Vanlig 5åring..?

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (2 timer siden):

Straff, eller konsekvens, er jo ikke det samme som å spille på frykt. Det er ingen som har argumentert for at man skal være aggressiv for å få barna til adlyde, dvs. gjøre dem redde for foreldrene.

Det er snakk om at uønsket atferd gir konsekvenser (som det vil gi i resten av voksenlivet). De fleste 5-åringer er i stand til å forstå at når jeg gjør A, skjer B.

Jo men i det eksempelet hun skisserte kommer jo frykten for å miste skjermen, og det å ta fra skjermen når ungen trasstisser er jo ingen konsekvens men straff. Barna kan bli redde på flere måter enn at foreldrene blir aggressive?

Anonymkode: e25fa...be3

[Lillfrid]

Dette er klassiske symptom på dagens feilslåtte oppdragelse. Det er veldig bra at man har forlatt det barnesynet der barn ikke skulle ses eller høres, men i dag har vi havnet i motsatt grøft der vi ikke stiller noen som helst krav til barna våre. 

Det som høres ut som at er hovedproblemet hos dere, er hans manglende evne til selvregulering. Dette er noe som utvikles innenfra og utenfra simultant (altså det kommer delvis med modning, men ikke uten stimulering fra miljøet/foreldrene). Selvregulering er en av de grunnleggende ferdighetene, og all videre læring og sosial samhandling krever at barna mestrer en viss selvregulering. Uten selvregulering vil barna ikke klare å kommunisere eller leke med andre på en konstruktiv måte, eller holde oppmerksomheten lenge nok til å lære nye, vanskelige ting. Som 5-åring burde han allerede kommet et godt stykke på vei når det gjelder å regulere egne følelser, selv om det selvsagt ikke er helt ferdig modnet.

Den klassiske feilen er denne "speilingen av barns følelser" uten å ramme dem inn eller hjelpe dem videre. Husk at det er ikke bare dere som speiler barnas følelser, men barna speiler seg også i dere. Hvis dere har mye fokus på "stakkars Ola som ikke fikk den blå koppen" så vil han ikke utvikle en reell forståelse av alvorlighetsgraden i det han opplever. Han vil ikke klare å skille mellom det som kanskje ikke var så farlig selv om det kjentes sånn ut, og det som faktisk utgjør en reell trussel. Verden hans raser sammen uavhengig om det handler om feil farge eller at noen er ordentlig slemme med han.

Mange "forstår barna sine ihjel", og omtrent lar dem marinere i egen elendighet, uten å hjelpe dem videre. Man kan fint sette ord på følelsene deres (for å støtte opp under språkutviklingen og utvikling av selvforståelse) uten å "bekrefte" følelsene deres (altså "gi dem rett" i det de føler). Det er lov til å være sint, lei seg, redd. Men det betyr ikke at det er lov til å gjøre eller si hva som helst i sinne. Man gjør barna en enorm bjørnetjeneste dersom man ikke hjelper dem å kanalisere de sterke følelsene sine på konstruktive måter. Ved å møte slag, stygge ord, tissing i sofaen med vilje osv med "forståelse" fremfor korrigering, lærer de ikke hvor grensa går. Tro det eller ei, det er mye omsorg i grenser. Det er trygt å vite at mamma og pappa står stødig, uansett hvor sterke eller urimelige følelser jeg har. Det trygt å vite at grensene står der likevel, at de utgjør en trygg og forutsigbar ramme å forholde seg til. 

Hjelp barna å ta seg pauser når de blir overmannet av følelser. Hos de yngste (1-3år) vil det være å fysisk ta dem ut av situasjonen/fellesarealet og la dem rase fra seg et annet sted (vi brukte de voksnes dobbeltseng). Når de hadde roet seg et par hakk og ble mer mottakelige for innputt, snakket vi gjennom situasjonen (hvis vi hadde tid). Deretter gikk vi inn til de andre og tok opp tråden igjen der vi slapp, uten å "fire" på kravene om normal folkeskikk. Altså en toddler hiver mat på gulvet med vilje selv etter advarsler, fordi han er rasende over å ikke få kjeks til middag, får fremdeles ikke lov til å gjøre dette når hen kommer tilbake til bordet etter roe-seg-ned-pausen sin. Som regel tar det kort tid før de lærer seg hva som er greit og ikke. Det sjeldent jeg har måttet ta samme "kampen" to ganger. 

Når dette er innarbeidet, vil 4-5-6-7 åringen etter hvert lære seg å gjenkjenne når egne følelser blusser opp og selv ta seg en pause ved behov. Siden dere ikke har jobbet med dette, så vil han trolig trenge at dere fysisk hjelper han å forlate situasjonen (sannsynligvis mot egen vilje). Men det er bare slik han lærer at på fellesarealene (typ stue, kjøkken, butikken osv) så verken slår, sparker eller brøler vi. Vi kommuniserer på ordentlige måte. I tillegg må dere gjennomføre logiske konsekvenser. Den som nekter å godta blå kopp til juicen, får ikke juice i det hele tatt. Den som brøler på butikken, må vente i bilen mens du handler. Den som slår lillebror i leken, får ikke være med videre før hen har roet seg og bedt lillebror om unnskyldning. Den som søler/roter, må rydde opp etter seg osv.

I tillegg må dere være proaktive, og hjelpe femåringen å finne alternativer måter å reagere på, for han har sannsynligvis rukket å lage seg mange dårlige vaner (brøle/utagere når ting ikke blir som han vil osv).

En annen klassisk feil er at foreldre driver med curling-parenting eller er "redde" for å utløse barnas negative følelser. For å øve opp selvregulering trenger barna å øve seg på varierte situasjoner. De har lovt til å være sinte, lei seg osv uten at vi voksne må få panikk og forsøke å "redde" eller skåne dem. Barna trenger å møte motgang, og lære seg å stå i det (med vår støtte). Ved å alltid rydde veien for dem, eller gå på tå rundt dem, vil toleransevinduet deres forbli svært smalt. Dersom de derimot får erfaringer med at juicen var god selv om koppen var rød, eller at jeg hadde en ok dag i barnehagen selv om bestevennen er syk, at vi klarte å motstå fristelsen om godteri på en tirsdag uten varige men, så vil man faktisk bygge en robusthet som barna trenger i møte med livet. For motgang vil de møte, i bøtter og spann. Og det er nå dere har mulighet til å la barna møte motgang mens de fremdeles har deres støtte.

[AnonymBruker]

Du virker veldig opptatt av at problemet ligger hos femåringen og ikke hos deg som forelder. Sannheten er at det alltid er en kombinasjon i stor eller liten grad. Bare på dette har du stort veiledningsbehov.

Anonymkode: b73e3...c44

[AnonymBruker]

Uten å ha lest alle svarene du har fått her... Jeg tenker det er normalt. Jeg hadde "møtt han i følelsene" til en viss grad, men her sier magefølelsen min at dere må faktisk bli strengere og stramme litt opp;) De har godt av det. 

Lykke til, går seg til  Vi gjør så godt vi kan som mammaer  

Anonymkode: 52d2f...fd3