Flere enn meg som synes det er vanskelig å finne en ny kjæreste?

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (49 minutter siden):

Vi har aldri vært mer koblet sammen som vi er nå og vi har aldri hatt større utvalg enn nå. 

Men det er akkurat dette som er problemet.

Det har gjort det svært vanskelig for seriøse å finne kjærligheten. 

Det er altfor mye støy, distraksjoner, muligheter, forventninger, krav, seksualisering og kortstokkmentalitet, og altfor lite respekt, folkeskikk og høflighet.

Vi har blitt en liten potet på jakt etter en annen spesifikk potet i en stor potetsilo.

Har vi virkelig aldri hatt større utvalg enn nå? Føler jeg bare er omringet av aseksuelle 

Anonymkode: 9e395...753

[AnonymBruker]

Er 43, vært singel halvannet år. Ikke møtt noen. Vært innom Tinder, forferdelig sted, vil ikke tilbake. Vil gjerne ha noen men aner ikke hvordan jeg skal finne. 

Anonymkode: d8ad2...4a2

[Nettinettet]

Bombasi skrev (1 time siden):

Vi har aldri vært mer koblet sammen som vi er nå og vi har aldri hatt større utvalg enn nå. 

Men det er akkurat dette som er problemet.

Det har gjort det svært vanskelig for seriøse å finne kjærligheten. 

Det er altfor mye støy, distraksjoner, muligheter, forventninger, krav, seksualisering og kortstokkmentalitet, og altfor lite respekt, folkeskikk og høflighet.

Vi har blitt en liten potet på jakt etter en annen spesifikk potet i en stor potetsilo.

Samtidig er det andre som sier at det aldri har vært lettere, fordi de som er seriøse og som er ute etter noe seriøst lettere finner noen som er på samme nivå. Bare man gidder grave gjennom møkka og overse alt det som er dritt

[Sparkling_Pink]

Jeg har de siste årene vært singel, jeg får jevnt med oppmerksomhet i virkeligheten og litt voldsomt på nett. Jeg har gått av nett og det er bare her på kvinneguiden fremmede kan kontakte meg. Det skjer en gang i året, så det tåler jeg.

Jeg holder motet oppe med å pleie meg selv, mine vennskap og at jeg ikke har det travelt eller skal ha mange mennesker. Jeg skal ha en livspartner. Det er tider hvor jeg føler meg frustrert og ensom. Øyeblikk hvor jeg er lei alle misforståelsene og fordommene som affiserer meg, og at utvalget som jeg har kjemi med tildels har utfordringer som jeg må si nei takk til å leve med.

Det er et fint bi-tema om jeg vurderer hva “jeg gjør galt” siden jeg har vært singel i noen år. Jeg vurderer fortløpende om jeg er for åpen, utforskende og ærlig, for tilbakeholden på å flørte seksuelt; mange mulige forhold ser ut til å miste momentum i og med at jeg er hinsides stresset over å sexte og venter med sex til forholdet er avklart. Jeg blir fort utrygg om fyren ikke er høyt utdannet, ikke forstår samtykke og viser fiendtlige holdninger. Syn på følelser er et gjentagende fenomen hvor jeg er helt i min egen verden og ofte har andre oppfatninger enn andre. I den forstand jeg har mottatt konstruktiv kritikk spriker den i alle retninger, men er delvis mulig å konkretisere ut fra kommunikasjons utfordringer; jeg har noget utfordringer med å forstå hva som foregår inne i andres holde og tråkker på endel såre egoer. Jeg velger å tro på at jeg kan bli bedre på å samtale med folk og gjøre meg forstått, ellers tror jeg at jeg allerede hadde hatt kjærest om jeg hadde akseptert hva som helst. Eller, det stemmer… jeg hadde ikke blitt singel i førstninga.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (2 timer siden):

Jeg har de siste årene vært singel, jeg får jevnt med oppmerksomhet i virkeligheten og litt voldsomt på nett. Jeg har gått av nett og det er bare her på kvinneguiden fremmede kan kontakte meg. Det skjer en gang i året, så det tåler jeg.

Jeg holder motet oppe med å pleie meg selv, mine vennskap og at jeg ikke har det travelt eller skal ha mange mennesker. Jeg skal ha en livspartner. Det er tider hvor jeg føler meg frustrert og ensom. Øyeblikk hvor jeg er lei alle misforståelsene og fordommene som affiserer meg, og at utvalget som jeg har kjemi med tildels har utfordringer som jeg må si nei takk til å leve med.

Det er et fint bi-tema om jeg vurderer hva “jeg gjør galt” siden jeg har vært singel i noen år. Jeg vurderer fortløpende om jeg er for åpen, utforskende og ærlig, for tilbakeholden på å flørte seksuelt; mange mulige forhold ser ut til å miste momentum i og med at jeg er hinsides stresset over å sexte og venter med sex til forholdet er avklart. Jeg blir fort utrygg om fyren ikke er høyt utdannet, ikke forstår samtykke og viser fiendtlige holdninger. Syn på følelser er et gjentagende fenomen hvor jeg er helt i min egen verden og ofte har andre oppfatninger enn andre. I den forstand jeg har mottatt konstruktiv kritikk spriker den i alle retninger, men er delvis mulig å konkretisere ut fra kommunikasjons utfordringer; jeg har noget utfordringer med å forstå hva som foregår inne i andres holde og tråkker på endel såre egoer. Jeg velger å tro på at jeg kan bli bedre på å samtale med folk og gjøre meg forstått, ellers tror jeg at jeg allerede hadde hatt kjærest om jeg hadde akseptert hva som helst. Eller, det stemmer… jeg hadde ikke blitt singel i førstninga.

Jeg skjønner samtykke og fiendtlige holdninger, men høytutdannede menn trenger ikke være trygge? Har vi ikke sett nok av menn i høye stillinger utøve litt av hvert?

Sier ikke du ikke kan date høyt utdannede menn, men skjønner jo det kan gjøre ting vanskeligere med tanke på antallet av dem. Samtidig er det jo stereotypisk menn som er høyt utdannet som også sliter med å lese folk, å da kan dere jo kanskje finne et hjem i hverandre på den måten 😊

Anonymkode: b06a1...531

[AnonymBruker]

Jepp syns det er vanskelig her å. Men vet jo at det er meg det går på. Har for høye krav og er for å si det mildt ikke så aktiv i å lete. Hun må være uten barn, ha lyst på barn og ikke være så mye eldre enn meg. Er 35 år og de uten barn her jeg bor er jeg for gammel for.

Anonymkode: 3fef7...dd3

[Nettinettet]

Sparkling_Pink skrev (7 timer siden):

Jeg har de siste årene vært singel, jeg får jevnt med oppmerksomhet i virkeligheten og litt voldsomt på nett. Jeg har gått av nett og det er bare her på kvinneguiden fremmede kan kontakte meg. Det skjer en gang i året, så det tåler jeg.

Jeg holder motet oppe med å pleie meg selv, mine vennskap og at jeg ikke har det travelt eller skal ha mange mennesker. Jeg skal ha en livspartner. Det er tider hvor jeg føler meg frustrert og ensom. Øyeblikk hvor jeg er lei alle misforståelsene og fordommene som affiserer meg, og at utvalget som jeg har kjemi med tildels har utfordringer som jeg må si nei takk til å leve med.

Det er et fint bi-tema om jeg vurderer hva “jeg gjør galt” siden jeg har vært singel i noen år. Jeg vurderer fortløpende om jeg er for åpen, utforskende og ærlig, for tilbakeholden på å flørte seksuelt; mange mulige forhold ser ut til å miste momentum i og med at jeg er hinsides stresset over å sexte og venter med sex til forholdet er avklart. Jeg blir fort utrygg om fyren ikke er høyt utdannet, ikke forstår samtykke og viser fiendtlige holdninger. Syn på følelser er et gjentagende fenomen hvor jeg er helt i min egen verden og ofte har andre oppfatninger enn andre. I den forstand jeg har mottatt konstruktiv kritikk spriker den i alle retninger, men er delvis mulig å konkretisere ut fra kommunikasjons utfordringer; jeg har noget utfordringer med å forstå hva som foregår inne i andres holde og tråkker på endel såre egoer. Jeg velger å tro på at jeg kan bli bedre på å samtale med folk og gjøre meg forstått, ellers tror jeg at jeg allerede hadde hatt kjærest om jeg hadde akseptert hva som helst. Eller, det stemmer… jeg hadde ikke blitt singel i førstninga.

Jeg på min side tror dette kun handler om at du ikke har møtt noen som er rett for deg enda. Jeg synes det er positivt at du ber om kontruktiv kritikk, men som jeg har nevnt ett annet sted  i denne tråden (eller en annen tråd) så får man nesten aldri sannheten når man ber noen direkte om konstruktiv kritikk. Hadde siden du møtte personene via bedt om tilbakemelding som ikke gikk til deg er jeg sikker på at du hadde fått hørt sannheten av noen i allefall.  Og hva hver og en mener er egentlig ikke så viktig heller. Hvorfor skal du endre deg for å tilpasse deg noen hvis du selv trives som du er? 

[Nettinettet]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jepp syns det er vanskelig her å. Men vet jo at det er meg det går på. Har for høye krav og er for å si det mildt ikke så aktiv i å lete. Hun må være uten barn, ha lyst på barn og ikke være så mye eldre enn meg. Er 35 år og de uten barn her jeg bor er jeg for gammel for.

Anonymkode: 3fef7...dd3

Jo høyere krav jo mer leting må til. Sånn er det bare.

[Sparkling_Pink]

Nettinettet skrev (4 timer siden):

Jeg på min side tror dette kun handler om at du ikke har møtt noen som er rett for deg enda. Jeg synes det er positivt at du ber om kontruktiv kritikk, men som jeg har nevnt ett annet sted  i denne tråden (eller en annen tråd) så får man nesten aldri sannheten når man ber noen direkte om konstruktiv kritikk. Hadde siden du møtte personene via bedt om tilbakemelding som ikke gikk til deg er jeg sikker på at du hadde fått hørt sannheten av noen i allefall.  Og hva hver og en mener er egentlig ikke så viktig heller. Hvorfor skal du endre deg for å tilpasse deg noen hvis du selv trives som du er? 

Det er flere typer endring. Det er ikke alle som sikter seg inn på å endre personen gjennom slitsomme tilpasninger. Den endringa jeg fokuserer på er ferdigheter som kan læres, og som er krevende på de måtene at jeg må tåle å vite bedre, men i mange tilfeller gjør jeg teite ting samt det motet som trengs for å fortelle hva mine preferanser er. Hver dag er det kanskje en liten ting jeg greier å gjøre bedre etter at jeg ble informert om hvordan god kommunikasjon så ut. Jeg opplever at kvaliteten på livet mitt øker og at jeg utrolig nok føler meg mer som meg selv.

Endringene jeg gjør fjerner meg overhodet ikke fra hvem jeg er.

Tusen takk for vennlige ord om at jeg trolig ikke enda har møtt en som er rett for meg.

[Nettinettet]

Sparkling_Pink skrev (1 time siden):

Det er flere typer endring. Det er ikke alle som sikter seg inn på å endre personen gjennom slitsomme tilpasninger. Den endringa jeg fokuserer på er ferdigheter som kan læres, og som er krevende på de måtene at jeg må tåle å vite bedre, men i mange tilfeller gjør jeg teite ting samt det motet som trengs for å fortelle hva mine preferanser er. Hver dag er det kanskje en liten ting jeg greier å gjøre bedre etter at jeg ble informert om hvordan god kommunikasjon så ut. Jeg opplever at kvaliteten på livet mitt øker og at jeg utrolig nok føler meg mer som meg selv.

Endringene jeg gjør fjerner meg overhodet ikke fra hvem jeg er.

Tusen takk for vennlige ord om at jeg trolig ikke enda har møtt en som er rett for meg.

Det virker som du har veldig god selvinnsikt og er opptatt av både livskvalitet og selvkvalitet. Tror du kommer til å bli en fantastisk kjæreste når du møter noen som er rett for deg. 😍👌

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (13 timer siden):

Jeg har de siste årene vært singel, jeg får jevnt med oppmerksomhet i virkeligheten og litt voldsomt på nett. Jeg har gått av nett og det er bare her på kvinneguiden fremmede kan kontakte meg. Det skjer en gang i året, så det tåler jeg.

Jeg holder motet oppe med å pleie meg selv, mine vennskap og at jeg ikke har det travelt eller skal ha mange mennesker. Jeg skal ha en livspartner. Det er tider hvor jeg føler meg frustrert og ensom. Øyeblikk hvor jeg er lei alle misforståelsene og fordommene som affiserer meg, og at utvalget som jeg har kjemi med tildels har utfordringer som jeg må si nei takk til å leve med.

Det er et fint bi-tema om jeg vurderer hva “jeg gjør galt” siden jeg har vært singel i noen år. Jeg vurderer fortløpende om jeg er for åpen, utforskende og ærlig, for tilbakeholden på å flørte seksuelt; mange mulige forhold ser ut til å miste momentum i og med at jeg er hinsides stresset over å sexte og venter med sex til forholdet er avklart. Jeg blir fort utrygg om fyren ikke er høyt utdannet, ikke forstår samtykke og viser fiendtlige holdninger. Syn på følelser er et gjentagende fenomen hvor jeg er helt i min egen verden og ofte har andre oppfatninger enn andre. I den forstand jeg har mottatt konstruktiv kritikk spriker den i alle retninger, men er delvis mulig å konkretisere ut fra kommunikasjons utfordringer; jeg har noget utfordringer med å forstå hva som foregår inne i andres holde og tråkker på endel såre egoer. Jeg velger å tro på at jeg kan bli bedre på å samtale med folk og gjøre meg forstått, ellers tror jeg at jeg allerede hadde hatt kjærest om jeg hadde akseptert hva som helst. Eller, det stemmer… jeg hadde ikke blitt singel i førstninga.

Er du på autismespekteret?

Anonymkode: f1ef0...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2024 den 21.24):

Nei, virkelig ikke 😅 

Tror de fleste synes det er vanskelig. Er 41, har vært singel i fire år. Ga opp tidligere i år 🙈

Anonymkode: 0bdd2...51f

Har troen enda. Håper han dukker opp på døra jeg da🤣

Anonymkode: 2ca09...39a

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er du på autismespekteret?

Anonymkode: f1ef0...867

Eh. Det er ikke det vi diskuterer i denne tråden. Men, ja, det er sterke indisier på at jeg er på autismespekteret.

For å linke det tilbake til tema, så er fungeringa mi i nære relasjoner veldig bra, men jeg gjør førsteinntrykk av typen som gjør at mange mulige partnere velger meg bort etter 1. date. Jeg ringer de alarmbjellene som går av på helt fjerne mennesker og sånn sett er det forståelig.

Det betyr ikke at jeg mangler tilbud, det er mer et problem at de som ikke velger meg bort er en broket gjeng selv. Alkohol og substansmisbruk, spilleavhengighet, manipulering, bipolare tendenser, svært sårende humor, fiendtlighet, eiesyke, uten økonomisk balanse, horebukker, og mannfolk som med stolthet prater om sist de utnyttet et menneske. Nei takk, må jeg si.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (33 minutter siden):

Eh. Det er ikke det vi diskuterer i denne tråden. Men, ja, det er sterke indisier på at jeg er på autismespekteret.

For å linke det tilbake til tema, så er fungeringa mi i nære relasjoner veldig bra, men jeg gjør førsteinntrykk av typen som gjør at mange mulige partnere velger meg bort etter 1. date. Jeg ringer de alarmbjellene som går av på helt fjerne mennesker og sånn sett er det forståelig.

Det betyr ikke at jeg mangler tilbud, det er mer et problem at de som ikke velger meg bort er en broket gjeng selv. Alkohol og substansmisbruk, spilleavhengighet, manipulering, bipolare tendenser, svært sårende humor, fiendtlighet, eiesyke, uten økonomisk balanse, horebukker, og mannfolk som med stolthet prater om sist de utnyttet et menneske. Nei takk, må jeg si.

Hvordan i alle dager klarer du bare stifte bekjentskap med slike? Hva er galt med vanlige menn?

Anonymkode: 75325...9ab

[DeLorean]

Det er vanskelig, spesielt når man ikke engang gidder å prøve. Får vel ta meg sammen snart!

[DeLorean]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan i alle dager klarer du bare stifte bekjentskap med slike? Hva er galt med vanlige menn?

Anonymkode: 75325...9ab

Godt poeng.

[AnonymBruker]

DeLorean skrev (17 minutter siden):

Det er vanskelig, spesielt når man ikke engang gidder å prøve. Får vel ta meg sammen snart!

Hvordan tenker du å prøve? Jeg er på tinder. 

Anonymkode: db2d5...53d

[DeLorean]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan tenker du å prøve? Jeg er på tinder. 

Anonymkode: db2d5...53d

Jeg er logget av der.

[kommodevaran]

Jeg var singel i flere år fordi jeg ville være det. Var helt ødelagt etter forrige kjæreste. Da jeg kom til det punktet der jeg ønsket å treffe noen igjen, og virkelig kjente at jeg trodde på kjærligheten, tok jeg en svingom innom Tinder. Den aller første personen jeg "liket", ble kjæresten min etter 2-3 uker. Vi har nå vært sammen i over 2 år. I løpet av mine hele 10 dager på Tinder hadde jeg også flere samtaler med andre menn som virket seriøst interesserte og som de kunne vært gode kjærester for meg. Ble veldig overrasket, siden jeg hadde hørt at mennene som finnes på Tinder kun er ute etter én ting.

Anyway, her er det jeg tror var grunnen til min suksess:

- Jeg visste hva jeg ville ha, hvilke egenskaper som var viktige for meg. Snill, blid, lojal, trygg på seg selv, selvstendig, og med et glimt i øyet var de tingene som var viktigst for meg.

- Jeg er god på å lese folk (ut fra ansiktsuttrykk, hvilke bilder de velger å bruke av seg selv, god på å se hvilke følelser som ligger i øynene deres), og tror egentlig at de fleste kan være gode på å lese andre om de virkelig prøver. Da jeg sveipet, tenkte jeg ikke på å finne en som var kjekkest mulig. Jeg tenkte "ser jeg de egenskapene jeg ønsker i dette ansiktet, eller på denne profilen?". Det ble mye venstresveiping på fyrer jeg egentlig syntes var dritkjekke fordi jeg ikke så det jeg ønsket meg i dem.

- Jeg var fullstendig ferdig med tidligere forhold, alle sår var grodd, så jeg hadde en positiv (men ikke naiv) innstilling til det hele. Tolket ikke hver minste ting som negativt fordi det minnet om det ene eller andre ved eksen f.eks. Så mennesker slik som de faktisk var.

- Jeg gikk ikke amok med sveipingen. Holdt på i noen minutter, fikk noen matcher, og gikk inn for å bli kjent med dem.

- Jeg er flink til å prate, ærlig, og gir mye av meg selv, så det var ofte enkelt å holde praten i gang og bli kjent med den andre personen. De fleste ga det samme tilbake, siden jeg engasjerte meg og var tydelig på at jeg var interessert og ønsket å bli kjent. Det var et par stykker som kun svarte med enstavelsesord, der jeg måtte holde samtalen i gang på egenhånd, og de ble raskt kuttet ut, var ikke verdt tiden min.

- Jeg holdt praten på vennskapelig nivå, bare bittelitt flørting, ikke noe seksuelt. De jeg pratet med som virket seriøse oppførte seg på samme måte. 

- Jeg passet på å ikke havne i pratefella, der man prater i all evighet og bygger opp forventninger, for så å møte hverandre flere måneder senere og så stemmer ikke kjemien i det hele tatt. Den eneste jeg endte opp med å treffe var han som ble kjæresten min (rakk rett og slett ikke å treffe flere, alt gikk så fort), og han hadde jeg pratet med i ca en uke før første date. Da visste vi at vi hadde mye til felles, at begge var interessert, og at det var verdt et treff. Bare litt kyssing på de første datene, vi ventet med sex til vi hadde blitt bedre kjent og visste at vi ønsket å fortsette med denne personen.

Håper dette kunne være til litt hjelp. Har inntrykk fra andre jeg kjenner som har vært på datingapper at det kun er interessant å finne penest/kjekkest mulig, og at det er forventinger om at den andre skal starte eller bære hele samtalen, være den som tar mest initiativ, osv. Tror man går glipp av veldig mye bra om man har den innstillingen 🙂

[AnonymBruker]

kommodevaran skrev (20 timer siden):

Jeg var singel i flere år fordi jeg ville være det. Var helt ødelagt etter forrige kjæreste. Da jeg kom til det punktet der jeg ønsket å treffe noen igjen, og virkelig kjente at jeg trodde på kjærligheten, tok jeg en svingom innom Tinder. Den aller første personen jeg "liket", ble kjæresten min etter 2-3 uker. Vi har nå vært sammen i over 2 år. I løpet av mine hele 10 dager på Tinder hadde jeg også flere samtaler med andre menn som virket seriøst interesserte og som de kunne vært gode kjærester for meg. Ble veldig overrasket, siden jeg hadde hørt at mennene som finnes på Tinder kun er ute etter én ting.

Anyway, her er det jeg tror var grunnen til min suksess:

- Jeg visste hva jeg ville ha, hvilke egenskaper som var viktige for meg. Snill, blid, lojal, trygg på seg selv, selvstendig, og med et glimt i øyet var de tingene som var viktigst for meg.

- Jeg er god på å lese folk (ut fra ansiktsuttrykk, hvilke bilder de velger å bruke av seg selv, god på å se hvilke følelser som ligger i øynene deres), og tror egentlig at de fleste kan være gode på å lese andre om de virkelig prøver. Da jeg sveipet, tenkte jeg ikke på å finne en som var kjekkest mulig. Jeg tenkte "ser jeg de egenskapene jeg ønsker i dette ansiktet, eller på denne profilen?". Det ble mye venstresveiping på fyrer jeg egentlig syntes var dritkjekke fordi jeg ikke så det jeg ønsket meg i dem.

- Jeg var fullstendig ferdig med tidligere forhold, alle sår var grodd, så jeg hadde en positiv (men ikke naiv) innstilling til det hele. Tolket ikke hver minste ting som negativt fordi det minnet om det ene eller andre ved eksen f.eks. Så mennesker slik som de faktisk var.

- Jeg gikk ikke amok med sveipingen. Holdt på i noen minutter, fikk noen matcher, og gikk inn for å bli kjent med dem.

- Jeg er flink til å prate, ærlig, og gir mye av meg selv, så det var ofte enkelt å holde praten i gang og bli kjent med den andre personen. De fleste ga det samme tilbake, siden jeg engasjerte meg og var tydelig på at jeg var interessert og ønsket å bli kjent. Det var et par stykker som kun svarte med enstavelsesord, der jeg måtte holde samtalen i gang på egenhånd, og de ble raskt kuttet ut, var ikke verdt tiden min.

- Jeg holdt praten på vennskapelig nivå, bare bittelitt flørting, ikke noe seksuelt. De jeg pratet med som virket seriøse oppførte seg på samme måte. 

- Jeg passet på å ikke havne i pratefella, der man prater i all evighet og bygger opp forventninger, for så å møte hverandre flere måneder senere og så stemmer ikke kjemien i det hele tatt. Den eneste jeg endte opp med å treffe var han som ble kjæresten min (rakk rett og slett ikke å treffe flere, alt gikk så fort), og han hadde jeg pratet med i ca en uke før første date. Da visste vi at vi hadde mye til felles, at begge var interessert, og at det var verdt et treff. Bare litt kyssing på de første datene, vi ventet med sex til vi hadde blitt bedre kjent og visste at vi ønsket å fortsette med denne personen.

Håper dette kunne være til litt hjelp. Har inntrykk fra andre jeg kjenner som har vært på datingapper at det kun er interessant å finne penest/kjekkest mulig, og at det er forventinger om at den andre skal starte eller bære hele samtalen, være den som tar mest initiativ, osv. Tror man går glipp av veldig mye bra om man har den innstillingen 🙂

Hvor gammel var du da? 
 

Takk for tips 😀

Anonymkode: db2d5...53d