Det rakner og jeg strigråter. Flere med utfordrende-barn historier?

[AnonymBruker]

Jeg ville også bedt om henvisning til hab/BUP, det kan ligge diagnose/nevrodivergens bak. Jeg har selv en gutt som nylig har fått Aspergerdiagnose og som skal utredes for ADHD, og han var MYE enklere å håndtere i den alderen enn det du beskriver. I mellomtiden (for den prosessen kan ta tid) bør dere få foreldreveiledning. 

Anonymkode: acd8d...73f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det høres helt som vår gutt, og at hun oppfører seg slik har absolutt ikke noe med deg å gjøre! Det er ingenting i barneoppdragelsen du har gjort feil. Husk det!

Be om å få komme til BUP og få en utredning. Det høres veldig ut som ADHD og autisme, og da kan hun få medisiner som kroppen hennes trenger. Det vil avhjelpe en del av utfordringene og gjøre det lettere for henne på skolen bl.a.

Anonymkode: 00fc0...a8f

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville også bedt om henvisning til hab/BUP, det kan ligge diagnose/nevrodivergens bak. Jeg har selv en gutt som nylig har fått Aspergerdiagnose og som skal utredes for ADHD, og han var MYE enklere å håndtere i den alderen enn det du beskriver. I mellomtiden (for den prosessen kan ta tid) bør dere få foreldreveiledning. 

Anonymkode: acd8d...73f

Dere må huske at barnet bare er 2 år. Det er helt uaktuelt å utrede for ADHD og (høytfungerende) autisme i den alderen. BUP er ikke stedet å henvende seg. Hvis det er snakk om barneautisme, så utredes det tidligere, men da hadde nok Ts nevnt andre symptomer i HI. Her er det PPT som må inn. De innvilger ressurser basert på barnets behov, så det er ikke nødvendig med diagnose.

Anonymkode: d67be...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Dere må huske at barnet bare er 2 år. Det er helt uaktuelt å utrede for ADHD og (høytfungerende) autisme i den alderen. BUP er ikke stedet å henvende seg. Hvis det er snakk om barneautisme, så utredes det tidligere, men da hadde nok Ts nevnt andre symptomer i HI. Her er det PPT som må inn. De innvilger ressurser basert på barnets behov, så det er ikke nødvendig med diagnose.

Anonymkode: d67be...b27

BUP kan godt være til nytte her selv om det ikke vil være aktuelt å sette en ADHD-diagnose i denne alderen.

Mitt barn med barneautisme hadde primært symptomer som handlet om å være ekstremt aktiv og "krevende" i den alderen, samt språkforsinket. Særlig hos jenter ser man at de kan ha mindre av de typiske symptomene med manglende blikkontakt og åpenbar stimming.

Anonymkode: f9cbf...70b

[AnonymBruker]

Ts, dere må be om hjelp. Jeg ville ha startet med å snakke med helsesykepleier, som kan råde dere videre på veien. 
 

Anonymkode: 32317...fcd

[AnonymBruker]

Hva sa fastlegen? 

Hva sier de i barnehagen?

Ta kontakt med helsestasjonen og be om en ekstra time uten barnet for å snakke om det 

Anonymkode: 6efc9...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

 

Dere må huske at barnet bare er 2 år. Det er helt uaktuelt å utrede for ADHD og (høytfungerende) autisme i den alderen. BUP er ikke stedet å henvende seg. Hvis det er snakk om barneautisme, så utredes det tidligere, men da hadde nok Ts nevnt andre symptomer i HI. Her er det PPT som må inn. De innvilger ressurser basert på barnets behov, så det er ikke nødvendig med diagnose.

Anonymkode: d67be...b27

Men er ikke PPT bare knyttet til ressurser i barnehage/skole? Det er jo ikke bare i barnehagen det er problemer, foreldrene trenger jo åpenbart støtte når det gjelder hjemmesituasjonen. Dersom det er mistanke om feks autisme, kan dette være et sted å begynne

 

Anonymkode: a27ba...098

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene med et sånt barn nå i snart 6 år. Det var fullstendig kaos fram til han var 5, ingen ville passe ham, jeg var utslitt og deprimert (måtte gjennom ECT) og jeg tror jeg angret på å få barn hver dag i alle de årene. Jeg har også ADHD og jeg har aldri i mitt liv opplevd noe så overveldende som bare en vanlig hverdag med barn. Var på COS-kurs, men jeg opplevde litt at jeg lærte ting jeg allerede gjorde og som kom naturlig til meg.

Min sønn roet seg kraftig da han ble 5. Han er fortsatt en vilter gutt, men nå synes folk faktisk det er okei å passe ham og jeg er ikke så overveldet lenger. Så mulig deres barn også roer seg med alderen? Krysser fingrene for dere 🤞

Anonymkode: 6dd0d...bf2

[AnonymBruker]

Det handler om dere og energien dere utlyser.

Jeg har stått i det samme med barneautisme og det har til tider vært et rent helvete. Men jeg jobbet med han som en spesialpedagog. Spesielt mht selvregulering og regulering av følelser. Og jeg ga en god f i hva folk måtte tenke og mene om ungen fikk full meltdown offentlig. Jeg sto i det og konsentrerte meg om barnet. Lot meg ikke bli stresset eller være utålmodig. 

Det ungen kjente på med meg var at jeg holdt hodet kaldt, var krystallklar på grenser, vi hadde forutsigbare dager med struktur og gode rutiner. Vanskelige følelser og håndtering av de jobbet vi med hver dag. Og jeg oppsøkte situasjoner der barnet slet nettopp for å øve på det.

Han er en av de roligste ungene nå. Flinkere enn jevngamle funksjonsfriske barn til å regulere følelser. Han har lært seg å bruke ord fremfor slag, spark, kloring og spytting. Og ja, jeg har fått mye juling i prosessen.

Han er trygg på meg fordi jeg er bestemt og veldig klar og tydelig. Jeg snakker ikke i ring om ting, men er konsekvent i situasjonen vi står i og veileder barnet.

Høres ut som dere vil ha nytte av COS kurs.

Anonymkode: 69a06...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Dere må huske at barnet bare er 2 år. Det er helt uaktuelt å utrede for ADHD og (høytfungerende) autisme i den alderen. BUP er ikke stedet å henvende seg. Hvis det er snakk om barneautisme, så utredes det tidligere, men da hadde nok Ts nevnt andre symptomer i HI. Her er det PPT som må inn. De innvilger ressurser basert på barnets behov, så det er ikke nødvendig med diagnose.

Anonymkode: d67be...b27

Det er slett ikke sikkert at det at TS ikke har nevnt alle symptomer på autisme i innlegget betyr at de ikke er til stede. Jeg vet de ikke utreder for ADHD så tidlig, men jeg ville absolutt bedt om henvisning. Jeg er enig i at PPT bør inn OGSÅ. 

Anonymkode: acd8d...73f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det høres helt som vår gutt, og at hun oppfører seg slik har absolutt ikke noe med deg å gjøre! Det er ingenting i barneoppdragelsen du har gjort feil. Husk det!

Be om å få komme til BUP og få en utredning. Det høres veldig ut som ADHD og autisme, og da kan hun få medisiner som kroppen hennes trenger. Det vil avhjelpe en del av utfordringene og gjøre det lettere for henne på skolen bl.a.

Anonymkode: 00fc0...a8f

Medisinere en toåring for ADHD? Utrede en toåring for ADHD?

Anonymkode: 6c207...164

[AnonymBruker]

Kan jeg bare få be dere om å snu speilet litt.... Jenta vokser opp og tilpasser seg deres stress - ikke omvendt. Håper du forstår det og hvilke konsekvenser dette får for henne.

Anonymkode: f4ce8...021

[AnonymBruker]

Vi var igjennom noe liknende med den ene vår. 

Ble tidlig i skolealder utredet, og vi endte med diagnosen følelsesmessig reguleringsvansker i barndom - altså noe man vokser av seg!, samt evnetester som viste at barnet var ekstremt begavet. 

Så ingen skumle livsvarige diagnoser. 

Jeg skal ikke si at alt nå er lett, men det er en helt annen verden. Jeg føler ikke lenger jeg balanserer på en knivsegg etter barnets humør. Og vi ser svært lyst på barnets fremtid. 

 

(Jeg lagde også innlegg her da alt stormet så verst, og jeg fikk enormt med tips om både adhd og autisme, da disse også ofte har dette sinnet. Så jeg fryktet et liv i frustrasjon. Men vårt barns sinne er altså noe som det vokser gradvis av seg)

Anonymkode: 856b9...c5d

[AnonymBruker]

BUP her jeg bor vil ikke utrede ADHD og i hvertfall ikke teste ut medisin før skolealder. Har aldri hørt om en 2-åring som tas inn til vurdering på BUP engang, med mindre det er mistanke om autisme. Da er helsesykepleier også med ifm henvisning. 

Anonymkode: 34330...868

[AnonymBruker]

Minstejenta var slik. Nå er hun voksen og ei utrolig flott jente på alle måter! 

Anbefaler Marte Meo metoden. Og boken ‘eksplosive barn’ av Ross Greene. Ta kontakt med Familiesenter hvis dere har det i kommunen.

Hun trenger å lære om følelser. Det finnes bøker for små barn om det. Hun trenger å lære å sette ord på følelsene. Og å regulere dem. Benytt godnattlesetiden om kvelden til å lese i en slik bok.

Jeg angrer nå på at jeg var så usikker på meg selv, at jeg lurte på om det var noe galt med henne, fikk henne utredet osv. det var bare jeg som ikke forstod henne og hvorfor hun var så ulik de andre barna våre. Rett og slett personligheten bare. Hun var bare sensitiv og litt selvsentrert/innadrettet. Født med den personligheten. 

 

Anonymkode: b7bbd...710

[AnonymBruker]

Er vel den typen som sier at ungen er sjefen i huset

Anonymkode: f9bf1...e9d

[AnonymBruker]

Det du beskriver er ikke normalt. Oppsøk helsestasjonen for hjelp. Det er verken din eller barnets skyld, det kan ligge bakenforliggende årsaker til at det blir sånn. Uansett har dere kommet inn i en ond sirkel, dere må få hjelp til å bryte ut av. 2-3 års alderen er for mange foreldre den verste perioden, fordi barnets evne til å kommunisere, sette ord på hva som er galt ikke er utviklet. Det vil antagelig bli bedre. Men det er ingen grunn til å vente. Du lever her og nå! 

Anonymkode: 94e0d...f01

[AnonymBruker]

Føler med deg TS, samme case her. Landet en adhd diagnose i en alder av 6.. sier ikke det er det samme for din men her hadde vi allerede adhd i familie som hjalp å lande beslutningen. 
 

det er helt vilt undervurdert det du gjennomgår.. det er sjukt tungt for deg som mor. 
 
 Aksepter situasjonen, og tilrettelegg for deg selv og barnet så dere får prioritert det helt grunnleggende for dere selv. Det er ille fra ca 2-6, da er det «tabu» å snakke diagnose, selv om alle tenker det.. men les deg opp. Det beste for barn med adhd er uansett bra for alle. 
 

Ikke sammelign deg med «vanlige» barnefamilier, det blir bare vondt. 
 

gi barnet masse kjærlighet, husk at det er disse barna som får verden til å gå fremover ♥️

Anonymkode: 4dd0e...d1c

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (På 30.11.2024 den 10.04):

Jeg kan ikke annet enn å be dere ta kontakt med fastlegen for å henvise barnet til BUP utredning og at dere må ta kontakt med barnevernet for hjelp med veiledning. Mulig BV har noen andre tiltak å komme med også 💗 

De utreder ikke 2 åringer , hver fall skal det svært mye til 

Anonymkode: 1bc20...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.28):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Hvorfor har du ikke bedt om hjelp før, dersom dette er så ille?

Ja, det er krevende med barn. Og det er foreldrenes jobb å sette foten ned, sette grenser og si at nå er nok nok. Blir det hyl og skrik så må du stå i det, når du setter grenser, for at barnet skal forstå at nå er grensen overskredet, og du må være konsekvent. 
 

At en toåring kan holde på slik er på grensen til å bli for mye og uakseptabelt, fordi barnet begynner å bli gammelt nok til å forstå. 
Hvis dette barnet er så rabiat hjemme, hvordan er dette barnet i barnehagen? Jeg spør fordi dersom barnet er like vill og ustyrlig i bhg så er det faktisk rart at bhg ikke har meldt fra til både den ene og den andre hjelpe og utredningsinstansen for lenge siden. Har de ikke meldt problemer med barnet, og barnet ikke er igangsatt for utredning, så ligger problemet i at foreldrene kan terroriseres med raserianfall til at barnet får sin vilje og får herje på som hun vil, i det uendelige. 
 

Her trengs en forandring. Og den vil jeg anta at du trenger hjelp med å få til. 
Hva skjedde hos fastlegen etter at du reagerte som beskrevet? Klarte du å åpne deg om problemet?

Hva har dere sagt på Helsestasjonen? Latt som om alt er helt «normalt og fint»? Jeg tenker det, fordi der er der heller ikke kommet noe hjelp fra. 
Fastlegen og eller helsesykepleieren er stedet å begynne. Helsestasjonen har gratis tilbud til psykolog som et lavterskeltilbud for råd og veiledning i tidlig fase av bagatellproblemer som kan bli større problemer uten hjelp. Om dere pr dags dato er innenfor disse rammene må andre vurdere.

Det er ikke noe å diskutere om dere i dette hjemmet må ha hjelp utenfra eller ikke. Dere klarer åpenbart ikke mer og barnet fortjener bedre, i form at at der blir satt tydelige grenser, og at skrik og herjing nå må ta slutt. Ellers får du et opprørt barn og en ungdom du i ikke kan være i hus med. 
Og en ting til, sør i hvert fall for å ikke få flere barn før dere klarer å ta hånd om å sette grenser for denne ene viljesterke, unge hjemmeterroristen dere nå lever med. 

Anonymkode: d4df1...610

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor har du ikke bedt om hjelp før, dersom dette er så ille?

Ja, det er krevende med barn. Og det er foreldrenes jobb å sette foten ned, sette grenser og si at nå er nok nok. Blir det hyl og skrik så må du stå i det, når du setter grenser, for at barnet skal forstå at nå er grensen overskredet, og du må være konsekvent. 
 

At en toåring kan holde på slik er på grensen til å bli for mye og uakseptabelt, fordi barnet begynner å bli gammelt nok til å forstå. 
Hvis dette barnet er så rabiat hjemme, hvordan er dette barnet i barnehagen? Jeg spør fordi dersom barnet er like vill og ustyrlig i bhg så er det faktisk rart at bhg ikke har meldt fra til både den ene og den andre hjelpe og utredningsinstansen for lenge siden. Har de ikke meldt problemer med barnet, og barnet ikke er igangsatt for utredning, så ligger problemet i at foreldrene kan terroriseres med raserianfall til at barnet får sin vilje og får herje på som hun vil, i det uendelige. 
 

Her trengs en forandring. Og den vil jeg anta at du trenger hjelp med å få til. 
Hva skjedde hos fastlegen etter at du reagerte som beskrevet? Klarte du å åpne deg om problemet?

Hva har dere sagt på Helsestasjonen? Latt som om alt er helt «normalt og fint»? Jeg tenker det, fordi der er der heller ikke kommet noe hjelp fra. 
Fastlegen og eller helsesykepleieren er stedet å begynne. Helsestasjonen har gratis tilbud til psykolog som et lavterskeltilbud for råd og veiledning i tidlig fase av bagatellproblemer som kan bli større problemer uten hjelp. Om dere pr dags dato er innenfor disse rammene må andre vurdere.

Det er ikke noe å diskutere om dere i dette hjemmet må ha hjelp utenfra eller ikke. Dere klarer åpenbart ikke mer og barnet fortjener bedre, i form at at der blir satt tydelige grenser, og at skrik og herjing nå må ta slutt. Ellers får du et opprørt barn og en ungdom du i ikke kan være i hus med. 
Og en ting til, sør i hvert fall for å ikke få flere barn før dere klarer å ta hånd om å sette grenser for denne ene viljesterke, unge hjemmeterroristen dere nå lever med. 

Anonymkode: d4df1...610

Gud bedre , klarer du å være mer nedlatende i innleggene dine? Please ikke få barn før du lærer om barn,empati,  at barn er forskjellige og at noen barn krever mer enn andre 

Anonymkode: 1bc20...a09