Det rakner og jeg strigråter. Flere med utfordrende-barn historier?

[AnonymBruker]

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

[AnonymBruker]

Be om hjelp. Helsestasjon, barnehagen els. Få veiledning på hvordan dere skal møte henne. Det verste dere gjør er å unngå at hun reagerer, går på tå rundt henne osv. Hadde bare latt den bomben tikke av med en gang om jeg var dere, og så hadde jeg satt standarden. Dere er de voksne. Barnet skal ikke styre livet deres slik. Vær bestemt, sett grenser og ha struktur - uansett hvordan hun reagerer. Jeg anbefaler COS kurs. 

Anonymkode: c5651...04b

[AnonymBruker]

Hva mener du, ikke din skyld? Du snakker om toåringen din som om dette er en skrekk film. Barne som er et biologisk avkom fra dere og som har bodd, blitt oppdrat og sett til dere som foreldre. 

Selvfølgelig er dere de ansvarlige. 

Flaks for dere at barne er 2 år, herfra kan det bare gå opp å frem. Om du ikke klarer å snu skuta selv så ber du bv om veiledning.

Anonymkode: 8d006...e9e

[AnonymBruker]

Hva sier mannen din til det? Hvordan hjelper han deg? 

Anonymkode: 88a37...0bf

[AnonymBruker]

Fikk du noen råd av fastlegen da eller satt vedkommende stille og så på gråten din? Uansett hva som er årsaken, så trenger dere hjelp for å forstå barnet og hvordan møte utfordringene. Slik det er nå høres det ut som det i stor grad påvirker relasjonen til barnet også. Book time hos legen for å utelukke at det er noe kroppslig med barnet. Så kan du snakke med barnehagen, helsestasjonen og fastlegen om hvor dere får rett hjelp. 

Anonymkode: 6c207...164

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om hjelp. Jeg har en venninne som har hatt en lignende start med sin sønn. Hun har hele tiden følt at det var “noe” med ham, og har kjempet for å få hjelp. De har fått familieveiledning flere ganger, men ingen har villet undersøke barnet før nå. Han er 11 og har akkurat fått diagnosene adhd og autisme, og alt det vanskelige fra da han var liten gir god mening. Og de får den hjelp han har bruk for. Jeg aner jo ikke om det er noe med datteren din, men du skal ikke gå rundt og være så presset i lang tid ♥️

Anonymkode: 7e73a...ca8

[AnonymBruker]

Søk hjelp, ta COS kurs! Har en gutt som er lik, når vi endret oss så endret det atferden hans. Samme på skolen. 

Anonymkode: f32f9...6f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Søk hjelp, ta COS kurs! Har en gutt som er lik, når vi endret oss så endret det atferden hans. Samme på skolen. 

Anonymkode: f32f9...6f6

Han har fått adhd diagnose nå. Når man har adhd har man store reguleringsvansker på flere områder, men spesielt følelslser. Sier ikke at ditt barn har det da flere ting kan være årsak, de barna må uansett føle seg anerkjent og forstått.

Anonymkode: f32f9...6f6

[AnonymBruker]

Har også hatt et uvanlig aktivt og krevende barn. Anbefaler å ta i mot så mye hjelp som dere kan. Det kan bli bedre. 

https://www.babyverden.no/blogg/har-du-et-intenst-og-kraftfullt-barn/

Hvordan går det i barnehagen?

Det er liten trøst nå, men når slike barn blir større kan de ha stor nytte av kraften og viljen. De må bare ha litt hjelp til å styre energien i en god retning. Og det trenger ikke være en diagnose i bunn, selv om det kan være det.

Ting som har vært viktig her:

Unngå at barnet blir overstimulert, etter hvert når en blir obs på det kan en se tegnene og avslutte aktiviteten eller ta pauser ved behov

Pass på passe med mat og søvn 

Strukturerte dager, gjerne gå ut å tur og bruk krefter tidlig på dagen 

Møt barnet på en positiv måte, tenk at barnet ikke har evnen til å regulere  seg, hjelp barnet med det. Les deg opp på barns utvikling. 

Dropp besøk om det bare blir stress, det er ikke hyggelig for noen. Eventuelt hold besøk kort. Det vil ikke vare evig, plutselig har barnet modnet, og ting som før har virket umulig er til og med hyggelig.

Anonymkode: 56428...a12

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Jeg kan ikke annet enn å be dere ta kontakt med fastlegen for å henvise barnet til BUP utredning og at dere må ta kontakt med barnevernet for hjelp med veiledning. Mulig BV har noen andre tiltak å komme med også 💗 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Vet hvilket helvete du står i! Hatt ei som ca bokstavligtalt har hylt raset eller grine fra hu var 10 min gammel nøyaktig! Godt dokumtert fra hs at alt er prøvd! Har flere andre barn også, like oppdragelse de andre er helt normale! Men hu her! Alltid i krangel med alt og alle mye dramatikk.. fått oss meldt til Bv to ganger pga hu har hylt i det offentlige og fjern auuuu auuuuu neeei neiii ikke slåååå meg!!! Vært vannvittig manipulerende og rett og slett et helvete å bo med. Alt er henlagt fra Bv hver gang. En 3 gang var det en mann som ble så forbanna på ungen vår at han kom å truet oss med å meldte oss til Bv når vi var i basseng i syden, han mente hu ble oversett, nyttet ikke å forklare han at det var en godt grunn til vi ikke besvarte hvert vink fra hu, etter en kvelds samtale med mannen der han fikk vite hvem min manne er og hva han jobber med jekket han seg endelig ned og ba om unnskyldning. Bhg fortalte meg flere år etterpå at de hadde syntes så syndt på meg som måtte ha hu med hjem 🙈 hu har virkelig vært noe for seg selv! Det gledelige her er at ca i det hun fylte 11 år og kom i puberteten fikk vi en ny unge! Hu er ikke til å kjenne igjen! Rolig reflektert og hensynsfull ligger nå langt foran sine jevnaldrende i refleksjon og ansvar. Er en helt syk forvandling som kom av seg selv med hjelp av puberteten, skjedde ca over natten… hold ut mulig det kan snu.. prøv å få hu utredet! Her var det ingenting annet enn en meget spesielt barn hu er fremdels spesiell men nå på pluss siden, har sterke leder egenskaper og er beintøff men har aldri noen sinne vært alders adekvat. Skal ikke se bort fra hu blir «14 is» i oppførselen en eller annen gang som boksen feks hvem vet men akkurat nå nyter vi å ha en utrolig flott jente som folk rett og slett blir sjokket over å møte igjen om de kjente hu fra yngre dager 

Anonymkode: bd832...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Uff. Noen barn er jo sånn. De er viltre og energiske og river ned. Et barn i familien er sånn. Foreldrene måtte flanke han på hver side og sitte å passe på slik at han ikke tok tak i bollen med pasta og slengte det i gulvet. Alt innen rekkevidde kom til å gå. 

Jeg vet om et annet barn som var lik, og de måtte flytte mitt barn ut av klassen hans fordi det var så mye greier der at barnet mitt ikke lærte å lese. 

Jeg vet at det er adhd på gutt nr 2. Men vet ikke med barnet i fam. Men jeg hadde Kansje mistenkt adhd om jeg var deg. Og muligens jobbe mye med å lære barnet i empati og omsorg for andre fordi det kan bli mye arbeid på skolen med barn som har så mye ekstra energi. De lager gjerne litt kaos i klasserom. Og de trenger å være aktive. Har du prøvd å være masse ute med barnet? 

Anonymkode: 1c9f2...ac2

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet nå? Og hvordan er barnet i barnehage/skole?

Jeg har et lignende barn, men ikke så ekstremt. Og her fikk barnet ADHD diagnose. Barnet holder og på med mye idrett, da dette hjelper. Så dere må få hjelp.

Anonymkode: fd898...08a

[fru Alving]

Jeg ville forsøkt å få barnet utredet, det kan ligge noe under.

Nå er nå en gang dette det barnet dere har fått. I hvilke situasjoner føler du at det går lettere, hvilke grep har fungert for dere? Hva om dere tar med barnet ut, ut i naturen eller i situasjoner hvor det ikke kan ødelegge noe og barnet kan få ut energien. Det høres jo ut som om du har et barn med mye vilje og energi i seg og det kan selvfølgelig bli mye, men det er noe som det trenger å få utløp for. 

Ta pauser fra familielivet, og få dere hjelp.

Jeg tror og helt ærlig at situasjonen kan være ganske annerledes om et års tid. Toårsalderen er krevende fordi barnet fortsatt forstår ganske lite men har mer radius til å "operere" i. Om et års tid vil barnet kunne utrykke seg og selv si fra bedre om ting og da roer nok det fysiske seg også.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også mulig adhd diagnose, selv om det er tidlig å si noe sikkert. Men det å lære litt om den diagnosen og ulike tilnærminger kan kanskje hjelpe dere å forholde dere til barnet deres uansett?

Anbefaler Cos kurs og å lese litt om lavaffektiv tilnærming.

2-3 års alderen skjer det ganske mye omrokkering i hjernen til et barn, og så roer det seg litt før de når den lille puberteten i 6 års alderen.

Anonymkode: 9933c...506

[minister-mio]

Hva sier barnehagen og helsestasjonen? Du sier ikke noe om hva slags hjelp dere har forsøkt å skaffe barnet deres..?

[AnonymBruker]

Akkurat som å lese om mitt eget liv! Jeg kollapser stadig vekk og føler meg kronisk syk. Vi har ingen som kan være barnevakt og mannen har aldri klart å stå i én eneste kamp. Jeg skulle sikkert vært sykemeldt fra jobb, siden den også er relativt krevende, men jobb er det eneste stedet jeg får sett og snakket med andre voksne mennesker. Barnet mitt vil dessverre aldri få søsken fordi han krever så mye alene. Planen var i utgangspunktet to barn. 

De første årene trodde jeg også det var meg/oss som bare taklet det veldig dårlig, enda jeg stod på som bare søren. Det var ganske deprimerende å se hvor lett det var for andre å ha opptil flere barn og høre at alle andre også var slitne, det var normalt. Jeg var ikke "bare" sliten. Da jeg spurte om råd var rådene selvfølgelig alltid de enkleste som jeg hadde prøvd for lenge siden og som overhodet ikke virket på mitt barn. 

Barnet mitt går siste året i barnehagen nå og er på andre året med ekstra ressurser. Det i kombinasjon med modning har hjulpet mye. Han har blitt mye roligere og har flere gode perioder. Både PPT og vi er allikevel enige om at utviklingen ikke er god nok til at alt er normalt, så det går mot en utredning rundt skolestart. Her er det foreløpig kun mistanke om ADHD, siden barnet ikke har ett eneste av de særegne symptomene på autisme og har gode kognitive og motoriske evner, men man vet jo aldri. 99% sikker på at han har ADHD, i hvert fall. 

Trøsten er at det blir lettere hvis du søker hjelp og lettere jo eldre barnet blir. Vi har flere og lengre gode perioder nå, hvor barnet egentlig fungerer som alle andre. De dårlige periodene er allikevel fortsatt så dårlige at det sannsynligvis "er noe der".

Og P.S: Vi har aldri fått kjeft fra barnehagen, helsestasjonen etc. De har helt fra start vært tydelige på at atferden er noe som kommer fra inne i barnet, ikke noe som kommer av dårlig oppdragelse o.l.

Anonymkode: d67be...b27

[AnonymBruker]

Jeg har en jente på tolv, som vi nå vet har både barneautisme, ADHD og flere andre diagnoser. Det visste vi ikke da hun var to - og hvordan vi i det hele tatt stod i de første par årene er litt ubegripelig i retrospekt. 

Absurd nok tror jeg det hjalp å bli skilt for vår del, siden begge foreldre nå kan ha noen små pauser helt uten krav og kaos. 

Det er egentlig like krevende fremdeles, men vi har funnet mer fasongen på tilværelsen og en av oss er ikke i jobb for tiden. Det hjelper også når barnet blir i stand til å sove litt mer sammenhengende, selv om vi fremdeles samsover ni av ti netter.

Kanskje ikke så oppløftende, men ditt barns utvikling behøver jo slett ikke ligne mitt videre. Uansett: del dere. Gi hverandre søvn, alenetid, sosial tid - det som måtte lade batteriene deres. Drit i hva andre får til, gjør mer av det som funker for dere. Og be om hjelp (men forvent ikke alt for mye av den). 

Anonymkode: f9cbf...70b

[AnonymBruker]

Enig i at det kan være lurt å få barnet utredet, dette kan være symptomer på både adhd og autisme. Begynn prosessen så snart dere kan, for det kan ta tid!

Anonymkode: a27ba...098

[AnonymBruker]

Det høres helt som vår gutt, og at hun oppfører seg slik har absolutt ikke noe med deg å gjøre! Det er ingenting i barneoppdragelsen du har gjort feil. Husk det!

Be om å få komme til BUP og få en utredning. Det høres veldig ut som ADHD og autisme, og da kan hun få medisiner som kroppen hennes trenger. Det vil avhjelpe en del av utfordringene og gjøre det lettere for henne på skolen bl.a.

Anonymkode: 00fc0...a8f