Hvor lenge har dere sittet hos døende familiemedlemmer?

[AnonymBruker]

En av mine foreldre er døende. Og denne prosessen har vært en pine. Vi har sittet ved siden av sykesenga fra morgen til kveld nå i en uke. Pasienten selv er bevisstløs og har ikke smerter. Det er godt å se. Men det er så utmattende. Hver kveld tar vi den tunge avskjeden på nytt og tror vedkommende vil dø i natt, men neste morgen fortsetter som dagen før. De første dagene var jeg full av følelser, etter sju dager er jeg bare tom og utmattet. Og da får man dårlig samvittighet for at man nærmest ønsker noen død så snart som mulig. 
 

Hvilke erfaringer har andre? Hvor lenge har dere ventet slik? Hvordan takle å stå i det? Vi er inneforstått med at døden kommer. Men vi føler vi står fast i en fase vi ikke kommer ut av. Vi har sagt og gjort alt vi vil si og gjøre, både til hverandre og til den døende. Men så må vi ha den samme dagen på repetisjon gang på gang. Dette er det mest slitsomme jeg har stått i noen gang. 
Vil gjerne høre hvordan andre har taklet noe lignende. 

Anonymkode: 056f7...115

[AnonymBruker]

Er det noen i familien som ikke har tatt farvel enda? Det kan være at begge ønsker å ta skikkelig farvel fysisk før man forlater jorden.

Anonymkode: 03ff7...258

[AnonymBruker]

Jeg hadde sittet der uansett hvor lang tid det tok. 

Anonymkode: dd04e...207

[AnonymBruker]

❤️

Jeg overnattet med mor på sykehuset de siste dagene i hennes liv. Det var vel 3-4 dager i den fasen. Med far gikk det fort,  der rakk jeg ikke å komme før noen timer før han døde siden jeg var langt unna på ferie.

Ønsker deg styrke disse dagene og i tiden som kommer. 

Anonymkode: d825e...68b

[AnonymBruker]

Vi satt ca 7 dager. Var som han ventet på noe. En kveld fikk jeg tid med ham alene. Holdt ham i senga å sa alt vi gå bra med oss og at han bare kunne gi slipp. Da gikk det bare 20 min så tok han siste draget inn. Virket som han bare venter at jeg skulle få tid alene e

Anonymkode: 3752e...ca4

[AnonymBruker]

Besøker mormor på hospicet hver andre til tredje kveld (er i full jobb,har 3 barn og bor 1,5 times kjøretur unna). Må jo ikke snakke så mye heller da. Blir strikking, leser litt i bøker mens hun sover. Også masse klapp og kos og stryk når hun er våken. 

Anonymkode: fcafb...5a3

[Daisy-love]

Jeg har vært med på at noen holdt på sånn i par måneder om ikke det var nærmere 3, i jobb på sykehjem. Det er utrolig tungt å stå, også om det «bare» er én uke. Noen tar da et ordentlig avskjed og vil heller ha beskjed når personen har sovnet inn, mens andre foretrekker å være der mest mulig. Det må en nesten kjenne på selv. Ingenting er «riktig». Det er lov å sette grenser for seg selv også, samtidig som jeg hadde tenkt på om jeg ville ha angret. Ikke alle har mulighet til å være hos døende over tid heller. 

[AnonymBruker]

Mange døgn både med min mor og min far. Det er fullstendig utmattende. Men man vil jo så gjerne være der. Og hørselen er den siste sansen som forsvinner, så den døende hører kanskje at dere er der. 

Min far døde relativt ung på sykehus. Der fikk vi låne et lite "bøttekott" med en seng, så vi kunne bytte på å sove et par timer. Min mor døde på sykehjem. Vi slapp å sitte der på natta, siden vi bodde under 10 min unna med bil og kunne komme oss dit raskt. De hadde et tilbud om å hyre inn mennesker som kan sitte ved dødsleiet for å avlaste pårørende, men vi trengte ikke å benytte oss av det.

Du må nesten bare holde ut ❤️. Og når det er over kommer jobben med å arrangere begravelse, ordne opp i økonomiske ting, sperre ting, avslutte div abonnement, overføre forsikring på bolig til deg, tømme bolig, selge bolig..... Så tiden etter dødsfall er slitsom dersom du er nærmeste pårørende.

Anonymkode: 5c183...d32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg hadde sittet der uansett hvor lang tid det tok. 

Anonymkode: dd04e...207

Samme her. Hadde en venninne som ikke orket å gå fra faren da han var døende, men de visste ikke hvor lang tid det tok. Hun hadde 2 barn i skolealder, og ordnet med barnefar slik at han var der for barna. Hun selv tok ut fri fra jobb og var hos faren døgnet rundt i over 1 uke (med litt pauser da). Hun fikk egen seng, slik at hun fikk være med faren om natta. Da han døde, lå hun nærmest i sengen hans. Hun var så glad etterpå fordi hun hadde vært der og ikke kjørt egoet: «beklager far, men jeg har mitt eget liv, så jeg har ikke så mye lyst å være her. Barna mine kan ikke være uten meg en liten stund, du vet, jeg har mitt eget liv nå…».
Slik venninnen min gjorde, kunne jeg fint gjort med med bror eller foreldrene mine selv. Blir så glad når jeg hører voksne ikke bare klage fordi det er så mye bry når foreldre blir syke, men genuint ønsker å være der for dem, slik foreldrene garantert hadde vært der for dem! ❤️

Anonymkode: 61772...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Besøker mormor på hospicet hver andre til tredje kveld (er i full jobb,har 3 barn og bor 1,5 times kjøretur unna). Må jo ikke snakke så mye heller da. Blir strikking, leser litt i bøker mens hun sover. Også masse klapp og kos og stryk når hun er våken. 

Anonymkode: fcafb...5a3

Fantastisk! Hadde absolutt gjort det samme ❤️

Anonymkode: 61772...000

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden personen har spist/drukket? 
min erfaring fra sykehjem er at det skjeldent går mer en 7 dager etter at pasienten har stoppet å spise/drikke.

den tiden du er inne i nå er beintøff! Det er krevende å sitte ved dødsleiet til noen du er glad i . Men det er så viktig for den døende ❤️

Anonymkode: 8d267...098

[AnonymBruker]

Daisy-love skrev (17 minutter siden):

Jeg har vært med på at noen holdt på sånn i par måneder om ikke det var nærmere 3, i jobb på sykehjem. Det er utrolig tungt å stå, også om det «bare» er én uke. Noen tar da et ordentlig avskjed og vil heller ha beskjed når personen har sovnet inn, mens andre foretrekker å være der mest mulig. Det må en nesten kjenne på selv. Ingenting er «riktig». Det er lov å sette grenser for seg selv også, samtidig som jeg hadde tenkt på om jeg ville ha angret. Ikke alle har mulighet til å være hos døende over tid heller. 

Enig med å sette genser for seg selv, men da blir jeg nysgjerrig på hvilke grenser det er snakk om. Er det snakk om at «jeg ikke ønsker å bruke tiden min slik», eller er det snakk om at «dette klarer jeg ikke å se på». Hvis førstnevnte, så tenker jeg at de er mest opptatte av seg og sitt, og ikke gidd legge mer i en nær slektning som er mer eller mindre inn død likevel…  Har opplevd bekjente som tenker ala den gaten… Er det bare tungt, så hadde jeg uansett ikke klart tanken på at en jeg er glad i skal dø i ensomhet og redsel bare fordi jeg har andre ting jeg ønsker å gjøre! 

Anonymkode: 61772...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Samme her. Hadde en venninne som ikke orket å gå fra faren da han var døende, men de visste ikke hvor lang tid det tok. Hun hadde 2 barn i skolealder, og ordnet med barnefar slik at han var der for barna. Hun selv tok ut fri fra jobb og var hos faren døgnet rundt i over 1 uke (med litt pauser da). Hun fikk egen seng, slik at hun fikk være med faren om natta. Da han døde, lå hun nærmest i sengen hans. Hun var så glad etterpå fordi hun hadde vært der og ikke kjørt egoet: «beklager far, men jeg har mitt eget liv, så jeg har ikke så mye lyst å være her. Barna mine kan ikke være uten meg en liten stund, du vet, jeg har mitt eget liv nå…».
Slik venninnen min gjorde, kunne jeg fint gjort med med bror eller foreldrene mine selv. Blir så glad når jeg hører voksne ikke bare klage fordi det er så mye bry når foreldre blir syke, men genuint ønsker å være der for dem, slik foreldrene garantert hadde vært der for dem! ❤️

Anonymkode: 61772...000

Du skal ikke gjøre deg til moralens dommer over andre! Alle er forskjellige, både de døende og deres pårørende, og hva som er riktig for noen er ikke rett for en annen. Hadde en pårørende som ikke ønsket at vi skulle sitte fastvakt fordi hun trodde hennes far foretrakk å være alene.  Og det tror jeg hun hadde helt rett i. 

Anonymkode: 6794c...513

[visp]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Samme her. Hadde en venninne som ikke orket å gå fra faren da han var døende, men de visste ikke hvor lang tid det tok. Hun hadde 2 barn i skolealder, og ordnet med barnefar slik at han var der for barna. Hun selv tok ut fri fra jobb og var hos faren døgnet rundt i over 1 uke (med litt pauser da). Hun fikk egen seng, slik at hun fikk være med faren om natta. Da han døde, lå hun nærmest i sengen hans. Hun var så glad etterpå fordi hun hadde vært der og ikke kjørt egoet: «beklager far, men jeg har mitt eget liv, så jeg har ikke så mye lyst å være her. Barna mine kan ikke være uten meg en liten stund, du vet, jeg har mitt eget liv nå…».
Slik venninnen min gjorde, kunne jeg fint gjort med med bror eller foreldrene mine selv. Blir så glad når jeg hører voksne ikke bare klage fordi det er så mye bry når foreldre blir syke, men genuint ønsker å være der for dem, slik foreldrene garantert hadde vært der for dem! ❤️

Anonymkode: 61772...000

Det er jo en veldig vanskelig situasjon, og fullstendig utmattende på alle måter. Men.... nå snakker du om sammensveisede familier. Det er veldig mange som har et problematisk, og kanskje fjernt, forhold til sine foreldre. Disse burde ikke sitte og føle seg som dritt bare fordi de ikke sitter i to uker ved siden av en døende far eller mor. 

Jeg vil tro de fleste gjør så godt de kan når en nær er døende, også av plikt, men det ts beskriver er jo ganske normalt da, uansett hva slags forhold man har. 

Angående at foreldrene garantert hadde vært der for barna sine..... tror faktisk det er mange som opplever at det ikke helt stemmer. 

[AnonymBruker]

Ts, som regel så går det ikke noe særlig lengre tid enn 2-7 dager, men jeg har vært borti at det tar 2,5 til nesten 3 uker. Men det er veldig uvanlig når pasienten ikke får i seg væske eller næring.

Du må ikke sitte der hele tiden, du skal ta vare på din egen helse også. Men tenk godt gjennom hva du vil føle i ettertid, det er du som skal leve videre, så gjør valg du kan leve godt med ❤️

Anonymkode: 6794c...513

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 21.06):

Hvor lenge er det siden personen har spist/drukket? 
min erfaring fra sykehjem er at det skjeldent går mer en 7 dager etter at pasienten har stoppet å spise/drikke.

den tiden du er inne i nå er beintøff! Det er krevende å sitte ved dødsleiet til noen du er glad i . Men det er så viktig for den døende ❤️

Anonymkode: 8d267...098

Er sykehjem. Ikke næring på 6 dager nå. Alle ansatte på avdelingen er overraska over at det fortsatt er liv, for her var kroppen fryktelig svak i utgangspunktet. 
TS 

Anonymkode: 056f7...115

[AnonymBruker]

Jeg satt 2 dager. Personen fikk smertelindring, men var bevisst ofte og lei seg og veldig redd. Det var uhyre vondt.

Venninna mi satt 10 dager. Der var ikke personen bevisst, men de ble "lovet" at det kom til å gå fort pga skadeomfanget. Det gjorde det altså ikke, men slikt kan være vanskelig å forutse, og hun har bare gode ord om legene og sykepleierne i dag. 

Føler med deg ts ❤️

Anonymkode: 7ee61...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er sykehjem. Ikke næring på 6 dager nå. Alle ansatte på avdelingen er overraska over at det fortsatt er liv, for her var kroppen fryktelig svak i utgangspunktet. 
TS 

Anonymkode: 056f7...115

Da er det nok ikke lenge igjen før døden. Jeg ville vært der hele tiden om jeg var deg ❤️

Anonymkode: cadbb...621

[AnonymBruker]

Stor klem til deg❤️❤️

Anonymkode: 88e81...9b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Samme her. Hadde en venninne som ikke orket å gå fra faren da han var døende, men de visste ikke hvor lang tid det tok. Hun hadde 2 barn i skolealder, og ordnet med barnefar slik at han var der for barna. Hun selv tok ut fri fra jobb og var hos faren døgnet rundt i over 1 uke (med litt pauser da). Hun fikk egen seng, slik at hun fikk være med faren om natta. Da han døde, lå hun nærmest i sengen hans. Hun var så glad etterpå fordi hun hadde vært der og ikke kjørt egoet: «beklager far, men jeg har mitt eget liv, så jeg har ikke så mye lyst å være her. Barna mine kan ikke være uten meg en liten stund, du vet, jeg har mitt eget liv nå…».
Slik venninnen min gjorde, kunne jeg fint gjort med med bror eller foreldrene mine selv. Blir så glad når jeg hører voksne ikke bare klage fordi det er så mye bry når foreldre blir syke, men genuint ønsker å være der for dem, slik foreldrene garantert hadde vært der for dem! ❤️

Anonymkode: 61772...000

Nå er det langt ifra alle som kan være søkk borte fra jobb, barn og hjem akkurat som de vil i en hel uke. Ikke vær så snart til å dømme. Vi har alle ulike krav og forutsetninger. Glem heller ikke at man kan ha veldig ulikt forhold til den som dør. 

Anonymkode: fcafb...5a3