Til dere som aldri ønsket barn og aldri fikk dem

[AnonymBruker]

Vi er et samboerpar i midten av 30-årene. God og stabil økonomi, friske og sunne. Og vi elsker hverandre, har et fantastisk samliv. Alt tilsier at vi burde få barn, og jeg tror mange rundt oss bare venter på beskjed om at vi venter barn.

Greia er at ingen av oss har spesielt lyst på barn eller har noen gang hatt det. Vi er lite interessert i å forandre livet vårt, og synes samfunnet er et forferdelig dårlig utgangspunkt å oppdra et menneske i. Jeg har ikke lyst til å gå gravid, eller å føde. Vi er begge glad i late morgener der vi kan prioritere oss selv, ha sex akkurat når og hvor vi ønsker, og liker denne voksne "egoistiske" livsstilen vi har. 

Jeg føler på vi egentlig bør bestemme oss innen 3-4 år om vi skal ha barn eller ikke. Til nå har vi bare latt tiden gå, og nytt livet. Vi ser omtrent bare ulemper, enn fordeler, men det å få barn. Jeg blir bare utelukkende irritert når jeg går inn på en skole eller en barnehage 😅 

Er det noen som har vært i samme situasjon som oss og kan gi litt råd? 

Anonymkode: 8c302...8ec

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg ts. Jeg tenker at når man i utgangspunktet ikke har lyst på barn så burde man ikke få barn. Høres ut som dere har det så fantastisk sammen som dere har det, så jeg ser ingen grunn til å føre et barn inn i miksen. Det vil mest sannsynlig gi dere mange utfordringer, dere vil absolutt miste frihet og egentid, og det er utrolig mange fine forhold som som går straka vegen til grunne etter barn. For min del ser jeg nesten bare negative ting med å få barn, men tusen positive ting med å la være, for MIN del. Aldri få barn for at andre forventer det. Og husk på det fine ordtaket "misery loves company" hvis folk maser og presser. Lytt til deres egne instinkter og magefølelse. 

Det er jo egentlig bare å lese litt tråder her på kg om folk angrer, eller omså bare å lese den lange tråden om voksenkjeft pga en kule-is full av snåle foreldre. Da takker jeg hele universet for at jeg er barnefri, og synes den snevre bobla folk havner i virker som et rent mareritt. Man har ikke tid til å bry seg om noe annet enn barn og familieliv. Jeg har alltid innerst inne visst at jeg ikke vil bli mor. Har nå bikket 40 og angrer fortsatt ikke et eneste sekund. Kjenner ikke klokka tikke i det hele tatt, men heller en deilig og rolig sjelefred. 

Anonymkode: 74404...c18

[AnonymBruker]

Vi følte det likedan frem til vi ble 32. Ingen hadde spesielt lyst på barn, og pustet lettet ut når besøk med barn dro igjen. Hadde mer enn nok glede av å møte andres barn, følte ikke noe behov for eget barn. Vi tenkte at vi bare skulle få barn om vi hadde et uhell.

Men så snudde det, i løpet av et halvt år kanskje. Det var ingen spesiell grunn, vi snakket om det litt nå og da og så ble det naturlig å prøve.

Først tenkte vi at vi bare skulle prøve naturlig og om det gikk så gikk det. Men når det ikke gikk fikk vi bare mer lyst på barn, så det ble ivf til slutt 😅 Det satt langt inne, men det funka.

Mitt råd er å ikke få barn med mindre begge har lyst. Når dere ikke kjenner på behovet så er dette en ikke-sak. Dere føler sikkert at dere må ta stilling til det fordi det er noe alle bare "må". Men man kan faktisk bare drite i hele spørsmålet og ikke ta et aktivt valg. Dere er jo to som føler det samme. Bare lev livet slik dere føler for 😊 Dere skylder ingen hverken et barn eller et svar. 

Anonymkode: 33a5d...e9b

[AnonymBruker]

Jeg er snart førti år, og har visst hele livet at jeg aldri skal ha barn. For det første har jeg ikke økonomi eller helse til det, og for det andre vil jeg ingen uskyldige sjeler så vondt at jeg unner dem å vokse opp i denne verdenen. Kjæresten min har bedre økonomi, men også hun har aldri hatt lyst på barn. 

Ikke få barn hvis du ikke har lyst på det. Da risikerer du å gi barna dine et dårlig liv. 

 

Anonymkode: ac408...146

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere må føle litt på det de neste par årene, men samtidig forberede seg på å stå i det valget man ender opp med. 
Vi bestemte oss også for å ikke få barn, han ville aldri ha barn, jeg hadde en liten periode hvor jeg ønsket barn så da var det jeg som måtte mest i tenkeboksen om jeg ønsket å fortsette forholdet eller ikke. Jeg bestemte meg for å fortsette forholdet og ha et liv uten barn. Jeg er veldig glad for det i dag, men i den første tiden etterpå så fikk jeg noen perioder hvor jeg var veldig lei meg. Da var jeg glad jeg hadde forberedt meg veldig mentalt på det å aldri få barn. For veldig mange så kommer det noen perioder i livet hvor man lurer på om man tok det rette valget, spesielt når man er såpass gammel at det er for sent. Jeg er nå 45 år så for min del har jeg kjent litt på det for nå er det for sent for meg å ombestemme meg, men da veier jeg opp det positive mot det negative ved å få barn og jeg står stødig i avgjørelsen min igjen

Jeg bruker heller den tiden og energien jeg kan på tantebarn og venners barn. Da får jeg på mange måter fylt litt det behovet med å omgås barn osv, men jeg kan også velge det bort på dager jeg ikke orker eller vil

Nå skal det sies at jeg har en god grunn til å ikke få barn grunnet kronisk sykdom osv. 

Anonymkode: 6c627...87f

[AnonymBruker]

Du trenger ingen unnskyldning. Det er nok å ikke ha lyst på🙂👍

Er 40 neste år og har fortsatt ikke lyst på. 

Anonymkode: 62e73...8ae

[AnonymBruker]

Ikke helt samme situasjon, men deler mine erfaringer likevel. Vi prøvde faktisk, i den grad at vi gikk gjennom prøverør. Før vi en dag innså at "gjør vi bare dette fordi det er det vanlige å gjøre?"

Vi har et fantastisk liv, er i dag nesten 50. Vi har reist mye, og også jobbet fra utlandet i perioder. Vi har mye fritid til å følge opp trening, interesser og karriere. Vi har det veldig godt sammen, er fortsatt kjærester etter 25 år sammen, med mye nærhet, gode samtaler og latter. 

Må si det eneste jeg ikke liker tanken på er alderdommen. Merker jo allerede nå at det har dabbet veldig av men venninneturer og treff, da alle er så rettet mot familien. Og hva gjør vi med jul og slik når foreldre er borte, søsken har sine storfamilier.. Men samtidig, garantier for fremtiden og en lykkelig storfamilie har man ikke uansett. Og det er i alle fall ikke verdt å kaste bort 18+ år på noe man ikke har lyst til i det hele tatt, for å komme dit. 

Anonymkode: 4ec24...5e6

[AnonymBruker]

Halvdelen og jeg har begge rundet førti med god margin og kan med god margin si i dag at vi er veldig glade for at vi tok valget om å ikke få barn. Vi hadde begge de forventede utgangspunktene med tanke på både økonomi, bosituasjon og helse osv men vi fant ut at dette var ikke rett for oss.

En setning jeg personlig fant veldig fornuftig var at "Får du barn og mistrives så er det ingen returrett på de, du er fast i situasjonen for godt" og det var ikke en risiko verken halvdelen eller jeg ønsket å utsette oss selv for.

Uansett hva dere ender opp med å velge så er det et svært personlig valg så ikke forhast dere og tenk grundig igjennom.

Anonymkode: 63a3d...6e9

[AnonymBruker]

Avvent noen år. Om dere føler det samme da, ikke få. Finnes alltid muligheter for «barneberikelse» om dere angrer, adopsjon, fosterhjem, beredskapshjem, frivillig arbeid.

Anonymkode: 8fb07...e2d

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært noe glad i barn. Tenker at om man har et godt og meningsfullt liv uten, så bør man bare nyte det. Jeg brukte 10 år på å reise, være med venner og oppleve, fikk etterhvert samboer. Da jeg bikket 30 så hadde jeg levd det glade, frie liv nok og ville oppleve noe nytt, og da ble det å få et barn et alternativ. Jeg ville aldri vært foruten sønnen min, og det å få se et barn utvikle seg er det kuleste jeg har opplevd. Men det har vært tøft for forhold og for meg, en virkelig stor overgang å ha null egentid. 

Anonymkode: af692...dcb

[AnonymBruker]

Jeg følte det samme som deg ts. Eller, sannheten er vel at jeg tenkte ikke særlig aktivt over det. Men jeg har aldri vært særlig opptatt av barn iallfall. Helt til jeg nærmet meg slutten av 30-årene og fikk panikk, og nå styrer vi med IVF. Skal glatt innrømme at det er ikke så mye fordi jeg gleder meg til småbarnstiden eller ungdomstiden, men det er vel dette primære behovet for å formere seg som plutselig slo inn + at jeg ikke vil tilbringe alderdom i ensomhet. Vil reise til syden med barna mine (og kanskje barnebarn), og feire jul med de osv. Ser for meg et rikere liv å leve rett og slett. Og et plutselig behov for å ha noe større enn meg selv å leve for. 

Jeg tenker uansett at dersom det fortsatt er åpent (eller at det alltid er muligheter for at man ombestemmer seg selv om man først har bestemt seg for å få barn), så ville jeg ha frøset ned egg så fort som mulig. Jo nærmere egget er 25 år, jo bedre. Jeg ville ha frøset ned ubefruktede egg (slik at du kan råde over de selv, det kan bli slutt mellom deg og din samboer, samboeren din kan dø osv), samt ferdige befruktede egg (blastocyster) med samboeren din sin sæd (så klart 😅). Blastocyster er litt tryggere å fryse enn "kun" egg mtp suksess for at det blir et barn utav det, men de ferdige befruktede eggene råder du (så klart) kun over sammen med din samboer, og dere må være enige, og han må samtykke. Kun eggene råder du helt over selv. Så jeg ville ha dobbeltforsikret meg og fryst ned et godt lager med egg, og et godt lager med embryoer. Man vet aldri hvordan livet kan bli fremover

Anonymkode: e4f64...6f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri vært noe glad i barn. Tenker at om man har et godt og meningsfullt liv uten, så bør man bare nyte det. Jeg brukte 10 år på å reise, være med venner og oppleve, fikk etterhvert samboer. Da jeg bikket 30 så hadde jeg levd det glade, frie liv nok og ville oppleve noe nytt, og da ble det å få et barn et alternativ. Jeg ville aldri vært foruten sønnen min, og det å få se et barn utvikle seg er det kuleste jeg har opplevd. Men det har vært tøft for forhold og for meg, en virkelig stor overgang å ha null egentid. 

Anonymkode: af692...dcb

Ja dette tror jeg veldig på for min del iallfall. Jeg gruer meg til alt det slitsomme og det å miste friheten, men samtidig føles det naturlig å ta det et steg videre, eller over til noe annet, eller noe sånt.. 

Anonymkode: e4f64...6f6

[Uanonym bruker]

Det er jo et endelig valg uansett, i alle fall for deg som kvinne. Han kan jo i teorien alltid forlate deg og få barn med ei yngre dame dersom han skulle ombestemme seg.

Jeg synes ikke man bør få barn hvis man ikke har lyst på det, samtidig som man må være forberedt på at man kan komme til å angre i framtida. 

[AnonymBruker]

Det er jo èn ting å få en baby. Men vil du ha en familie? En 8 åring som du drar på tur med, som utvikler seg og sine ferdigheter?

Jeg er 48 år gammel, og har 3 voksne barn + et bonus. Jula kommer, og studentene kommer hjem, de som bor hjemme enda skal jeg på julemarked med. De nydelige jentene mine, som er så langt mer enn jeg noen gang trodde. Som er så vakker på inn og utside, med sin intrigitet, med morsomme kommentarer, med sine utfordringer osv. De er alle et univers i seg selv, som jeg har fått oppleve fra de var små, og opplevd verden gjennom dem på nytt med alle de mirakler som finnes. 

De er jo ikke baby alltid (selv om jeg likte den tiden og). De er veldig mye mer. Er det nok å bare være dere to? Jeg hadde vel kjedet meg. Men selvsagt; jeg ble mor som 23 åring, og har gjort karriere og reist og alt med barn. NÅ er de voksne. Skulle jeg all den tiden bare gått og taslet rundt med mannen min? Gått på jobb- for hva? Det virker meningsløst og veldig kjedelig. 

 

Anonymkode: 0879b...b32

[Uanonym bruker]

Det er noe i det #14 skriver. Mange føler seg overvelda av tanken på babyer og småbarn, men husk at dette bare er en veldig kort periode. De blir fort store og plutselig er de voksne. Man selv blir middelaldrende og så gammel. Blir man i tillegg alene da (skilt eller enke/enkemann), kan det nok føles veldig ensomt. Jeg mener ikke at man skal få barn bare for å ha selskap når man blir gammel, men det bør tas med i betraktninga.

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon som deg, ts. Vi valgte å få barn. Barn er fint, men vi hadde hatt et like bra liv sammen uten barn. 

Ikke få barn fordi alle rundt dere forventer det. Barn er en livstil, man bør ønske seg, ikke føle seg presset til. Det går ikke an å gi ungen bort på finn.no, eller sette det i skogen rett før sommerferien slik mange nordmenn gjør med kjæledyr. 

De som sier det er ensomt uten barn, har tydeligvis mistet alle vennene sine i småbarnsperioden, og har ikke funnet tilbake til det sosiale livet som finnes der ute.

Venner er valgt familie ❤️

Anonymkode: 6e92e...eef

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (8 minutter siden):

Det er noe i det #14 skriver. Mange føler seg overvelda av tanken på babyer og småbarn, men husk at dette bare er en veldig kort periode. De blir fort store og plutselig er de voksne. Man selv blir middelaldrende og så gammel. Blir man i tillegg alene da (skilt eller enke/enkemann), kan det nok føles veldig ensomt. Jeg mener ikke at man skal få barn bare for å ha selskap når man blir gammel, men det bør tas med i betraktninga.

De sier jo at de mest ensomme eldre er de med barn og barnebarn. 

For de har noe å være skuffet over. 

Anonymkode: 4ec24...5e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var i samme situasjon som deg, ts. Vi valgte å få barn. Barn er fint, men vi hadde hatt et like bra liv sammen uten barn. 

Ikke få barn fordi alle rundt dere forventer det. Barn er en livstil, man bør ønske seg, ikke føle seg presset til. Det går ikke an å gi ungen bort på finn.no, eller sette det i skogen rett før sommerferien slik mange nordmenn gjør med kjæledyr. 

De som sier det er ensomt uten barn, har tydeligvis mistet alle vennene sine i småbarnsperioden, og har ikke funnet tilbake til det sosiale livet som finnes der ute.

Venner er valgt familie ❤️

Anonymkode: 6e92e...eef

Vi har da masse venner, og mer enn jeg hadde som ung. 

Hva er venner mot barn og familie? Jeg finner venner uansett hvor jeg drar. Det er da virkelig ikke et problem å treffe kjekke mennesker som man kan henge med. Jeg tror ikke jeg har såå mange fra småbarnsperioden- jeg vet ikke om du har en 3 åring, siden du i det hele tatt nevner det? 

Merkelig innlegg. 

Anonymkode: 0879b...b32

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn. Men endte opp med 2. Og jeg elsker virkelig barna mine. Men det har vært slit og mange bekymringer opp gjennom årene. Jeg ble og alene med barna mine. Og jeg ville aldri vært foruten barna mine. Men jeg tror livet uten barn hadde vært hakket bedre. 

Anonymkode: 921c0...bbc

[AnonymBruker]

K33 og M35 her, vært sammen i seks år. Blir nok ikke barn her heller med det første. Ingen av oss har ønsket, men skjer det så skjer.

Jeg er alt for glad i min daglige rutine, kun ha meg selv å passe på, og ha en fritid som er fult og holdent min. Reise utenom skoleferier er også et veldig pluss!
Jeg liker også veldig godt å bruke alle pengene mine på meg selv🤭 

(Joda, det er en samboer her også, men han passer seg selv og trenger ikke at jeg følger han opp på fritiden) 

Et det et valg i livet en skal være litt egoistisk på så er det å sette liv til verden. 

 

 

Anonymkode: 3104b...ffc