Uføretrygdet og dømming fra andre. Drittlei

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri datet en som var ufør, jeg går ikke inn i et nytt forhold smed en som har sterkt begrenset helse og sannsynligvis marginal økonomi. For øvrig er det en grunn til at Norge er på toppen i sykemelding og uførhet i verden, og det er fordi vi kan, ikke fordi vi er sykere enn alle andre. Jeg har tre venner som er ufør, to av dem kunne fint jobbet hvis de ville, men hvorfor skal de det? Staten betaler jo for at de kan bedrive hobbyene sine på fulltid (vi snakker daglige fjellturer og to andre relativt krevende hobbyer). Hadde de hatt tidsbegrenset uføretrygd ville de ikke fått det en gang til, og det er mange som dem. For øvrig skjønner jeg ikke hvorfor du presenterer hele livs og sykehistorien din med en gang du møter noen nye, det alene hadde fått meg til å rygge unna. 

Anonymkode: 4b46b...6b2

[AnonymBruker]

Jeg er også ufør. Ble syk etter kyssesyken i min ungdom. 

Jeg føler på en skam for å være ufør og det er ubehagelig siden jeg ikke ser syk ut. (Men jeg er mye dårlig og det ser ingen)

Jeg har blitt baksnakket, sett ned på osv. Jeg har mistet de jeg trodde var gode venninner. 

Exn min sa da det ble et brudd mellom oss: Du kommer nok til å slite å finne noen ny....

Jeg hadde ei venninne som var langtids sykemeldt og hun sa flere ganger, herregud bare jeg ikke blir ufør...(På en negativ måte). Hun snakket også uføre ned ang dating og hva menn ville ha og ikke. 

Jeg er heller uten venner enn å være sammen med folk med sånne holdninger. 

Jeg er oppegående og dømmer ikke folk etter utdanning og de som blir kjent med meg sier jeg er hyggelig og omgjengelig, og det er det som betyr noe blandt oss mennesker, ikke hvilken jobb vi har. 

Ang ny mann så tok exn min feil. Jeg har fått ny mann som så meg som den personen jeg er og ikke satt meg i bås pga uførheten og det sier alt om han som person. 

 

Anonymkode: 08f86...d3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

Fordi mange som er uføre klarer å jobbe kanskje 1-2 timer i uken? Har en form for restevne.Da trenger man ikke være 100%ufør i mine øyne. 

Anonymkode: 920d4...4a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner egentlig jeg blir mektig provosert av folk. Virker som at de fleste dømmer uføretrygdede mennesker uavhengig om personen som er uføretrygdet er en grei person. Jeg har en kronisk lidelse som gjør at jeg er mye utmattet, og sliter med å stå i en fulltidsjobb. Likevell jobber jeg litt ved siden av trygden så mye jeg klarer.

Alikavel dømmer folk meg nord og ned. Når jeg møter nye mennesker, så virker de hyggelig til å begynne med. Men så spør de meg hva jeg jobber med og da får plutselig pipen en annen lyd når jeg forteller om min situasjon.  Jeg er jo selvsagt ærlig om at jeg er 80 % ufør, og da tar de på seg en falsk mine og er «hyggelig» avvisende før de direkte avviser meg og overser meg totalt. Det gjelder når jeg både er ute på datingmarkedet og når jeg treffer nye folk sånn sjenerelt. Hører plutselig ingenting mer fra dem eller de ignorerer meg i sosiale situasjoner, unngår meg så mye de klarer, er passiv aggressiv etc.

Hvorfor er det slik?? Hvorfor kan ikke folk bare godta at alle ikke er like, noen har mer utfordringer enn andre som gjør at de kanskje ikke klarer å stå i en fulltidsjobb. I mine øyne har de ingen rett til å oppføre seg slik de som gjør det. Jeg har jo ikke gjort noe direkte galt og det er da ikke min feil at jeg er syk? Kjenner det koker innvendig og kjenner jeg begynner å bli en smule bitter på slike mennesker for jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg syns det er smålig oppførsel av de rundt.. Flere som opplever dette eller har opplevd dette?

Er nesten blitt sånn at jeg ikke orker å treffe nye mennesker lengre. Jeg har en fast vennekrets som godtar meg slik jeg er for de har trossalt kjent meg hele livet, men nye mennesker er ekstremt stygge i oppførselen og dømmende.

Anonymkode: 2934e...033

Jeg er en av de som styrer unna uføre på dating marked. Du skriver jo selv at du er utmattet ofte. Jeg lever en aktiv livstil med mye jobb. Orker ikke enda en å forsørge / være støtte hjul for .

må skaffe inntekt for 2 og så ta igjen hjemme med husarbeid . 
 

dette gjelder nok ikke alle , men orker bare ikke da har vært der. 

Anonymkode: 9e6dd...fd0

[AnonymBruker]

Jeg beklager, men jeg ser det som en gylden regel: klarer du ikke å snakke åpent med bekjente om hvorfor du er ufør/hva som gjorde deg ufør, så burde du kanskje tatt en titt innover på hvorfor du er ufør. 

Jeg vet flere som har prøvd ulike yrker uten at det gikk, men når de ble satt til kassa-jobber eller vaskejobber, så nektet de og mente de tjente bedre på uføretryd. 

Jeg sier bare: sliter du å snakke åpent om hvorfor du er ufør uten å kjenne på skammen, og hvorfor du overhodet ikke kunne hatt noensomhelst jobb, så er det helt opplagt at noen mennesker kommer til å være skeptiske, det må du akseptere. 

Anonymkode: 51472...6a2

[AnonymBruker]

At du nevner din uførhet slik, betyr at den betyr mye for deg. Hadde selv sagt "akkurat nå er jeg hjemmeværende, men har tidligre jobbet med ****"

Og hva slags filk omgås du? Møter mange nye mennesker, men aldri opplebd dette. Da undres jeg på om enten jeg, du eller de du møter er sosialt klønete.

Anonymkode: 1eedb...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er også ufør. Ble syk etter kyssesyken i min ungdom. 

Jeg føler på en skam for å være ufør og det er ubehagelig siden jeg ikke ser syk ut. (Men jeg er mye dårlig og det ser ingen)

Jeg har blitt baksnakket, sett ned på osv. Jeg har mistet de jeg trodde var gode venninner. 

 

Anonymkode: 08f86...d3a

Jeg kunne aldri ha sett ned på og kuttet ut en nær veninne som ble ufør av god grunn. Men dersom min uføre veninne begynte å sette seg selv i en «stakkars meg» -bås, vise bitterhet utad, og forvente særbehandling over lang tid, hadde det nok tært på vennskapet. Mange kan jamre seg noe fryktigelig, uten evne til å se egne løsninger eller muligheter og tak tak i egen situasjon. Jeg kan gjette at mange uføre er uforutsigbare og motsigende, der man aldri vet hvor grensa går for hva som er ok eller ikke av aktiviteter å gjøre sammen. Jeg tror at dere uføre må innse at mange mennesker ikke helt forstår hva dere går gjennom. 
 

Til du som skrev dette innlegget, jeg som ikke ufør forventer jo at man enten skriver «alltid dårlig» om man er 100% ufør, hvis ikke er man vel ikke 100% ufør? (Spør av nysgjerrighet). 

Anonymkode: 51472...6a2

[Daria]

Hvis 99% av mennesker du møter avviser deg, handlet det neppe primært om uførstatusen i seg selv...

Jeg har ingen problemer med å skjønne at jeg som 100% ufør ikke er så attraktiv på datingmarkedet - det er jo noe son legger store føringer på livet og hverdagen min. Men alle disse fordommene, kommentarene og avvisningene som alle uføre visstnok møter daglig, har jeg stort sett bare hørt om på KG. Man har et ansvar selv også, både for hvordan man framstår og svarer på spørsmål, hva man forteller hvem og når og ikke minst hvordan man tolker det som blir sagt. Man må ikke ta alt i verste mening.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg hadde aldri datet en som var ufør, jeg går ikke inn i et nytt forhold smed en som har sterkt begrenset helse og sannsynligvis marginal økonomi. For øvrig er det en grunn til at Norge er på toppen i sykemelding og uførhet i verden, og det er fordi vi kan, ikke fordi vi er sykere enn alle andre. Jeg har tre venner som er ufør, to av dem kunne fint jobbet hvis de ville, men hvorfor skal de det? Staten betaler jo for at de kan bedrive hobbyene sine på fulltid (vi snakker daglige fjellturer og to andre relativt krevende hobbyer). Hadde de hatt tidsbegrenset uføretrygd ville de ikke fått det en gang til, og det er mange som dem. For øvrig skjønner jeg ikke hvorfor du presenterer hele livs og sykehistorien din med en gang du møter noen nye, det alene hadde fått meg til å rygge unna. 

Anonymkode: 4b46b...6b2

Dette er feil. Bare se til Sverige, så har de helt andre ordninger enn oss og de som er syke blir plassert i andre ordninger enn den ene posten vi har som er «uføre». Da vi sammenligner oss med de så vil vi få et falskt bilde av hvor mange som faktisk er syke der.

Ser du til feks Australia så er det helt vanlig at dama er hjemmeværende. Ofte fordi barnepass er så vanvittig dyrt. Jeg har slektninger der. Du kan fint være syk der uten å gå på noen form for ytelse.

Se til Italia der det er vanlig at storfamilien bor sammen og hvis en er syk og ikke kan jobbe så kan de fortsatt klare seg fordi de andre drar lasset.

I Norge i dag så skal alle yte 100% i alle timene de er på jobb og det er lite rom for å tilrettelegge eller senke forventningene for da blir du byttet ut. Det er nesten umulig å klare seg på en lønning hvis man ikke har høye lønninger eller prioriterer hardt. Det er er vanvittig stress og forventninger. Det er ikke mange andre land det er sånn. Dette har ikke jeg funnet på, dette har forskere kommet ut og sagt. 

Anonymkode: 24e12...73c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg beklager, men jeg ser det som en gylden regel: klarer du ikke å snakke åpent med bekjente om hvorfor du er ufør/hva som gjorde deg ufør, så burde du kanskje tatt en titt innover på hvorfor du er ufør. 

Jeg vet flere som har prøvd ulike yrker uten at det gikk, men når de ble satt til kassa-jobber eller vaskejobber, så nektet de og mente de tjente bedre på uføretryd. 

Jeg sier bare: sliter du å snakke åpent om hvorfor du er ufør uten å kjenne på skammen, og hvorfor du overhodet ikke kunne hatt noensomhelst jobb, så er det helt opplagt at noen mennesker kommer til å være skeptiske, det må du akseptere. 

Anonymkode: 51472...6a2

Du mener helt alvorlig at jeg skal brette ut sykdomsbildet mitt og hvis ikke jeg gjør det så vil det være en grunn til å skamme seg? 
 

Seriøst 🤦‍♀️

Anonymkode: 24e12...73c

[Daria]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Til du som skrev dette innlegget, jeg som ikke ufør forventer jo at man enten skriver «alltid dårlig» om man er 100% ufør, hvis ikke er man vel ikke 100% ufør? (Spør av nysgjerrighet). 

Man er 100% ufør fordi man ikke har stabil arbeidsevne, det trenger ikke bety at man overhodet ikke fungerer i hverdagen. Jeg har ingen dager hvor jeg er symptomfri og føler meg som jeg gjorde før jeg ble syk,  men jeg har dager hvor jeg fungerer noenlunde bra også utenfor huset og dager hvor alt annet enn å ligge på sofaen føles ganske uoverkommelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg beklager, men jeg ser det som en gylden regel: klarer du ikke å snakke åpent med bekjente om hvorfor du er ufør/hva som gjorde deg ufør, så burde du kanskje tatt en titt innover på hvorfor du er ufør. 

Jeg vet flere som har prøvd ulike yrker uten at det gikk, men når de ble satt til kassa-jobber eller vaskejobber, så nektet de og mente de tjente bedre på uføretryd. 

Jeg sier bare: sliter du å snakke åpent om hvorfor du er ufør uten å kjenne på skammen, og hvorfor du overhodet ikke kunne hatt noensomhelst jobb, så er det helt opplagt at noen mennesker kommer til å være skeptiske, det må du akseptere. 

Anonymkode: 51472...6a2

Så hvis man er ufør pga stigmatiserende sykdommer så burde man ta en titt innover? 

Anonymkode: e4d7b...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kunne aldri ha sett ned på og kuttet ut en nær veninne som ble ufør av god grunn. Men dersom min uføre veninne begynte å sette seg selv i en «stakkars meg» -bås, vise bitterhet utad, og forvente særbehandling over lang tid, hadde det nok tært på vennskapet. Mange kan jamre seg noe fryktigelig, uten evne til å se egne løsninger eller muligheter og tak tak i egen situasjon. Jeg kan gjette at mange uføre er uforutsigbare og motsigende, der man aldri vet hvor grensa går for hva som er ok eller ikke av aktiviteter å gjøre sammen. Jeg tror at dere uføre må innse at mange mennesker ikke helt forstår hva dere går gjennom. 
 

Til du som skrev dette innlegget, jeg som ikke ufør forventer jo at man enten skriver «alltid dårlig» om man er 100% ufør, hvis ikke er man vel ikke 100% ufør? (Spør av nysgjerrighet). 

Anonymkode: 51472...6a2

Jeg har gode og dårlige dager ift utmattelse og smerter. Det påvirker ikke noe vennskap da venninner møter man i korte intervaller. 

For min del fungerer det å dele dagen i to, før og etter lunsj. Legger meg litt midt på dagen for å hente krefter og fortsetter dagen. Jeg blir langt i fra frisk av og gjøre det men det hjelper meg i hverdagen. 

Anonymkode: 08f86...d3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du mener helt alvorlig at jeg skal brette ut sykdomsbildet mitt og hvis ikke jeg gjør det så vil det være en grunn til å skamme seg? 
 

Seriøst 🤦‍♀️

Anonymkode: 24e12...73c

Jeg er enig med personen du siterer. Diagnose holder ofte. 

Anonymkode: d6346...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Fordi mange som er uføre klarer å jobbe kanskje 1-2 timer i uken? Har en form for restevne.Da trenger man ikke være 100%ufør i mine øyne. 

Anonymkode: 920d4...4a3

Neivel?? For du vet om mange arbeides steder som realistisk ansetter noen for 1-2 timer i uken? Tatt i betraking at man i tillegg ikke kan garantere akkurat når den syke personen er i stand til å jobbe disse 1-2 timene i uken?? Realisme og gangsyn er lurt å ha! 

Anonymkode: caaf2...a4c

[AnonymBruker]

Sier du grunnen til at du er ufør eller sier du bare du er ufør?

Anonymkode: 11bc4...989

[AnonymBruker]

Jeg sier stort sett at jeg studerer.. synes det er så skamfullt bare. Nettopp sikkert fordi folk er dømmende, og det er vondt å stå i.

 

I dagens samfunn er hva du jobber som/med identiteten din. Jeg føler meg totalt uinteressant og udugelig i møte med nye folk. Som stort sett har som en av første spr. Hva jobber du med?  Nei... Jeg studerer jeg...

Anonymkode: 2afac...05a

[Queeny]

Er selv ufføre, men jobber litt på siden av. Opplever mer at de som dømmer er mer de som er i familie med meg som faren min som jeg ser 1 gang i året og enkelte andre. Noen av de jeg jobber med er i samme situasjon som meg så det hjelper litt på i jobbsammenheng. Har venner fra barndom og før jeg ble ufføre så føler jeg ikke trenger noen flere venner og hvis jeg møter noen som ønsker å bli venn med meg så vet de som regel om situasjonen min før de kommer så langt. Ærlig talt opplevde jeg mer dømmelse fra andre da jeg ikke var i jobb enn nå, men ja.. har gått igjennom å føle meg dømt og har følt om å lyve og si at jeg er imellom jobber til de jeg ikke kjenner og på fest osv for å unngå så mye spørsmål. Men hold på de vennnene du har og føler du for å få nye så bare se an hvordan de er og om du føler de er verdt å bli mer kjent med. Enten så må man være åpen i starten før man blir kjent med de eller så må man vente til du er blitt mer trygg på de. Dating sider har jeg ikke så mye erfaring med. Møtte mannen min på Tinder og han har aldri sett ned på meg på den måten. Eneste er at han ikke forstår hvor "handicappet" jeg er iblant og det skaper litt dårlig stemning. 

 

Men til syvende å sist, bare prøv å ikke bry deg om de som dømmer deg og avviser deg. De fortjener deg ikke😉

[AnonymBruker]

Jeg er også uføretrygdet, og opplever overhodet ikke det det du beskriver. 99, 9 % av folk er sympatiske. Jeg opplever at omverdenen ser på meg som en oppegående og ressurssterk person som dessverre har vært uheldig med helsa.

Har hørt folk ditche uføre, men om jeg da spør om det er sånne som meg de mener, så blir de veldig flaue og nei, ikke sånne som meg, de snakker jo om de som faker etc. Så sier jeg at det kan jo noen som ikke kjenner meg tro om meg også, om de kun ser meg på gode dager i gode perioder? Så må de ofte tenke over fordommene sine. amen fordommer mot MEG, at folk trekker seg unna, ikke vil invitere meg, henge med meg, date meg - nei, det opplever jeg ikke.

At mange ikke vil henge med eller date en person uten utdannelse som røyker, drikker cola, spiser junk, ser på reality-TV, ikke leser bøker, ikke steller seg i og i det hele tatt liksom er karikaturen av en ufør, handler jo ikke om uføre i seg selv, man vil jo heller ikke henge med en sånn person dersom de har jobb.

Anonymkode: 43ef6...302

[AnonymBruker]

Du har ikke noe forklaringsplikt til de du møter. Var du sykepleier før du ble ufør så vil du alltid være det selv om du er ufør, men du jobber ikke som det nå. Så når noen spør deg så svarer du sykepleier. Spør de mer så svarer du at du ikke er i jobb akkurat nå. Ikke gå i fella å forklar deg mer,  da gir du bare mat til trolla.

Eller hvis du jobber bare litt på rema 1000 (bare ett eksempel), så trenger du ikke si det, da bare sier du at du jobber på rema 1000, ikke noe mer. Ikke forklar deg noe mer! Eller kanskje du er sykepleier, men er i tilltak, jobber en mindre prosent, på rema 1000, så kan du svare: jeg er sykepleier, men ønsket å prøve noe annet så nå jobber jeg på rema 1000. 

La folk bli kjent med deg først, ikke sykdommene dine. Du er mer enn sykdommene dine.

Jeg har strevd veldig med hvordan forklare meg, så fikk jeg dette tipset av en venn, og det ble så mye bedre for meg å ha en plan for hva jeg skal si, samt å vite at jeg skylder faktisk ingen å forklare meg. Jeg har fortalt en del av en sannhet. Og de friske farer sikkert med deler av sannheter de også.

Anonymkode: 555ea...eba