Jeg er en overfølsom mor og blir sliten av meg selv.

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

[Biloba]

❤️

Sjekk om kommunen din har tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er lavterskel og gir kognitiv terapi, som samtaler og digitale kurs. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

Jeg lurer har du alltid vært så engstelig? Hvordan hadde du det i barndommen? Og har du prøvd terapi / psykolog selv?

[AnonymBruker]

Dette er ikke sunt hverken for deg eller for barnet ditt.

Du trenger hjelp selv. Som pårørende står du i mye heftig, og det setter sine spor. Hør med fastlegen, ta direkte kontakt med lavterskeltilbud hvis det finnes, betal selv, eller sjekk om du har noe gjennom forsikring (privat, jobb, fagforening).

Anonymkode: 393ac...23a

[AnonymBruker]

lillevill skrev (23 minutter siden):

Jeg lurer har du alltid vært så engstelig? Hvordan hadde du det i barndommen? Og har du prøvd terapi / psykolog selv?

Hei, 

jeg har alltid hatt en engstelse i meg. Som barn var jeg veldig sensitiv. Men den bekymringen over minstemann nå er ny for meg fordi den ikke er koblet til sannheten. Vi snakker krisemaksimering og katastrofetanker over noe jeg ikke he kontroll over. Og  han har det helt fint. Selv læreren hans sier han er en ressurs i klassen og han følger mønsteret. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av med tanken på at det kan gå galt. 

Barndommen var preget av mye kjefting og jeg har alltid hatt et dårlig forhold til faren min. Men det har jeg akseptert og jeg har lagt det bak meg. Allikevel har nok barndommen trigget denne angsten. 
jeg har gått i terapi mange ganger, men har nok hatt uflaks med psykologer hittil, derfor er dørstokkmila lang for å orke å prøve en gang til. Dessuten er ikke dette favorittema mitt. Jeg hater å snakke om meg selv, angsten min og fortiden min. Det drar meg så ned.. 

Jeg klamrer meg til de gode dagene ( har jo noen av de også)! Og jeg har heldigvis et sinn som finner glede i små ting. Når alt virker håpløst har jeg i meg å hente meg inn igjen.
 Jobb kan være et fristed for meg. Der tenker jeg på andre ting. Jeg vet at lediggang ikke er bra for meg- da spinner tankene i alle retninger.  Har gode venner jeg kan snakke om alt med, og en mann som stadig blir benyttet som søplekasse- han får alle bekymringer servert dessverre. Han er en rolig type og helt motsatt av meg. Tenker nesten litt for lite

jeg er litt ute etter teknikker jeg kan bruke når jeg kjenner at tankene og bekymringene gnager så mye at jeg mister kontrollen. Så poenget med innlegget er om noen kjenner seg litt igjen og har noen tips fra egen behandling.. 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

[lillevill]

Jeg forstår at du ønsker noen gode teknikker og lure måter å håndtere angsten på. Men det er akkurat det en psykolog kan hjelpe deg med. Det er sånn at når vi har barn, så er vi jo ansvarlige for å ha det bra selv. Eller så prosjiserer vi vår angst over på barna. Det som jeg synes ( ikke at jeg har noe peiling ) er at du er litt preget av din barndom, har angst rundt det, og så er du stresset rundt din eldste gutt og at det samme skal skje med ditt yngste barn. Og så er du stakkars så stresset at det uforløste stresset faktisk potensiellt er det som preger det yngste barnet ditt. 

Det er der du trenger hjelp. Men du vil jo ikke gå til psykolog og du vil jo ikke snakke om dine ting, eller røre borti det, men du vil ha teknikker som er perfekt for det du sliter med alikevel. Fra fremmede på nett som ikke vet hvordan du har det. 

Teknikken tror jeg kansje er å si at OK. sånn er det akkurat nå. Eldstemann sliter. Sånn er det. Vi jobber med saken og han går til psykolog. Det GÅR bra. Du må jo tenkte at det GÅR bra. Men det er ikke så lett å bare tenke det, uten støtte eller samtaler da. Men det er tipset mitt altså.

[AnonymBruker]

Da må du sjekke ut uroskolen/caspar seip. De har en podcast, og du kan også høre ham på "leger om livet" podcasten. 

Anonymkode: aed92...a44

[Snublefot62]

Bra at du ønsker hjelp. Mitt råd til deg er å faktisk få noen å snakke med.

Teknikken er i seg selv enkel i korte trekk - identifiser problemet, oppdag når det kommer og avled med noe annet.

Men det ligger mye bak dette og mange timer med øving før det faktisk får en effekt og du opplever mestring.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (44 minutter siden):

Jeg forstår at du ønsker noen gode teknikker og lure måter å håndtere angsten på. Men det er akkurat det en psykolog kan hjelpe deg med. Det er sånn at når vi har barn, så er vi jo ansvarlige for å ha det bra selv. Eller så prosjiserer vi vår angst over på barna. Det som jeg synes ( ikke at jeg har noe peiling ) er at du er litt preget av din barndom, har angst rundt det, og så er du stresset rundt din eldste gutt og at det samme skal skje med ditt yngste barn. Og så er du stakkars så stresset at det uforløste stresset faktisk potensiellt er det som preger det yngste barnet ditt. 

Det er der du trenger hjelp. Men du vil jo ikke gå til psykolog og du vil jo ikke snakke om dine ting, eller røre borti det, men du vil ha teknikker som er perfekt for det du sliter med alikevel. Fra fremmede på nett som ikke vet hvordan du har det. 

Teknikken tror jeg kansje er å si at OK. sånn er det akkurat nå. Eldstemann sliter. Sånn er det. Vi jobber med saken og han går til psykolog. Det GÅR bra. Du må jo tenkte at det GÅR bra. Men det er ikke så lett å bare tenke det, uten støtte eller samtaler da. Men det er tipset mitt altså.

Ja, det høres kanskje rart ut at jeg ikke orker å oppsøke psykolog men spør heller fremmede på nett.  Tror jeg bare denne gang hadde et behov for å åpne meg helt anonymt med et lite håp om mange gode teknikker og råd, men også få satt ord på problemet ved å skrive bed og dele. Kanskje vil det også motiverer meg til og oppsøke hjelp, riktig hjelp vel og merke. 
Tusen takk som har tatt deg tid her! 

Og ja! Og vri om hjernen min og øve på å si «OK! Det går bra!»mange nok ganger ikke er dumt å bruke tid på. Jeg har klart å akseptere mye annet, så jeg tror også at aksept er viktig. 
❤️

Anonymkode: aeb5f...d82

[AnonymBruker]

Du kan prøve appen Tankevirus (det finnes flere, var bare den jeg kom på i farta). Mange nettsider også. Google behandling katastrofetanker eller lignende. Du vet jo rasjonelt sett hvor det kommer ifra, og "graving" i fortida er langt fra alltid nødvendig eller riktig. Du trenger noen verktøy for her og nå, og det kan selvhjelpsressurser gi deg.

Anonymkode: 393ac...23a

[AnonymBruker]

Du overfører angstreaksjoner tilknyttet situasjonen med eldstemann over på yngstemann, tenker jeg. Med han eldste er du nødt til å holde hodet over vann og holde masken, være samlet, mens med yngstemann kan du mer tillate deg å kjenne etter i bekymringene dine, og så løper de litt løpsk.
 

Kanskje det å snakke med noen som sorg og aksept av livet til eldstebarnet ditt kan hjelpe? Jeg synes det høres tøft ut, dette her.. Mange går til psykolog for å få hjelp til å snakke gjennom slike ting, man må da gå privat.

Anonymkode: 91bb0...870

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å sjekke ut metakognitiv terapi. Behandlingen dreier seg om å mestre overtenking og bekymring, og man slipper å legge ut om fortid og barndom. Jeg gikk privat i noen måneder, det kostet litt, men fungerte mye bedre enn all annen terapi jeg har prøvd. 

Søk opp MKT Oslo, de har flere artikler og nettressurser som ikke koster like mye som terapi. 

Bekymring og overtenking handler ofte om at vi har ubevisste antakelser om at disse tankene er nyttige – for eksempel at vi vil kunne avverge ting som kanskje kan skje i fremtiden, eller at vi vil klare å løse et uløselig problem hvis vi bare grubler nok over det. Når man blir bevisst på disse antakelsene, og forstår at de ikke stemmer, blir det enklere å la de vonde tankene ligge og heller leve slik vi ønsker. Det høres kanskje litt banalt ut - "alle" vet jo egentlig at det ikke er noen vits å bekymre seg. Men hos psykologen jobbet vi med bekymringene på en måte som gjorde at det liksom "klikket" noe på plass for meg. 

Anonymkode: 300f2...96b

[AnonymBruker]

Mitt første og eneste råd er dette, ts: hvilke ord vi velger å bruke om oss selv og andre har enorm betydning. Du velger å kalle deg selv «følsom», og har sikkert dine motiver for det ordvalget. Å være «følsom» er i mange kretser et ord man har valgt å tillegge positive konnotasjoner. 

Jeg ville kalt deg (og meg selv gitt ditt reaksjonsmønster, som jeg vokste opp med og har lang og dårlig erfaring med) for «dårlig emosjonelt regulert». Mitt ordvalg er udelt negativt.

Når du velger «følsom» så kan du fortsette som før. Det er legitimt (igjen, i mange men på langt nær alle kretser) å være «følsom». Dersom du hadde valgt å sette den langt ærligere merkelappen «dårlig emosjonelt regulert» som ord på det du driver med så er det ikke legitimt å fortsette som før. Om et dårlig regulert menneske ønsker forbedret livskvalitet for seg og sine må det velge å ta seg bryet med å lære seg å regulere egne følelser.

Fordelen med dette soste er at det motiverer til endring. Og at en godt regulert mor/far vil modellere ønsket adferd ovenfor barn. Heller enn å modellere - dårlig emosjonell selvregulering forkledd som «følsomhet».

Ja, liket kan gå til helsikke. Jeg tenker ikke berolige deg på det faktum - Livet går til helsikke for mange. Det er en realistisk mulighet vi må og skal kunne leve med. Og enda mer: vi skal kunne leve godt med vissheten om at livet kommer helt uten noe form for sikkerhetsnett og at risiko faktisk likevel kan øke vår livskvalitet. Det er noe folk som er godt emosjonelt regulert har tatt seg bryet å lære. For det er en jobb. Og det krever daglig vedlikehold livet ut. Din psykiske helse er verdt tiden og kreftene. Slik din fysiske helse er verdt at du setter av 2-4 timer i uka til å trene den. 

Anonymkode: d0930...117

[AnonymBruker]

MKT Oslo!

Du får 3 dager gratis i nettportalen. Det er SPOT ON for akkurat det du beskriver, du ser på på nett, og er helt anonym. Jeg var akkurat som deg TS, og det er virkelig så god hjelp i den portalen. Du MÅ sjekke det ut!

Anonymkode: 919e6...281

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, det høres kanskje rart ut at jeg ikke orker å oppsøke psykolog men spør heller fremmede på nett.  Tror jeg bare denne gang hadde et behov for å åpne meg helt anonymt med et lite håp om mange gode teknikker og råd, men også få satt ord på problemet ved å skrive bed og dele. Kanskje vil det også motiverer meg til og oppsøke hjelp, riktig hjelp vel og merke. 
Tusen takk som har tatt deg tid her! 

Og ja! Og vri om hjernen min og øve på å si «OK! Det går bra!»mange nok ganger ikke er dumt å bruke tid på. Jeg har klart å akseptere mye annet, så jeg tror også at aksept er viktig. 
❤️

Anonymkode: aeb5f...d82

Kan det tenkes at oppførselen din overfor minstemann ikke bare handler om hvordan livet har blitt for eldste, men også nettopp det at han er "minstemann". Han er din siste baby, ditt siste barn som "trenger" deg. Og nå er han 10 år, og på vei mot det å bli en mer selvstendig person. Av erfaring vet du at han nå beveger seg i en retning der du betyr mindre, mens venner betyr mer. Du holder på å "tape terreng" som forelder. Hvilket for mange er en sorgprosess. Din sorg kommer frem i urasjonell involvering og forsøk på å ha kontroll og sørge for at "babyen" din ikke komme til skade. 

Jeg tror du må endre fokus hva angår din sønn på 10 år. Tenk at du skal hjelpe han å takle det som innimellom er vanskelig ved å styrke han, ikke legge stein til byrde ved å utmale en liten fillesak til noe stort og komplisert. Når han sier "Per sa at jeg  er helt elendig i fotball og fikk være med å spille i dag", så svarer du "Ja det var jo dumt av han. Men hvis det er sånn at du ønsker å bli bedre, kan jo du og pappa ta en tur på banen og øve?" Da viser du deg løsningsorientert, og du gripe tak i det som faktisk er problemet: han trenger hjelp til å bli bedre i noe, ikke bli beskyttet fra Per.

Anonymkode: 31b11...0d7