Hvorfor klarer jeg ikke å velge det som er bra for meg?

[AnonymBruker]

En kommentar til. Jeg synes ikke du skal ta opp igjen kontakten med den andre mannen. Jeg tror virkelig ikke du er i stand til å være i et skikkelig forhold enda. Du kommer ikke til å klare å gi denne andre «snille» mannen det han fortjener, fordi du ikke er i stand til å gi deg selv det du fortjener. 
Du bør heller prøve å ta til deg at denne «snille» mannen synes du er en skikkelig bra dame, og lære å tro det om deg selv også. Slik at du forstår hva som er ekte kjærlighet og hva det vil si å flykte fra kjærligheten

Anonymkode: 6cfb1...202

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hjelp og råd taes imot med stor takk! 

Anonymkode: aae82...6a3

Nei, du tar ikke imot noen verdens ting. 

Anonymkode: 5b2e2...86c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg sier jo at jeg liker at han ikke har sosiale medier…. Men han har telefon og ringer aldri. Svarer ikke på sms heller. Jeg kan skrive «Glad i deg, håper du får en kjempefin dag» og han leser men gidder ikke svare. Han gjorde det den første måneden, men sier han ikke orker telefon og meldinger.

Anonymkode: aae82...6a3

Nei, så hva klager du over. Han er jo helt ærlig med deg. 

Anonymkode: 5a501...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i 6 måneder nå, har skrevet om han her inne før. Veldig unnvikende, jeg gir alt og han gir meg smuler tilbake. Han har gjort det slutt fordi han sier han ikke klarer å være i et forhold og må være alene resten av sitt liv. Han har vært alene i 30 år og er i slutten av 50-årene. Han svarer ikke på telefonen og svarer ikke på meldinger fordi han "ikke liker telefonen". Jeg sier at jeg er glad i han men han sier det ikke tilbake. Jeg godtar det fordi han er som han er og ikke vil forandre seg. Jeg prøver vel å "fikse" han.... Han ringer aldri først, tar skelden telefonen og spør meg aldri hvordan jeg har det. Snakker bare om seg selv og sitt liv. Nå er jeg ikke engang sikker på om vi er sammen lenger, for vi ble sammen igjen men han tar jo ikke kontakt. Han er nå dypt deprimert og sier han ikke føler han er glad i noe eller noen for tiden, men at han har vært veldig glad i meg. Vi har en kjemi som er veldig elektrisk de få gangene vi er sammen.

Litt før jeg traff han traff jeg en annen mann. Vi var sammen en helg og hadde det veldig hyggelig, men jeg ble ikke "forelsket". Litt kjemi, kanskje, men ikke slik at jeg ble forelsket. Han var veldig oppmerksom, opptatt av meg og hvordan jeg hadde det. Etter den helgen ville han gjerne ha et forhold med meg men da traff jeg denne andre mannen og jeg ble forelsket i han. Nå har denne "snille" mannen tatt kontakt igjen og sier han vil treffe meg fordi jeg er en så bra dame og han virkelig ikke klarer å glemme meg. Mann nummer en har aldri sagt at jeg er en bra dame, eller gitt meg noe særlig oppmerksomhet, kun når han har drukket. Da sier han at han elsker meg....

Så hvorfor er jeg så håpløs at jeg fortsetter med den unnvikende mannen om ikke gir meg noe annet enn angst og uro? Jeg har blitt sykemeldt pga dette, sover ikke og har gått ned 10 kg på 4 måneder. Hadde jeg tenkt på hva jeg trenger så er det jo en som denne andre mannen. Han gir meg oppmerksomhet, lytter, viser interesse for en fremtid med meg.... Alt jeg egentlig ønsker og som mann nummer en ikke kan gi. Han kan ikke si noe om fremtiden eller ønsker og sier stadig at han vurderer å flytte til utlandet, 

Hvordan skal jeg få meg selv til å skjønne hva som er mitt eget beste? Burde jeg bare treffe mann nummer to igjen? Hjelp og råd taes imot med stor takk! Jeg er helt fortvilet over min egen håpløshet. Jeg jo selv at mann nummer en ikke er bra for meg i det heletatt, men jeg er vel bare hekta på et potensiale som jeg ser hos han......

Anonymkode: aae82...6a3

Hvilket potensiale??

Du blander nok håp og potensial her.

En voksen person vil du aldri kunne endre på, annet enn deg selv.

Jeg vil tro dette bunner i noe dypere. Enten erfaringer som betyr at det unormale er normalt for deg, eller det at du innerst inne ikke ønsker deg selv godt.

En forelskelse vil gå over og hva sitter man igjen med da?

Fyren er over femti, så du er vel ikke tyve selv.. hvor lenge har du igjen å utsette lykken..? 

Kutt all kontakt, og blokker ham. 

Har selv vært der, og mange år med terapi måtte til i etterkant. 

Anonymkode: 85b96...5f3

[Frk Midnattsol]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, jeg har det. Og det har han også. Han er unnvikende mens jeg er i behov av bekreftelser på at jeg er «god nok»…. 

Anonymkode: aae82...6a3

Skjønner. Det som er med oss mennesker, er at hvis vi selv har relasjonstraumer i bagasjen, så finner vi ofte partnere med det samme. Vi treffer noen og oppdager i begynnelsen at vi tenker likt, ser likt på verden, har lignende erfaringer, reaksjoner osv osv. Det gjør vi alle, og det er ofte det som forsterker en forelskelse.

Problemet når man har relasjonstraumer i bagasjen, er at det ofte er de usunne reaksjonene vi "matcher" på, men dog helt ubevisst. Det å ha relasjonstraumer og møte en partner som ikke har det overhode, gjør ofte at man selv føler seg litt "gal" i forhold, hvis det ga mening, og dermed vet man ofte ikke helt hvordan man skal håndtere "normale" partnere, og havner i de mer utfordrende relasjonene gang på gang.

Det som er problemet da, er at man ofte blir litt "avhengig" av denne uforutsigbare relasjonen, nettopp fordi man ofte er vant fra tidligere med denne uforutsigbarheten, eller mangel på bekreftelser på flere nivåer, og selv om det er destruktivt, så er det i det minste "kjent". Skjønner godt at det som er rolig og normalt kan oppleves som kanskje litt "kjedelig og traust", men kanskje det er akkurat det du trenger, selv om en traumatisert hjernen higer etter det som er kjent. Det blir fort som et dop for hjernen å leve i en destruktiv relasjon. 

Jeg sier ikke på NOEN måte at du ønsker eller skal fortsette å være i denne relasjonen, men jeg tenker at du kanskje bør gå noen runder med hvilken bagasjen du har med deg som gjør at du fortsatt er i denne relasjonen som er så destruktiv. Hva er det denne relasjonen bekrefter av tidligere traumer, og hvordan får denne relasjonen deg til å føle deg som person? 

Alt dette er svært tunge ting, men dette er litt av mine erfaringen fra å ha jobbet med traumatiserte mennesker i mange år. Håper noen av mine tanker kanskje kan gi deg litt innspill på spørsmålet ditt, og jeg ønsker deg masse lykke til videre. 

 

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så viktig for deg at denne tufsen skal si du er god nok? Hvorfor gir du han all makt over deg? 
 

Er det ikke du som skal bestemme over eget liv? Hvorfor godtar du denne behandlingen?

 

Anonymkode: 0ca91...97e

[AnonymBruker]

Du spør hvorfor du ikke klarer å velge det som er bra for deg, og svaret kommer senere i tråden: du har relasjonstraumer. Du søker en partner til å løse problemer som egentlig hører til fortida og som du ikke har fått bearbeida - relasjonen til en forelder eller begge. Dette er typisk. Det du bør gjøre er å ikke velge noen av disse mennene akkurat nå, men velge deg selv. Ta et år og gå målretta inn i de selv for å løse opp i traumene dine. Etter det (du trenger ikke bli helt «ferdig», det blir vi kanskje aldri, men kom et stykke på vei!) vil du tiltrekkes av noen som ser din verdi og som du ikke behøver å reparere. Dette fordi å løse opp i traumene vil gjøre at du verdsetter deg selv høyt. 
 

Ta denne erfaringen som lærdom. Det blir vondt å gjøre det slutt, men vær sikker på at det vil gjøre deg godt å bygge opp deg selv i stedet. 
 

Ønsker deg lykke til! 

Anonymkode: 3c48a...228

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt det på samme måte med menn, jeg faller for de som ikke vil, de som holder tilbake, de som gir smuler. Hele livet har jeg hatt et elendig selvbilde. 

Jo mer utilgjengelig noe er, jo mer verdi tillegger jeg det. Vet ikke hvorfor det er sånn, jobber med meg selv og selvfølelsen, holder meg langt unna alle menn for tiden.

Håper jeg kan komme ut av denne gørra og en dag forelske meg i noen som vil ha meg. Problemet er at jeg tror aldri noen egentlig har vært forelsket i meg, ser ikke helt hvorfor det skal skje nå når jeg er over førti, når det ikke skjedde da jeg var 25 heller. Men håper. 

Anonymkode: 4d692...8d7