Lillesøsken viser ikke interesse

[AnonymBruker]

17 og 19 år er lite interessert i hva som skjer i livet til noen som er ti år eldre. Gi de fem til ti år så er de der igjen.

Anonymkode: d6d85...598

[AnonymBruker]

Den alderen er gullalder for egoisme.

Husker selv jeg ignorerte min mors 50 årsdag da jeg selv var 18, det falt meg ikke in i forkant at det skulle være noe som burde markeres.

Og hva mener du men utredet for kreft, er det celleforandringer det er snakk om eller er det mistanke om at du har en alvorlig kreftform?

Kjenner selv at jeg klør på ryggen når eldre slektninger messer i vei om helsen sin.

Anonymkode: e2340...26f

[AnonymBruker]

Mine var også slik i den alderen🙋🏼‍♀️ cirka samme aldersforskjell, men de er mine halvsøsken på morsside, så de/jeg har fått litt drahjelp der ved at hun minnet de på bursdagen min og slike ting.

Nå er de i midten- og i slutten av tyveårene og vi har fått mer en søskenrelasjon enn den «tanterelasjonen» jeg hadde med dem i oppveksten/tenårene. Men jeg merker at jeg fortsatt har omsorgsrollen i relasjonen, og slik blir det gjerne resten av livet. Jeg ser det bare på min mormor på 90år og hennes lillesøster på 82år.

Men jeg håper lillesøsteren din ser tilbake med gru på responsen hennes når frontallappen er ferdigutviklet. Og så håper jeg du får gode nyheter når svaret på utredningen kommer.

 

Anonymkode: aa004...873

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig alder, kan være fint å være den, ikke nødvendigvis like fint for de rundt.

Håper ikke du har kreft ❤️

Anonymkode: 04c22...8b7

[AnonymBruker]

ikke alle ser på halvsøsken som ekte søsken. Man har jo knapt mer dna til felles enn et søskenbarn.

Men veldig leit at de reagerte sånn, jeg hadde blitt såret, også om mine søskenbarn hadde svart sånn.

Anonymkode: 23623...126

[AnonymBruker]

Du skriver at du elsker dem over alt på jord. Jeg vet ikke om det er så lurt å satse alt på noen som lever i sin egen boble og som skal skape sitt eget liv framover. Og kanskje ikke ser på deg på samme måte. Hvis dette blir et langvarig sykdomsforløp så kommer du til å trenge støtte, da kan du ikke bare fokusere på noen som er i tenårene og som åpenbart ikke er klar for å gi omsorg. Jeg synes ikke det er greit ovenfor dem heller.

Anonymkode: 70a72...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at i familier så har man ansvar nedover i relasjonene og ikke oppover. Selv om dere er søsken så er du såpass mye eldre pluss halvsøster, så relasjonsmessig er du over og ikke paralell. Ergo er ansvaret ditt mer enn deres. 

(Dersom relasjonen er god, som er ansvaret til den eldste, så kan det snu når man blir gammel, at man tar ansvar for eldre og syke slektninger. Men om for eksempel foreldre/besteforeldre ikke har gjort relasjonen til barn/barnebarn sånn at disse ønsker kontakt senere, så er det ikke den yngre generasjons ansvar å ta vare på de som er gamle.)

Anonymkode: f208f...e08

Voksne søsken har likestilt ansvar. 
 

(hilsen møkklei storesøster 🤪)

Anonymkode: 9d9c1...7ff

[AnonymBruker]

Når mamma sa hun hadde kreft så spøkte jeg og sa «vi har skjønt det, du vil ha barnebarn» jeg var 28ish, va trolig en forsvarmekanisme, ikke ta det for tungt.

I den alderen ser man ikke på døden som et alternativ, og man er veldig opptatt med sitt eget, de kommer tilvake til deg med tiden.

Anonymkode: 09b45...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Her fikk jeg beskjed på celleprøve 8 uker.  Første prøve negativ. Så må jeg vente 6 mnd for nye prøver og nye 8 uker med venting. Det er det jeg har fått beskjed om i forhold til den typen jeg utredes for

Anonymkode: 0b63b...bef

En i familien bli nå utredet for lymfekreft, der er beskjeden 2-3 uker hvis alt er bra. Ser bra ut hittil,  Lovisennberg via Volvat.

Anonymkode: a3692...4e9

[AnonymBruker]

Det er rart å høre alle dere som avskriver 19-åringer som naturlig "egoistiske". Jeg er enig i at de kanskje ikke oppsøker sine foreldre mest i den alderen, men det betyr jo ikke at de er blottet for empati.

Selv ble jeg mor som 19-åring, og klarte fint å ta "voksenansvar". Nå er jeg midt i 20-åra. Det handler om hvilke forventninger man har til de, og hva de er "oppdratt" til. Har familie vært viktige verdier i deres oppvekst? Prioriterer foreldrene deres familie?

Anonymkode: ee97c...de1

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kommer litt an på hvilken type kreft du mener og hvilken type utredning. Hvis du f.eks har funnet en kul i brystet og er henvist til mammografi osv, så kan jeg også være enig i at du overreagerer. 90% av alle kuler i kvinnebryster er godartede og tallet er nok enda høyere i din aldersgruppe. Hvis du har fått beskjed av legen om at det dessverre er stor sjanse for kreft, så er det jo noe annet. Jeg syns allikevel det er litt merkelig av deg å dele at du utredes, for en slik bekymring er unødvendig å lempe over på yngre søsken, tenker jeg. Du burde ha ventet til du eventuelt fikk en diagnose. Og hvis det ikke er kreft, så er det jo en ikke-sak.

Anonymkode: f581c...1a4