Flere som vet de burde forlate parforholdet, men blir for å ikke gi slipp på familielivet?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 1.52):

Vi hadde en lang og tøff periode hvor jeg var millimeter fra å gå.. men jeg ga han utrolig nok den ABSOLUTT siste sjansen (etter mangfoldige sjanser tidligere) og han tok endelig tak. Da hadde jeg gitt han alle fakta på bordet i forkant, sagt at innen da skal det ordnes, om ikke så er det rett ut på dagen. Da visste han at det var siste sjans og med en deadline. Og jeg visste at denne gangen MÅTTE jeg gjennomføre. Heldigvis tok han tak og ting er blitt mye bedre! 
 

Du må rett og slett sette ned foten og be om endringer, men vær åpen for at du også kanskje må gjøre endringer. Man er tross alt to i et parforhold!

Vi har fått det mye bedre sammen, men jobber fortsatt sammen for å få det enda bedre. Og nå ser jeg at han jobber for det, det så jeg ikke tidligere.

Jeg synes også tanken på å rive opp familien var vond, og hadde mange runder med meg selv når det stod på som værst her hjemme. Men jeg skjønte også at slik som ting var her, gjorde oss begge vondt. Og da måtte vi enten få det bedre sammen eller hver for oss. 
 

Det er viktig at DU har det bra! For om du ikke har det bra, eller han for den saks skyld, så vil ikke DERE ha det bra heller. 

Anonymkode: 71098...a5d

Kan jeg spørre hva som spesifikt ble bedre fra hans side?

Her har samboer blitt bittelitt bedre på å bidra hjemme, men når det kommer til selve parforholdet, er så godt som ingenting forandret. Han evner ikke å kommunisere, følger ikke opp det vi har pratet/blitt enig om og virker til å ha liten driv til å faktisk jobbe for og bli en bedre versjon av seg selv.

Det er klart ting jeg også kan gjøre for at forholdet vårt skal bli bedre, og jeg føler jeg har vært flinkere det siste året på å senke kravene og møte han på halvveien. Jeg blir derimot lei av å føle jeg drar lasset helt selv og at han ikke tar det vi har pratet om på alvor, og dermed synker motivasjonen min for å prøve også.

Jeg bruker dessverre litt for mye tid på å irritere meg over han. På sitt verste føler jeg avsky.

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 1.52):

Det er viktig at DU har det bra! For om du ikke har det bra, eller han for den saks skyld, så vil ikke DERE ha det bra heller. 

Anonymkode: 71098...a5d

Og forresten, når det gjelder dette. Jeg prøver virkelig å ta vare på meg selv, og gjøre det jeg kan for at jeg skal ha det best mulig, både fysisk og psykisk (mest for å være den beste mammaen jeg kan være for barnet vårt).

Min samboer, derimot, tar ikke vare på seg selv. Han sitter oppe til langt på natt (og havner langt på underskudd av søvn), spiser nesten utelukkende usunt og klager omtrent daglig over hvor sliten han er, hvor vondt han har her og der, osv.

Bare dette tror jeg har vært litt drepen for forholdet vårt. Vi har totalt ulike livsstiler, og det å se at han ikke tar (eller er interessert i å ta) noen grep for å få det bedre og bli en bedre versjon av seg selv, er faktisk ganske uattraktivt…

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 0.30):

Jeg har de siste årene følt på at jeg og samboer ikke er en god match. Vi har ulike interesser, ulike livsstiler, ulike verdier, ulike behov og ulike personligheter. Man må naturligvis ikke være like på alt, men de siste årene har det blitt så tydelig for meg hvor ulike vi faktisk er (har blitt?). 

I tillegg til dette, kommuniserer vi dårlig, og jeg er alene om mye på hjemmebane. Etter x antall samtaler har dette omsider blitt litt bedre, men jeg føler meg så lite sett i forholdet. Jeg er også sammen med en som istedenfor å kommunisere om vanskelige ting, venter på at det «går over». Forholdet vårt blir dermed svært overfladisk, og jeg tar meg selv i å stadig føle meg nedfor for hvordan ting er.

Men så sitter det så innmari langt inne å gi slipp på familielivet. Jo da, jeg kan finne meg en ny en, men det er ingen andre som kommer til å være far til mitt barn. Det er ingen annen svigerfamilie som vil være familie til mitt barn.

Og ja, vi har prøvd det meste. Også parterapi, men uten særlig hell. 

Derfor lurer jeg på om vi er flere i samme båt? Føler meg så alene i denne situasjonen, og har ingen jeg kan snakke med om dette heller. 

Anonymkode: 73f63...271

Ja i totalt 14 år med 2 ulike menn. De var mye verre enn du beskriver da,men du blir heller ikke sett og hørt. Altså dette forholdet bør du forlate.

7 år siden nå,og har nå verdens beste mann som ser meg,løfter meg,heier på meg og setter meg først. Fordel med erfaring,man vet hva man ikke vil ha igjen🙏 ts,lykke til.

Anonymkode: bedc8...404

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 12.41):

Jeg har vært i din situasjon TS, i mange lange år. Og vurdert at det som var bra, er bra nok fordi det er viktig for meg å holde familien samlet. Mange kameler har blitt svelget, mothårs.
Overraskelsen var derfor enorm etter hvert som han det siste året har blitt enda mer sint og sur hjemme helt til det toppet seg og jeg til slutt spurte om han ville ut av forholdet vårt. Og det ville han, for han var helt ferdig og hadde prøvd ALT, som ikke var kommunisert til meg, og jeg har heller ikke merket noe til disse tiltakene. Så jeg måtte altså til og med ta ansvar for å få formidlet for han at han ville ut. Jeg ler meg nesten ihjel av ironien. 
Så viste det seg da at det var en dame likevel, selvsagt. Etablert et forhold bak min rygg, i et halvt år. Etter over 20 år sammen. 

Så mitt råd er følgende, ikke gå for mye på akkord med deg selv i forholdet hvis du ikke er helt sikker på at det er verdt det for deg. 
Det er ikke sikkert du har på kontroll på fremtiden uansett. 

For meg var det verdt det for det meste, jeg forsøker å holde fast ved alt det fine som kom ut av forholdet. Alt det som er og har vært bra for meg. Og så tenker jeg at det er på tide at det nye livet starter nå. Det er nok nå. 

Anonymkode: 1ec37...ce1

Så grusomt! Klem til deg.

Nettopp om det er verdt det eller ikke, er det jeg er så usikker på. Vil jeg bli enda mer ulykkelig alene, eller vil jeg få det bedre enn noengang?

Jeg aner ikke, og det er det som gjør det så skummelt.

Per nå vil jeg si at jeg har det ikke så verst i forholdet 35% av tiden, mens resterende 65% går jeg rundt og irriterer meg, og synes det er deilig når mannen er ute av hus. Da koser jeg meg med barnet vårt, og nyter å ikke måtte høre på klaging fra mannen, irritere meg over rotet hans og forholde meg til en annen voksenperson (som til tider minner mer om et barn).

Sex har vi heller ikke, så vi minner mer om romkamerater enn kjærester.

Ts

 

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 16.54):

Å finne seg en elsker eller elskerinne, er jo en god metode å holde ut i dårlige forhold på. Feigt og svakt, men veldig vanlig🤷🏻‍♀️🤦🏻‍♀️ 

Anonymkode: 3528d...eb3

Det kunne faktisk ikke falt meg inn. Uansett hvor «ferdig» jeg innimellom kan føle meg med mannen, er jeg trofast mot han så lenge vi er sammen.

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ja i totalt 14 år med 2 ulike menn. De var mye verre enn du beskriver da,men du blir heller ikke sett og hørt. Altså dette forholdet bør du forlate.

7 år siden nå,og har nå verdens beste mann som ser meg,løfter meg,heier på meg og setter meg først. Fordel med erfaring,man vet hva man ikke vil ha igjen🙏 ts,lykke til.

Anonymkode: bedc8...404

Huff, jeg skjønner at forhold kan være mye verre, altså, og det gjør en jo usikker på om man bare er utakknemlig og forventer for mye…

Jeg kan nok bite tenna sammen og svelge en del kameler når det gjelder mye. Men når det kommer til selve samlivet, og da for eksempel sex, tipper jeg det er begrenset hvor lenge man kan gå uten for at et forhold ikke skal rakne helt, og pliktsex er jeg ikke noe fan av.

Jeg, for min del, klarer meg overraskende fint uten. Jeg tenker mest for hans del.

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 0.30):

Jeg har de siste årene følt på at jeg og samboer ikke er en god match. Vi har ulike interesser, ulike livsstiler, ulike verdier, ulike behov og ulike personligheter. Man må naturligvis ikke være like på alt, men de siste årene har det blitt så tydelig for meg hvor ulike vi faktisk er (har blitt?). 

I tillegg til dette, kommuniserer vi dårlig, og jeg er alene om mye på hjemmebane. Etter x antall samtaler har dette omsider blitt litt bedre, men jeg føler meg så lite sett i forholdet. Jeg er også sammen med en som istedenfor å kommunisere om vanskelige ting, venter på at det «går over». Forholdet vårt blir dermed svært overfladisk, og jeg tar meg selv i å stadig føle meg nedfor for hvordan ting er.

Blitt slik, eller burde du ha plukket opp alle hintene underveis?

Anonymkode: 6efe1...85b

[AnonymBruker]

Det ukjente er alltid skummelt, og man vet hva man har, men ikke hva man får. Om "alt er forsøkt" vet du med ganske god sannsynlighet at livet sammen ikke blir bedre enn dette. Da er spørsmålet: Skal det handle om "å holde ut"?

Jeg gikk fra min mann til slutt, og det var som om mørket forsvant fra hjemmet da han ble borte. Det jeg hadde vært redd for (være alene, kom jeg til å savne han likevel, hva med det praktiske) viste seg ikke å være noe problem, og jeg angret bare på at jeg ikke gikk før. Jeg får en knute i magen når jeg tenker på hvordan jeg levde, og hva jeg godtok og absorberte. Det er absolutt en sorg at ekteskapet og familielivet ikke ble som man hadde tenkt, men som kvinne og mor har man  også egenverdi.

Det er dessverre fremdeles et kvinnefiendtlig samfunn vi lever i, kvinner er forventet å leve med smerter, dårlig helsetilbud, dårlige menn, gjøre jobben på jobb også hjemme, tåle, holde ut, godta. Når man snakker om at det lages for få barn er det "kvinner føder for få barn" (det er kvinnenes feil). Selvsagt er det ikke din jobb å godta en annens dritt, du har bare ett liv å leve. Finn ut hva som er viktig for deg og hvordan du ønsker å ha det i hverdagen - da blir det lettere å ta et valg.

Anonymkode: 48803...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Blitt slik, eller burde du ha plukket opp alle hintene underveis?

Anonymkode: 6efe1...85b

Både og, vil jeg tro. Noe burde jeg kanskje sett, mye har jeg ikke vært i stand til å se før jeg selv var blitt «voksen».

Jeg var 16 år da vi ble sammen. Jeg har både forandret meg siden da og trenger nødvendigvis ikke de samme tingene som da.

Han var allerede godt voksen da vi ble sammen, og jeg vil ikke si det er helt urimelig å tenke at man endrer seg og tilpasser seg ut i fra hvor man er i livet. Man oppfører seg gjerne ikke som man gjorde da man var barnløs og kun hadde seg selv å tenke på, når man har barn, forpliktelser, ansvar og en familie å ta vare på. Jeg gjør hvertfall ikke det, men mulig det er naivt av meg å tro noe annet.

ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det ukjente er alltid skummelt, og man vet hva man har, men ikke hva man får. Om "alt er forsøkt" vet du med ganske god sannsynlighet at livet sammen ikke blir bedre enn dette. Da er spørsmålet: Skal det handle om "å holde ut"?

Jeg gikk fra min mann til slutt, og det var som om mørket forsvant fra hjemmet da han ble borte. Det jeg hadde vært redd for (være alene, kom jeg til å savne han likevel, hva med det praktiske) viste seg ikke å være noe problem, og jeg angret bare på at jeg ikke gikk før. Jeg får en knute i magen når jeg tenker på hvordan jeg levde, og hva jeg godtok og absorberte. Det er absolutt en sorg at ekteskapet og familielivet ikke ble som man hadde tenkt, men som kvinne og mor har man  også egenverdi.

Det er dessverre fremdeles et kvinnefiendtlig samfunn vi lever i, kvinner er forventet å leve med smerter, dårlig helsetilbud, dårlige menn, gjøre jobben på jobb også hjemme, tåle, holde ut, godta. Når man snakker om at det lages for få barn er det "kvinner føder for få barn" (det er kvinnenes feil). Selvsagt er det ikke din jobb å godta en annens dritt, du har bare ett liv å leve. Finn ut hva som er viktig for deg og hvordan du ønsker å ha det i hverdagen - da blir det lettere å ta et valg.

Anonymkode: 48803...39e

Du har rett. Det ukjente er ekstremt skummelt, men jeg tar meg selv i å gang på gang ikke være lykkelig slik det er nå heller. Det er kanskje et godt tegn på at jeg ikke er der jeg skal være.

Kunne mannen bare flyttet ut, og jeg fortsatt livet som det er, hadde nok det gjort det noen hakk mindre skummelt. Men jeg (vi begge) må finne nytt bosted, jeg vet ikke hva jeg vil ha råd til alene, hvor jeg evt må bosette meg, om barnet må bytte skole osv. Alt blir snudd opp ned på, og det føles bare utrolig overveldende..

ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

Å jada. Her er det 14 år og to halvstore barn. 

Ble alvorlig  syk for noen år siden ( blir rullestol  om.et par år)

Føler  at forholdet fremskynder sykdomprossen  🫣.

Det går greit 90 % av tiden , men han blir veldig  irritert  når det er noe greier med sykdommen min som gjør at planer må endres. ( ferieplaner , logistikk, får ikke hvile når jeg trenger- kun når det passer  han) . Han kaster meg foran bussen så snart det blir motgang  - er furten og trist og forteller  til svigers  at "han er en helt som orker å ta seg av meg". Men vil ikke gjøre det slutt/ bli særboere for da er ikke middagen  på bordet hver dag og han trenger en som  tar det 3 skiftet ( siden jeg likevel går hjemme)

Er temmelig  låst. Hvis jeg fremdeles  kan gå på beina  mine så flytter  jeg ut den dagen yngste barnet er myndig.

Anonymkode: b034b...ac1

[AnonymBruker]

Av de som har gått, har jeg kun hørt har at de har angra på en ting. Og det er at de skulle gått enda tidligere.

Anonymkode: 9c609...a1a