Gå til innhold

Til deg som hadde ustabile omsorgspersoner som barn


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvordan var oppveksten din om jeg kan spørre? Jeg merker at jeg sliter noe enormt og tror det har sammenheng med traumer fra barndommen som først har kommet til overflaten nå

Anonymkode: 416fb...e6a

Helt jævlig, skilsmissebarn med en far som gav blanke faen i oss, men som vi likevel ble tvunget å dra til. Som minst måtte jeg være der i mange år alene, fikk ikke bestemme selv før jeg var nærmere femten år. På skolen var ting enda verre, mamma skal ha for at hun forsøkte å gjøre noe, men hun klarte ikke å hjelpe meg på noen som helst vis.

Fikk litt hjelp på ung.skolen, men det ble svært mislikt av min far som ikke likte tiltakene som ble satt inn og krevde at de ble fjernet. Noe de også ble, så istedenfor for å hjelpe meg slik han trodde at han gjorde, laget han bare et enda større helvete for meg!

Anonymkode: e6c7e...ab7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har slitt med at "ingen kan bli glad i meg tanker" og var sammen med en fysisk og psykisk voldelig mann i 14 år. Det er noe trygt med det som er kjent. Samtidig har jeg balansert en krevende karriere, så jeg er ganske imponert over hva jeg har fått til tross min daværende hjemmesituasjon. 

Jeg flyttet utenlands når jeg var 19 år for å komme meg bort, det gjorde meg godt. 

Tross alt er jeg høytfungerende, ressurssterk og tatt høyere utdanning. 

Jeg gikk ut av det 14 år lange forholdet når vi fikk barn og baby var 8 måneder gammel. Om jeg ikke alltid har klart å kjempe for meg selv, så klarer jeg det for barnet mitt. Nå har vi et harmonisk hjem og jeg stortrives med å være mamma og å sørge for at barnet mitt får en helt annen oppvekst enn meg selv. 

Jeg er samtidig glad for å være meg og det skal veldig mye til for å vippe meg av pinnen. 

Anonymkode: c5f86...ed9

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Full jobb og bra liv. Men ekstremt dårlig følelsesregulering og har slitt med usikkerhet og sårbarhet hele livet, redsel for å bli forlatt etc. Har jobbet mye med det og blitt mye tryggere. Men jeg vet ikke hva som er hva, har adhd og. Men den ekstreme usikkerheten og redsel for å bli forlatt, det kommer nok derfra. Det er noe tilknytningsproblemer der, og lav selvfølelse og usikker fra veldig lav alder.

Anonymkode: 98ccd...259

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg utviklet sterk borderline, angst og ptsd, er uføretrygdet. Jeg vokste opp med en far som var psykisk mishandlende, jeg var utrolig mye redd som barn.Fortsatt redd for sinte menn den dag i dag og sliter med mitt eget selvbilde. Jeg gikk 12 år i terapi, selvskadet alvorlig i 10 av de, var mye innlagt og brukte flere år på å fullføre skolen. Hele ungdomstiden min bestod at psykiatri og depresjon.
Den dag i dag har jeg mild borderline, men er merket som «frisk», har ikke selvskadet eller vært innlagt på flere år. Har også fått min egen familie og livet begynner å bli ganske bra. Merker allikevel at jeg fortsatt har borderline og må jobbe aktivt med meg selv hver dag. 
Selv om barndommen ødela for mye av fremtiden min, så har jeg lært ekstremt mye og er utrolig sensitiv overfor andres følelser. Jeg leser situasjoner og mennesker fort, og har generelt mye kunnskap om både psykiatri og somatikk. Så noe har jeg fått igjen for det da🥴

Anonymkode: f613d...81d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss var urettferdigheten, utbruddene og uforutsigbarheten i hovedsak rettet mot meg, og det går bra med meg. Det har faktisk gått værre med min bror, som sto mer på sidelinjen. Han  har i dag(straks 40) aldri hatt en kjæreste, har et veldig lite nettverk rundt seg og sliter genrelt med å bygge relasjoner og stole på at folk vil ham vel. 

Ingen av oss har videre lyst på barn, for å si det sånn. Denne blodlinja trenger ikke gå videre XD

Anonymkode: fe1e3...1ce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri blitt misbrukt eller utsatt for omsorgssvikt i form av for lite klær, mat og alltid hatt et skikkelig hjem. Men hadde skilte foreldre som drakk på hver sin kant. Pappa drakk en del, og holdt aldri avtaler. Mamma drakk en del, samt stefar som er periodedranker og etter hver ferie så bikket det over og han kom seg ikke på jobb. De typer ulike alkoholikere. De kranglet mye og en periode der så grudde jeg meg alltid til helgene fordi mamma og stefar kranglet veldig, og jeg måtte passe på mine søsken som bodde hjemme. Det skjedde MYE rart i den perioden før mamma endelig kome seg ut og de skilte seg. 

Det preger nok mine søsken mye mer enn meg, lillebror bor hjemme for å passe på faren sin i en alder av 35. Er han borte og forlater faren i mer enn 2 dager så er han "dødrukken". Lillesøster har det ganske bra med kjæreste, og har klart å distransere seg, meg hater alkohol i nærheten av begge foreldrene. 

Jeg føler det ikke må være enten eller, jeg drakk en del i tenårene og tidlig 20 åra, men nå har jeg lite lyst på alkohol, og vil ikke ha det i nærheten av barna mine. 

Anonymkode: 0ce9a...30c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...