Er søsken virkelig verdt det?

[AnonymBruker]

Tja. Hadde jeg valgt på nytt så hadde jeg valgt et liv uten barn. 
 

Men man klarer stort sett alt. Gikk flere år med dårlig søvn og en krevende tid. Men man kom seg gjennom det. Utrolig hva man klarer. Men jeg er kjempe glad for at begge mine barn er store og har flyttet ut. Og jeg har flere venner som har fått barn no som sier å vil du ikke ha en til da? Ser hvor søt dem er da? Nei takk. Jeg er SÅ ferdig med barn. 

Anonymkode: 2524c...e7b

[AnonymBruker]

Alt i alt så syns jeg det er verdt det. Men jeg syns overgangen fra 1-2 var større enn fra 0-1. 

Anonymkode: fe532...8de

[AnonymBruker]

Jeg har to under ett, og må innrømme at jeg stiller meg selv det spørsmålet hver eneste dag. Det er til tider et lite mareritt, og jeg ser med lengsel på dem som går rundt med enkeltvogn når vi triller tur. Men så ser jeg også hver eneste dag hvor stor glede de har i hverandre allerede. Hvis de er i litt dårlig humør, letter det når jeg viser frem søskenet. Da kommer det frem brede glis hos begge to.

De har også en helt utrolig høy terskel for hverandres klåing. Klæssing i ansiktet gir bare stor glede hos den som utsettes for det, utrolig nok. Så jeg heller mot at det er verdt det, for deres del. Og vi voksne kommer til å overleve babytiden vi og. Tror jeg🥱🥴

Anonymkode: ee1e9...9f7

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har 3. Jeg elsker alle sammen like mye, på hver sin måte og angrer absolutt ikke på noen av de, men jeg kan være ærlig å si at 2 hadde vært nok. Livet hadde vært mye enkelte med 2 barn. Men igjen så er det noen år som er litt hektiske også roer det seg etterhvert. 

Lykke til i valget ditt. Det er ikke enkelt, men jeg tror at uansett hva du velger så går det fint. 

Anonymkode: d91eb...a1f

[AnonymBruker]

Synes dynamikken i familien er fin med to barn.

Vi har det så hyggelig sammen ❤️

 

Anonymkode: eca84...f0e

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som det er verdt det for deg som virker så negativt innstilt og bare husker det negative. Søsken er som regel en stor verdi, og de får i de aller fleste stor glede av hverandre. Hvis du velger å beholde så burde du snakke med mannen i god tid at han tar netter og den verste småbarnsperioden. Dette må dere avklare lenge før.

Anonymkode: 8b893...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Nei! Langt ifra!

Havna i samme situasjon og synes per dags dato at livet er helt jævlig. Eldste fyller 3 og minste er 5 mnd. har vært et sant helvette pga baby som er konstant utilfreds. Jeg har bare lyst til å rømme vekk fra hele situasjonen, opplever det nesten som uholdbart!

Akkurat nå klarer jeg ikke se så mye lys i enden av tunnelen. Mye dårlig samvittighet ovenfor eldste som har en mor som ikke lengre klarer stille opp, ha tålmodighet eller legge tilrette for utvikling. Grusomt!

 

håper virkelig dette blir bedre på sikt, men nå føles det ikke verdt det!

Anonymkode: 43f0b...47b

Det er anbefalt minst 3 år mellom barna, 4 skal visstnok være ideelt i forhold til søsken krangel og sjalusi, samt når kroppen er klar og de yngste får mye av ressursene til da den eldste har blitt selvstendig og tidligere selv fått mye oppmerksomhet. 

Anonymkode: 5f752...509

[AnonymBruker]

Jeg synes det var verdt det - foreløpig 😅 

Er 3,5 år mellom mine da. 

Nr. 1 var veldig krevende mtp lite søvn og magesmerter.. og vi trodde lenge at det ville kun bli han.. men så kom lillebror. Det som var veldig greit er at de to er veldig ulike som babyer. Jeg var veldig negativ i starten fordi jeg så for meg automatisk at babyen ville være like krevende som nr. 1 men jeg fikk meg en positiv overraskelse mtp søvn og jeg merket lite til overgangen fra 1 til 2. Yngste er kun 8 måneder, men eldste liker allerede å ligge på gulvet og leke med han (som fritar oss endel fordi han gikk mye mer i beina våres ellers). Nr. 2 har vært såpass rolig og lett at jeg begynte å vurdere nr. 3 - men der satte mannen stopp 😅 Han har nok rett. Selv om jeg begynner snart i jobb og synes det er kjempetrist å tenke på at dette er min siste baby. Og jeg trodde jeg aldri skulle føle det siden permisjonen med nr. 1 var kjempeutfordrende. 

Anonymkode: 53c10...da6

[AnonymBruker]

Ts her

Det virker jo som veldig mange har god erfaring med 2 barn, selv om noen få har dårlig erfaring.

Skal være nevnt at første var en svært krevende baby. Klistremerke med kolikk. I tillegg fikk jeg fødselsdepresjon og brukte stort sett dagene i permisjon til å tenke på hvordan jeg kunne avslutte mitt eget liv. Som følge av denne depresjonen hadde jeg 1001 time hos hs og psykolog og jeg vet ikke hva. Kombinert med at barnet sov maks 1 time av gangen frem til hen var 1 år og alle disse timene jeg måtte på var permisjon et sant helvete på jord.

Jeg elsker ungen altså, det beste som har skjedd meg nå som vi er over kneika.

Hen begynte ikke å sove skikkelig før hen ble 2 år og jeg er bare så redd for at neste skal få samme lakenskrekk. Redd for hvor syk jeg kan bli.

Far skal ta permisjon og baby. Jeg skal kun ha et minimum og det jeg absolutt må med den nye babyen. Håper jo det kan hjelpe.

 

Anonymkode: d470b...82e

[Tanuki]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Trenger en liten pep!

Uplanlagt gravid i uke 7, har et barn på 2 fra før.

Jeg. Vil. Ikke. Ha. Fler!

Kjenner ingen glede over dette svangerskapet. Vet hvor sinnsykt hardt det er å ha baby. Tror ikke jeg klarer det hele en gang til. Oppe og surre hele natten. Sove 1 time der og 40 min der døgnet igjennom i månedsvis. Det gjør vondt å tenke på!!

2-åringen er så stor og flink nå. Nå er det jo gøy! Også skal vi seriøst tilbake til start?

Mannen gleder seg ellevilt, så er liksom ikke bare å ta en abort heller.

Men jeg klarer ikke å se for meg at jeg får til dette en gang til.

 

Anonymkode: d470b...82e

jeg skjønner deg veldig godt, men husk at du ikke er førstegangsmamma lengre om du får en til. Jeg syntes det var beinardt med baby som førstegangsmamma, var redd for å gjøre feil, prioriterte ikke søvn til meg selv etc. Men andremann så prioriterte jeg å sove så mye som mulig, mannen måtte bidra mye mer etc, men syntes uansett det var enkelre, visste jo sånn ca hvordan det ville være.  Nå er det ingen garanti for at andre blir lik, eller lettere enn første, så til syvende og sist er det du som må bestemme om du vil ha en til eller ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn, og kan ikke se for meg at søsken hadde vært verdt det for oss, nei. Vi har så fin flyt sammen og storkoser oss som en trio. Hun har alltid vært "enkel", og jeg vil ikke risikere barn nr 2 som potensielt lager kaos.

Men skjønner at det er vanskelig å skulle velge abort når det først har skjedd, spesielt når ene partner er veldig gira.

 

Anonymkode: 1826e...855

[Cyndaquil]

Et rart perspektiv deg jeg sier nå, men: om flere ledd får enebarn (som er vanlig nå) så frarøver man barna utvidet familie. Ingen tanter, onkler, søskenbarn, ingen å dele minner med. Du er familiemessig alene i verden når foreldre dør. Flere å flere er ensomme. For mange er familie viktigere enn noen gang. 

ved å beholde dette barnet. Gir du ungene familie utover bare seg selv. Jeg er attpåklatt i min familie. Jeg savner søsken på min egen alder mer enn alt. Ba til gud om å kunne bytte alle lekene mot å kunne få søsken på min alder. Det var trist å være eneste barnet . Man fikk ferievenner osv men ensomheten da kan kom tilbake til campingvogna på kvelden mens ferievenenne kunne ta med seg sine søsken å alltid ha noen der var vond. Jeg ville så gjerne ha det som dem 

mange enebarn savner søsken. Enkelte gjør ikke. Men dette barnet ville ikke vert en byrde for ditt barn

Jeg har to tette selv og synes vi har det enklere enn mine søsken som valgte enebarn eller stort mellomrom mellom sine. De må underholde barna sine mye mer. Mens våre leker og finner på ting sammen i større grad 

[AnonymBruker]

Det er verdt det, og det føltes for meg lettere når jeg allerede hadde en fra før. Som noen sier kommer jo det største sjokket i overgangen fra 0 til 1, nå er du jo litt mer forberedet. Og en annen ting: med nummer én var noe av det som gjorde babytiden så vanskelig at det føltes som at den aldri skulle ta slutt. Når vet du jo at det verste går over, og at det skjer store endringer fra 0-3 mnd, 3-6 mnd, ett år osv. Og når to år har gått har du plutselig en til stor flink toåring😊

Anonymkode: e89d7...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her

Det virker jo som veldig mange har god erfaring med 2 barn, selv om noen få har dårlig erfaring.

Skal være nevnt at første var en svært krevende baby. Klistremerke med kolikk. I tillegg fikk jeg fødselsdepresjon og brukte stort sett dagene i permisjon til å tenke på hvordan jeg kunne avslutte mitt eget liv. Som følge av denne depresjonen hadde jeg 1001 time hos hs og psykolog og jeg vet ikke hva. Kombinert med at barnet sov maks 1 time av gangen frem til hen var 1 år og alle disse timene jeg måtte på var permisjon et sant helvete på jord.

Jeg elsker ungen altså, det beste som har skjedd meg nå som vi er over kneika.

Hen begynte ikke å sove skikkelig før hen ble 2 år og jeg er bare så redd for at neste skal få samme lakenskrekk. Redd for hvor syk jeg kan bli.

Far skal ta permisjon og baby. Jeg skal kun ha et minimum og det jeg absolutt må med den nye babyen. Håper jo det kan hjelpe.

 

Anonymkode: d470b...82e

Har du overskudd til et barn med ekstra behov, med funksjonsnedsettelser,er det med i regnestykket? 

Anonymkode: 841d7...af1

[AnonymBruker]

Det kan man aldri vite på forhånd. Søskenet kan bli bestevennen til den eldste, men i verste fall kan de bli erkefiender gjennom hele livet. Nr 2 kan være multihandikappet og kreve alt av dere foreldre og nr 1 ender opp med å gå for lut og kaldt vann. Det er ikke godt å si. 
 

Ang graviditeten: din kropp, ditt valg. 

Anonymkode: d83a9...e76

[Meowmere]

Kan bare svare for meg selv, og det er at mine barn har mye glede i hverandre. Det går fint an å vokse opp som enebarn også, personlig erfaring der. 

Jeg synes du skal tenke på deg selv når det kommer til dette valget. Hvis du ikke har lyst på fler, så er det helt greit. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Enebarn er hyggelig når de er så små. Men når de blir så store at du ikke lenger er verdens mest spennende, da er det kjedelig. Kjedelige høytider, uhorvelig kjedelige ferier med mamma og pappa, kjedelige helger. Helg på hytta med enebarn over 12 år? Lykke til. 

Dessuten, å være enebarn er ikke så kult når foreldrene blir gamle heller. 

Anonymkode: 6242a...53e

Hvem snakker du for? Er enebarn, stortrivdes med å spille brettspill med mamma og pappa på hytta da jeg var 12. Da jeg ble 16+ var det ikke så spennende å være med mer, men det er vel ganske vanlig for alle ungdom. Elsket jul med mamma og pappa og mormor, og da vi begynte å være med mine kusiner i 13 års alder ble det litt mye for meg. Koselig, men savnet freden, roen og tradisjonene, og tiden til å game eller pusle eller lese i fred.

Nå er foreldrene mine over 70, men de klarer seg fortsatt selv. Når de blir mer skrøpelige eller alene vil såklart jeg og mannen min stille opp for de, det skal nok gå helt fint det også. Ingen selvfølge at et søsken av meg ville blitt boende nær de uansett.

Anonymkode: 5d7bf...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Et foster, en celleklump, på 7 uker, er ikke et liv. Det er mer en parasitt. Hva du moralsk mener, er opp til deg, men viteskapelig sett, kan ikke den celleklumpen overlever utenfor livmoren. Man har lov å ta abort frem til uke 18, og der er jo en grunn til at grensa er satt der. 7 uker, og 12/18 uker er milevis fra hverandre. Abort er virkelig ikke drap, så rull inn og slutt å gi folk dårlig samvittighet for ingenting.

Anonymkode: 05b10...0c4

Biologisk sett er det et levende vesen av arten menneske, på et veldig tidlig stadium av utviklingen. Selv om det er på størrelse med et blåbær så begynner det så vidt å ta form. Om det allerede har sjel eller noen form for bevissthet strides de lærde.

Abortgrensen har ingen vitenskapelig forklaring, det er en politisk beslutning.

Anonymkode: 8e647...f5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Biologisk sett er det et levende vesen av arten menneske, på et veldig tidlig stadium av utviklingen. Selv om det er på størrelse med et blåbær så begynner det så vidt å ta form. Om det allerede har sjel eller noen form for bevissthet strides de lærde.

Abortgrensen har ingen vitenskapelig forklaring, det er en politisk beslutning.

Anonymkode: 8e647...f5d

Tar vi utgangspunkt i den politiske beslutningen da, så er det ikke drap å abortere i uke 7, eller i uke 18, som var motargumentet her.

Anonymkode: 05b10...0c4

[L0co]

Søsken her helt klart verdt det. Ikke bare har barnet noen å vokse opp sammen med men en dag er både du og mannen døende og barnet må da stå med alt alene. Det kan jeg love deg er blytøft.