Er jeg drittsekk? Venninne med barn

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke barn. Synes det er veldig hyggelig å være litt ekstratante for barna til vennene mine, men mine venner med barn ønsker å møte meg uten iblant på eget initiativ. Har ei venninne som sier rett ut at hun foretrekker å møte meg uten barn for å kunne snakke om voksenting og ta et glass vin. Har faktisk ingen venner som ikke selv vil møte meg uten barn fra tid til annen.

Synes ikke du er en drittsekk TS. Det er jo opp til din venninne hvordan hun vil leve, men å spørre henne om hun vil ta en litt sen middag, et glass vin e.l. med deg, går jo fint, og er ikke kritikk eller noe. Hun har muligheten til å si at det ikke passer.

Anonymkode: c7983...4d1

[Carrot]

Snakk åpent med venninnen din, si at du noen ganger savner henne som individ og venn etter at rollen som mor og partner tok over og at du av og til lurer på om hun savner seg som individ også siden du ikke har barn og familie og vet hvordan det er for henne. Svaret vil gi deg en indikasjon på om hun har tenkt tanken selv eller om den er fremmed for henne. Er det fremmed for henne lar du det ligge, er det noe hun har tenkt på selv vær støttende og fleksibel på hennes vei tilbake evt til også å prioritere seg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde behov for å bare være meg selv sammen med venninnene mine noen ganger da jeg hadde små barn. Har ikke hun noen slike behov? Har du spurt henne om det i stedet for å fokusere på dine behov?

For et vennskap har ikke noe grunnlag hvis det ikke er en gjensidig interesse av vennskapet. Jeg skjønner ikke at du får noe ut av å presse gjennom dine behov hvis du vet at hun ikke ønsker den typen kontakt med deg.

Kanskje trenger hun at noen spør om hva hun vil hvis hun har satt seg selv til side over lengre tid. Eller si til henne at hun bare må si fra hvis hun har lyst til å stikke ut på noe bare dere to en kveld. Tilby deg å være fleksibel. Så er det litt opp til henne.

Anonymkode: bebef...542

[AnonymBruker]

Dette høres merkelig ut. Har barnet og/eller mannen spesielle behov, siden ikke mor kan være vekk fra barnet? Jeg hadde virkelig ikke giddet å holde på som deg, ts, og jeg har barn selv (og liker barn). Du får spørre om hun vil være med på noe og være tydelig på at det kun er henne som er invitert. Også bør du finne deg flere venninner som ikke er så fastkobla i eventuelle barn de måtte ha.

Anonymkode: b9e3b...43d

[AnonymBruker]

Jeg har barn. Har likevel alltid hatt behov for veninnetid. Det får man til, innimellom, om man ønsker det. Bra for far og barn med alenetid også. Og viktig å bevare vennskap, selv om man har barn.

Anonymkode: 554ce...a92

[AnonymBruker]

Har du snakket med venninnen din om at du savner tid bare dere to? Kanskje har hun ikke muligheten til å kunne finne på noe uten at enten barnet er med, eller at dere er hjemme hos de hvor både mann og barn er tilstede?

Jeg var slik som venninnen din da jeg hadde små barn. Det var et sant helvete hver gang jeg skulle finne på noe uten mann og barn, selv om mannen var i fullt stand til å ta vare på barn alene. Jeg fant på ting alene med venninner til å begynne med, men etter å måtte håndtere en sur og grinete mann som fant på alt mulig "gale" ting med meg i etterkant, så sluttet jeg. Han sa alltid ja og slikt når jeg spurte om det var greit, men når det nærmet seg datoen, og da i etterkant, var det lite hyggelig hjemme. Det bunnet i at mannen utviklet en enorm sjalusi etter at vi fikk barn, og han så farer overalt. Så lenge jeg hadde venninner på besøk hjemme, eller hadde barn med, så kunne det ikke skje noe, men fant jeg på noe alene med en venninne (eller søsteren min) så kunne jeg jo finne på alt mulig galt... Jeg sa aldri noe til venninnene mine da jeg syntes det var skikkelig flaut å plutselig være i et slikt forhold uten å komme meg bort (for det er ikke bare å dra)... Det er ikke før nå mange år etter at jeg har turt å fortelle hvordan ståa egentlig var, for utad virket vi som det mest stabile og lykkelig paret som hadde alt på stell, selv om mange reagerte på at mannen alltid kunne finne på noe med gutta, dra på gutteturer osv, mens jeg alltid var hjemme eller hadde med meg barna. 
Heldigvis har jeg beholdt noen av venninnene mine tross dette (de kom tilbake når ting begynte å løse seg da mannen begynte i behandling for noen år siden), men noen er dessverre blitt borte som følge av dette....

Så snakk med henne. Mulig det er det ufrivillig, eller så tenker hun kanskje ikke over det da hun har gått helt opp i morsrollen og har mistet seg litt som individ.

Anonymkode: f561d...949

[AnonymBruker]

Du er ikke drittsekk. Hvis venninnen din bare har ett barn som er 4 så ser jeg ikke noen gyldig grunn til at hun ikke kan møte deg alene uten barnet. Du skriver at barnet har en far så da bør han ha mulighet til å passe sitt eget barn i en time eller to. Helt absurd men desverre veldig vanlig med førstegangsmødre

Anonymkode: 48ea1...423

[AnonymBruker]

Nitrist med venner som ikke evner å fortsatt være venner etter de har blitt foreldre. Alt MÅ ikke involvere barn. Alle forstår at egentid må gå kraftig ned når man har blitt foreldre, men det går utmerket an å få til bittelitt tid uten barn også. Det VET jeg, for jeg har tre selv. Også nitrist med damer (det er alltid damer) som ikke klarer å snakke om noe annet enn barn når de treffer venner. Selv om man er i en egen egoboble og nesten kun har interesse for egen navle og eget barn, kan det være lurt å prøve å bevare noen venner også. Plutselig en dag er det f eks samlivsbrudd, da kan det være greit å ha noen venner. Om man ikke har mulighet til å treffe venner så ofte, er det hvertfall mulig å ringe eller charter.

Anonymkode: dc6d8...c20

[Stinpin]

Opplevde dessverre det samme med en venninne, hun hadde en litt krevende unge, men skulle ta alt ansvaret selv og ingen andre fikk mene noe, ikke en gang mannen, så henne ser jeg fortsatt ikke mye til etter at ungen ble større og etter hvert startet på skolen. Hver gang jeg traff henne var det kun fokus på sønnen.

 

[Ruskesara1973]

Tror det er slike som TS's venninne, som "plutselig" står der venneløs etter å ha blitt voksen og fått barn... En vakker dag er det for seint...

 

Her synes jeg mannen bør trå til av og til, så fremt det ikke er noe alvorlig feil med han eller barnet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg ønsker ikke egne barn. Men vet veldig godt at jeg er et unntak og vet at denne fasen kommer for folk rundt meg. Sånn er verden! 

Jeg er ikke spesielt flink med små barn. Jeg blir usikker og jeg blir sliten av høye lyder. Igjen, vet at jeg er unntaket og barn skal selvfølgelig få være barn

Venninnen min har en 4 åring. Vi møtes ofte og jeg har selvfølgelig lyst til å kjenne dette barnet, og vil bygge en relasjon som en trygg voksen for når hen er eldre. 

Men jeg savner venninnen min litt. Jeg savner kvalitets tid med hun, ta en weekend eller gå på fjellet som vi har gjort i alle år. Jeg forstår at livssituasjonen hennes nå er endret og at det viktigste i verden er barnet (som det skal være). Men eneste vi gjør sammen for tiden er enten barne kino, hoppeland osv. Jeg kommer ofte på besøk, men vi får aldri helt snakket sammen like vell, for mannen er der og ungen har viktige rutiner som skal følges. Jeg tenker dette er småbarnslivet og at ting vil endre seg i fremtiden. 

Håper dere forstår at jeg er veldig glad for min venninne, og skulle hun valgt så kommer familien hennes først. Men er det for mye å ønske kanskje en kveld i løpet av et år…? En middag? Er jeg helt forferdelig menneske for å tenke dette? 

Anonymkode: f2d53...007

Hvorfor tar du det ikke opp med venninna di i stedet for å skrive her??? 

Anonymkode: 99885...e79

[AnonymBruker]

Jeg skal ut på fredag. Barnevakt er en fin greie. 

For min del er det like viktig å dyrke venner og relasjoner som det er å være mamma. Jeg trenger å bare være meg også. 

Om hun har mann så burde det være null stress å gi hverandre fri en dag eller to i uka innimellom.

Anonymkode: 5f536...a16