytte henne for all motstand, man kan ikke alltid få det som man vil, men noen ganger gjør jeg alt jeg kan får å unngå å trigge noe.

Anonymkode: f37ce...e2e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan jeg spørre litt om hvor "ekstremt" det var?

Jeg vet ikke om jeg mistenker noen form for diagnoser på mitt barn på tre år, men regulering av følelser er vanskelig. Følelsene er voldsomt store, og den minste ting som gjør henne litt lei seg blir veldig stort, og kan komme ut i et voldsomt "sinne". Hun er en god, varm og blid jente, og barnehagen forteller at hun er sosial, en som alle vil ha med i leken og at det heldigvis ikke virker avskrekkende på de andre barna at hun får disse utbruddene.

Barnehagen opplever det samme som oss at følelsene hennes er veldig store, og hun er lik i barnehagen som hun er hjemme. Noe som er litt kjipt, litt trist eller leit blir veldig stort. Hun har et godt språk, men ut kommer bare gråt og skrik. Det er ikke mulig å nå inn til henne, og tilnærmingen må justeres fra gang til gang. Noen ganger blir hun febrilsk og vi kan ikke se på henne, snakke til henne, ta på henne osv. Andre ganger kan det hjelpe å sitte i nærheten, men ikke inntil, og andre ganger vil hun ha trøst på fanget. Barnehagen understreker at det ikke er noe å bekymre seg for, og selv om det er et lavterskel samarbeidstilbud i kommunen mellom hjem, bhg og kommune så mener de at vi ikke er der. Likevel bemerker de at følelsene er større hos henne enn andre barn, og at hun sliter mer med å regulere de. På en annen side kaller de henne for solstrålen i barnehagen.

Hun er virkelig en solstråle også, men så er det helt grusomt når det butter, og derfor er det vanskelig å beskrive hverdagen som veldig krevende. Vi har det jo så fint også! Likevel kjenner jeg meg igjen i det å balansere på en knivsegg. En del av meg ønsker ikke å beskytte henne for all motstand, man kan ikke alltid få det som man vil, men noen ganger gjør jeg alt jeg kan får å unngå å trigge noe.

Anonymkode: f37ce...e2e

Høres ut som min 3 åring. Helt normal jente med masse store følelser. Veldig empatisk og kreativ. Hun er langt kommet sosialt. Hun forstår mer enn vi tror, så vi må passe ekstra på rundt henne. 

Det er mye utvikling som skjer når man er 3 år. Dette skal barnet bearbeide på sin måte. 

Ikke vær redd store følelser. Det er ikke farlig. Det kan bare være litt høyt innimellom. Bruk ørepropper 😉 Behold roen og bare vær der med henne. La henne få lov til å føle stort og høylytt, uten skam. Regner med hun elsker like sterkt også? 😊🥰 

Om barnehagen og kommunen mener at dette ikke er noe å bekymre seg for, så ville jeg hørt på dem.

Alle barn er forskjellige, selv om mye er likt. Dere har fått en jente som føler stort og mye. På godt og vondt. 

 

Anonymkode: 427e2...903

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er helt uenig i alle som skriker diagnoser her. Barnet ditt var en krevende baby, og nå er dere utslitt og har blitt kastet ut i selvstendighetsalderen. Det er en krevende tid, men det går over.

Mek dette kan jo du umulig vite ut fra ett innlegg. Her synes jeg faktisk det er et bedre råd å be ts søke hjelp, uavhengig av hva årsaken er

Anonymkode: a27ba...098

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mek dette kan jo du umulig vite ut fra ett innlegg. Her synes jeg faktisk det er et bedre råd å be ts søke hjelp, uavhengig av hva årsaken er

Anonymkode: a27ba...098

Og det gjorde jeg. 

Syns det er en uting her på KG at mange diagnoser svært små barn med alvorlige diagnoser, og skremmer livet av allerede slitne foreldre.

Anonymkode: 427e2...903

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og det gjorde jeg. 

Syns det er en uting her på KG at mange diagnoser svært små barn med alvorlige diagnoser, og skremmer livet av allerede slitne foreldre.

Anonymkode: 427e2...903

Ja det kan jeg være enig i, men samtidig sitter det mange foreldre med erfaringer med hvordan det er å ha barn med diagnoser, og som kjenner seg igjen i fortvilelsen til disse foreldrene. Felles for mange av disse erfaringene er også at man vet at det går an å bruke ganske mange år med bekymring og "det går seg nok til", før det oppstår så store utfordringer at man blir nødt til å gjøre noe. Og da er det skikkelig leit å tenke på alle de årene der du kunne ha forstått og hjulpet barnet ditt på en bedre måte, istedet for å føle seg som verdens verste forelder (som KG også ofte vil ha deg til å føle deg, med alt sitt "dette handler jo om deg"). Jeg sier så klart ikke at dette barnet har en diagnose, men jeg synes det er verdt å sjekke om det ligger noe mer under enn vanlig toåringsadferd.

Anonymkode: a27ba...098

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som min 3 åring. Helt normal jente med masse store følelser. Veldig empatisk og kreativ. Hun er langt kommet sosialt. Hun forstår mer enn vi tror, så vi må passe ekstra på rundt henne. 

Det er mye utvikling som skjer når man er 3 år. Dette skal barnet bearbeide på sin måte. 

Ikke vær redd store følelser. Det er ikke farlig. Det kan bare være litt høyt innimellom. Bruk ørepropper 😉 Behold roen og bare vær der med henne. La henne få lov til å føle stort og høylytt, uten skam. Regner med hun elsker like sterkt også? 😊🥰 

Om barnehagen og kommunen mener at dette ikke er noe å bekymre seg for, så ville jeg hørt på dem.

Alle barn er forskjellige, selv om mye er likt. Dere har fått en jente som føler stort og mye. På godt og vondt. 

 

Anonymkode: 427e2...903

Absolutt❤️

Jeg tåler lyden, jeg synes bare det er vondt at hun virker å ha det vondt. Glemte å nevne at hun har hatt en form for "selvskading" hvor hun klyper eller biter seg selv i hånda mens hun rister av sinne. Dette skjer sjeldent lenger, men noen ganger tyr hun til det. Det har vært det verste, spesielt når vår innblanding noen ganger gjør det verre.

Andre ganger går hun for seg selv og setter seg i en krok på kjøkkenet og gråter der til hun roer seg, og vi må ikke finne på å se/gå/prate til henne. Det har i det siste blitt hennes måte å regulere seg på, og det er kanskje fint, men synes det er så trist. På en annen side er jeg lik, og har et ganske eksplosivt (inni meg) temperament, og jeg liker heller ikke trøst og kos før jeg har roet følelsene mine.

Anonymkode: f37ce...e2e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...