Uplanlagt gravid med nr 3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2024 den 21.27):

Noen som har vært i lignende situasjon eller som har gode råd eller ord? 
 

Mannen min og jeg står i en krise. Vi har blitt uplanlagt gravide med barn nummer 3, og vi er uenige om vi skal beholde eller ikke.  Jeg er 6 uker på vei. Vi har to barn fra før på 7 og 3 år.

Vi bor et fint hus, med nok soverom. Vi eier to biler. Hverdagen flyter veldig godt, vi har greit med tid til barna, aktiviteter, trening og sosialt (til å være tobarnsforeldre). Det er likevel hverdagstress og hektiske dager som alle sikkert kjenner på…  Jeg er den som tar mest av planlegging, innkjøp osv., alt som har med det tredje skiftet, samt den som leverer og henter i bhg og skole. Det går stort sett veldig fint. Mannen er flink til å stille opp med husarbeid og slikt.  Vi har to sett besteforeldre som bor 10 min unna og som stiller opp så ofte de kan. Med dagens dyrtid og rente klarer vi oss akkurat hver måned, det er lite til overs etter regninger og utstyr osv. er betalt. 

Mannen min sin første reaksjon på den positive var blandet, men han hadde et snev av glede og positive følelser. Nå har det gått over til bekymring, og han forstår ikke hvordan vi skal klare dette. Han mener det ikke er mulig for oss. 

Jeg har svært blandede følelser selv. Jeg har alltid hatt et ønske om et tredje barn. Jeg føler noe mangler i familien vår. Samtidig er jeg redd for at dette ødelegger alt, både økonomi og dynamikken i familien. Ikke minst forholdet mellom meg og min mann. Jeg forstår bare ikke hvordan jeg skal klare å ta abort og leve med det resten av livet. Kommer jeg til å tenke på dette barnet hver dag resten av mitt liv?

Anonymkode: 256b6...82e

Beholde!! Barn er den beste gaven EVER! 7 åringen er jo ikke så mye jobb lengre! Det er heller ikke gitt at du kan jobbe...etter fylte 45 år er mange kvinner uføre...så du klarer 1 barn til. 

Anonymkode: 1a294...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2024 den 21.59):

Jeg tror faktisk at du vil kunne være i stand til å skyve en eventuell abort bort over tid. Du vil alltid ha det med deg, men sannsynligvis vil du kunne tenke rasjonelt rundt det - i enkelte tilfeller til og med være takknemlig for at du valgte å gjøre det.

MEN, det blir med deg. 

Er i samme situasjon bare med barn nr 2. Teller på knappene hver dag, føler tiden renner ut mellom fingrene på meg. Så et bankende hjerte på TUL i dag, hadde håpet det ville styrke meg i ønsket om å bære frem dette barnet. Men nei.

Bekymringen for om vi har kapasitet og om dette barnet vil velte lasset overskygger all positivitet.

Anonymkode: 0025a...a9a

?  Selvfølgelig ordner det seg på en eller annen måte! Så negativ du er da! 

Anonymkode: 1a294...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2024 den 21.49):

Jeg hadde tatt abort så til de grader! Hilsen tobarnsmor som aldri aldri skal bli gravid igjen! 

Anonymkode: 5aa47...f88

Ikke sikkert alle er som deg!

Anonymkode: 1a294...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

TS her.

Tusen takk for mange svar. Setter stor pris på dette som har tar dere tid til å skrive og gi råd til en kvinne dere ikke kjenner. Jeg tar til meg alle. 

Vi må virkelig gå noen runder her. Beholder vi barnet er jeg redd mannen min vil bruke det mot meg, i diskusjoner typ «det var du som absolutt ville ha enda en», og så ender jeg opp med å ta størst ansvar.  Tar vi abort er jeg redd jeg ikke vil klare å legge det fra meg. Hvordan skal jeg klare å være like positiv og arbeidsom som jeg er nå… Redd jeg kommer til å miste gnisten, i hvert fall for en lang periode.

Jeg ser, og er veldig redd for, at uansett hva vi går for vil det skade forholdet vårt. I verste fall kan det ende med skilsmisse, ved begge utfall…. 

 

 

Anonymkode: 256b6...82e

Men kjære deg!!! Barn er en GAVE OG BERIKELSE! Jeg beholdt nr.3 også!!! Det ordner seg!!! 

Anonymkode: 1a294...1bf

[Hildrandedu33]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

TS her.

Tusen takk for mange svar. Setter stor pris på dette som har tar dere tid til å skrive og gi råd til en kvinne dere ikke kjenner. Jeg tar til meg alle. 

Vi må virkelig gå noen runder her. Beholder vi barnet er jeg redd mannen min vil bruke det mot meg, i diskusjoner typ «det var du som absolutt ville ha enda en», og så ender jeg opp med å ta størst ansvar.  Tar vi abort er jeg redd jeg ikke vil klare å legge det fra meg. Hvordan skal jeg klare å være like positiv og arbeidsom som jeg er nå… Redd jeg kommer til å miste gnisten, i hvert fall for en lang periode.

Jeg ser, og er veldig redd for, at uansett hva vi går for vil det skade forholdet vårt. I verste fall kan det ende med skilsmisse, ved begge utfall…. 

 

 

Anonymkode: 256b6...82e

Hvorfor tror du at din mann vil bruke dette mot deg?? Er han noe å ha da? Nei beholde du! Er dere mest for å være så er dere det! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

TS her.

Tusen takk for mange svar. Setter stor pris på dette som har tar dere tid til å skrive og gi råd til en kvinne dere ikke kjenner. Jeg tar til meg alle. 

Vi må virkelig gå noen runder her. Beholder vi barnet er jeg redd mannen min vil bruke det mot meg, i diskusjoner typ «det var du som absolutt ville ha enda en», og så ender jeg opp med å ta størst ansvar.  Tar vi abort er jeg redd jeg ikke vil klare å legge det fra meg. Hvordan skal jeg klare å være like positiv og arbeidsom som jeg er nå… Redd jeg kommer til å miste gnisten, i hvert fall for en lang periode.

Jeg ser, og er veldig redd for, at uansett hva vi går for vil det skade forholdet vårt. I verste fall kan det ende med skilsmisse, ved begge utfall…. 

 

 

Anonymkode: 256b6...82e

Det du skriver om mannen din her er ikke helt sunt, ts. Hvis du er redd mannen din skal bruke det mot deg, manipulere deg og skylde på deg for at livet er tøft, så har du allerede et stort problem: en umoden og slem mann. Hvis han er slem som trebarnsfar er han slem fra før.

Jeg har sett dette før. Én av partene i et forhold holder hele forholdet sammen ved å tilrettelegge for den andre hele tiden. Det innebærer ikke bare å ta den største byrden i hverdagen, men også å sørge for å unngå større belastninger, uforutsette hendelser og langvarig stress, for da vet de at partneren ikke klarer å oppføre seg ordentlig. Det er ikke sunt å leve med et slikt stress, alltid redd for neste krise.

Den som BURDE gjøre noe med dette er jo den andre parten. Det er den som burde jobbe med seg selv og sin egen innstilling. Det skjer bare ikke at man surfer gjennom livet med en akseptabel belastning til en hver tid, livet går opp og ned og er noen ganger vanskelig å holde ut. Hvorfor skal han få være unntatt dette?

At du er redd forholdet ryker forteller meg at du egentlig er redd du ikke klarer å være alenemor til 3. Men jeg tror uansett du aldri vil angre på nr 3.

Anonymkode: 09dfa...7fc

[Friminutt]

Jeg er mann på 59 med 3 barn hvor yngste er 25.Det var ikke planlagt med nr3 og jeg ville ha abort den gangen og min samboer ville ikke 

Jeg er i dag glad for at vi ikke valgte abort og livet ville definitivt vært fattigere uten sistemann!

 

[fru Alving]

Slik du forteller om livet deres så er det vel ingen tvil om at dere klarer ett barn til. Utstyr, klær osv har dere jo en god del av, har dere gitt vekk ting så kan dere kanskje få det tilbake?

Jeg skjønner at det er skummelt og at det ikke var planlagt.

Når dere har et solid forhold, større barn og hus, bil og jobb og besteforeldre så er det vel ingen tvil om at det meste egentlig er på stell..

 

[fru Alving]

Det som er et problem her er jo at det ikke er planlagt. dere har jo et liv med alt tilsynelatende på stell.

hadde du vært alene med to barn og hatt dårlig økonomi så hadde jeg sagt at det var en dårlig ide med et tredje barn, men ikke for en familie med mye ressurser. 

Hvordan tenker du mannen din vil reagerer om noe uforutsett skjer med dere, et av barna får en diagnose, eller en av dere blir syke eller mister jobben? Vil det og velte lasset for ham?

[AnonymBruker]

Behold! Det høres ut som om du vil angre mye mer på en abort enn å beholde. Jeg ble uplanlagt gravid med nr fire. Fjerdemann kom akkurat to år etter tredjemann. Har ikke angret et sekund, kan ikke forestille meg livet uten yngstemann, og tenker at det var utrolig flaks at jeg ble uplanlagt gravid. For meg var abort aldri noe alternativ.

Anonymkode: 0e4b5...b8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2024 den 21.27):

Noen som har vært i lignende situasjon eller som har gode råd eller ord? 
 

Mannen min og jeg står i en krise. Vi har blitt uplanlagt gravide med barn nummer 3, og vi er uenige om vi skal beholde eller ikke.  Jeg er 6 uker på vei. Vi har to barn fra før på 7 og 3 år.

Vi bor et fint hus, med nok soverom. Vi eier to biler. Hverdagen flyter veldig godt, vi har greit med tid til barna, aktiviteter, trening og sosialt (til å være tobarnsforeldre). Det er likevel hverdagstress og hektiske dager som alle sikkert kjenner på…  Jeg er den som tar mest av planlegging, innkjøp osv., alt som har med det tredje skiftet, samt den som leverer og henter i bhg og skole. Det går stort sett veldig fint. Mannen er flink til å stille opp med husarbeid og slikt.  Vi har to sett besteforeldre som bor 10 min unna og som stiller opp så ofte de kan. Med dagens dyrtid og rente klarer vi oss akkurat hver måned, det er lite til overs etter regninger og utstyr osv. er betalt. 

Mannen min sin første reaksjon på den positive var blandet, men han hadde et snev av glede og positive følelser. Nå har det gått over til bekymring, og han forstår ikke hvordan vi skal klare dette. Han mener det ikke er mulig for oss. 

Jeg har svært blandede følelser selv. Jeg har alltid hatt et ønske om et tredje barn. Jeg føler noe mangler i familien vår. Samtidig er jeg redd for at dette ødelegger alt, både økonomi og dynamikken i familien. Ikke minst forholdet mellom meg og min mann. Jeg forstår bare ikke hvordan jeg skal klare å ta abort og leve med det resten av livet. Kommer jeg til å tenke på dette barnet hver dag resten av mitt liv?

Anonymkode: 256b6...82e

Jeg ble uplanlagt gravid da min eldste datter var 8 måneder. Hadde mange av de samme tankene som deg, og endte med å ta abort i uke 6 - mens jeg fortsatt hadde masse tankekjør og var usikker. Og for å svare på det siste spørsmålet ditt: Ja, du kan komme til å tenke på dette barnet hver dag. Det gjør jeg, selv om det nå er snart 7 år siden. Det er en enorm sorg, og jeg føler jeg kan ikke snakke med noen om den. Ikke min mann engang. Har fått et nytt barn etter dette men sorgen er der fortsatt. 

Jeg ville beholdt. Det meste går seg til. De fleste problemene og bekymringene vi frykter i tankene skjer ikke i virkeligheten. 

 

 

Anonymkode: 686e8...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

TS her.

Tusen takk for mange svar. Setter stor pris på dette som har tar dere tid til å skrive og gi råd til en kvinne dere ikke kjenner. Jeg tar til meg alle. 

Vi må virkelig gå noen runder her. Beholder vi barnet er jeg redd mannen min vil bruke det mot meg, i diskusjoner typ «det var du som absolutt ville ha enda en», og så ender jeg opp med å ta størst ansvar.  Tar vi abort er jeg redd jeg ikke vil klare å legge det fra meg. Hvordan skal jeg klare å være like positiv og arbeidsom som jeg er nå… Redd jeg kommer til å miste gnisten, i hvert fall for en lang periode.

Jeg ser, og er veldig redd for, at uansett hva vi går for vil det skade forholdet vårt. I verste fall kan det ende med skilsmisse, ved begge utfall…. 

 

 

Anonymkode: 256b6...82e

Hvis du er sammen med en som bruker ting i mot deg så har dere store problemer i forholdet. 

Anonymkode: 6a090...eaa