Til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem

[AnonymBruker]

Jeg er straks 37 og får mitt første barn nå. Har ikke hatt lyst på, og hadde ikke denne vært en liten overraskelse hadde jeg nok ikke fått heller. Jeg elsker ungene i nær familie og til mine nermeste venner - men som ts puster jeg lettet ut når de drar igjen, og ungene i køen på rema kunne godt ventet i bilen for min del.

Man må ingenting og jeg gruer meg til å endre helt på mitt sosiale og kulturelle liv i noen år, selv om jeg vet at det blir bra når jeg er ferdig med den jævla graviditeten. Det jeg prøver å si; ikke få barn bare fordi andre forventer det. 

Anonymkode: 54533...2f3

[Eureka!]

Tips om at du kan lese litt teori, filosofi og forskning om livslykke. Og begrepet mening. Det viser seg at det som får mennesker til å føle seg lykkelige henger på følelsen av mening. Å få barn er noe som gir mening i livet. Vi jobber og strever for å skape et godt liv for dem. Om man ikke får barn må man finne noe annet som gir mening i 50-60 årene. For da gir det ofte ikke mening nok å leve det "egoistiske livet", feste, reise osv. Om man ikke finner noe i livet man henger mening på, er det risiko for å føle mindre lykke også.

Du blir ikke irritert på samme måte på egne barn Evolusjonen har fiksa det sånn heldigvis.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dersom man aktivt skal gå inn for å bringe et eller flere barn til livet, så skal man ønske det. Ikke få barn fordi samfunnet forventer det. Eller, en grunn som jeg hører fra flere, for å ha noen som besøker og tar vare på deg når du blir gammel. Frykten for ensomhet i sine eldre dager. Man har uansett ingen garanti for at barnet/na man får, er tilstede for en når man er gammel.  

Anonymkode: 9d4c5...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Nå er jeg bare 48, og ikke veldig gammel enda. Det er mulig de svikter meg når jeg er 75-80, men da har jeg hatt et rikt liv fram til da. Jeg har enda 25-30 år til den alderen. Det er da virkelig ikke DET som uroer meg. Men jeg hadde følt meg ensom som 50 åring. Som er ungt! Fordi jeg hadde et liv som bare inneholdt meg selv. Jeg har all verdens penger- og overskudd nå, og hva skulle jeg brukt det på?

Jeg hadde en venninne innom i går på kaffe. Hun er alene, og èn sønn, som hun ikke ser så mye til. HUN er ensom NÅ. Jeg har fire jenter og en mann, og de har kjærester, og det skjer masse i vårt hus. Det er et levende hus der de kommer og går, med katt og hund og en flott mann. Det er et hjem. Det er ikke sånn at vi har tapt i jobb-sammenheng heller. Jeg tror vi tjener mer enn de fleste, fordi vi MÅTTE. Vi hadde ikke råd til å gå glipp av de beste stillingene. Vi måtte ha et enormt hus, stor bil, og ta alle på ferier. Vi har strukket oss, vi har kjempet, vi har kost oss, vi har hatt masse baller i lufta med disse flotte ungene, med venner og deres barn, familie, og vi rekker over en god del- ungene først da, ...... og det er det som kalles et liv. 

Jeg bare lurer på hva er det disse barnløse gjør? Jeg hadde faan aldri gått på jobb, og kjøpt et hjem og betalt regninger for å bare være. Da hadde jeg i alle fall dratt til Bali og surfet, vært kunstner. Da forstår jeg det. Men å trø rundt i Norge med de gørre vennene deres for å bare være ...for å gå på jobb, og komme hjem til mannen sin. Gå på cafe? Kunstutstillinger. Er det ikke fryjtelig kjedelig og innholdsløst liv? 

Anonymkode: 0879b...b32

Bra for deg, men du har ikke noe i denne tråden å gjøre 🙂

Anonymkode: 74404...c18

[AnonymBruker]

Vi er 35 og 32 og enda litt på gjerdet om vi skal ha. Ingen av oss hadde egentlig noe barneønske - før vi møtte hverandre, da begynte det så smått å gro. Og da føles det som en mye større avgjørelse, når man skal velge omvendt av det vi egentlig hadde bestemt oss for før vi traff hverandre.

"Problemet" er jo at vi elsker hverandre så høyt, er utrolig lykkelige og har et så rikt liv sammen at vi trenger faktisk ikke barn for å berike det ytterligere. Vi har og gode og dype vennskap og noen av vennene våre er som er som en utvidet familie, vennskap vi begge har holdt på hele livet. Vi har hus, god økonomi og snille arbeidstider. Vi har det rett og slett så innmari bra, og da er det ekstra skummelt å endre noe ved det når det det ikke er noen stor trang. Men det har jo blitt et lite ønske. 

Det er jeg som er 35 og klokka tikker, men det byr meg ekstra i mot å ta en slik avgjørelse pga dårlig tid. Det er livets absolutte største avgjørelse, og det er ikke en avgjørelse en skal ta lett på eller forhaste. Samtidig så er det jo en forventning fra andre da - vi har vært gift et år nå. 

Så jeg skjønner begge sider av saken i en slik diskusjon, for er så på gjerdet selv.

 

Anonymkode: b5f02...fef

[AnonymBruker]

Er mann snart 40 år, og ønsker ikke barn. 

En periode i starten av 20-åra tenkte jeg at nå var tiden inne for å få barn, og vi prøvde lenge å få det til. Men årene gikk, og ingenting skjedde. Ikke følte jeg på stress heller, selv om vi prøvde. For sannheten var at innerst inne ville jeg aldri få barn. Det var samfunnet med A4-livet med barn som presset meg. 

Nå er jeg ufattelig glad for at jeg ikke klarte å få barn når jeg som mest prøvde det. 

Jeg anser meg selv uegnet å få barn fordi jeg ikke har lyst på barn. 

Foreldre har en tendens til å romantisere det gode og trenere det verste for å rettferdiggjøre barnelys og barn. 

Småbarnslivet er et stress, mas og kav uten like for de aller fleste. Jada, noen liker dette, men når du ikke gjør det så er ikke dette noe for deg. "Det varer kort" sier dem, men dette varer i alt fra 5-9 år. Og så kommer trassalder, tenåringsproblemer osv osv. I tillegg kan barnet bli syk også. Eller starte med rus etterhvert. Og alt dette i et dysfunksjonelt, fordomsfull og hatsk samfunn som er full av prøvelser ovenfor foreldre og barn, og ikke minst hvis du som forelder eller barnet sliter litt....

Og det er altfor mange foreldre der ute som angrer på at de fikk barn....

Så har du ikke lyst så ikke gjør det !

Anonymkode: f7087...1f9

[AnonymBruker]

Vi har ett barn, ung voksen. Vi ønsket aldri flere. Jeg elsker ungen vår, men det å elske et barn er så sårbart. All barnets smerte blir min smerte. Jeg bekymrer meg for barnet, selv nå som ung voksen. Ungen vår har klart seg bra, så jeg tør ikke tenke på om det hadde oppstått mobbing, utenforskap osv. osv. Jeg hadde fa*** ikke fungert. 

Livet hadde vært enklere uten barn, mindre bekymringer. Det sier flere av mine venninner også. Jeg tror ikke noen blir lykkeligere av å få barn, og det viser vel også all forskning. 

Men……, jeg ser også hvor stor glede mine foreldre i 80 årene  har av sine barn, inkludert meg og sine 3 barnebarn. De har ofte besøk og alltid noen som kan hjelpe dem. Det er barn og barnebarn innom flere ganger i uken, noe de (og vi) setter stor pris på. Men det er jo ingen garanti at barn og barnebarn blir boende i nærheten. En har ingen garanti uansett. 

Anonymkode: 92fb7...14e

[AnonymBruker]

Eureka! skrev (49 minutter siden):

Å få barn er noe som gir mening i livet. Vi jobber og strever for å skape et godt liv for dem. Om man ikke får barn må man finne noe annet som gir mening i 50-60 årene. For da gir det ofte ikke mening nok å leve det "egoistiske livet", feste, reise osv. Om man ikke finner noe i livet man henger mening på, er det risiko for å føle mindre lykke også.

Du blir ikke irritert på samme måte på egne barn Evolusjonen har fiksa det sånn heldigvis.

La meg gjette. Du er ikke en som aldri har ønsket deg barn og heller aldri fikk dem?

Anonymkode: a4d49...3a7

[AnonymBruker]

Jeg ser at flere her bruker argumentet om at man bør få barn for å unngå ensomhet i alderdommen. 

Hvor ofte får en gjennomsnittlig olding besøk av barn og barnebarn? Og hvor stor glede har man av det når man er dement, slik de fleste oldinger er i dag? 

 

Anonymkode: ac408...146

[AnonymBruker]

Tenkte det samme, ble far, var litt styr i starten men langt ifra så ille som jeg trodde. Nå virker livet mitt før helt latterlig stusselig og innholdsløst.

Anonymkode: d2faa...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenkte det samme, ble far, var litt styr i starten men langt ifra så ille som jeg trodde. Nå virker livet mitt før helt latterlig stusselig og innholdsløst.

Anonymkode: d2faa...812

Så du også kommer inn under kategorien

" Til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem"? 

Anonymkode: 43949...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så du også kommer inn under kategorien

" Til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem"? 

Anonymkode: 43949...415

Hele tråden er full av foreldre som prøver å overbevise om å få barn.... som alltid.

Anonymkode: f7087...1f9

[Mardina]

Jeg er 45 og har aldri ønsket meg barn. Jeg elsker mitt barnløse liv.

De to kjærestene jeg har hatt har heller ikke ønsket seg barn, så da har jo den saken vært grei fra starten av forholdet. 

[skreppamedleppa]

Siden tråden faktisk henvender seg til oss som ikke har ønsket oss eller fått barn (og ikke alle halleluja foreldre som har funnet jesus, allah eller barn da om du vil og er på et desperat misjons oppdrag i rein "misery loves company" opplegg så svarer jeg. 

Jeg har aldri, ikke i et nanosekund ønsket meg barn. Sikkert fint og flott for de som ønsker det men for meg er bare tanken på det livet er et mareritt, et fengselsopphold en aldri slipper ut av. Jeg har egentlig aldri tatt et aktivt valg bortsett fra å bli sammen og gifte meg med en mann som tidlig steriliserte seg fordi han ikke ville ha barn, og det var liksom prikken over i'en på drømmemannen. Nå runder jeg 40, og har hatt 40 nydelige år som barnfri og jeg ser frem til 40 nye år med barnfrihet. Jeg elsker min barnfrie tilværelse. Jeg har aldri tenkt tanken engang på at jeg ønsker å forkludre livet mitt med barn men jeg har alltid vært ganske trygg i det valget med å leve barnfritt. Jeg tror absolutt at andre kan være lykkelig med å få barn, men jeg vet og at jeg er lykkeligst uten. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Normen er ikke at man kutter de ut av livet sitt når de blir gamle og anser hele relasjonen som belastende? 

Nei, men de færreste eldre med barn får masse besøk av barn og barnebarn utenom merkedager.

Anonymkode: d6a85...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Tenkte det samme, ble far, var litt styr i starten men langt ifra så ille som jeg trodde. Nå virker livet mitt før helt latterlig stusselig og innholdsløst.

Anonymkode: d2faa...812

Hva i alle dager drev du på med før? 

Anonymkode: e80de...4ab

[AnonymBruker]

Gjør det du har mest lyst til, det som føles riktig.

Men ikke tenk så mye på dette med at du ikke "liker" barn. Du trenger ikke like barn generelt for å elske ditt eget. Det er en masse instinkter som kicker inn, og som fikser den biten. Jeg elsker barna mine, men kunne aldri jobbet i barnehage f.eks. Mannen min har aldri vært opptatt av narn, og er fortsatt helt uinteressert i alle andre barn enn sine egne. Men han er veldig opptatt av dem, og en kjærlig og hengiven pappa. 

Anonymkode: 26e05...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hele tråden er full av foreldre som prøver å overbevise om å få barn.... som alltid.

Anonymkode: f7087...1f9

Ja, moro å se kontrasten mellom de som skal fortelle at barn er selve meningen med livet enten du liker barn eller ei, og tråden "å ha med  mine egne unger i butikken i ti minutter er helvete på jord så nåde den som kommenterer om ungen min bruker handlevogna som toalett, sånn blir det hvis jeg skal overleve de neste 18 åra!"

Anonymkode: a4d49...3a7

[AnonymBruker]

Jeg er samboer, og nå forlovede, med min mann. Vi har vært sammen i 20 år og aldri vært interessert i barn.

Jeg ser hvor mange jevnaldrende, og yngre, som sliter med førjulstida pga alle forventninger til barn. Det er juleavslutninger, juletrefester og det ene med det andre. De har så mange ting de må løpe fra og til at det dreper enhver førjulsglede de har.

Det gjør meg utrolig takknemlig at jeg ikke har noen barn, som gir meg en roligere førjulstid enn de har.

Anonymkode: 94370...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, moro å se kontrasten mellom de som skal fortelle at barn er selve meningen med livet enten du liker barn eller ei, og tråden "å ha med  mine egne unger i butikken i ti minutter er helvete på jord så nåde den som kommenterer om ungen min bruker handlevogna som toalett, sånn blir det hvis jeg skal overleve de neste 18 åra!"

Anonymkode: a4d49...3a7

Nå er det faktisk mange foreldre som tenker akkurat det om de ti minuttene i butikken, men typisk nok hører man ikke fra disse. Bare foreldre der det er hallelujah-stemning døgnet rundt. 

Jeg tenker at skal man ha barn så må man først og fremst ØNSKE det, og man må ha det i seg å få det. Det er altfor mange som ikke ønsker det og som heller ikke er flinke med barn, og slike bør ikke få barn. Særlig ikke om livet fra før av er bra! Men ihvertfall ikke om livet fra før av er dårlig... 

Få barn dere som vil det og som har det i dere, men ikke push usikkerhet på noen som ikke ønsker det og/eller har det i seg fordi samfunnet forlanger det. Altfor mange barnløse lar seg presse til å få barn fordi samfunnet, nær familie og andre foreldre pusher barn på dem. Det skal være en slags norm å ha barn. Slutt med det. 

NB, jeg snakker generelt, og ikke nødvendigvis til deg, ab 3a7.

Anonymkode: f7087...1f9