Til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De sier jo at de mest ensomme eldre er de med barn og barnebarn. 

For de har noe å være skuffet over. 

Anonymkode: 4ec24...5e6

 

Nå er jeg bare 48, og ikke veldig gammel enda. Det er mulig de svikter meg når jeg er 75-80, men da har jeg hatt et rikt liv fram til da. Jeg har enda 25-30 år til den alderen. Det er da virkelig ikke DET som uroer meg. Men jeg hadde følt meg ensom som 50 åring. Som er ungt! Fordi jeg hadde et liv som bare inneholdt meg selv. Jeg har all verdens penger- og overskudd nå, og hva skulle jeg brukt det på?

Jeg hadde en venninne innom i går på kaffe. Hun er alene, og èn sønn, som hun ikke ser så mye til. HUN er ensom NÅ. Jeg har fire jenter og en mann, og de har kjærester, og det skjer masse i vårt hus. Det er et levende hus der de kommer og går, med katt og hund og en flott mann. Det er et hjem. Det er ikke sånn at vi har tapt i jobb-sammenheng heller. Jeg tror vi tjener mer enn de fleste, fordi vi MÅTTE. Vi hadde ikke råd til å gå glipp av de beste stillingene. Vi måtte ha et enormt hus, stor bil, og ta alle på ferier. Vi har strukket oss, vi har kjempet, vi har kost oss, vi har hatt masse baller i lufta med disse flotte ungene, med venner og deres barn, familie, og vi rekker over en god del- ungene først da, ...... og det er det som kalles et liv. 

Jeg bare lurer på hva er det disse barnløse gjør? Jeg hadde faan aldri gått på jobb, og kjøpt et hjem og betalt regninger for å bare være. Da hadde jeg i alle fall dratt til Bali og surfet, vært kunstner. Da forstår jeg det. Men å trø rundt i Norge med de gørre vennene deres for å bare være ...for å gå på jobb, og komme hjem til mannen sin. Gå på cafe? Kunstutstillinger. Er det ikke fryjtelig kjedelig og innholdsløst liv? 

Anonymkode: 0879b...b32

[AnonymBruker]

Har ikke barn, har aldri ønsket det, og var tydelig på det når jeg datet slik at det ikke skulle komme opp senere. Nå er eggene gått ut på dato, eller det er kanskje et par igjen som strever for livet, og jeg kjenner ingen sorg over det. Det har aldri føltes naturlig for meg, jeg får lett "klaus" av å ha noen så oppi meg hele tiden og føler meg ukomfortabel rundt barn. Det er også et enormt stress å ha barn sånn samfunnet er og det jeg setter pris på i min hverdag ville det ikke blitt tid til omtrent.

Kjenn nøye etter, men aldri få barn fordi det er et logisk trinn på "voksenstigen" eller du føler verden rundt forventer det. 

Og jeg jobber med eldre- de er ikke mindre ensomme de med flest barn. Heller tvert imot, mange av dem føler de har stått på for storfamilien, og nå har ingen tid til dem. De som har trivdes best er de som har tatt vare på helsen, vært litt heldige med helsen og tatt vare på vennegjengen sin. De besøker hverandre, ringer, møtes på kafe og koser seg

Anonymkode: 7436a...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Greia er at ingen av oss har spesielt lyst på barn eller har noen gang hatt det. Vi er lite interessert i å forandre livet vårt, og synes samfunnet er et forferdelig dårlig utgangspunkt å oppdra et menneske i. Jeg har ikke lyst til å gå gravid, eller å føde. Vi er begge glad i late morgener der vi kan prioritere oss selv, ha sex akkurat når og hvor vi ønsker, og liker denne voksne "egoistiske" livsstilen vi har. 

Jeg føler på vi egentlig bør bestemme oss innen 3-4 år om vi skal ha barn eller ikke. Til nå har vi bare latt tiden gå, og nytt livet. Vi ser omtrent bare ulemper, enn fordeler, men det å få barn. Jeg blir bare utelukkende irritert når jeg går inn på en skole eller en barnehage 😅 

Er det noen som har vært i samme situasjon som oss og kan gi litt råd? 

Anonymkode: 8c302...8ec

Hva trenger dere råd om, egentlig? Du skriver jo at dere ikke har lyst på barn og aldri har hatt det. Så hvorfor er det noe dere må "bestemme innen 3-4 år"?  Hvis man har lyst på barn må man bestemme seg for om man skal ha det, men de som ikke har lyst på trenger jo ikke foreta seg noe (bortsett fra å sørge for prevensjon eller sterilisering). 

Det rådet jeg derimot kan gi, er å si tydelig fra til forventningsfulle slektninger om at dere ikke vil ha barn. Det blir ofte mas fortsatt, men da går ikke folk med slike forhåpninger uten videre. 

Anonymkode: a4d49...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg bare lurer på hva er det disse barnløse gjør? Jeg hadde faan aldri gått på jobb, og kjøpt et hjem og betalt regninger for å bare være. Da hadde jeg i alle fall dratt til Bali og surfet, vært kunstner. Da forstår jeg det. Men å trø rundt i Norge med de gørre vennene deres for å bare være ...for å gå på jobb, og komme hjem til mannen sin. Gå på cafe? Kunstutstillinger. Er det ikke fryjtelig kjedelig og innholdsløst liv? 

Anonymkode: 0879b...b32

De har vel gode venner og elsker mannen sin da? Og trenger mystisk nok en jobb selv om de ikke har barn å forsørge? Har inntrykk av at mange får barn fordi de tror det skal redde forholdet. Jeg elsker selv å reise og gjør mye av det, men er da mange som trives med å bare "trø rundt i Norge" også. 

Anonymkode: a4d49...3a7

[AnonymBruker]

Det er bedre å angre på at man ikke fikk barn, enn å angre på at man fikk barn.

Jeg er 37 og begynte dagen med en herlig og frisk gåtur før litt jobbing. Nå har jeg tatt fri resten av dagen, og ligger og later meg på sofaen. Funderer litt på om jeg skal traske til butikken. Tenker å slenge på nyeste episode av Dune prophecy I kveld etter kveldsturen med hundene, og det hadde vært digg med hjemmelaget pizza og et par øl.

Jeg lever et rolig, fredfullt liv med mye frihet og lite bekymringer. Hver (sjeldne) gang én av hundene vekker meg om natten med piping fordi de er løse i magen og må ut, blir jeg minnet på hvor glad jeg er for at jeg får sove uavbrutt 99.9% av alle netter. Hver gang jeg bekymrer meg for at noe skal skje med hundene, blir jeg sjeleglad for at jeg slipper bekymringene over å ha et sykt barn, et barn som blir mobbet, et barn som sliter med skolevegring eller å finne venner. Det tror jeg hadde knust hjertet mitt. Hver gang lyden av tvn blir for mye (jeg er lydsensitiv), så er jeg sjeleglad for at jeg ikke har skrikende barn løpende rundt. Og, jeg hadde hatet å måtte underholde barn som kommer på besøk, å måtte koordinere og samarbeide med andre foreldre som kanskje ikke er helt god i topplokket osv.

Om jeg plutselig føler et behov for barn når jeg bikker 40, så er jeg ganske sikker på at det ikke er barn jeg ønsker, men en endring, en forandring i hverdagen. Det kan jeg fikse på andre måter.

Anonymkode: 76cd4...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Nå er jeg bare 48, og ikke veldig gammel enda. Det er mulig de svikter meg når jeg er 75-80, men da har jeg hatt et rikt liv fram til da. Jeg har enda 25-30 år til den alderen. Det er da virkelig ikke DET som uroer meg. Men jeg hadde følt meg ensom som 50 åring. Som er ungt! Fordi jeg hadde et liv som bare inneholdt meg selv. Jeg har all verdens penger- og overskudd nå, og hva skulle jeg brukt det på?

Jeg hadde en venninne innom i går på kaffe. Hun er alene, og èn sønn, som hun ikke ser så mye til. HUN er ensom NÅ. Jeg har fire jenter og en mann, og de har kjærester, og det skjer masse i vårt hus. Det er et levende hus der de kommer og går, med katt og hund og en flott mann. Det er et hjem. Det er ikke sånn at vi har tapt i jobb-sammenheng heller. Jeg tror vi tjener mer enn de fleste, fordi vi MÅTTE. Vi hadde ikke råd til å gå glipp av de beste stillingene. Vi måtte ha et enormt hus, stor bil, og ta alle på ferier. Vi har strukket oss, vi har kjempet, vi har kost oss, vi har hatt masse baller i lufta med disse flotte ungene, med venner og deres barn, familie, og vi rekker over en god del- ungene først da, ...... og det er det som kalles et liv. 

Jeg bare lurer på hva er det disse barnløse gjør? Jeg hadde faan aldri gått på jobb, og kjøpt et hjem og betalt regninger for å bare være. Da hadde jeg i alle fall dratt til Bali og surfet, vært kunstner. Da forstår jeg det. Men å trø rundt i Norge med de gørre vennene deres for å bare være ...for å gå på jobb, og komme hjem til mannen sin. Gå på cafe? Kunstutstillinger. Er det ikke fryjtelig kjedelig og innholdsløst liv? 

Anonymkode: 0879b...b32

 

"Svikter deg". 

Det synes jeg er et veldig merkelig begrep å bruke om egne barn. Som om de har ansvar for din lykke, praktisk hjelp, og ditt sosiale samvær. 

Sannheten er at når de flytter ut, er det ofte langt unna, og med lite tid til eldre foreldre. 

Særlig det siste avsnittet ditt er litt sykelig. Lever du kun gjennom barna? Hvilket ansvar legger du da på dem? Venninner med barn lever stort sett som meg, har interesser og hobbyer, finner på ting med partner og venninner, og har mye glede i eget liv utover at barna er der. 

Anonymkode: 4ec24...5e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Nå er jeg bare 48, og ikke veldig gammel enda. Det er mulig de svikter meg når jeg er 75-80, men da har jeg hatt et rikt liv fram til da. Jeg har enda 25-30 år til den alderen. Det er da virkelig ikke DET som uroer meg. Men jeg hadde følt meg ensom som 50 åring. Som er ungt! Fordi jeg hadde et liv som bare inneholdt meg selv. Jeg har all verdens penger- og overskudd nå, og hva skulle jeg brukt det på?

Jeg hadde en venninne innom i går på kaffe. Hun er alene, og èn sønn, som hun ikke ser så mye til. HUN er ensom NÅ. Jeg har fire jenter og en mann, og de har kjærester, og det skjer masse i vårt hus. Det er et levende hus der de kommer og går, med katt og hund og en flott mann. Det er et hjem. Det er ikke sånn at vi har tapt i jobb-sammenheng heller. Jeg tror vi tjener mer enn de fleste, fordi vi MÅTTE. Vi hadde ikke råd til å gå glipp av de beste stillingene. Vi måtte ha et enormt hus, stor bil, og ta alle på ferier. Vi har strukket oss, vi har kjempet, vi har kost oss, vi har hatt masse baller i lufta med disse flotte ungene, med venner og deres barn, familie, og vi rekker over en god del- ungene først da, ...... og det er det som kalles et liv. 

Jeg bare lurer på hva er det disse barnløse gjør? Jeg hadde faan aldri gått på jobb, og kjøpt et hjem og betalt regninger for å bare være. Da hadde jeg i alle fall dratt til Bali og surfet, vært kunstner. Da forstår jeg det. Men å trø rundt i Norge med de gørre vennene deres for å bare være ...for å gå på jobb, og komme hjem til mannen sin. Gå på cafe? Kunstutstillinger. Er det ikke fryjtelig kjedelig og innholdsløst liv? 

Anonymkode: 0879b...b32

Jeg er kjempeglad på dine vegne for at du har levd- og lever et liv du ønsker og har glede av.

Hvor du mister meg, er hvordan du prater om frivillige barnløse. Ditt liv er mitt verste mareritt. Likevel ser jeg ikke ned på deg, og du burde ikke se ned på de som ønsker og velger annerledes enn deg.

Hva skjer om én av dine døtre velger å være frivillig barnløs? Er livet hennes nå meningsløst? Uten verdi? Skulle hun helst bare lagt seg ned og dø? Sløser hun bort livet sitt fordi hun bruker tiden sin på ting DU mener er meningsløst? Blir hun verdiløs i dine øyne? 

Anonymkode: 76cd4...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

"Svikter deg". 

Det synes jeg er et veldig merkelig begrep å bruke om egne barn. Som om de har ansvar for din lykke, praktisk hjelp, og ditt sosiale samvær. 

Sannheten er at når de flytter ut, er det ofte langt unna, og med lite tid til eldre foreldre. 

Særlig det siste avsnittet ditt er litt sykelig. Lever du kun gjennom barna? Hvilket ansvar legger du da på dem? Venninner med barn lever stort sett som meg, har interesser og hobbyer, finner på ting med partner og venninner, og har mye glede i eget liv utover at barna er der. 

Anonymkode: 4ec24...5e6

Jeg tror du misset poenget. Poenget er at jeg bryr meg ikke om de er der for meg når jeg er gammel., Jeg vil bare være der for dem nå. Være en del av livet deres, og jeg elsker å ha dem, være elsket av dem. 

Jeg lever ikke gjennom barna mine, men selvsagt er de det viktigste for meg. Slik barn ofte blir. Alt annet blekner., Samtidig er jeg glad for at de er blitt store og tar vare på seg selv. Det er fint. Det er godt å kunne fokusere på meg selv, samtidig som det er vemodig. Men bare litt-. Vi har mange venner og mange reiser vi skal på, firma vi utvikler. Men det aller aller beste som har skjedd meg i livet (og det mest krevende) er barna mine. ...og jeg er ikke så glad i barn. Jeg er derimot enormt glad i mine barn. 

Anonymkode: 0879b...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er kjempeglad på dine vegne for at du har levd- og lever et liv du ønsker og har glede av.

Hvor du mister meg, er hvordan du prater om frivillige barnløse. Ditt liv er mitt verste mareritt. Likevel ser jeg ikke ned på deg, og du burde ikke se ned på de som ønsker og velger annerledes enn deg.

Hva skjer om én av dine døtre velger å være frivillig barnløs? Er livet hennes nå meningsløst? Uten verdi? Skulle hun helst bare lagt seg ned og dø? Sløser hun bort livet sitt fordi hun bruker tiden sin på ting DU mener er meningsløst? Blir hun verdiløs i dine øyne? 

Anonymkode: 76cd4...944

Godt du spilte krenket-kortet der ingen får lov til å si hva man egentlig tenker. Det er ingen som mister verdi fordi de ikke har fått barn, men jeg hadde følt det ganske meningsløst hvis jeg ikke da brukte livet mitt til noe annet. Det er MEG...når jeg setter meg inn i situasjonen til et par i 30 årene som ser ut til å leve et ordinært liv, men som velger bort barn. For meg høres det veldig kjedelig ut, og litt meningsløst. Det betyr ikke at DE er meningsløs. De er jo noens datter og sønn, og de vil aldri kunne ha mindre verd som mennesker osv sovosvbo...

Skal vi ta dette over noen sider nå så du kan sutre videre over hvor krenket alle er?

Anonymkode: 0879b...b32

[Pås]

Alle må ta sine egne valg, og leve som de selv ønsker. Å fortelle andre om hvor deilig livet med/uten barn er er egentlig meningsløst.

Men det som irriterer meg er at i alle disse trådene kommer frem at eldre uten barn er mindre ensomme enn de med barn, det tror jeg rett og slett ikke på. Jeg har selv en gammel far som er enkemann, han nærmer seg 90 og alle hans tidligere venner er døde. Hvem tror dere besøker han egentlig? Selvfølgelig vi barna og barnebarna, han har INGEN andre. Han har hjelp av hjemmesykepleier, men det er jo til stell og medisiner, ikke for å drikke kaffe og prate. Ja, noen av etterkommerne er flyttet fra byen, men vi er en del igjen som bytter på det.

Jeg ser AKKURAT det samme hos min gamle svigermor, det er barn og barnebarn som stiller opp.

Må bare understreke at jeg ikke mener at dette er en god nok grunn alene til å få barn, er bare lei av å høre hvor ensomme de gamle med barn er. 

[AnonymBruker]

Jeg er tobarnsmor og sier kjør på med livet uten barn! Det er faktisk mange der ute som bare får barn fordi samfunnet og andre forventer det og de barna ender opp med å være ikke ønsket og elsket. Ikke få barn dersom dere 100 % ikke ønsker det. Det er så sykt mye jobb og ikke verdt med mindre du er engasjert og ønsker det. 

Anonymkode: c0a08...4db

[AnonymBruker]

Barn skal være ønska. Om en eller begge ikke har det ønsket om barn så ikke lag barn.

Jeg er 40, mannen er 46 og vi hadde aldri en dag der barn var det store målet eller ønsket. Vi har alt av resurser på plass, inkludert spreke ble aldri besteforeldre som med glede hadde stillt opp. Plass og økonomi også men ikke ønsket så da lagde vi aldri barn. 
man må tenke gjennom de ulike livsfasene og kjenne etter om barn er noe man virkelig vil ha med seg som førsteprioritet i årene som kommer eller ei. Jeg hadde ikke blitt mer utfyllt eller lykkelig av barn og barna hadde neppe blitt lykkelige som barna mine heller så da slapp de det.

Anonymkode: 69f08...9ba

[AnonymBruker]

Vi er rett under 40, og har ingen barn. Vært gift i over 10 år. Det var et aktivt valg fra vår side. Nesten alle våre venner har tatt det samme valget. Det er digg å være en gjeng som har masse penger og fritid. Jeg føler i hvert fall at det er dette som er nøkkelen til hvorfor jeg er så fantastisk lykkelig.

Anonymkode: 19145...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

+ at jeg ikke vil tilbringe alderdom i ensomhet.

Oj, du kan bli kraftig skuffa. Yngre folk vil ikke tilbringe tid med gamle folk, ser du. Du risikerer å bli en belastning for dem. 

Anonymkode: 07719...79d

[AnonymBruker]

Bruk tiden godt og tenk deg om. Jeg valgte også å ikke få barn, og var fornøyd med det til livet skjedde og jeg var i slutten av 40 årene. Plutselig mistet jeg nesten mye av familien og nettverket mitt. Jeg og min mann ble skilt, mine foreldre døde og min bror med familie på andre siden av landet. Samtidig ble jeg ufør og mistet alle jobbvennene mine. 
 

Jeg må innrømme nå at jeg gjerne skulle hatt et mor-barn forhold i livet mitt. Ja, det er aldri noen garantier her i verden, men av alle menneskelige forhold vi har i vårt samfunn er mor-barn reaksjonen den mest slitesterke. Jeg savnet den ikke i 30 og tidlig 40 årene, men nå kjenner jeg på det. 

Anonymkode: f7491...3fa

[AnonymBruker]

En annen viktig ting å tenke på er at man kan få et barn som har fysisk eller psykisk sykdom, utfordringer, funksjonshemning osv. Og da må man være forberedt på å være sykepleier resten av sitt liv, eller barnets liv. Man kan ende opp med å se sitt eget barn leve i lidelse, og det må jo bare være selve kilden til bunnangst, sorg, depresjon og stress. 

Jeg som dyreeier tar det utrolig tungt og blir ekstremt mentalt utslitt av å ha et sykt dyr, og vil ikke en gang tenke på hvordan det hadde vært hvis det faktisk var snakk om mitt eget barn. 

Anonymkode: 74404...c18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Oj, du kan bli kraftig skuffa. Yngre folk vil ikke tilbringe tid med gamle folk, ser du. Du risikerer å bli en belastning for dem. 

Anonymkode: 07719...79d

Jeg ser dette bli gjentatt igjen og igjen i slike tråder, og syntes det er merkelig.  Selvsagt finnes det folk som driter i sine gamle foreldre, men dette er jo ikke normen. De aller fleste med gamle foreldre har et forhold til dem. De har et fint og relativt nært forhold til dem hele livet, og så er det noen år på slutten der som kan oppleves mer belastende, men man går da i +. 
 

Normen er ikke at man kutter de ut av livet sitt når de blir gamle og anser hele relasjonen som belastende? 

Anonymkode: f7491...3fa

[AnonymBruker]

Jeg har barn og elsker det. Dette er helt subjektivt, men jeg mener at å ha barn hjelper meg med alders-krise. F eks å bli 50 - midtveis i livet, tenker at det er lettere når man har barn som vokser og trives og man ser livet går videre. 

Tenker på at mine foreldre må være så fornøyde med barnebarna sine og at om jeg kan ha flotte barnebarn om noen år kan jeg dø lykkelig. For  ellers virker alt litt meningsløst? 

Men jeg har jo aldri vært i de andre skoa, da. 

Anonymkode: 4b564...516

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket barn, og nå er jeg femtini og sjeleglad for at jeg valgte det bort. Jeg mener at ingen kan avkreve barnefrie noen forklaring, det å ikke ha lyst på barn er like gangbart som å ikke ha lyst til å utdanne seg til tannlege, ikke ha katt eller ikke flytte til Lillehammer. 

Friheten jeg har er ubetalelig. For eksempel ble jeg digital nomade for over 20 år siden, og lever deler av året i et annet land. Videre har jeg god tid til å pleie vennskap, jeg har en diger krets med venner i begge land som jeg møter ofte og gjør mye artig sammen med. Denne ‘ensom i alderdommen’-frykten noen har - eller som stadig blir påprakket barnefrie - er bare skremselspropaganda. Min erfaring er at venner uansett stiller opp i større grad enn familie når det trengs. Så gode vennskap er gull verd. 

Og barn kan jo uansett flytte på seg, ikke sikkert de bor i hjembyen når foreldrene er gamle og hjelpetrengende, så det er ikke noe argument uansett hvor dumt det er, det argumentet. Å ha hjelp/selskap i alderdommen burde virkelig ikke være grunnen til å få seg barn. 

Og uten at det var en av grunnene til å velge bort barn, har jeg jo en ganske feit bankkonto, å ha barn er dyrt. Så jeg kan fint kjøpe meg tjenester om jeg skulle trenge det når eller om jeg er for gammel til å ordne opp selv.

Anonymkode: 63275...341

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Først tenkte vi at vi bare skulle prøve naturlig og om det gikk så gikk det. Men når det ikke gikk fikk vi bare mer lyst på barn, så det ble ivf til slutt 😅 Det satt langt inne, men det funka.

Anonymkode: 33a5d...e9b

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 48 år gammel, og har 3 voksne barn + et bonus. Jula kommer, og studentene kommer hjem, de som bor hjemme enda skal jeg på julemarked med. De nydelige jentene mine, som er så langt mer enn jeg noen gang trodde. Som er så vakker på inn og utside, med sin intrigitet, med morsomme kommentarer, med sine utfordringer osv. De er alle et univers i seg selv, som jeg har fått oppleve fra de var små, og opplevd verden gjennom dem på nytt med alle de mirakler som finnes. 

Anonymkode: 0879b...b32

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var i samme situasjon som deg, ts. Vi valgte å få barn.

Anonymkode: 6e92e...eef

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ønsket meg ikke barn. Men endte opp med 2. Og jeg elsker virkelig barna mine. 

Anonymkode: 921c0...bbc

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lever ikke gjennom barna mine, men selvsagt er de det viktigste for meg. Slik barn ofte blir. Alt annet blekner., 

Anonymkode: 0879b...b32

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ingen som mister verdi fordi de ikke har fått barn, men jeg hadde følt det ganske meningsløst hvis jeg ikke da brukte livet mitt til noe annet. Det er MEG..

Anonymkode: 0879b...b32

 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har barn og elsker det.

Anonymkode: 4b564...516

 

Kvinneguidens sedvanlige svar på "til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem" 😅

Anonymkode: a4d49...3a7