Gå til innhold

Uføretrygdet og dømming fra andre. Drittlei


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes du man kan sammenligne skam over å gjøre en dårlig jobb, mot eksempelvis skam for å ikke kunne jobbe fordi man har blitt utsatt for alvorlige overgrep gjennom hele barndommen og ikke klarer å være åpen om det? Eller skam for å ikke klare å jobbe fordi man sliter med kraftige ettervirkninger etter aggressiv kreftbehandling? Hvis du kjenner at skammen tærer på nå når du er sykemeldt, tenk å gå med dette hele livet i tillegg til isolasjon og sykdom? 

Anonymkode: 42b1c...31c

Det jeg sier er at alle former å organisere livet sitt på, enten man arbeider, ønsker anarki og fri stat eller er uføretrygdet har godt av å bli gått i sømmene og bli kontrollert av andre. Akkurat som at vi skal ha tilgang på skattelister for å kunne kontrollere de rikeste i Norge. Det betyr ikke at akkurat TS eller du lyver om alvorlig fysisk eller psykisk sykdom som kvalifiserer til uføretrygd, men at gruppen uførtrygdede mennesker også må kontrolleres. Akkurat som gruppen arbeidende mennesker blir utsatt for kontroll i arbeidssammenheng. 

Gruppen uførtrygdede mennesker som få inntekten sin gjennom andres skatt kan ikke forvente å fly fullstendig under radaren og at der ikke stilles spørsmål, rettes kritikk og stilles krav. Det samme gjelder jo oss som jobber.

Og det er helt naturlig at noe kontroll må foregå, noe som selvfølgelig vil oppleves som urettferdig for mange enkeltmennesker. Men sånn er det også for oss som jobber. Vi får ikke fly under radaren, det stilles kritiske spørsmål, det rettes kritikk og det stilles krav. Akkurat det samme nå uførtrygdede også tåle, og mennesker generelt, uførtrygdede og alle andre, har godt av rammer og regulering. Det gjelder arbeidende, og det gjelder uførtrygdede. 

Anonymkode: da753...a71

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Tenk så mye raskere frisk du hadde blitt og så mye bedre ting hadde vært hvis kollegaer heller sendte deg "god bedring"-melding og at de savnet deg på jobb, men at du måtte ta tiden til hjelp og gjøre det som er best for deg? Skam gjør oss syk. Å frykte for å bli dømt gjør oss sykere. Og særlig i de tilfellene der folk også er syke som følge av traumatiske belastninger de har fått i fellesskap og mellommenneskelige relasjoner (som er bakgrunn for mange av de fysiske og psykiske lidelsene og sykdommene folk får), så er det klart at skam bare gjør alt verre. 

Anonymkode: 99059...181

For mitt tilfelle føler jeg ikke det nei. Jeg forstår at mine kolleger er fortvilet og det går hardt utover de nå når jeg er borte. Og da mener jeg hardt. Neste gang er det min tur. 

Og det er bra at jeg kjenner litt på at det går utover andre at jeg er borte, det gjør at jeg ikke drar dette ut i evigheten. Mennesker trenger rammer og regulering, ellers hadde alt vært totalt anarki. Det er bra at vi kjenner litt på den sosiale skammen (ikke bare i jobb/uføresammenheng, men alle sammenhenger), ellers hadde vi jo gitt faen i alt og alle og verden hadde ikke blitt et bedre sted å være. 

Jeg mener det er feil å forvente at det ikke skal stilles noen kritiske spørsmål eller krav til uførtrygdede når det blir gjort i alle andre sammenhenger. Så på samme måte som vi må akseptere å kjenne på dette i jobbsammenheng så må uførtrygdede akseptere å kjenne noe på det i sin inntekssammenheng. Det er helt naturlig. Og så blir det opp til hver enkelt å finne en måte å stå i det på. For noen er det lettere (for eksempel de med synlige fysiske sykdommer) og for andre er det vanskeligere (typisk psykisk sykdom, tabu). Men kontroll, rammer, krav og regulering må vi ha. 

Anonymkode: da753...a71

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For mitt tilfelle føler jeg ikke det nei. Jeg forstår at mine kolleger er fortvilet og det går hardt utover de nå når jeg er borte. Og da mener jeg hardt. Neste gang er det min tur. 

Og det er bra at jeg kjenner litt på at det går utover andre at jeg er borte, det gjør at jeg ikke drar dette ut i evigheten. Mennesker trenger rammer og regulering, ellers hadde alt vært totalt anarki. Det er bra at vi kjenner litt på den sosiale skammen (ikke bare i jobb/uføresammenheng, men alle sammenhenger), ellers hadde vi jo gitt faen i alt og alle og verden hadde ikke blitt et bedre sted å være. 

Jeg mener det er feil å forvente at det ikke skal stilles noen kritiske spørsmål eller krav til uførtrygdede når det blir gjort i alle andre sammenhenger. Så på samme måte som vi må akseptere å kjenne på dette i jobbsammenheng så må uførtrygdede akseptere å kjenne noe på det i sin inntekssammenheng. Det er helt naturlig. Og så blir det opp til hver enkelt å finne en måte å stå i det på. For noen er det lettere (for eksempel de med synlige fysiske sykdommer) og for andre er det vanskeligere (typisk psykisk sykdom, tabu). Men kontroll, rammer, krav og regulering må vi ha. 

Anonymkode: da753...a71

Sosial skam handler om når en gjør ting som er antisosiale, hvis en skulker, hvis en er utro, hvis en stjeler, hvis en snakker bak andres rygg. Å være syk er ikke noe en gjør fordi en er antisosiale, og giftig skam er en veldig dårlig motivator. Folk som trives på jobb, i miljøer uten baksnakking, og dømming av hverandre er mer internt motivert for å møte opp på jobb, de er mer effektive og de har lavere sykefravær. 

Jeg hører her at du er et unntak, og blir nysgjerrig på hva som gjør at du er langtidssykemeldt hvis det er sånn at du faktisk kan la være å "dra det ut i lengden" motivert av skam? 

Det er ikke skam som er den sterkeste motivatoren til å bry oss om folk, det er omsorg og nestekjærlighet, og ønsket om fellesskap og felles gode. Hvis folk har det bra så vil de gi til andre. De vil møte opp på jobb. Ikke fordi de føler på frykt, og skam. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Sosial skam handler om når en gjør ting som er antisosiale, hvis en skulker, hvis en er utro, hvis en stjeler, hvis en snakker bak andres rygg. Å være syk er ikke noe en gjør fordi en er antisosiale, og giftig skam er en veldig dårlig motivator. Folk som trives på jobb, i miljøer uten baksnakking, og dømming av hverandre er mer internt motivert for å møte opp på jobb, de er mer effektive og de har lavere sykefravær. 

Jeg hører her at du er et unntak, og blir nysgjerrig på hva som gjør at du er langtidssykemeldt hvis det er sånn at du faktisk kan la være å "dra det ut i lengden" motivert av skam? 

Det er ikke skam som er den sterkeste motivatoren til å bry oss om folk, det er omsorg og nestekjærlighet, og ønsket om fellesskap og felles gode. Hvis folk har det bra så vil de gi til andre. De vil møte opp på jobb. Ikke fordi de føler på frykt, og skam. 

Anonymkode: 99059...181

Absolutt, og enig i mye av det du sier. Men vi kommer likevel ikke unna at mennesket har behov for kontroll, og det gjelder også gruppen uføretrygdede. Det betyr ikke at du er et bad seed og at du må kontrolleres nøye, men det betyr at du er en del av en gruppe som en helhet, og den gruppen må kontrolleres. Akkurat som alle andre grupper. Det ville jo aldeles ikke vært bra om der ikke fantes muligheter for å kontrollere gruppen advokater for eksempel. De fleste er jo redelige og gjør en samvittighetsfull jobb, som de fleste av oss. Men det gjelder ikke -alle- advokater. Og derfor må -gruppen- advokater kontrolleres, og det vil kjennes for hvert enkelt individ av advokater som kontrolleres. 

Det som er problemet med en del av argumentasjonen til uførtrygdede er at de trekker ned argumentasjonen til indvidnivå hver gang. -Jeg- er så syk at -jeg- må være uføretrygdet og det er ingenting å kontrollere med -meg-. Og som sagt så betviler jeg ikke at verken TS eller du, eller for så vidt min uførtrygdede nabo, virkelig er syke og kvalifiserer til uførtrygd, men dere må tåle, og akseptere at i tillegg til å være et indvid så er dere også en del av en gruppe (en del av mange ulike grupper, slik vi alle er). Og hvis man klarer å løfte blikket litt og heve det til gruppenivå så må man innse og akseptere at der alltid vil være behov for kontroll. Det gjelder alle på alle gruppenivå, og det skjer som sagt med oss arbeidstakere hele tiden. Det er ikke noe feil eller galt i det. Det er helt naturlig. 

Jeg klarer ikke å unngå å tenke at dersom den enkelte uførtrygdede hadde klart å slutte å konstant se på problemstilling på sitt eget indvidnivå, men heller seg på seg selv som en del av en (stor og veldig sammensatt) gruppe, så hadde kontroll, kritikk og krav vært lettere å akseptere at må skje. Slik som vi arbeidstakere må akseptere at det må skje. 

Anonymkode: da753...a71

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Absolutt, og enig i mye av det du sier. Men vi kommer likevel ikke unna at mennesket har behov for kontroll, og det gjelder også gruppen uføretrygdede. Det betyr ikke at du er et bad seed og at du må kontrolleres nøye, men det betyr at du er en del av en gruppe som en helhet, og den gruppen må kontrolleres. Akkurat som alle andre grupper. Det ville jo aldeles ikke vært bra om der ikke fantes muligheter for å kontrollere gruppen advokater for eksempel. De fleste er jo redelige og gjør en samvittighetsfull jobb, som de fleste av oss. Men det gjelder ikke -alle- advokater. Og derfor må -gruppen- advokater kontrolleres, og det vil kjennes for hvert enkelt individ av advokater som kontrolleres. 

Det som er problemet med en del av argumentasjonen til uførtrygdede er at de trekker ned argumentasjonen til indvidnivå hver gang. -Jeg- er så syk at -jeg- må være uføretrygdet og det er ingenting å kontrollere med -meg-. Og som sagt så betviler jeg ikke at verken TS eller du, eller for så vidt min uførtrygdede nabo, virkelig er syke og kvalifiserer til uførtrygd, men dere må tåle, og akseptere at i tillegg til å være et indvid så er dere også en del av en gruppe (en del av mange ulike grupper, slik vi alle er). Og hvis man klarer å løfte blikket litt og heve det til gruppenivå så må man innse og akseptere at der alltid vil være behov for kontroll. Det gjelder alle på alle gruppenivå, og det skjer som sagt med oss arbeidstakere hele tiden. Det er ikke noe feil eller galt i det. Det er helt naturlig. 

Jeg klarer ikke å unngå å tenke at dersom den enkelte uførtrygdede hadde klart å slutte å konstant se på problemstilling på sitt eget indvidnivå, men heller seg på seg selv som en del av en (stor og veldig sammensatt) gruppe, så hadde kontroll, kritikk og krav vært lettere å akseptere at må skje. Slik som vi arbeidstakere må akseptere at det må skje. 

Anonymkode: da753...a71

Har du sett store mengder hets mot advokater som gruppe? For det har ikke jeg.. Det blir jo som å si at man kan hetse mennesker med annen hudfarge fordi de inngår i en gruppe, og denne må kontrolleres. Det er ganske stor forskjell på skam som skal motivere til endring i atferd og derav er produktiv, og skam som er påført en gruppe som ikke har mulighet til atferdsendring på det området. Blir som om en i rullestol skal skamme seg over å ikke kunne gå, det er verken sunt eller produktivt for individet eller samfunnet. 

Anonymkode: 42b1c...31c

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Absolutt, og enig i mye av det du sier. Men vi kommer likevel ikke unna at mennesket har behov for kontroll, og det gjelder også gruppen uføretrygdede. Det betyr ikke at du er et bad seed og at du må kontrolleres nøye, men det betyr at du er en del av en gruppe som en helhet, og den gruppen må kontrolleres. Akkurat som alle andre grupper. Det ville jo aldeles ikke vært bra om der ikke fantes muligheter for å kontrollere gruppen advokater for eksempel. De fleste er jo redelige og gjør en samvittighetsfull jobb, som de fleste av oss. Men det gjelder ikke -alle- advokater. Og derfor må -gruppen- advokater kontrolleres, og det vil kjennes for hvert enkelt individ av advokater som kontrolleres. 

Det som er problemet med en del av argumentasjonen til uførtrygdede er at de trekker ned argumentasjonen til indvidnivå hver gang. -Jeg- er så syk at -jeg- må være uføretrygdet og det er ingenting å kontrollere med -meg-. Og som sagt så betviler jeg ikke at verken TS eller du, eller for så vidt min uførtrygdede nabo, virkelig er syke og kvalifiserer til uførtrygd, men dere må tåle, og akseptere at i tillegg til å være et indvid så er dere også en del av en gruppe (en del av mange ulike grupper, slik vi alle er). Og hvis man klarer å løfte blikket litt og heve det til gruppenivå så må man innse og akseptere at der alltid vil være behov for kontroll. Det gjelder alle på alle gruppenivå, og det skjer som sagt med oss arbeidstakere hele tiden. Det er ikke noe feil eller galt i det. Det er helt naturlig. 

Jeg klarer ikke å unngå å tenke at dersom den enkelte uførtrygdede hadde klart å slutte å konstant se på problemstilling på sitt eget indvidnivå, men heller seg på seg selv som en del av en (stor og veldig sammensatt) gruppe, så hadde kontroll, kritikk og krav vært lettere å akseptere at må skje. Slik som vi arbeidstakere må akseptere at det må skje. 

Anonymkode: da753...a71

Det er allerede kontroll i form av reglement. Advokater forholder seg til et strengt lovverk for yrkesutøvelse og har sine yrkesetiske retningslinjer. Uføre har også et regelverk å forholde seg til og det er leger og andre kyndige som tar de avgjørelsene. Å tro at giftig skam, dømming og blikk skal føre til et bedre samfunn er naivt og ikke basert på sanne sosialpsykologiske slutninger, eller samfunnsøkonomiske betraktninger. På lang sikt vil det å være mer inkluderende, og inviterende overfor syke, om det er langtidssykemeldte som deg, eller uføre som TS, føre til at flere bidrar til et samfunn som er bærekraftig og godt å leve i. 

Jeg er ikke uføretrygdet, og jeg forstår ikke helt hvorfor du antar at noen som er uenig med deg må være ufør. 

Jeg diskuterer på gruppenivå, det er vel du som helst tar det til individnivå med å påpeke at du motiveres av skam. Noe som er uvanlig, og ikke bærekraftig for de aller fleste. Som sagt er det lavest sykefravær på arbeidplasser med høy selvivaretakelse, og et inkluderende miljø uten dømming av andre. Arbeidsplasser der folk snakker høyt og lenge om hvor høy arbeidsmoral de har og hvor mye de dømmer de som er sykemeldt selv i kort tid, har høyt sykefravær, og folk er generelt mer syke selv med ting som forkjølelse og hodepine. Et dårlig arbeidsmiljø her helt direkte helseskadelig. Slike arbeidsplasser har også høyere turnover, noe som igjen fører til at kompetansen i bedriften ikke økes, og det igjen fører til mer sykefravær. 

Hva er det som får deg til å tenke at denne feilaktige slutningen du har tatt er så viktig for deg? Det virker som du frykter at hvis en ikke brukte skam og dømming så ville hele samfunnet gå opp i limingen. Jeg forstår jo at det er en viktig motivator for deg, men da er det kanskje noe å se på seg selv, hva er det med ditt liv og ditt arbeidsmiljø som gjør at du må ha skam for å motivere deg til å komme tilbake til arbeid. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Absolutt, og enig i mye av det du sier. Men vi kommer likevel ikke unna at mennesket har behov for kontroll, og det gjelder også gruppen uføretrygdede. Det betyr ikke at du er et bad seed og at du må kontrolleres nøye, men det betyr at du er en del av en gruppe som en helhet, og den gruppen må kontrolleres. Akkurat som alle andre grupper. Det ville jo aldeles ikke vært bra om der ikke fantes muligheter for å kontrollere gruppen advokater for eksempel. De fleste er jo redelige og gjør en samvittighetsfull jobb, som de fleste av oss. Men det gjelder ikke -alle- advokater. Og derfor må -gruppen- advokater kontrolleres, og det vil kjennes for hvert enkelt individ av advokater som kontrolleres. 

Det som er problemet med en del av argumentasjonen til uførtrygdede er at de trekker ned argumentasjonen til indvidnivå hver gang. -Jeg- er så syk at -jeg- må være uføretrygdet og det er ingenting å kontrollere med -meg-. Og som sagt så betviler jeg ikke at verken TS eller du, eller for så vidt min uførtrygdede nabo, virkelig er syke og kvalifiserer til uførtrygd, men dere må tåle, og akseptere at i tillegg til å være et indvid så er dere også en del av en gruppe (en del av mange ulike grupper, slik vi alle er). Og hvis man klarer å løfte blikket litt og heve det til gruppenivå så må man innse og akseptere at der alltid vil være behov for kontroll. Det gjelder alle på alle gruppenivå, og det skjer som sagt med oss arbeidstakere hele tiden. Det er ikke noe feil eller galt i det. Det er helt naturlig. 

Jeg klarer ikke å unngå å tenke at dersom den enkelte uførtrygdede hadde klart å slutte å konstant se på problemstilling på sitt eget indvidnivå, men heller seg på seg selv som en del av en (stor og veldig sammensatt) gruppe, så hadde kontroll, kritikk og krav vært lettere å akseptere at må skje. Slik som vi arbeidstakere må akseptere at det må skje. 

Anonymkode: da753...a71

Og en siste ting, behovet for kontroll er en konsekvens av mangelen på tillit. Både på makronivå og mikronivå. 

I denne situasjonen handler det om mangel på tillit til at leger og andre beslutningstakere når det gjelder vedtak om uføretrygd gjør en god jobb. Mangel på tillit til politikere og lovgivende råd og utvalg til å lage et bærekraftig system. Det handler om mangel på tillit til sine medmennesker om at de gjør så godt de kan og ønsker å bidra. Og jeg forstår godt at du mangler den tilliten med tanke på at du selv opererer ut fra at du bare ønsker deg tilbake i jobb fordi du har skam, som du skrev, uten det ville ingen gått på jobb. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du sett store mengder hets mot advokater som gruppe? For det har ikke jeg.. Det blir jo som å si at man kan hetse mennesker med annen hudfarge fordi de inngår i en gruppe, og denne må kontrolleres. Det er ganske stor forskjell på skam som skal motivere til endring i atferd og derav er produktiv, og skam som er påført en gruppe som ikke har mulighet til atferdsendring på det området. Blir som om en i rullestol skal skamme seg over å ikke kunne gå, det er verken sunt eller produktivt for individet eller samfunnet. 

Anonymkode: 42b1c...31c

Ja, har ikke du? Hver gang det kommer noe om advokater som har gjort ditten og datten er det jo en haug med kommentarer i kommentarfeltene om at advokater er røvere og banditter. Det samme gjelder jo mange andre grupper, som politikere, barnvernsansatte, politi osv. Det er sosial kontroll. 

Bare som en liten digresjon så kan du jo google Per Danielsen og se hvorfor det er viktig at advokater (som alle andre grupper) kontrolleres. Han er et bad seed, men det betyr ikke at alle advokater er det. Men det viser hvor viktig det er at den gruppen (som alle andre grupper) kontrolleres. Og igjen, vi arbeidstakere kontrolleres hele tiden, det ville vært totalt uansvarlig å ikke kontrollere og regulere uførtrygdede som gruppe. 

Og jo sosial skam regulerer jo noe helt enormt. Det er derfor man stå i kø og venter og ikke bare durer fremst i kassen når det er folk foran deg, det er sånn barn lærer etthvert at man ikke skal prompe og rape foran andre. Man kan jo på mange måter si at det motsatte av sosial skam i mange sammenhenger er høflighet og folkeskikk. Man reagerer på enkelte måter som er sosial akseptable, og ikke som man gjerne kjenner at man akutt har lyst til. Og det gjør at vi kan leve og fungere sammen. 

Og igjen, jeg mener at det er vanskelig å diskutere hele dette emnet fordi den uførtrygdede har en sånn sterk tendens til å dra det helt ned på sitt eget individnivå og sin egen historie. Jeg er jo også et indvid og med min helt unike historie, men jeg aksepterer jo likevel at jeg også er en del av en stor gruppe. Og at kontroll og kritikk må forekomme. Ellers ville det jo vært totalt anarki og det er ingen tjent med. Og det samme gjelder for uførtrygdede. Dere har deres egne unike historie, men der er også, enten dere vil det eller ei, en del av en stor og sammensatt gruppe. At kontroll, rammer, regulering, kritikk og krav rettes mot en så stor gruppe er helt naturlig. Noe annet ville vært totalt uansvarlig. På samme måte som det ville være uansvarlig av min sjef å ikke føre kontroll med sine ansatte. 

Anonymkode: da753...a71

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er allerede kontroll i form av reglement. Advokater forholder seg til et strengt lovverk for yrkesutøvelse og har sine yrkesetiske retningslinjer. Uføre har også et regelverk å forholde seg til og det er leger og andre kyndige som tar de avgjørelsene. Å tro at giftig skam, dømming og blikk skal føre til et bedre samfunn er naivt og ikke basert på sanne sosialpsykologiske slutninger, eller samfunnsøkonomiske betraktninger. På lang sikt vil det å være mer inkluderende, og inviterende overfor syke, om det er langtidssykemeldte som deg, eller uføre som TS, føre til at flere bidrar til et samfunn som er bærekraftig og godt å leve i. 

Jeg er ikke uføretrygdet, og jeg forstår ikke helt hvorfor du antar at noen som er uenig med deg må være ufør. 

Jeg diskuterer på gruppenivå, det er vel du som helst tar det til individnivå med å påpeke at du motiveres av skam. Noe som er uvanlig, og ikke bærekraftig for de aller fleste. Som sagt er det lavest sykefravær på arbeidplasser med høy selvivaretakelse, og et inkluderende miljø uten dømming av andre. Arbeidsplasser der folk snakker høyt og lenge om hvor høy arbeidsmoral de har og hvor mye de dømmer de som er sykemeldt selv i kort tid, har høyt sykefravær, og folk er generelt mer syke selv med ting som forkjølelse og hodepine. Et dårlig arbeidsmiljø her helt direkte helseskadelig. Slike arbeidsplasser har også høyere turnover, noe som igjen fører til at kompetansen i bedriften ikke økes, og det igjen fører til mer sykefravær. 

Hva er det som får deg til å tenke at denne feilaktige slutningen du har tatt er så viktig for deg? Det virker som du frykter at hvis en ikke brukte skam og dømming så ville hele samfunnet gå opp i limingen. Jeg forstår jo at det er en viktig motivator for deg, men da er det kanskje noe å se på seg selv, hva er det med ditt liv og ditt arbeidsmiljø som gjør at du må ha skam for å motivere deg til å komme tilbake til arbeid. 

Anonymkode: 99059...181

Jeg er helt uenig i at det er en feilaktig slutning. 

Der er bad seeds, unnasluntrere og det som verre er i alle slags grupper, alt fra advokater og leger og uførtrygdede og alle andre. Og alle må finne seg i å manøvrere innenfor rammer. Og alle må finne seg i å kontrolleres. At uførtrygdede mener at det ikke er riktig at denne gruppen skal nettopp oppleve å bli gått i sømmene, rettes kritikk mot og stilles krav til er jo helt absurd.

Anonymkode: da753...a71

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, har ikke du? Hver gang det kommer noe om advokater som har gjort ditten og datten er det jo en haug med kommentarer i kommentarfeltene om at advokater er røvere og banditter. Det samme gjelder jo mange andre grupper, som politikere, barnvernsansatte, politi osv. Det er sosial kontroll. 

Bare som en liten digresjon så kan du jo google Per Danielsen og se hvorfor det er viktig at advokater (som alle andre grupper) kontrolleres. Han er et bad seed, men det betyr ikke at alle advokater er det. Men det viser hvor viktig det er at den gruppen (som alle andre grupper) kontrolleres. Og igjen, vi arbeidstakere kontrolleres hele tiden, det ville vært totalt uansvarlig å ikke kontrollere og regulere uførtrygdede som gruppe. 

Og jo sosial skam regulerer jo noe helt enormt. Det er derfor man stå i kø og venter og ikke bare durer fremst i kassen når det er folk foran deg, det er sånn barn lærer etthvert at man ikke skal prompe og rape foran andre. Man kan jo på mange måter si at det motsatte av sosial skam i mange sammenhenger er høflighet og folkeskikk. Man reagerer på enkelte måter som er sosial akseptable, og ikke som man gjerne kjenner at man akutt har lyst til. Og det gjør at vi kan leve og fungere sammen. 

Og igjen, jeg mener at det er vanskelig å diskutere hele dette emnet fordi den uførtrygdede har en sånn sterk tendens til å dra det helt ned på sitt eget individnivå og sin egen historie. Jeg er jo også et indvid og med min helt unike historie, men jeg aksepterer jo likevel at jeg også er en del av en stor gruppe. Og at kontroll og kritikk må forekomme. Ellers ville det jo vært totalt anarki og det er ingen tjent med. Og det samme gjelder for uførtrygdede. Dere har deres egne unike historie, men der er også, enten dere vil det eller ei, en del av en stor og sammensatt gruppe. At kontroll, rammer, regulering, kritikk og krav rettes mot en så stor gruppe er helt naturlig. Noe annet ville vært totalt uansvarlig. På samme måte som det ville være uansvarlig av min sjef å ikke føre kontroll med sine ansatte. 

Anonymkode: da753...a71

Det virker som du er så farget av at du tror at det er bare uføretrygdede som diskuterer med deg at du misforstår helt banale ting. Vedkommende du siterer påpeker at det er forskjell på at sosial skam brukes til å regulere og endre atferd, versus å regulere og endre ting som ikke kan endres og reguleres ved hjelp av skam, som helse/sykdom. Du fortsetter med å gjenta hvordan sosial skam brukes til å regulere antisosial atferd i sosiale grupper, det er noe helt annet. 

Det er trist at du argumenterer så sterkt ut fra dine egne følelser av frykt for anarki. Nei, et samfunn ledet av tillit fører ikke til anarki. Og at du tror det handler om din helt individuelle mistillit til samfunnet du er en del av, fordi du selv drives av skam. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 1
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 8.35):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

Det er samfunnsutviklingen. Spesielt vil de som har mye, ha mye mye mer. Å gid, jeg må betale så mye skatt at jeg skal flytte til Sveits. Har bare 800 mill på kontoen, så vidt jeg har råd til ost på brødskiva liksom. Slik holder de på, og i media framstår det som det er synd på rikingene som flytter ut av landet, mens sykemeldte og uføre får ukvemsord etter seg. 

Ikke bry deg et fnugg om ignorante mennesker som holder på slik.

Helsen en som betaler min skatt med glede.

Anonymkode: 27a86...9a1

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er helt uenig i at det er en feilaktig slutning. 

Der er bad seeds, unnasluntrere og det som verre er i alle slags grupper, alt fra advokater og leger og uførtrygdede og alle andre. Og alle må finne seg i å manøvrere innenfor rammer. Og alle må finne seg i å kontrolleres. At uførtrygdede mener at det ikke er riktig at denne gruppen skal nettopp oppleve å bli gått i sømmene, rettes kritikk mot og stilles krav til er jo helt absurd.

Anonymkode: da753...a71

Og alle finner seg i å kontrolleres, etter det reglementet de følger. Det TS beskriver er ikke at vedkommende ønsker at de ikke skal bli stilt krav til, men at de ikke ønsker å dømmes over en lav sko. 

Det er rett og slett trist at du vedlikeholder stigma mot en stigmatisert gruppe fordi du selv har et problem med indre motivasjon og prososiale insentiver. På deg selv kjenner du ikke alle andre. Var jeg deg ville jeg virkelig gått i meg selv med å undersøke hva som ville skje hvis det ikke lenger var skam som motiverte deg, og kanskje livet ditt ville blitt bedre, kanskje du ikke hadde vært syk til og med. For det du gjør, med å bruke slike feilaktige slutninger til å bidra til skam fører til et sykere samfunn der flere er utenfor. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er helt uenig i at det er en feilaktig slutning. 

Der er bad seeds, unnasluntrere og det som verre er i alle slags grupper, alt fra advokater og leger og uførtrygdede og alle andre. Og alle må finne seg i å manøvrere innenfor rammer. Og alle må finne seg i å kontrolleres. At uførtrygdede mener at det ikke er riktig at denne gruppen skal nettopp oppleve å bli gått i sømmene, rettes kritikk mot og stilles krav til er jo helt absurd.

Anonymkode: da753...a71

Vil også bare si at jeg kommer ikke til å fortsette å diskutere med deg, siden jeg ser at du ikke har mer å komme med. Diskusjon er best når en kan underbygge sine argumenter, noe du ikke gjør, du bare sier at du er uenig, no som nok er fordi du i så stor grad diskuterer ut fra dine følelser. 

Anonymkode: 99059...181

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil si du dømmer og overanalyserer bra selv, siden du ville "backet unna raskt" uten å ville finne ut hva slags hindringer eller utfordringer den du møtte hadde i det hele tatt.

Anonymkode: dd61a...34c

Hvis man ikke klarer å jobbe, så vil det selvsagt påvirke stort i et forhold også. Husarbeid, økonomi, overskudd etc etc blir mest sannsynlig skjevfordelt. 

Det som førte til uførestatus gjelder vel neppe bare man-fre mellom 8 og 16..

Anonymkode: 7ee6f...b78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.11.2024 den 13.24):

Det er sånn forløpet arter seg, enten en er svindler eller reell ufør. Merkelig at folk ikke forstår dette, og skal fortsatt ha det til at det er så fryktelig "vanskelig" å få trygd.

Det er ikke det, men det kan ta lang tid.

Anonymkode: dd61a...34c

Det er veldig lite troverdig i den historien er at noen får ufør så raskt når det ikke er konkrete diagnoser som ligger til grunn. Gjennomsnittet sist jeg leste var 7,5 år. De som har får mer generelle psykiske diagnoser må nok gjennom flere forsøk på utprøving og behandling.

Anonymkode: bc704...5fc

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er første gang jeg kommenterer på en av disse «uføre» trådene.. Jeg er ufør selv og kjenner det stikker litt, disse negative holdningene enkelte har. Jeg er alene, og mange mener jeg da ikke kan være en god nok partner fordi jeg er ufør?? 
Jeg har alltid jobbet MYE inntil jeg ble syk for fem år siden. Uføre ble omtrent pressa på meg av fastlege og nav. Jeg prøvde å jobbe igjen fem ganger, men møtte veggen hver gang. Klarte ikke være en god mor for mine barn. Lege og NAV var klare på at jobben min nå fremover er barna! Tenk så heldige vi er som har mulighet til å kunne bruke den energien vi har på barna våre? Jeg har jobbet litt utenom når jeg har vært i fin form, men det er dessverre mye jeg ikke tåler. Jeg er flink til å trene/gå tur, fordi jeg må! Hvis ikke fungerer ikke kroppen. Og jeg går på fest innimellom! Selv om jeg blir dårlig av det, er det så viktig for psykisk helse å gjøre slike ting. Klar beskjed fra lege. 
Jeg er minimalt sosial siden jeg blir sliten av det. Har mine venner som kjenner meg og vet at jeg har en god arbeidsmoral. Føler meg ikke dømt av hverken venner eller familie. Noen tenker sikkert sitt, men det vil de alltid gjøre.. Det er som mange skriver, du kan se meg på tur, trening, shoppingtur (altså, ting må handles selv om jeg hater det/blir dårlig), men du ser meg ikke ligge på sofaen 1-4 dager etterpå for å samle krefter. At jeg mange dager må hvile for å klare ettermiddagen og kvelden med barna. For jeg ønsker å være en god mor som ikke er sur på grunn av vondter og slitenhet. Nå skjer jo det uansett noen ganger..

Systemet kan nok gjøres noe med. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke fikk for uføre ville jeg stå uten inntekt. Pga begrensinger på AAP. Jeg kunne aldri klart å jobbe noe særlig akkurat nå. Men målet mitt er å ut i arbeid senere!

Økonomisk lider jeg ingen nød, hadde gode forsikringer og eier hus, bil mm. 
 

Og vet dere hva? Selv om jeg kunne tenkt meg en partner (selv om få vil ha oss tydeligvis😌), går det veldig fint uten. Kunne uansett ikke vært sammen med noen som dømmer slik.. En dag sitter du plutselig i en lik situasjon..

 

 

Anonymkode: be529...cd6

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 8.35):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

Eh, du trenger jo ikke gjøre uføretrygden til en greie da. Jeg gjør det ikke, men det er fordi jeg er bevisst på menneskers tilkortkommenhet. Du kan på en måte ikke ‘bestille’ noe som egentlig er mer et ideal. Noen etterlever idealer, men de fleste gjør jo det ikke. Du kunne like gjerne kjeftet på en bil for at den går for tregt. 

Anonymkode: 49ced...452

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger du omgås mennesker som ikke liker uføre da? De virker ikke akkurat som mennesker jeg ville omgås om jeg var ufør eller ikke ufør. De avslører seg selv på en måte.

 

Mennesker som hater uføre er vel de som hater sin egen jobb, hvorfor skulle de ellers bry seg?

Anonymkode: b2c9d...88e

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk vært samboer med en uføretrygdet (to faktisk) så føler meg kvalifisert til å svare.
Det handler selvsagt ikke om at folk mener uføre er mindre verdt enn andre, men alle mennesker må få lov til å ta noen valg i forhold til hvordan de ønsker at et samliv og et forhold skal være. Vi har bare dette ene livet alle sammen, og alle må få lov å velge sin vei uten å bli anklaget for å være både det ene og det andre, å være sammen med en som er ufør når man er i full jobb selv er faktisk ikke så himla uproblematisk som enkelte her skal ha det til.

For meg var det overhodet ingen god følelse å være den som måtte tidlig opp og ut i frossen bil hver dag for å komme meg på jobb mens han kunne sulle hjemme (i mitt hus, han hadde jo ikke noen mulighet for å kjøpe noen bolig), å være den som tjente penger og betalte regninger, å være den som hadde mulighet til å reise og finne på ting men han ikke kunne pga helse og økonomi, være den som hadde et liv utenom og noe nytt å fortelle (hans dager var jo stort sett like og begivenhetsløse), alltid være den som setter sine egne behov og ønsker til side fordi man er den "friske". Jeg ble den kompetente  i forholdet, den som hadde  "alt på stell" og den som hele tiden måtte gi. Han hadde jo ikke noe å gi annet enn å lage mat og dra over med støvsugeren i ny og ne . Når formen tillot det selvsagt det er bare vi som er i full jobb til tross for våre helseplager som må presse oss for å få gjort det som må gjøres, sånne krav kan man jo ikke stille til uføre må vite. De må alltid ta "hensyn til kroppen", en luksus jeg ikke kunne unne meg selv om jeg og har mine kroniske smerter og plager.) Bil hadde han jo heller ikke råd til så da måtte han låne min støtt.

Alt blir bare feil, og om det i andre uføres øyne gjør meg til et dårligere menneske at jeg ikke er villig til å ofre mitt velbefinnende og dele det jeg har jobbet så hardt for å oppnå her i livet for å gjøre livet til en ufør bedre, så får det bare være. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Absolutt, og enig i mye av det du sier. Men vi kommer likevel ikke unna at mennesket har behov for kontroll, og det gjelder også gruppen uføretrygdede. Det betyr ikke at du er et bad seed og at du må kontrolleres nøye, men det betyr at du er en del av en gruppe som en helhet, og den gruppen må kontrolleres. Akkurat som alle andre grupper. Det ville jo aldeles ikke vært bra om der ikke fantes muligheter for å kontrollere gruppen advokater for eksempel. De fleste er jo redelige og gjør en samvittighetsfull jobb, som de fleste av oss. Men det gjelder ikke -alle- advokater. Og derfor må -gruppen- advokater kontrolleres, og det vil kjennes for hvert enkelt individ av advokater som kontrolleres. 

Det som er problemet med en del av argumentasjonen til uførtrygdede er at de trekker ned argumentasjonen til indvidnivå hver gang. -Jeg- er så syk at -jeg- må være uføretrygdet og det er ingenting å kontrollere med -meg-. Og som sagt så betviler jeg ikke at verken TS eller du, eller for så vidt min uførtrygdede nabo, virkelig er syke og kvalifiserer til uførtrygd, men dere må tåle, og akseptere at i tillegg til å være et indvid så er dere også en del av en gruppe (en del av mange ulike grupper, slik vi alle er). Og hvis man klarer å løfte blikket litt og heve det til gruppenivå så må man innse og akseptere at der alltid vil være behov for kontroll. Det gjelder alle på alle gruppenivå, og det skjer som sagt med oss arbeidstakere hele tiden. Det er ikke noe feil eller galt i det. Det er helt naturlig. 

Jeg klarer ikke å unngå å tenke at dersom den enkelte uførtrygdede hadde klart å slutte å konstant se på problemstilling på sitt eget indvidnivå, men heller seg på seg selv som en del av en (stor og veldig sammensatt) gruppe, så hadde kontroll, kritikk og krav vært lettere å akseptere at må skje. Slik som vi arbeidstakere må akseptere at det må skje. 

Anonymkode: da753...a71

Problemet er kravene av innvilgelse av uføretrygd. Jeg er enig i at "ingen" (ingen regler uten unntak) under 30 år burde få innvilget uføretrygd for psykiske lidelser. Det burde være strengere krav, fordi det finnes diagnoser/lidelser som er kronisk og livslang hvor man har 0 arbeidsevne selv med livslang behandling. Så lenge prosessen for å få innvilget uføretrygd er riktig, så vil behovet for kontroller være mindre. 

De unge med diffuse psykiske lidelser som er fult mulig å behandle, burde ikke få innvilget uføretrygd i det hele tatt. Spesielt for de under 30 år. Er ikke enig i en regel om at absolutt ingen under 30 år burde få uføretrygd, for kreft, downs syndrom, CP, hjerneskade m.m. har ingen aldersgrense og det er livslang tilstand som ikke kan behandles. 

Jeg mener fribeløp ordningen bør fjernes helt. Enten så kan du jobbe, eller så kan du ikke. Det er rart hvordan mange kan jobbe opp til de når fribeløpet, og på dagen så er liksom arbeidsevnen for resten av året i 0 og de kan ikke jobbe en time lengre. Det lyser misbruk lang vei og de har høyere arbeidsevne enn de påstår. Jeg mener at har du 100% uføretrygd så er du 100% arbeidsufør, da kan du ikke jobbe litt og opp til et fribeløp eller frivillighetsarbeid eller å jobbe når det passer deg økonomisk. 

Så lenge kravene for innvilgelse av uføretrygd er strengere og bedre, så blir det mindre behov for kontroll i ettertid. 

Anonymkode: df7d4...9c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...