Jeg er en overfølsom mor og blir sliten av meg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

Fint at du tar tak i det. 
 

men hvis du er litt positiv så tenk at du har en plage som er ganske sosialt akseptert å ha og som du møter mye forståelse for, de fleste mennesker er litt engstelige (og bruker den som drivkraft🙈)

Anonymkode: f3d5a...eb0

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått i familieterapi med hele familien. At eldstemann er syk påvirker åpenbart deg og indirekte minstemann, men jeg tipper at også minstemann påvirkes direkte. Han savner kanskje broren sin slik han var før han ble syk. Når noen blir syke så må pårørende gjennom en sorgprosess. Tenker det hadde vært godt for alle i familien å få et felles rom til å dele sorg og bekymringer. 

Anonymkode: 12d2e...b54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde gått i familieterapi med hele familien. At eldstemann er syk påvirker åpenbart deg og indirekte minstemann, men jeg tipper at også minstemann påvirkes direkte. Han savner kanskje broren sin slik han var før han ble syk. Når noen blir syke så må pårørende gjennom en sorgprosess. Tenker det hadde vært godt for alle i familien å få et felles rom til å dele sorg og bekymringer. 

Anonymkode: 12d2e...b54

Eventuelt ikke, stakkars eldstemann, la han få lov å bli bedre uten dette her. 

Anonymkode: 919e6...281

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tror jeg er klar over alt dette, men har det allikevel ikke helt klart for meg. Denne oppstrammende og kloke beskrivelsen var faktisk litt oppløftende selv om det er en trist sannhet i det. Det er leit, og enda leiere for de rundt. Hverdagen preges ofte av mine utbrudd som jeg gjerne skulle vært foruten.  
Jeg kan erkjenne at jeg er dårlig emosjonelt regulert, men jeg tror også at følsomhet er av stor betydning selvom det høres flåsete ut. «Gi mer faen, slappe av litt- ikke føle på alt».  Kanskje alt henger sammen på et vis. 
Jeg vil uansett bli flinkere til å håndtere bekymringer og tankespinn. 
Takk!❤️

Anonymkode: aeb5f...d82

Du vet, hvis det ene barnet har adhd eller autisme, så gjelder det oftest en av foreldrene også. Tankespinn og dårlig regulering er vanlige symptomer. 

Anonymkode: 2ddb7...039

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei, 

jeg har alltid hatt en engstelse i meg. Som barn var jeg veldig sensitiv. Men den bekymringen over minstemann nå er ny for meg fordi den ikke er koblet til sannheten. Vi snakker krisemaksimering og katastrofetanker over noe jeg ikke he kontroll over. Og  han har det helt fint. Selv læreren hans sier han er en ressurs i klassen og han følger mønsteret. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av med tanken på at det kan gå galt. 

Barndommen var preget av mye kjefting og jeg har alltid hatt et dårlig forhold til faren min. Men det har jeg akseptert og jeg har lagt det bak meg. Allikevel har nok barndommen trigget denne angsten. 
jeg har gått i terapi mange ganger, men har nok hatt uflaks med psykologer hittil, derfor er dørstokkmila lang for å orke å prøve en gang til. Dessuten er ikke dette favorittema mitt. Jeg hater å snakke om meg selv, angsten min og fortiden min. Det drar meg så ned.. 

Jeg klamrer meg til de gode dagene ( har jo noen av de også)! Og jeg har heldigvis et sinn som finner glede i små ting. Når alt virker håpløst har jeg i meg å hente meg inn igjen.
 Jobb kan være et fristed for meg. Der tenker jeg på andre ting. Jeg vet at lediggang ikke er bra for meg- da spinner tankene i alle retninger.  Har gode venner jeg kan snakke om alt med, og en mann som stadig blir benyttet som søplekasse- han får alle bekymringer servert dessverre. Han er en rolig type og helt motsatt av meg. Tenker nesten litt for lite

jeg er litt ute etter teknikker jeg kan bruke når jeg kjenner at tankene og bekymringene gnager så mye at jeg mister kontrollen. Så poenget med innlegget er om noen kjenner seg litt igjen og har noen tips fra egen behandling.. 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

Kurs i belastningsmestring! Det hjelper på akkurat disse tingene du nevner. 

Anonymkode: 1dcc8...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2024 den 21.32):

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

Hei💗 Jeg har ingen råd å komme med, vil bare si at jeg har det på samme måte med vår minste som er 11 år. Skal så lite til før jeg blir knust og ligger våken om nettene. Enda hun går rundt og er lykkelig, sover godt, er sosial osv. Det er så tungt😞

Anonymkode: eccb6...64e

[AnonymBruker]

Ikke så rart du tenker som du gjør. Jeg hadde selv vært livredd for reprise og forsøkt å ta kontroll.

Analogi til da jeg opplevde utroskap over lang tid. Ikke helt sammenlignbart selvsagt ( barn betyr mer for oss). Etterpå skulle jeg ha innblikk i alt, sjekket kvitteringer, gjennomgikk dagen han fortalte meg om i eget hode etterpå for å se om noe ikke stemte. Ringte rundt for å etterprøve historier. Sjekket alle vennskap på facebook og sosiale medier. Jeg ble helt utslitt av det av å konstant være på vakt.
 

Du er jo i konstant beredskapsmodus, og det er forståelig. Jeg håper du klarer å slippe kontrollen mer. Det at det ikke gikk så bra med nr 1 betyr ikke at det går samme vei med nr 3. Mye ligger i medfødt personlighet, og det virker som om han er på rett vei. Og når dere har en rolig stund, forklar han at du ønsker at han får er godt og meningsfull liv med en jobb han trives med, og at du bekymrer deg unødvendig mye fordi han er veldig flink, men bekymringene er det vanskelig å slippe. Så kan du si du er det bevisst og forsøker å jobbe med deg selv.

Også er du jo en god mor, hvis ikke hadde du ikke brydd deg. Du trenger bare litt hjelp til å mestre angsten du har pga. alt som har skjedd

Anonymkode: e4334...65f

[fru Alving]

Du har traumer fra det du har opplevd med første barnet ditt, og det er ikke noe rart. Jeg ville søkt hjelp for å bearbeide dette, det finnes lavterskeltilbud, du har fått flere gode tips.

Det at du spør og bekymrer deg for yngste er jo et utrykk for at du som mor bryr deg du er engasjert og ønsker det beste. Det er jo barnet ditt.

Likevel for barn kan overengasjerte foreldre bli en belastning. barn trenger også å ordne opp selv, de trenger å oppleve litt "ubehageligheter" for å bli robuste. Blikk kommentarer osv er noe vi alle vil oppleve gjennom livet, å snakker jeg selvsagt ikke om mobbing og utestenging for det er noe helt annet.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg veldig igjen i det du skriver, og sliter også med engstelse og bekymring rundt barna (selv og de tilsynelatende har det veldig bra). 
Skjønner også at det blir veldig forsterket av at eldstemann sliter. 
Kunne det vært hjelp i å fokusere på alt som gikk bra med mellomste? Minstemann har vel noen likhetstrekk med han? Dersom du klarer å fokusere på alt som gikk bra med han og alt som er likt med yngste kan det kanskje hjelpe deg og slappe av og tenke at det med stor sannsynlighet går veldig fint denne gangen også❤️

Anonymkode: a6578...e81

[AnjaMV]

Hei kjære deg,

Jeg har ikke så mye råd å komme med, men vil si til deg at jeg forstår deg så godt. Og får vondt av å lese det du skriver. Har selv en voksen sønn som falt ut av skolen og har sittet hjemme i mange år pga sosial angst. Jeg vet hva det gjør med en. Det er så tungt.

Et ordtak som jeg synes er bra er "Bekymringer tar ikke bort morgendagens problemer, de tar bort gleden i dag". Man må prøve å stoppe opp tankekjøret og spørre seg selv, er disse tankene nyttige? Kommer jeg frem til noen løsning? Kanskje skrive ned og se svart på hvitt alt det som romsterer rundt i hodet. Ofte er det jo bare det samme som kverner om og om igjen i en endeløs sirkel. Men det er ikke lett å ta kontroll. Det tenker jeg at du må få profesjonell hjelp med. Kjempebra om det finnes et tilbud som bare gir konstruktive råd om hvordan du skal gå videre med livet, og ikke graving i fortiden som du sier. Det å grave for mye vet jeg også at kan gjøre det bare enda tyngre. Håper du klarer å be om hjelp! Jeg har selv blitt utbrent og har perioder med økt angst og depresjon. Sliter med å finne overskudd til det meste. Ikke la det gå så langt at du knekker helt og ikke klarer å ta vare på deg selv lenger! Kanskje nav har noen tips til deg som pårørende om hvor du kan få litt støtte. Ellers ser jeg du får mange gode råd her.

Vil bare ønske deg lykke til, ta vare på deg selv ❤️

 

Endret 28. november 2024 av AnjaMV
Skrivefeil

[AnonymBruker]

AnjaMV skrev (35 minutter siden):

Hei kjære deg,

Jeg har ikke så mye råd å komme med, men vil si til deg at jeg forstår deg så godt. Og får vondt av å lese det du skriver. Har selv en voksen sønn som falt ut av skolen og har sittet hjemme i mange år pga sosial angst. Jeg vet hva det gjør med en. Det er så tungt.

Et ordtak som jeg synes er bra er "Bekymringer tar ikke bort morgendagens problemer, de tar bort gleden i dag". Man må prøve å stoppe opp tankekjøret og spørre seg selv, er disse tankene nyttige? Kommer jeg frem til noen løsning? Kanskje skrive ned og se svart på hvitt alt det som romsterer rundt i hodet. Ofte er det jo bare det samme som kverner om og om igjen i en endeløs sirkel. Men det er ikke lett å ta kontroll. Det tenker jeg at du må få profesjonell hjelp med. Kjempebra om det finnes et tilbud som bare gir konstruktive råd om hvordan du skal gå videre med livet, og ikke graving i fortiden som du sier. Det å grave for mye vet jeg også at kan gjøre det bare enda tyngre. Håper du klarer å be om hjelp! Jeg har selv blitt utbrent og har perioder med økt angst og depresjon. Sliter med å finne overskudd til det meste. Ikke la det gå så langt at du knekker helt og ikke klarer å ta vare på deg selv lenger! Kanskje nav har noen tips til deg som pårørende om hvor du kan få litt støtte. Ellers ser jeg du får mange gode råd her.

Vil bare ønske deg lykke til, ta vare på deg selv ❤️

 

Hei❤️

Tusen takk! Det er noe med å høre fra noen som går gjennom det samme. ❤️
Ja, det er det samme tankekjøret som kverner i en eviglang ond sirkel. Helt unødvendige tanker som gjør meg til en mor jeg ikke ønsker å være. Jeg kommer meg bare ikke ut av det. Ikke alene hvertfall.. 
Med hjelp og push fra denne tråden har jeg innsett at jeg må ha profesjonell hjelp, og ikke gi meg. Det skylder jeg barna mine, mannen og meg selv. 
Leit å høre at det har gått så langt med deg også. Du er ikke alene❤️ 

Takk for at du allikevel tar deg bryet her. Det sier mye om deg. 
ønsker deg og dine alt godt.

Anonymkode: aeb5f...d82

[AnonymBruker]

AnjaMV skrev (5 timer siden):

Hei kjære deg,

Jeg har ikke så mye råd å komme med, men vil si til deg at jeg forstår deg så godt. Og får vondt av å lese det du skriver. Har selv en voksen sønn som falt ut av skolen og har sittet hjemme i mange år pga sosial angst. Jeg vet hva det gjør med en. Det er så tungt.

Et ordtak som jeg synes er bra er "Bekymringer tar ikke bort morgendagens problemer, de tar bort gleden i dag". Man må prøve å stoppe opp tankekjøret og spørre seg selv, er disse tankene nyttige? Kommer jeg frem til noen løsning? Kanskje skrive ned og se svart på hvitt alt det som romsterer rundt i hodet. Ofte er det jo bare det samme som kverner om og om igjen i en endeløs sirkel. Men det er ikke lett å ta kontroll. Det tenker jeg at du må få profesjonell hjelp med. Kjempebra om det finnes et tilbud som bare gir konstruktive råd om hvordan du skal gå videre med livet, og ikke graving i fortiden som du sier. Det å grave for mye vet jeg også at kan gjøre det bare enda tyngre. Håper du klarer å be om hjelp! Jeg har selv blitt utbrent og har perioder med økt angst og depresjon. Sliter med å finne overskudd til det meste. Ikke la det gå så langt at du knekker helt og ikke klarer å ta vare på deg selv lenger! Kanskje nav har noen tips til deg som pårørende om hvor du kan få litt støtte. Ellers ser jeg du får mange gode råd her.

Vil bare ønske deg lykke til, ta vare på deg selv ❤️

 

Godt sagt! 

Anonymkode: e4334...65f