Til deg som hadde ustabile omsorgspersoner som barn

[AnonymBruker]

Hvordan går det idag? 
 

Anonymkode: 416fb...e6a

[AnonymBruker]

Har ptsd og er uføretrygdet men livet går som regel fint.

Anonymkode: e6c7e...ab7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ptsd og er uføretrygdet men livet går som regel fint.

Anonymkode: e6c7e...ab7

Hvordan var oppveksten din om jeg kan spørre? Jeg merker at jeg sliter noe enormt og tror det har sammenheng med traumer fra barndommen som først har kommet til overflaten nå

Anonymkode: 416fb...e6a

[AnonymBruker]

Greit. Har gjort at jeg ikke vil ha barn

Anonymkode: 9857d...530

[AnonymBruker]

Er i full jobb,og har en lykkelig familie,  men har PTSD og periodevis en del psykiske problemer/angst.

Det skal sies at jeg også hadde noen beskyttelsesfaktorer i min barndom. Mine foreldre var ikke helt ubrukelige, og mange av mine problemer skyldes ikke først og fremst relasjonen med dem, men den kaotiske livsstilen som de valgte og alle problemene det førte med seg, bl.a. at jeg i en periode ble utsatt for seksuelle overgrep.

En barndom er jo ofte en blanding av belastende og beskyttende faktorer. Hadde det ikke vært for de ressursene (foreldre med høyere utdanning, skoleflink, grei økonomi, nettverk) som tross alt fantes, tror jeg det hadde gått skikkelig dårlig med meg. Jeg er derfor ikke en av dem som klapper meg selv på skulderen og sier "se, så bra jeg har klart meg sammenlignet med andre". 

Noen kan ga opplevd mye av det samme som meg, men likevel ha en helt annen historie. Kanskje de f.eks hadde foreldre som var slemme, mens mine bare var selvsentrerte og til dels ubrukelige og uvillige til å tilpasse livsstilen sin til at de hadde fått barn.

Anonymkode: 5a7c5...12b

[AnonymBruker]

Har eupf, jobber 100% og studerer ved siden av. Er på et bedre sted nå enn for 5 år siden, men er fortsatt preget selv om jeg ikke merker det daglig.

Anonymkode: e73f0...8a7

[AnonymBruker]

jeg er veldig oppmerksom på å ikke gjenta foreldre sitt mønster overfor egne barn og barnebarn, klarer meg bra da jeg tydeligvis er mentalt sterk og ikke lar meg "plage" av fortiden men erkjenner at den var som den var og brukte dette for å gjøre min hverdag og mitt liv bedre. 

Anonymkode: f5707...ebc

[AnonymBruker]

Joda, I utgangspunktet går det OK. Ikke interessert i å ha noen familie eller barn.

Enslig, og i det vanlige i full jobb (akkurat nå har livet skjedd litt, og arbeidsplassen ble lagt ned).

Men har ikke kontakt med min mor som var min omsorgsperson under barndommen.

Anonymkode: 63bee...23b

[AnonymBruker]

Hadde en far som jobbet veldig mye og en psykisk syk mor som var veldig egoistisk og på grensen til narsissistisk. 

Jeg sliter veldig med selvbildet i dag. Føler meg aldri god nok, faller for emosjonelt utilgjengelige menn og har en engstelig tilknytnings stil. 

Jeg går i terapi nå for å få bearbeidet mye. 

Har hus, barn og 50% jobb. Har det tross alt egentlig veldig bra. Barna mine er hovedfokuset og jeg har en god relasjon og tilknytning til de. Det er mye lettere for meg med barna enn å skulle stole på andre voksne. 

 

Anonymkode: b93f1...328

[AnonymBruker]

Ufør, to barn og samboer.

K-ptsd, ocd, adhd, spiseforstyrrelse (overspising), høytfungerendeangst, veldig liten omgangskrets, klaustrofobi, akrofobi, myrmecofobi, emetofobi, lav selvfølelse, fibromyaligi, migrene, jeg er hyper-selvstendig og brenner meg selv ut gang på gang har derfor slitasje og er kronisk utbrent.

Utenom det, har jeg det ganske bra.

Anonymkode: 80c83...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ufør, to barn og samboer.

K-ptsd, ocd, adhd, spiseforstyrrelse (overspising), høytfungerendeangst, veldig liten omgangskrets, klaustrofobi, akrofobi, myrmecofobi, emetofobi, lav selvfølelse, fibromyaligi, migrene, jeg er hyper-selvstendig og brenner meg selv ut gang på gang har derfor slitasje og er kronisk utbrent.

Utenom det, har jeg det ganske bra.

Anonymkode: 80c83...a78

Uff, det høres ganske jævlig ut, egentlig.

Ta vare på deg selv og vær snill med deg selv. Gjør ting som får deg til å føle deg litt bedre og reduserer stress og smerter i kroppen. For meg som har noen liknende plager (ikke nødvendigvis like ille) hjelper det en del med pusteøvelser, yoga, massasje, varme bad, badstu og spa.

Ikke sikkert det samme hjelper for alle, men mange av oss kan få det bedre ved å ta vare på oss selv og finne metoder som gir oss avslapning og velvære.

Anonymkode: 5a7c5...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan går det idag? 
 

Anonymkode: 416fb...e6a

Har ptsd og mye smerter i kropp osv pga grov omsorgsvikt og mye traumer i hele oppveksten!

Er ufør.

Har barn og takler det fint, de vet ikke noe og jeg ønsker heller ikke at de skal vite noe før de evt er voksen. De skal få ha ett godt og trygt liv uten beskymringer om meg.  

Må hente meg inn når de er i bhg/skole.

Perioder med mye sykdom og div utfordringer tar på, men det er godt at man har kjærlighet og omsorg og gi når man aldri fikk det selv. Å vite at de har det trygt og godt , at de føler seg elsket og ønsket betyr alt for meg.

Kommer nok aldri til å klare å jobbe, men håper å jobbe frivillig når de blir voksen.

Oppveksten ødela meg mye, og hjensøker meg dag og natt. Men jeg har jobbet mye med det så det går fint. Hadde aldri klart å jobbe, det krever altfor mye av meg, har prøvd mye opp igjennom. No kan jeg leve uten å ha hodet under vann hele tiden.

 

Anonymkode: 74970...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har ptsd og mye smerter i kropp osv pga grov omsorgsvikt og mye traumer i hele oppveksten!

Er ufør.

Har barn og takler det fint, de vet ikke noe og jeg ønsker heller ikke at de skal vite noe før de evt er voksen. De skal få ha ett godt og trygt liv uten beskymringer om meg.  

Må hente meg inn når de er i bhg/skole.

Perioder med mye sykdom og div utfordringer tar på, men det er godt at man har kjærlighet og omsorg og gi når man aldri fikk det selv. Å vite at de har det trygt og godt , at de føler seg elsket og ønsket betyr alt for meg.

Kommer nok aldri til å klare å jobbe, men håper å jobbe frivillig når de blir voksen.

Oppveksten ødela meg mye, og hjensøker meg dag og natt. Men jeg har jobbet mye med det så det går fint. Hadde aldri klart å jobbe, det krever altfor mye av meg, har prøvd mye opp igjennom. No kan jeg leve uten å ha hodet under vann hele tiden.

 

Anonymkode: 74970...34f

Sykdom osv så mener jeg selvsagt at barna er syke og hjemme mye i tur og orden. Ikke min sykdom. 

Anonymkode: 74970...34f

[HMK]

Jeg har det veldig fint! Gikk gjennom flere år med ukentlig kognitiv atferdsterapi etter en kompleks ptsd-diagnose. Det gjorde susen. Tok mer utdannelse etterpå. Byttet beite fullstendig. 

Anser meg selv som svært ressurssterk. Får til alt jeg vil og er så glad for at jeg er meg. Ville heller ikke unnvært min historie bakgrunn, for det har kommet så mye godt ut av det, selv om det var en tøff oppvekst og jeg strevde mye i mange år opp i voksen alder. 

[AnonymBruker]

Jeg reiste verden rundt i flere år så snart jeg ble 18 og kunne komme meg unna hjemme. Min far var problemet, mor bare tiet og lot det gå om noe. Jeg var urolig og impulsiv i mange år, kunne aldri se for meg å ha et vanlig liv med kone, barn, jobb også videre. Mye mareritt, en del drikking i mine yngre dager som i dag garantert hadde blitt sett på som et alkoholproblem.

Ting snudde da jeg møtte kona for 20 år siden. Dame med bein i nesa, helt uaktuelt for henne at jeg skulle tråkke opp i gamle uvaner hvis jeg ville ha henne, og det ville jeg jo. Har i dag vært gift i 15 år og har to flotte barn og eier et selskap som går helt greit. Ikke noe super suksess men lever godt. Faren min døde da jeg var 21, jeg møtte ikke opp i begravelsen.

Kunne nok vært veldig annerledes. Jeg har vært så heldig å finne gode venner, kona og en bransje jeg elsker høyt og som sjeldent føles som jobb. Hadde det ikke vært for den flaksen hadde jeg nok enten fortsatt reist rundt omkring i verden og aldri satt røtter, kanskje vært uføretrygdet eller drukket meg ihjel. Det har tatt forbanna mye terapi og tålmodighet og de siste 13 årene etter min eldste ble født har fokuset mitt vært å være en så god pappa det er mulig å kunne være. 

Anonymkode: 5cd46...31c

[AnonymBruker]

Jeg er hyperselvstendig med lav selvfølelse. Føler meg til bry for alt og alle. Har ingen nære venner, kun bekjente. Er ufør pga fysisk sykdom. Har ingen psykiske diagnoser, men det er nok mest fordi jeg har ikke har vært til utredning da jeg anser det som unødvendig og bortkasta. Har alltid hatt spiseforstyrrelser i en eller annen form. Er nok kronisk deprimert. Utgangspunktet mitt er nok at siden foreldrene mine hater meg, hvordan kan noen andre like meg.

Om du ser meg på gata, på butikken eller har med meg å gjøre i offentlig regi, vil du bare se ei hyggelig og høflig dame. Jeg er faktisk energisk og har utstråling. Er relativt normal utad, men i hodet mitt går kverna konstant.

Anonymkode: afb35...761

[HMK]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ptsd og mye smerter i kropp osv pga grov omsorgsvikt og mye traumer i hele oppveksten!

Er ufør.

Har barn og takler det fint, de vet ikke noe og jeg ønsker heller ikke at de skal vite noe før de evt er voksen. De skal få ha ett godt og trygt liv uten beskymringer om meg.  

Må hente meg inn når de er i bhg/skole.

Perioder med mye sykdom og div utfordringer tar på, men det er godt at man har kjærlighet og omsorg og gi når man aldri fikk det selv. Å vite at de har det trygt og godt , at de føler seg elsket og ønsket betyr alt for meg.

Kommer nok aldri til å klare å jobbe, men håper å jobbe frivillig når de blir voksen.

Oppveksten ødela meg mye, og hjensøker meg dag og natt. Men jeg har jobbet mye med det så det går fint. Hadde aldri klart å jobbe, det krever altfor mye av meg, har prøvd mye opp igjennom. No kan jeg leve uten å ha hodet under vann hele tiden.

 

Anonymkode: 74970...34f

Varme tanker til deg! Kan kjenne igjen en del av dette. 

 

Angående dette med jobb. Jeg har innsett at det å ha en sjef ikke funker for meg. Det er noe med den maktbalansen som føkker med psyken min. Jeg blir underlegen og engstelig av å oppleve at jeg blir vurdert. Det trigger det gamle selvbildet mitt og automatisk negativt selvsnakk. Så derfor har jeg sørget for å jobbe selvstendig, uten en sjef. Jeg vet at jeg er god på det jeg gjør. Og en sjef med en dårlig dag på jobb har jeg ikke livet mitt. 

[AnonymBruker]

Slet veldig i tenårene, mye drikking og hadde nok vært mer rus om jeg ikke var så ‘uheldig’ å se så ung ut at de i rusmiljøene ikke ville ha meg der. 
 

Flyttet til en storby, langt unna familien. Har bygd en ordentlig god karriere, står godt på egne bein med samboer, venner og jobb. Har fortsatt et forhold til familien min, men min mor er, og har nok aldri vært en omsorgsperson for meg. Vi snakker sammen flere ganger i uka men det er mer som å snakke med en venninne som ikke bryr seg om mitt liv, bare sitt eget. Det går greit, selv om det er sårt av og til. Hadde aldri ringt henne for emosjonell støtte hvis jeg trengte det. Desto eldre jeg blir, desto mer sjalu blir jeg på venninner som har flotte mødre og kan få den biten, men sånn er det. 

Anonymkode: 75d33...678

[atropos]

Jeg har høyere utdannelse, tre barn, mann og full jobb. Jeg har hatt perioder med utbrenthet og har nok ptsd selv om det ikke er diagnostisert. 
Jeg bodde i et hjem med voldelig stefar som brukte mye manipulasjon og trusler for å kontrollere oss som bodde i huset hans. Moren min var depressiv og evnet hverken å beskytte seg selv eller barna sine. Jeg var hans stebarn og han forgudet min søster som var hans eget barn, mens jeg stort sett var i veien for han. Jeg kunne ikke snakke om min egen far eller noe som hadde med han å gjøre når stefaren min var i hørevidde. Han ødela systematisk alle høytider og bursdager og moren min kjørte fasade for alle pengene. 
Til tross for dette klarte jeg meg ganske fint. Jeg var hos faren min og fikk «pause» annenhver helg pluss litt ferier og det var godt selv om faren min ikke visste hvordan det var hjemme hos meg. Da jeg var 15 og skulle på vdg bestemte jeg meg for å flytte og ga moren min beskjed om at da kom jeg ikke til å komme hjem noe mer. Den vinteren kom hun seg endelig ut fra huset hans etter å ha blitt slått bevisstløs med søsteren min som vitne. Så etter fylte 16 år var jeg «fri» fra stefaren min og hadde kun den ødelagte moren min igjen. Men jeg var veldig selvstendig og var lite hjemme. Da jeg var 19 flyttet jeg vekk for godt. 

[AnonymBruker]

atropos skrev (3 minutter siden):

Jeg har høyere utdannelse, tre barn, mann og full jobb. Jeg har hatt perioder med utbrenthet og har nok ptsd selv om det ikke er diagnostisert. 
Jeg bodde i et hjem med voldelig stefar som brukte mye manipulasjon og trusler for å kontrollere oss som bodde i huset hans. Moren min var depressiv og evnet hverken å beskytte seg selv eller barna sine. Jeg var hans stebarn og han forgudet min søster som var hans eget barn, mens jeg stort sett var i veien for han. Jeg kunne ikke snakke om min egen far eller noe som hadde med han å gjøre når stefaren min var i hørevidde. Han ødela systematisk alle høytider og bursdager og moren min kjørte fasade for alle pengene. 
Til tross for dette klarte jeg meg ganske fint. Jeg var hos faren min og fikk «pause» annenhver helg pluss litt ferier og det var godt selv om faren min ikke visste hvordan det var hjemme hos meg. Da jeg var 15 og skulle på vdg bestemte jeg meg for å flytte og ga moren min beskjed om at da kom jeg ikke til å komme hjem noe mer. Den vinteren kom hun seg endelig ut fra huset hans etter å ha blitt slått bevisstløs med søsteren min som vitne. Så etter fylte 16 år var jeg «fri» fra stefaren min og hadde kun den ødelagte moren min igjen. Men jeg var veldig selvstendig og var lite hjemme. Da jeg var 19 flyttet jeg vekk for godt. 

Var det ikke mulig å være hos far mer enn annenhver helg?

Anonymkode: a198a...c45