Til dere som har gått gjennom brystkreft med cellegift..

[AnonymBruker]

La_Reina skrev (På 13.12.2024 den 13.33):

Hei, vil bare ønske deg lykke til med behandlingen. Jeg fikk bilateral brystkreft i februar, og har vært igjennom cellegift, operasjon og stråling i år. Nå går jeg på endokrin behandling og ny cellegift fordi den første cellegiftkuren ikke krympet svulstene nevneverdig. Det gikk fint i begynnelsen på den første cellegiftskuren (samme kur som deg) men jeg ble mer og mer sliten utover i løpet. Jeg fikk også veldig lav blodprosent som gjorde at jeg orket svært lite de siste ukene før operasjonen. Operasjonen og strålingen gjorde meg også veldig sliten siden jeg ikke hadde så mye gå på i utgangspunktet. Nå som jeg kun får cellegift hver 3. uke (en mildere variant) er formen på vei oppover men det går veldig sakte.

Jeg har ikke så mange råd annet enn å ta det som det kommer. Vær snill med deg selv og husk at denne behandlingen er noe av det tøffeste som finnes. Det er ikke rart at vi blir utslitte og leie for kreftbehandling suger. Jeg har vært veldig åpen om min sykdom med andre og fått mye støtte og empati tilbake. Det har hjulpet meg veldig. Jeg har også brukt alle tilbudene som trening på pusterom, psykolog og vardesenteret. Har også vært på mestringskurs i kognitive teknikker i regi av Radiumhospitalet. Jeg har satt stor pris på å møte andre i samme situasjon, og kunne snakke med andre som har vært eller går gjennom det samme.

Lykke til! Ønsker deg alt godt fremover!   

Tusen takk for det! Leit å høre at du er rammet av det samme som meg, dette er fader meg en tøff tørn... 😔Du skriver at du har vært gjennom alle tre behandlinger, også operasjon. Bare ble nysgjerrig, hvorfor trenger du ny cellegift om du alt har operert? er det noen svulster igjen? (hos meg sa de at gangen var operasjon først, så cellegift "for sikkerhets skyld", så stråling). Har tenkt på at dette vil tære på kroppen, så jeg har vært flink å ta vitaminer og jern f.eks nå før cellegift (du skriver at du fikk lav blodprosent, var det pga lavt jern?).

Ja, jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal stålsette meg og samle krefter til en slik sjau. Men jeg prøver iaf å ha rolige dager nå i sykmeldingen. Jeg har hatt noen avsindig tøffe år i forkant av diagnosen med mye utfordringer i livet så jeg var allerede sliten da dette traff meg, og det kjennes dypt urimelig å få noe slikt på toppen. (synes forresten det er en historie man hører ofte, at folk er gjennom påkjenninger og skilsmisser og slikt, også kommer brystkreften 💔). Men, så vet jeg jo at det ikke hjelper meg å tenke slik. Så har begynt hos psykolog på sykehuset nå, godt å få noen til å korrigere tanker eller få alternative måter å se ting på.  Jeg har også vært på et kurs i regi av sykehuset og skal få med meg det kurset du nevner om kogn teknikker også til våren. 

Lykke til til deg også, håper du blir frisk og kvitt dette så raskt som mulig...🌸ts

Anonymkode: a9cdc...708

[Maud-1919]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så leit å høre at dette også har rammet deg økonomisk.. det føles jo som er ekstra straff, og helt ufortjent ;(  Godt å høre at arbeidsgiveren din er forståelsesfull og vil deg vel, i alle fall. Jeg skjønner hva du mener. jeg savner kollegene mine veldig nå. Samtidig er det vanskelig å kjenne på at jeg nå er i en mye vanskeligere situasjon enn dem, og at jeg liksom ikke klarer å bare være i en normalitet slik de er nå. Føler meg på et vis i et fengsel. Men jeg tror at bare jeg får visshet, svar på prøver og en konkret plan, så vil det bli enklere å jobbe på. Brette opp ermene. og da vet jeg at det å møte kollegene mine i blant vil være trygt og godt.

Anonymkode: a9cdc...708

Jeg jobbet ikke gjennom behandlingen. Det hadde jeg ikke kapasitet til. Men jeg holdt kontakten med de underveis. 
 

Men det er en heftig omveltning i livet, å gå fra å ha en ‘normal’ hverdag til å være fulltidspasient. Det tar tid å bearbeide ❤️

[La_Reina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for det! Leit å høre at du er rammet av det samme som meg, dette er fader meg en tøff tørn... 😔Du skriver at du har vært gjennom alle tre behandlinger, også operasjon. Bare ble nysgjerrig, hvorfor trenger du ny cellegift om du alt har operert? er det noen svulster igjen? (hos meg sa de at gangen var operasjon først, så cellegift "for sikkerhets skyld", så stråling). Har tenkt på at dette vil tære på kroppen, så jeg har vært flink å ta vitaminer og jern f.eks nå før cellegift (du skriver at du fikk lav blodprosent, var det pga lavt jern?).

Ja, jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal stålsette meg og samle krefter til en slik sjau. Men jeg prøver iaf å ha rolige dager nå i sykmeldingen. Jeg har hatt noen avsindig tøffe år i forkant av diagnosen med mye utfordringer i livet så jeg var allerede sliten da dette traff meg, og det kjennes dypt urimelig å få noe slikt på toppen. (synes forresten det er en historie man hører ofte, at folk er gjennom påkjenninger og skilsmisser og slikt, også kommer brystkreften 💔). Men, så vet jeg jo at det ikke hjelper meg å tenke slik. Så har begynt hos psykolog på sykehuset nå, godt å få noen til å korrigere tanker eller få alternative måter å se ting på.  Jeg har også vært på et kurs i regi av sykehuset og skal få med meg det kurset du nevner om kogn teknikker også til våren. 

Lykke til til deg også, håper du blir frisk og kvitt dette så raskt som mulig...🌸ts

Anonymkode: a9cdc...708

Hei, jeg hadde to forskjellige varianter av brystkreft. I venstre bryst fikk jeg to aggressive svulster (her2 positiv) og i høyre bryst en "vanlig" hormonsensitiv svulst. Når man får aggressiv brystkreft som her2 positiv gis cellegiftskuren alltid før operasjon slik at de kan se om svulsten responderer på cellegift. Det gjør den som regel, og blir borte før operasjon. Men mine svulster krympet bare litt av cellegiften, så når jeg ble operert var det mye restsvulst igjen. Alt ble tatt ut, så det er ikke mer igjen. Men fordi at tilbakefallsrisikoen blir høy, settes man på en ny cellegift som er kombinert med en antistoffbehandling (herceptin) i 9 måneder. Alt i alt så skal man da ha nesten like lav tilbakefallsrisiko som de som responderte helt på cellegiften. Glad for det men kjenner at jeg er rimelig lei av å være på cellegift, for selv om den er mildere så har den likevel sine bivirkninger.

Den lave blodprosenten kom av den siste kuren med EC90. EC90 kan angripe blodceller, og min kropp klarte ikke å stå i mot på slutten. Og når jeg da gikk over på taxol så kom blodprosenten aldri opp på normale nivåer men ble forble veldig lav helt til jeg var ferdig. Jeg spiste masse jernholdig mat men det hadde ingen effekt. Det var først etter operasjonen at de begynte å normalisere seg igjen, men det tok flere måneder. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på normale nivåer. Men jeg har fremdeles fatigue, og orker ikke på langt nær så mye som det jeg gjorde. Det er en forferdelig tung behandling. Alt vi går gjennom tærer jo på - operasjon, cellegift og stråling. 

Hvordan cellegiften virker inn på kroppen er jo også individuelt. Jeg var i veldig god form og på et veldig godt sted i livet når dette skjedde. Og i begynnelsen gikk det veldig greit, til det ikke gjorde det lenger. Det kan innimellom kjennes ut som om brystkreften har tatt fra meg alt, men nå er jeg sakte men sikkert på vei tilbake i jobb og kroppen begynner å komme seg i form. Jeg er ikke nærheten av der jeg var i fjor på denne tiden, men det er et lys i enden av tunnelen.  

Det som fikk meg igjennom dagene er jo mye av det som de andre har skrevet. Mye turer ute i naturen, cafebesøk på dagen med venner/kollegaer når formen var god nok, prøve å glede seg over de tingene man faktisk orket som kunne være så banalt som å ta en dusj og lage en kopp kaffe. Brukte en del penger på friske blomster så jeg alltid hadde noe vakkert å hvile blikket på for det ble mange timer på sofaen. Så masse på tv, alle mulige serier og filmer for å få tiden til å gå. Lærte meg å strikke litt sånn basic ting. Hørte masse på podcast og radio. Og så har jeg truffet mange med kreft. Det har hjulpet å se at jeg ikke er alene med dette. Så, tja, nå som jeg ser tilbake så var det kanskje ikke så galt. Men da jeg sto i midt i den verste cellegifts-fatiguen var jeg veldig langt nede, og veldig sint for at dette hadde rammet meg. Nå har vel aksepten sakte men sikkert begynt å sive inn. At dette vil være en del av livet mitt, og at det blir værende med meg lenge. Og at det er greit.