Er jeg syk eller må jeg bare skjerpe meg?

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Jeg flyttet til ny by for ca to år siden, og har siden da slitt med å finne meg til rette og trives ordentlig. På mange måter har jeg det bra, men samtidig kjenner jeg på at jeg ikke er på rett sted. Over de siste årene har det vært mye som har skjedd. Jeg har fullført to mastergrader, jobbet ved siden av, har bestandig vært veldig sosial og tatt initiativ/vært på tilbudssiden. Oppi alt dette har jeg slitt med en spiseforstyrrelse i mange år, som jeg har klart å holdt skjult.
 

Etter jeg flyttet oppdaget jeg fort at jobben ikke sto helt til forventningene. Det var mye klabb og babb i starten, og jeg fikk aldri en god start. Etter noen måneder ble jeg og flere av mine kollegaer utsatt for trakassering av daværende leder etter mange måneder med kjipe dager på jobb. Når det endelig kom frem i lyset ble det et stygt oppvaskmøte som jeg da kjente krevde mye av meg. På samme tid planla jeg bryllup, men kjente jeg hadde jobben med meg 24/7. Etter bryllupet fikk jeg en psykisk knekk og ble sykemeldt 100% i tre uker. Etter det var jeg tilbake på jobb fulltid. 

Hele dette året har jeg kjent på at jeg fortsatt sliter med å gå på jobb. Det er psykologisk trygghet, et fint team og jeg har nå god relasjon til leder. Men jeg kjenner enda på tristhet, lite motivasjon, sliter med konsentrasjon og hverdagsglede. Jeg elsker å gå på jobb, men jeg kjenner kroppen min jobber i mot. I tillegg har jeg for første gang i livet tatt tak i spiseforstyrrelsen, som jeg går til lege for og har samtaler med spesialistrådgivere. Forhåpentligvis får jeg mulighet til å gå til psykolog over nyttår. 
 

De siste to ukene har jeg nå hatt 100% sykemelding igjen. Og jeg føler meg stuck. Jeg vet jeg må finne meg en annen jobb, jeg er ikke der jeg vil være i livet og jeg ønsker å ta tak i mine utfordringer. Likevel kjennes alt nå veldig overveldende. Jeg føler jeg skal ta tak i flere store ting samtidig, og det er vanskelig å finne motivasjon og krefter til alt. Jeg vil bare ha tilbake hverdagsgleden jeg bestandig har hatt, gleden av å gå på jobb, finne glede i de tingene jeg før fant glede i, og bane en ny og positiv vei for meg selv. Her føler jeg at jeg sliter med å finne veien, og hvordan jeg skal gå frem. 
 

Jeg skal snart til legen igjen, og er usikker på om jeg trenger mer tid eller om jeg må ta meg sammen og gå på jobb, samtidig som jeg arbeider med de tingene jeg sliter med. Her er det selvfølgelig mer informasjon og detaljer rundt min mentale og fysiske helse jeg ikke går inn på. Trenger bare et helt objektivt syn på dette. 

Anonymkode: 7f7b2...e55

[AnonymBruker]

Min automatiske tanke er at ingen kan skjerpe seg friske. Det krever aktivt arbeid å få det bedre, men på en mye mer intrikat måte enn å bare «ta seg sammen».

Anonymkode: a263d...1f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Min automatiske tanke er at ingen kan skjerpe seg friske. Det krever aktivt arbeid å få det bedre, men på en mye mer intrikat måte enn å bare «ta seg sammen».

Anonymkode: a263d...1f0

Det er jo mye som

går seg til m tiden og?

må man alltid jobbe så hardt for det?

Anonymkode: f6f46...54e

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at jobbsituasjonen har blitt for vanskelig å snu, selv om det nå er mye bedre. Hjernen forbinder stedet med vanskeligheter og symptomer på utbrenthet.

Hvis jeg var deg ville jeg lagt en plan for å få til endringer på sikt, jobbendring først, og så ta det derfra. Det høres ut som om du har hatt for høyt tempo generelt de siste årene, og så kom den vonde jobbsituasjonen på toppen og veltet lasset. Ta det mer med ro, og finn deg selv igjen.

Anonymkode: bb118...f93

[AnonymBruker]

Det er vanvittig krevende mentalt og psykisk å jobbe seg gjennom sår fra fortiden, slik som når du jobber med spiseforstyrrelsen. Dette blir ofte undervurdert fordi folk flest aldri gjør den harde jobben - mange fordi de ikke har muligheten, verden tidsmessig eller tilgang til informasjon/verktøy nødvendig osv., og mange som ikke engang forstår hvor mye de egentlig burde jobbet med seg selv.

Resultatet blir at de færreste har forståelse for det du går gjennom og hvor tungt det er å stå i. Det er igså vanskelig når det er såpass "diffust", fordi du har ikke noe spesifikt du kan peke på som forklarer, som et brekt ben.

Dine sår er innvendig, og du er nå i en prosess hvor bruddet på en måte har blitt værende, men det har kanskje grodd feil - så nå holder du på å opereres for at det skal kunne gro på riktig måte i stedet.

Tillat deg selv å føle på alt. Det er mitt beste råd til deg. Det vil komme bølger av følelser, og noen bedre dager, men bare forsøk å la de svinge og gå. Lytt godt til kroppen, mer enn å lytte til hodet. Hodet forteller deg at du ikke er syk og kanskje sammenligner deg med andre, eller at du ikke gjøre ting bra nok, men hodet har ikke alltid rett. Den forsøker å holde deg til det som den kjenner best! Hjernen vil egentlig aldri begi seg ut på nytt farvann. Den tror det som er kjent, er det som er tryggest, men det stemmer jo ikke alltid.

You got this ❤️

Anonymkode: 7f882...437

[AnonymBruker]

"ting" går seg ikke til med tiden - de kan blekne, komme i bakleksa, gjemmes bort osv, det handler om hvordan man tar det og alt det der - men de blir ikke borte uten at du "tar det" på skikkelig, og jada, man kan jobbe seg gjennom uten hjelp om man er sterk nok til det, men for noen krever det lang tid - og da å "ta seg sammen" og å "kjøre på" kan gjøre at det tar ennå lengre tid til mål, dette vet bare du TS i forhold til hva som er rett for deg. 

Anonymkode: a24c8...b28