Uføretrygdet og dømming fra andre. Drittlei

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er ufør selv. Jeg tror som flere her skriver at den tilbaketrekningen og «avvisningen» fra andre i sosiale sammenhenger handler om at man er i en sosial setting der det å få info om andres sykdom ikke er helt passende. For de som er friske og jobber, er spørsmålet «hva driver du med?» bare et lett og uskyldig spørsmål for å starte en samtale. For en som er ufør, blir spørsmålet litt mer sånn «fortell meg om det mest personlige og såre i livet ditt», helt utilsikta fra den som spør. For om man skal svare på spørsmålet så blir det lett for personlig i den sammenhengen. Og så er det også sånn at å fortelle om noe av det mest personlige gjør en sårbar for reaksjonen hos den andre. Den andre kjenner kanskje bare «oops, her åpna jeg visst en samtale jeg ikke er helt klar for», mens den reaksjonen man ser som ufør lett kan tolkes som avvisning, nettopp fordi man nettopp har delt noe personlig og sårt. 
 

Det er altså ikke alltid slik at en som ikke vet helt hva den skal si etter å ha fått vite om sykdom og uførhet, har negative holdninger til uføre. Om man kan stå litt stødig i seg selv, kan man jo velge å tolke mennesker litt mer positivt enn det og tenke at de bare ikke helt forventa å få vite noe personlig ved å stille det spørsmålet og at de ble litt ille berørt. 
 

Det kan være lurt å forberede et litt mer nøytralt og lett svar til sånne situasjoner. Si f eks: «jeg jobber ikke for tiden, men tidligere var jeg lærer (eller hva man var)». Eller «jeg er dessverre ikke i jobb lenger, men jeg holder på med strikking»

Anonymkode: 6b879...ca3

Ja det er det! 

Bruker å si, de gangene det ikke er noe vei å rømme fra samtalen, at jeg ikke helt vet hva jeg skal i livet, eller prøver å finne ut av det. Flauere og flauere jo eldre man blir. 

Er i en posisjon hvor jeg må kjempe meg tilbake til livet, men ikke har sjangs i havet å være sosial i den posisjonen her. Makter ikke se noen i øynene å fortelle sannheten. Heller isolert.

Anonymkode: be1d9...fcf

[Idunn]

Jeg er uføretrygdet og kan godt skjønne at folk har fordommer mot uføretrygdede. 

Det vises ikke på meg, og jeg jobber hardt for at ingen skal se at jeg er syk. Når barna er hos meg, følger jeg opp det jeg må. Jeg kjører de til og fra skole, trening, venner osv. Tar gjerne med meg andre barn også, og huset vårt er alltid åpent for besøk av barnas venner. Barna ser lite til sykdommen min. Jeg har middels grei hjemmekapasitet de ukene de er hos meg. Jeg klarer også å ta de dugnadene jeg må ta, men melder meg aldri frivillig til noe og kjøper meg ut hvis det går. Melder meg heller til å bake kake enn å stå i kiosk. Selv om jeg i de ukene har grei hjemmekapsitet, er energinivået mitt lavt, jeg tåler heller ikke økt puls eller stress noe særlig, så jeg er en rolig mamma. Jeg drar ikke på storhandlig, turer, kafe eller behandlinger nå barna er hos meg. Sparer energien til barna. Jeg står opp tidlig disse ukene, dusjer og steller meg. Ovenfor de andre foreldrene så virker jeg som en vanlig og oppegående forelder.

Det folk ikke vet eller tenker over er hva jeg gjør de ukene barna er hos far. Disse ukene sover jeg og vasker klær, kanskje klarer jeg å dra på kjøpesenter max to timer en av dagene. Ellers er jeg hjemme. Har sjeldent nok energi til å lage meg middag de ukene jeg er alene. Hjemmet mitt ser også sånn passe greit ut, hverdagsrotete, men klarer å ha det ryddig innimellom. På en annen side så har jeg ikke vasket dusjen på et år og det er mamma som har vasket gulvene mine i år.

Dating har jeg ingen kapasitet til, selv om jeg virkelig kunne tenkt meg en partner. Skjønner også at folk ikke er interessert i å være sammen med en syk person. 

Selv om jeg ikke har noen arbeidskapasitet nå, hadde ikke klart noen timer engang. Så har jeg stor tro på at med rett type medisiner (de finnes ikke enda), og i takt med at barna blir eldre så ser jeg for meg å jobbe igjen om 5-10 år. Mulig det er urealistisk, men jeg kommer aldri til å slutte å håpe på å bli frisk igjen. 

Jeg forteller aldri noen at jeg er uføretrygdet med mindre noen spør meg direkte om jeg er det. Sier bare at jeg ikke jobber akkurat nå pga helsa, uten å gå i detaljer. Hadde jeg vært ts så hadde jeg bare sagt at jeg jobber med det du gjør uten å fortelle hvor mye du jobber. 

Endret 28. november 2024 av Iðunn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det er det! 

Bruker å si, de gangene det ikke er noe vei å rømme fra samtalen, at jeg ikke helt vet hva jeg skal i livet, eller prøver å finne ut av det. Flauere og flauere jo eldre man blir. 

Er i en posisjon hvor jeg må kjempe meg tilbake til livet, men ikke har sjangs i havet å være sosial i den posisjonen her. Makter ikke se noen i øynene å fortelle sannheten. Heller isolert.

Anonymkode: be1d9...fcf

Har de samme tankene selv. Det frister lite å prøve å være sosial og bli kjent med nye mennesker når man skammer seg så mye over livssituasjon. Men jeg kjenner at det å være så isolert som jeg er nå, gjør både den mentale og fysiske helsen min mye verre 😔

Anonymkode: 87c77...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 8.35):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

Det kan også være at du er overfølsom og overreagerer. 

Anonymkode: 373c5...0bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2024 den 18.54):

Det er desverre mange som misbruker ordningen (jeg vet om to..ja jeg VET, ikke tror) så da blir folk automatisk mistenksomme på alle. Trist, men sånn er det 

Anonymkode: c3a36...bb8

Da må du jobbe med deg selv og snakke med flere som er ufør , for det er ikke riktig å dømme sjuke folk som virkelig trenger uføregraden fordi andre jukser. 

Anonymkode: a84fc...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 6.28):

Men hva er å være «syk» da? Og hvorfor er det så ufattelig utenkelig å «stå i» 8 timers arbeidsdag hver dag? Er det sånn at man kollapser? Hvis det er så ille så må man omtrent være lenket til ei sykeseng. Mennesket er designet for å anstrenge seg. Og at alle uføre vrir seg i sterke smerter dagen lang er jo beviselig feil. 
Sverige-Norge er jo en litt artig sak, se saken om Posten, hvor arbeidstakere brått ble mye sykere ved å flytte over til den norske delen av bedriften. 

Anonymkode: 20582...303

Ja, jeg kollapser faktisk. Jeg får noen små tegn og så begynner "bølgen" som jeg kaller det, smerter og fatigue. Jeg klarer ikke å prate en gang på det verste. Om jeg står midt oppi noe så må jeg bare gå, har kanskje mindre en fem minutter før jeg ligger på gulvet om jeg ikke finner et sted å sitte eller ligge ned. Selv i offentligheten kan jeg finne på å dra genseren over ansiktet for å skjule grimaser av smerter og tårene. Hei hå, MS-warrior her 👋🏼

Anonymkode: ab08f...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er ufattelig at folk ennå ikke har skjønt at NAV ikke har noe system for å avdekke svindel etter man har fått innvilget uføretrygd. Har man fått det, svindel eller ikke, er man ute av NAV. De følger ikke opp evn meldinger om svindel. Mtp det du skriver om svindel på de andre stønadene, kan man legge 2 og 2 sammen her. Men folk tror visst at på magisk vis svindles det mye mindre med uføretrygd enn andre stønader. 

Rart, siden all annen svindel kan straffes. Om man søker uføretrygd på falskt grunnlag risikerer man ingenting annet enn et avslag.

Anonymkode: dd61a...34c

Bullshit!   NAV undersøker også saker der det er mistanke om svindel ved mottakelse av uføretrygd.

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kommentaren min er som hentet fra en overlege i NAV. Han sier akkurat det samme. Tidsbruk er det avgjørende her.

Anonymkode: dd61a...34c

og poenget med kommentaren din er? jeg sa ingenting om tidsbruk. Jeg sa han må først juge så burde man skaffe seg litt Basic kunnskap og jeg hintet ikke bortpå tema tidsbruk.

Anonymkode: 10841...fec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bullshit!   NAV undersøker også saker der det er mistanke om svindel ved mottakelse av uføretrygd.

og poenget med kommentaren din er? jeg sa ingenting om tidsbruk. Jeg sa han må først juge så burde man skaffe seg litt Basic kunnskap og jeg hintet ikke bortpå tema tidsbruk.

Anonymkode: 10841...fec

Nei. NAV har intet apparat som følger opp "svindel ved mottakelse av uføretrygd". 

Hvordan skulle dette i så fall forgå? At NAV kommer på døren og hevder "vi har hørt at du har restarbeidsevne"?

Det skjer ikke.

Anonymkode: dd61a...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei. NAV har intet apparat som følger opp "svindel ved mottakelse av uføretrygd". 

Hvordan skulle dette i så fall forgå? At NAV kommer på døren og hevder "vi har hørt at du har restarbeidsevne"?

Det skjer ikke.

Anonymkode: dd61a...34c

Bare fordi du liker å hevde at det er veldig mange som har lurt til uføretrygd uberettiget så endrer ikke det på fakta.

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/flere-statistikkomrader/trygdemisbruk

«Svart arbeid

En person er anmeldt for nesten 600 000 kroner fordi personen mottok arbeidsavklaringspenger og senere uføretrygd, samtidig som hen hadde inntekter som hen ikke hadde oppgitt til Nav eller Skatteetaten.»

Mannen tjente 750.000 kroner. Fortsatte å heve uføretrygd hos Nav.

Og om man vet med 100 % sikker at noen driver med tyngde er det enkelt å melde fra og NAV følger opp

👇

https://www.nav.no/tips-om-trygdesvindel

 

Å nei bare fordi jeg nå finner et par saker betyr ikke det at flertallet av de som mottar uføretrygd har svindlet på en eller annen måte.realiteten er at størsteparten av svindel på ytelser fra NAV finner man blant dagpenger og arbeidsavklaringspenger, men allikevel så er vi uføretrygdede som blir hengt ut og mistenkeliggjort i tråd etter tråd.
 

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/flere-statistikkomrader/nyheter/968-personer-ble-anmeldt-for-trygdesvindel-i-2018

«968 personer ble anmeldt for trygdesvindel i 2018

Totalt er det anmeldt for 166 millioner kroner. De fleste sakene gjelder svindel av dagpenger. Mange har jobbet og tjent penger uten å melde det til Nav.

905 personer ble anmeldt for svindel av dagpenger eller arbeidsavklaringspenger (AAP)»

 

https://www.vg.no/nyheter/i/ngw5da/nav-har-anmeldt-trygdesvindel-for-187-millioner-kroner

«I 2015 meldte NAV om rekord i antall anmeldte saker om trygdesvindel. Da ble 1472 personer anmeldt for å misbruke trygdeordningen for totalt 302 millioner kroner. 

De fleste ble anmeldt for å ha svindlet til seg dagpenger eller arbeidsavklaringspenger (AAP).»

Dagpenger topper fortsatt statistikken 

Det er dagpenger og arbeidsavklaringspenger som fortsatt er på toppen av listen med»

https://www.nettavisen.no/na24/nav-slar-til-med-jernhand-krever-n-milliard-tilbake/s/12-95-3423595090

«Det er spesielt dagpenger og arbeidsavklaringspenger det svindles mest med. Majoriteten av dem som har tatt penger urettmessig fra det offentlige, har jobbet og tjent penger men latt være å informere NAV»

https://www.kk.no/okonomi/nav-557-personer-anmeldt-for-bedrageri-av-til-sammen-97-millioner-kroner/78490711

«Trygdesvindel knyttet til arbeid topper statistikken - men Nav forteller også at det er avslørt og gjort anmeldelser i saker om arbeidsavklaringspenger (AAP), foreldrepenger

De aller fleste sakene som er anmeldt, handler om dagpenger, der det er 497 som er anmeldt for bedrageri»
 

Og med tanke på at den gjentagende setning er at dere som er i jobb finansierer oss som bare går hjemme er det rart at dere ikke går til angrep på de som bedriver svart arbeid da det koster samfunnet mye mer per år enn det uføretrygd koster. Og jeg lurer på hvordan dere som er i jobb hadde følt det om noen konstant beskyldte dere for å jobbe svart ting basert på at det er jo tross alt noen som gjør det? Og i motsetning til deres beskyldninger om at veldig mange svindler til seg uføretrygd finnes det kilder på kilder som kan bekrefte at mange bedriver svart arbeid.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2014/05/30/svart-arbeid-for-420-mrd-kroner/
 

«Svart arbeid for 420 mrd. kroner

SKATT: Svart arbeid er verdsatt til rundt 420 milliarder kroner i året. Og hvert eneste år unnslås det anslagsvis 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge.»

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/budsjett-pengene-i-folketrygden/id2930068/

Totalt anslås utgiftene til uføretrygd til 118 milliarder 

Anonymkode: 10841...fec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Bare fordi du liker å hevde at det er veldig mange som har lurt til uføretrygd uberettiget så endrer ikke det på fakta.

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/flere-statistikkomrader/trygdemisbruk

 

«Svart arbeid

En person er anmeldt for nesten 600 000 kroner fordi personen mottok arbeidsavklaringspenger og senere uføretrygd, samtidig som hen hadde inntekter som hen ikke hadde oppgitt til Nav eller Skatteetaten.»

Mannen tjente 750.000 kroner. Fortsatte å heve uføretrygd hos Nav.

Og om man vet med 100 % sikker at noen driver med tyngde er det enkelt å melde fra og NAV følger opp

👇

https://www.nav.no/tips-om-trygdesvindel

 

Å nei bare fordi jeg nå finner et par saker betyr ikke det at flertallet av de som mottar uføretrygd har svindlet på en eller annen måte.realiteten er at størsteparten av svindel på ytelser fra NAV finner man blant dagpenger og arbeidsavklaringspenger, men allikevel så er vi uføretrygdede som blir hengt ut og mistenkeliggjort i tråd etter tråd.
 

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/flere-statistikkomrader/nyheter/968-personer-ble-anmeldt-for-trygdesvindel-i-2018

«968 personer ble anmeldt for trygdesvindel i 2018

Totalt er det anmeldt for 166 millioner kroner. De fleste sakene gjelder svindel av dagpenger. Mange har jobbet og tjent penger uten å melde det til Nav.

905 personer ble anmeldt for svindel av dagpenger eller arbeidsavklaringspenger (AAP)»

 

https://www.vg.no/nyheter/i/ngw5da/nav-har-anmeldt-trygdesvindel-for-187-millioner-kroner

«I 2015 meldte NAV om rekord i antall anmeldte saker om trygdesvindel. Da ble 1472 personer anmeldt for å misbruke trygdeordningen for totalt 302 millioner kroner. 

De fleste ble anmeldt for å ha svindlet til seg dagpenger eller arbeidsavklaringspenger (AAP).»

Dagpenger topper fortsatt statistikken 

Det er dagpenger og arbeidsavklaringspenger som fortsatt er på toppen av listen med»

https://www.nettavisen.no/na24/nav-slar-til-med-jernhand-krever-n-milliard-tilbake/s/12-95-3423595090

«Det er spesielt dagpenger og arbeidsavklaringspenger det svindles mest med. Majoriteten av dem som har tatt penger urettmessig fra det offentlige, har jobbet og tjent penger men latt være å informere NAV»

https://www.kk.no/okonomi/nav-557-personer-anmeldt-for-bedrageri-av-til-sammen-97-millioner-kroner/78490711

«Trygdesvindel knyttet til arbeid topper statistikken - men Nav forteller også at det er avslørt og gjort anmeldelser i saker om arbeidsavklaringspenger (AAP), foreldrepenger

De aller fleste sakene som er anmeldt, handler om dagpenger, der det er 497 som er anmeldt for bedrageri»
 

Og med tanke på at den gjentagende setning er at dere som er i jobb finansierer oss som bare går hjemme er det rart at dere ikke går til angrep på de som bedriver svart arbeid da det koster samfunnet mye mer per år enn det uføretrygd koster. Og jeg lurer på hvordan dere som er i jobb hadde følt det om noen konstant beskyldte dere for å jobbe svart ting basert på at det er jo tross alt noen som gjør det? Og i motsetning til deres beskyldninger om at veldig mange svindler til seg uføretrygd finnes det kilder på kilder som kan bekrefte at mange bedriver svart arbeid.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2014/05/30/svart-arbeid-for-420-mrd-kroner/
 

«Svart arbeid for 420 mrd. kroner

SKATT: Svart arbeid er verdsatt til rundt 420 milliarder kroner i året. Og hvert eneste år unnslås det anslagsvis 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge.»

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/budsjett-pengene-i-folketrygden/id2930068/

Totalt anslås utgiftene til uføretrygd til 118 milliarder 

Anonymkode: 10841...fec

Når har jeg hevdet at "veldig mange har lurt til seg trygden uberettiget"?

Dette er jo den samme svadaen som tidligere tråder. Folk blander alltid inn økonomisk svindel mens en er på uføretrygd.

Som har intet med det å svindle til seg selve trygden å gjøre.

Anonymkode: dd61a...34c

[AnonymBruker]

Vil kommentere dating først. Jeg ville backet unna raskt hvis jeg fikk vite at en date var ufør. Ufør = kan ikke jobbe pga store fysiske, psykiske, sosiale eller blandede grunner. Som igjen vil si at vedkommende kanskje ikke matcher mitt liv. Feks å kunne være spontan, reise, gå turer, trene sammen, være ofte sosial, få barn osv. I tillegg kan uføre ha dårlig økonomi. Jeg setter meg ikke i en slik situasjon frivillig. Det vil også si at jeg kanskje ikke kunne tatt meg friheten til å ha en lavtlønnet jobb eller jobbet deltid for å ha mer fritid, pga jeg måtte dratt mer av lasset. Samme med oppfølging av barn. Sånn er realiteten dessverre. Finnes nok unntak, feks en som er blitt ufør når han er 40, men har klart å spare, arvet el. Men det er mye hensyn å ta.

Jeg kan tenke meg noen kan skygge unna når de feks er i selskap, det blir snakket om "hva jobber du med?", og du svarer at du er ufør. Noen kan rett og slett miste det litt, for de forventer å få et svar, feks "jeg er sykepleier". For da kan man lettere spørre "hvor jobber du da?" Og videre bygge en samtale. Noen er klønete når det kommer til samtaler, bli kjent osv. Og hvis man sier at man er ufør pga feks sykdom, så vil ikke så mange spørre "hvilken sykdom?". For det er privat. Forståelig. Hvis jeg var deg ville jeg øvd meg på å holde samtalen i gang, feks ved å stille spørsmål tilbake, prøve å finne andre felles interesser og samtaleemner. Er også mulig å si "jeg ble ufør for 10år siden, men før det jobbet jeg som kokk, men når jeg har gode dager trives jeg godt med å vedlikeholde kunnskapene". 

Jeg dømmer stort sett ikke da jeg ikke har noe med hvorfor noen er ufør. Men så er det nå slik at det faktisk finnes noen som ødelegger for andre. I Norge kan man bli ufør hvis man absolutt vil og "spiller" med de rette kortene. Jeg kjenner et par stk som alltid deltar i alt av selvskap, fester, konserter, byturer, restaurantbesøk, reiser, turer, trening, har hobby de bruker mye tid og tjener penger på. Og de er svært spontan og kan alltid bli med på ting (ja, jeg vet dette med sikkerhet da dette er nære jeg kjenner). Men å jobbe et par dager i uken er ikke mulig. Og får de spørsmål om å hjelpe et familiemedlem med å kjøre til flyplassen, handle noe på veien eller følge en bestemor til legen, så kan de ikke, for de har en dårlig dag. Dårlige dager når det passer de. Dumt noen er slik, ødelegger veldig for de som virkelig har problemer. 

Ellers vil jeg råde deg til å ikke oversnalysere. Kanskje du prøver ø følge med og overtenker hva du tror de tenker om deg? 

Anonymkode: ecfa4...628

[AnonymBruker]

Det finnes de som ikke dømmer, og de er det verdt å ta vare på🙂 Jeg dømmer ingen som er uføre og forstår at det selvfølgelig som regel ligger mye sykdom og smerte bak. Og det finnes garantert flere som meg ts, jeg er ingen unikum. Så ikke gi opp🙏🙂🤗

Anonymkode: 551ff...189

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 8.35):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

La vær å si noe. Folk har ikke noe med det uansett. Mange snille og flinke uføretrygdete , men folk kjenner de ikke!

Anonymkode: 5c108...2af

[AnonymBruker]

Jeg får konsekvent sympati  når jeg sier grunnen til delvis ufør ( Multippel sklerose) .  "Alle" vet det er en reel fysisk alvorlig sykdom. 

Men noen ganger i nye settinger  så kan det være  hjelpsomt å ta med gåstaven eller ortoseskinnen  min så folk " ser" at jeg ikke jukser meg vekk fra dugnader  (  klargjøre fotballbanen før barnet skal spille kamp feks)

Tror en må se an mennesker  man snakker med - flest folk er jo hyggelig.  Men om man møter" den typen" så finn en annen  måte å svare på el bare shake  it off . 

Du kan aldri tvinge frem sympati  og forståelse hos andre  folk. 

Anonymkode: a4bed...71f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 10.25):

Jeg beklager, men jeg ser det som en gylden regel: klarer du ikke å snakke åpent med bekjente om hvorfor du er ufør/hva som gjorde deg ufør, så burde du kanskje tatt en titt innover på hvorfor du er ufør. 

Jeg vet flere som har prøvd ulike yrker uten at det gikk, men når de ble satt til kassa-jobber eller vaskejobber, så nektet de og mente de tjente bedre på uføretryd. 

Jeg sier bare: sliter du å snakke åpent om hvorfor du er ufør uten å kjenne på skammen, og hvorfor du overhodet ikke kunne hatt noensomhelst jobb, så er det helt opplagt at noen mennesker kommer til å være skeptiske, det må du akseptere. 

Anonymkode: 51472...6a2

Jeg går på AAP og det er mulig det går mot uføretrygd. Jeg har vært utsatt for grov omsorgssvikt i barndommen, med psykisk og fysisk mishandling. I ungdommen ble jeg også utsatt for flere overgrep og to voldtekter.

Jeg lider av PTSD og kraftig angst pga dette i dag. Jeg har klart å fullføre en utdanning, mastergrad til og med, men dette er kun fordi jeg omtrent slapp å forholde meg til andre mennesker under studietiden. Jeg har prøvd og prøvd å få til arbeidslivet, men jeg blir ekstremt lett trigget og veldig dårlig i møtet med verden/andre mennesker. Jeg kollapser til den grad at jeg kaster opp flere ganger i døgnet, omtrent ikke klarer å komme meg ut av sengen osv. Dette er det som skjer hver gang jeg prøver å presse meg selv til å stå i jobben. 

Jeg håper jeg ved hjelp av behandling kan bli såpass bra at jeg kan jobbe noe, men vi får se. Jeg går hos en veldig dyktig psykiater og jeg forsøker så godt jeg bare kan å bli bedre.

Men - uavhengig av hvordan det går, så kommer jeg aldri til å fortelle andre enn mine helt nære venner hvorfor jeg er syk eller evt blir ufør. Barndommen og hva den har gjort med meg er virkelig ikke noe jeg ønsker at mange skal vite om. Så det du skriver her synes jeg er helt latterlig. 

Anonymkode: bc4c5...57e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at et samfunn der vi alle henger sammen på en eller annen slags måte er en viss sosial kontroll/regulering og dømming naturlig, og en nødvendighet. Dersom vi ikke hadde følt på sosial skam hadde vi bare gått rundt som en haug med idioter som gjorde det vi ville når vi ville. 

Vi som jobber blir jo også utsatt for dømming når vi for eksempel gjør en dårlig jobb (jobber for tregt, går glipp av små, men viktige detaljer, gjør feil, har en dårlig dag og ikke oppfører oss sånn som vi burde), og ikke minst når vi har fravær fra jobb, enten korttid eller langtidsfravær. Dette hindrer oss i å være hjemme bare vi er litt tett i nesa. 

For eksempel er jeg selv sykemeldt nå, og jeg vet at mine kolleger er svær misfornøyd med dette fordi vi er enormt presset på jobb, og enda mer arbeid faller på de fordi jeg ikke er der og tar min del. At noen av de også stiller seg tvilende til at jeg hadde behov for langtidssykemelding tror jeg nok også så absolutt. 

På samme måte som vi som er på jobb må finne oss i å bli utsatt for sosial regulering og dømming, må også de som ikke er på jobb finne seg i det samme. Det er lov å være skeptisk og ikke ta alle slags forklaringer og unnskyldninger for god fisk. Det gjelder både de som er i arbeid, og de som ikke er i arbeid. 

Anonymkode: da753...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg tenker at et samfunn der vi alle henger sammen på en eller annen slags måte er en viss sosial kontroll/regulering og dømming naturlig, og en nødvendighet. Dersom vi ikke hadde følt på sosial skam hadde vi bare gått rundt som en haug med idioter som gjorde det vi ville når vi ville. 

Vi som jobber blir jo også utsatt for dømming når vi for eksempel gjør en dårlig jobb (jobber for tregt, går glipp av små, men viktige detaljer, gjør feil, har en dårlig dag og ikke oppfører oss sånn som vi burde), og ikke minst når vi har fravær fra jobb, enten korttid eller langtidsfravær. Dette hindrer oss i å være hjemme bare vi er litt tett i nesa. 

For eksempel er jeg selv sykemeldt nå, og jeg vet at mine kolleger er svær misfornøyd med dette fordi vi er enormt presset på jobb, og enda mer arbeid faller på de fordi jeg ikke er der og tar min del. At noen av de også stiller seg tvilende til at jeg hadde behov for langtidssykemelding tror jeg nok også så absolutt. 

På samme måte som vi som er på jobb må finne oss i å bli utsatt for sosial regulering og dømming, må også de som ikke er på jobb finne seg i det samme. Det er lov å være skeptisk og ikke ta alle slags forklaringer og unnskyldninger for god fisk. Det gjelder både de som er i arbeid, og de som ikke er i arbeid. 

Anonymkode: da753...a71

Synes du man kan sammenligne skam over å gjøre en dårlig jobb, mot eksempelvis skam for å ikke kunne jobbe fordi man har blitt utsatt for alvorlige overgrep gjennom hele barndommen og ikke klarer å være åpen om det? Eller skam for å ikke klare å jobbe fordi man sliter med kraftige ettervirkninger etter aggressiv kreftbehandling? Hvis du kjenner at skammen tærer på nå når du er sykemeldt, tenk å gå med dette hele livet i tillegg til isolasjon og sykdom? 

Anonymkode: 42b1c...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vil kommentere dating først. Jeg ville backet unna raskt hvis jeg fikk vite at en date var ufør. Ufør = kan ikke jobbe pga store fysiske, psykiske, sosiale eller blandede grunner. Som igjen vil si at vedkommende kanskje ikke matcher mitt liv. Feks å kunne være spontan, reise, gå turer, trene sammen, være ofte sosial, få barn osv. I tillegg kan uføre ha dårlig økonomi. Jeg setter meg ikke i en slik situasjon frivillig. Det vil også si at jeg kanskje ikke kunne tatt meg friheten til å ha en lavtlønnet jobb eller jobbet deltid for å ha mer fritid, pga jeg måtte dratt mer av lasset. Samme med oppfølging av barn. Sånn er realiteten dessverre. Finnes nok unntak, feks en som er blitt ufør når han er 40, men har klart å spare, arvet el. Men det er mye hensyn å ta.

Jeg kan tenke meg noen kan skygge unna når de feks er i selskap, det blir snakket om "hva jobber du med?", og du svarer at du er ufør. Noen kan rett og slett miste det litt, for de forventer å få et svar, feks "jeg er sykepleier". For da kan man lettere spørre "hvor jobber du da?" Og videre bygge en samtale. Noen er klønete når det kommer til samtaler, bli kjent osv. Og hvis man sier at man er ufør pga feks sykdom, så vil ikke så mange spørre "hvilken sykdom?". For det er privat. Forståelig. Hvis jeg var deg ville jeg øvd meg på å holde samtalen i gang, feks ved å stille spørsmål tilbake, prøve å finne andre felles interesser og samtaleemner. Er også mulig å si "jeg ble ufør for 10år siden, men før det jobbet jeg som kokk, men når jeg har gode dager trives jeg godt med å vedlikeholde kunnskapene". 

Jeg dømmer stort sett ikke da jeg ikke har noe med hvorfor noen er ufør. Men så er det nå slik at det faktisk finnes noen som ødelegger for andre. I Norge kan man bli ufør hvis man absolutt vil og "spiller" med de rette kortene. Jeg kjenner et par stk som alltid deltar i alt av selvskap, fester, konserter, byturer, restaurantbesøk, reiser, turer, trening, har hobby de bruker mye tid og tjener penger på. Og de er svært spontan og kan alltid bli med på ting (ja, jeg vet dette med sikkerhet da dette er nære jeg kjenner). Men å jobbe et par dager i uken er ikke mulig. Og får de spørsmål om å hjelpe et familiemedlem med å kjøre til flyplassen, handle noe på veien eller følge en bestemor til legen, så kan de ikke, for de har en dårlig dag. Dårlige dager når det passer de. Dumt noen er slik, ødelegger veldig for de som virkelig har problemer. 

Ellers vil jeg råde deg til å ikke oversnalysere. Kanskje du prøver ø følge med og overtenker hva du tror de tenker om deg? 

Anonymkode: ecfa4...628

Vil si du dømmer og overanalyserer bra selv, siden du ville "backet unna raskt" uten å ville finne ut hva slags hindringer eller utfordringer den du møtte hadde i det hele tatt.

Anonymkode: dd61a...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2024 den 14.57):

Vel, det er fjelltur, skogstur, skitur, padletur på de jeg nevner, det dokumenteres daglig på snap. Stolpejakten er den store interessen, og da kjørere man land og strand rundt, gjerne med telt, for å ta nye kart og stolper. I tillegg til et par andre aktiviteter som er for identifiserende til å skrive her. Og kan man det så kan man faktisk også bidra i arbeidslivet.

Anonymkode: 4b46b...6b2

Nei. Hvilken jobber kjenner du til der en ikke trenger å ha noe med folk å gjøre, og kan springe rundt i skogen hele tiden? Alternativet er jo at de begynner å jobbe med sosiale media og å reklamere for friluftsliv, og i så måte så er de jo på god vei til å skaffe seg den kompetansen og jobben selv. Det er ikke slik at dersom kroppen fungerer bra alene i skogen, så gjør den det i møte med mennesker. Mange mennesker er rett og slett syk etter belastningene de er blitt påført av andre, og greier ikke å fungere i nærheten av andre. Og det er en grusom tilstand. Enda så mye en forsøker å skape fellesskap på avstand med å dele på sosiale media. 

Anonymkode: 99059...181

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg tenker at et samfunn der vi alle henger sammen på en eller annen slags måte er en viss sosial kontroll/regulering og dømming naturlig, og en nødvendighet. Dersom vi ikke hadde følt på sosial skam hadde vi bare gått rundt som en haug med idioter som gjorde det vi ville når vi ville. 

Vi som jobber blir jo også utsatt for dømming når vi for eksempel gjør en dårlig jobb (jobber for tregt, går glipp av små, men viktige detaljer, gjør feil, har en dårlig dag og ikke oppfører oss sånn som vi burde), og ikke minst når vi har fravær fra jobb, enten korttid eller langtidsfravær. Dette hindrer oss i å være hjemme bare vi er litt tett i nesa. 

For eksempel er jeg selv sykemeldt nå, og jeg vet at mine kolleger er svær misfornøyd med dette fordi vi er enormt presset på jobb, og enda mer arbeid faller på de fordi jeg ikke er der og tar min del. At noen av de også stiller seg tvilende til at jeg hadde behov for langtidssykemelding tror jeg nok også så absolutt. 

På samme måte som vi som er på jobb må finne oss i å bli utsatt for sosial regulering og dømming, må også de som ikke er på jobb finne seg i det samme. Det er lov å være skeptisk og ikke ta alle slags forklaringer og unnskyldninger for god fisk. Det gjelder både de som er i arbeid, og de som ikke er i arbeid. 

Anonymkode: da753...a71

Tenk så mye raskere frisk du hadde blitt og så mye bedre ting hadde vært hvis kollegaer heller sendte deg "god bedring"-melding og at de savnet deg på jobb, men at du måtte ta tiden til hjelp og gjøre det som er best for deg? Skam gjør oss syk. Å frykte for å bli dømt gjør oss sykere. Og særlig i de tilfellene der folk også er syke som følge av traumatiske belastninger de har fått i fellesskap og mellommenneskelige relasjoner (som er bakgrunn for mange av de fysiske og psykiske lidelsene og sykdommene folk får), så er det klart at skam bare gjør alt verre. 

Anonymkode: 99059...181