Jeg er en overfølsom mor og blir sliten av meg selv.

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

[Biloba]

❤️

Sjekk om kommunen din har tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er lavterskel og gir kognitiv terapi, som samtaler og digitale kurs. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

Jeg lurer har du alltid vært så engstelig? Hvordan hadde du det i barndommen? Og har du prøvd terapi / psykolog selv?

[AnonymBruker]

Dette er ikke sunt hverken for deg eller for barnet ditt.

Du trenger hjelp selv. Som pårørende står du i mye heftig, og det setter sine spor. Hør med fastlegen, ta direkte kontakt med lavterskeltilbud hvis det finnes, betal selv, eller sjekk om du har noe gjennom forsikring (privat, jobb, fagforening).

Anonymkode: 393ac...23a

[AnonymBruker]

lillevill skrev (23 minutter siden):

Jeg lurer har du alltid vært så engstelig? Hvordan hadde du det i barndommen? Og har du prøvd terapi / psykolog selv?

Hei, 

jeg har alltid hatt en engstelse i meg. Som barn var jeg veldig sensitiv. Men den bekymringen over minstemann nå er ny for meg fordi den ikke er koblet til sannheten. Vi snakker krisemaksimering og katastrofetanker over noe jeg ikke he kontroll over. Og  han har det helt fint. Selv læreren hans sier han er en ressurs i klassen og han følger mønsteret. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av med tanken på at det kan gå galt. 

Barndommen var preget av mye kjefting og jeg har alltid hatt et dårlig forhold til faren min. Men det har jeg akseptert og jeg har lagt det bak meg. Allikevel har nok barndommen trigget denne angsten. 
jeg har gått i terapi mange ganger, men har nok hatt uflaks med psykologer hittil, derfor er dørstokkmila lang for å orke å prøve en gang til. Dessuten er ikke dette favorittema mitt. Jeg hater å snakke om meg selv, angsten min og fortiden min. Det drar meg så ned.. 

Jeg klamrer meg til de gode dagene ( har jo noen av de også)! Og jeg har heldigvis et sinn som finner glede i små ting. Når alt virker håpløst har jeg i meg å hente meg inn igjen.
 Jobb kan være et fristed for meg. Der tenker jeg på andre ting. Jeg vet at lediggang ikke er bra for meg- da spinner tankene i alle retninger.  Har gode venner jeg kan snakke om alt med, og en mann som stadig blir benyttet som søplekasse- han får alle bekymringer servert dessverre. Han er en rolig type og helt motsatt av meg. Tenker nesten litt for lite

jeg er litt ute etter teknikker jeg kan bruke når jeg kjenner at tankene og bekymringene gnager så mye at jeg mister kontrollen. Så poenget med innlegget er om noen kjenner seg litt igjen og har noen tips fra egen behandling.. 

 

Anonymkode: aeb5f...d82