Gå fra samboer pga sykdom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Selvfølgelig kommer dette innlegget på KG. En nær venninne av meg var syk i fem år, innlagt flere ganger, ute av stand til å jobbe, kunne ikke ta seg av barna sine. Mannen hennes ble hos henne gjennom hele sykdomsperioden, tok seg av barna, holdt hus og hjem i stand og jobbet full tid. Nå har det gått 15 år siden hun ble frisk og det er et sterkt og godt ekteskap og en fin familie. Har også andre eksempler på menn som blir. Er også overbevist om at min mann hadde blitt hos meg, hvis det var jeg som var syk. Det finnes ordentlige menn i verden og damer som klarer å velge dem. 

Anonymkode: acfd6...201

Det finnes unntak. Men statistikken er ganske klar på kjønnsforskjeller her. Menn går oftere fra syke kvinner enn motsatt. 

Kvinner på sin side stikker lettere når mannen blir arbeidsledig. Vi er også troløse. 

Anonymkode: dbcf8...957

[AnonymBruker]

SmuleSMitt skrev (9 minutter siden):

Selvfølgelig kommer det anekdotiske historier som din og din venninnes. Statistikken taler sitt tydelige språk. De fleste som forlater en syk partner, er menn. Det er ikke så veldig interessant hva du og venninna di har opplevd. Har opplevd flere tilfeller av det motsatte, at mannen forlater når dama blir syk. Og bare les her:

Flere brudd når kvinnen blir syk

 

Jeg kan lese, artikkelen er 15 år gammel, så hvem vet hvordan verden ser ut i dag? Det er interessant hva folk opplever i det virkelige liv. På KG får man inntrykk av at alt (menn) er mye kjipere enn det er. 

Anonymkode: acfd6...201

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det finnes unntak. Men statistikken er ganske klar på kjønnsforskjeller her. Menn går oftere fra syke kvinner enn motsatt. 

Kvinner på sin side stikker lettere når mannen blir arbeidsledig. Vi er også troløse. 

Anonymkode: dbcf8...957

Etter svarene her å dømme, så virker det som alle syns det er greit å stikke, uavhengig av kjønn. Hvis ikke alle som svarer her et menn da.

Anonymkode: acfd6...201

[SmuleSMitt]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg kan lese, artikkelen er 15 år gammel, så hvem vet hvordan verden ser ut i dag? Det er interessant hva folk opplever i det virkelige liv. På KG får man inntrykk av at alt (menn) er mye kjipere enn det er. 

Anonymkode: acfd6...201

Akkurat som om 15 år er mye i menneskehetens historie! 15 år for å endre menn..det skal nok langt flere år til det! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Etter svarene her å dømme, så virker det som alle syns det er greit å stikke, uavhengig av kjønn. Hvis ikke alle som svarer her et menn da.

Anonymkode: acfd6...201

Jeg med flere oppfordrer til å søke mer hjelp.

Er kvinne forresten, og ble forlatt under sykdom av min eksmann. Det betyr ikke at nyanser ikke finnes. Syke bør feks selv oppsøke hjelp samt søke hjelp til pårørende. 

Anonymkode: dbcf8...957

[AnonymBruker]

Dere må vel ha rett på noe hjelp om han er sengeliggende 22 timer i døgnet? 

Hvor lenge har dere hatt det sånn?

Har du vurdert å gå i terapi? Går han i terapi? Vært i kontakt med pårørendehjelpen? 

Jeg forstår deg godt, det er tungt å være pårørende, og man kan bli syk av det. Jeg har vært på begge sider. Har vært så syk at jeg har vært sengeliggende over tid, og også hjemmebundet i årevis. Jeg var ikke mer enn akkurat kommet bittelitt ovenpå og i bevegelse før mannen min fikk hjerneslag og rollene ble byttet om. Det er tungt å være den som trenger pleie og støtte, og det er tungt å være den som skal pleie og støtte. 

Søk all mulig hjelp, avlastning til barn, husvask, du trenger et fristed for å få ut din frustrasjon og å få være deg selv, få snakket om din pårørendestatus, osv. 

Anonymkode: f0130...6f6

[AnonymBruker]

SmuleSMitt skrev (1 time siden):

Akkurat som om 15 år er mye i menneskehetens historie! 15 år for å endre menn..det skal nok langt flere år til det! 

Det har vel gjerne endret seg mot at kvinner er like egoistiske som menn da. 

Anonymkode: acfd6...201

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2024 den 20.02):

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

Først og fremst, du er absolutt ikke et egoistisk, stygt menneske, det må du legge fra deg med en gang! Det du må gjøre er å skjerme deg selv, samme hvor "slemt" det høres ut, for det er ikke slemt, det er fornuftig og det eneste rette å gjøre. Du må ivareta deg selv, før du kan ivareta andre, og du har barn å ta hensyn til. Og for dem så hjelper det ingenting om også mor går helt til grunne. 

Du sier at ingen rundt dere klarer å skjønne hvordan det faktisk er, men har du noen, bare en, som kan forstå og som kan støtte deg? For du bør ikke sitte med hele byrden alene uten å ha noen å snakke med og lene deg på. 

Mannen har selv ansvar for seg selv, og samme hvor sliten og dårlig han er, så må han ta grep for å bli bedre. Det som er med personer som er deprimert og syk, er at de ikke har kapasitet til å se lengre enn seg selv, selv om de kanskje prøver.

Du er sterkere enn du tror, for tenk på alt du har klart å komme gjennom til nå! Veien videre for deg er å flytte, evt at han flytter. Det trenger ikke å bety for alltid, men det avhenger av han og at han tar tak i sin psykdom. Men så lenge han blir værende i sengen, kommer han ikke til å bli noe bedre. Og jeg vet det er blytungt for han å ta tak, men det er det eneste alternativet hans. Han har en familie, og han skylder både deg og barna å gjøre alt han kan for å bli bedre.

Jeg ville snakket med han og fortalt at du må ta vare på barna, og deg selv, og at du ikke klarer det samtidig som du bor sammen med han. Jeg ville forlangt at han gikk i behandling, og at han viste at behandlingen virker, før du evt flyttet sammen med han igjen. Er han voksen og har noe selvinnsikt så vil han forstå at det er slik det må bli.

Om noen, familie eller venner, blir negativ til det, så må du bare være ærlig og si at valget står mellom det, eller at du også blir så dårlig at det ikke er noen igjen til å ivareta barna.

Så, du finnes ikke egoistisk og slem, du gjør det eneste riktig.

Masse lykke til!

Anonymkode: e16d0...fc6

[Nymerïa]

Ingen kan dømme deg hvis du drar, og da slipper du å være klagemur for han.

Men er du helt sikker på at den øvrige familien deres har forstått hvor ille det faktisk står til? For jeg synes det er helt ufattelig at ikke en eneste person tenker på å hjelpe deg. Jeg har langt i fra noen perfekt familie, men vi er flere som stiller opp når noens partner er skikkelig syk og det tydeligvis er langvarig. Og det gjør vi selv om vi har mye som foregår i våre egne liv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2024 den 20.02):

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

Jeg reagerer på hvordan du kan dra ut av huset med venner så mye om dere har 2 små barn og mannen er sengeliggende ca 24/7?? Aupair? Besteforeldre?

Dere har vært sammen i hele 15 år,men dere har små barn så da var du sammen med han ca minst 10 år(!) før du ble gravid eller ca det?? Litt rart du da velger få barn så sent når mannen gaeantert er mye dårligere nå enn for 15 år siden?? Dere kunne jo hatt mer selvstendige tenåringer nå, alt hadde vært lettere da.

 

Ellers er det ditt liv,ditt valg å gå😊 Du blir nok ca 100% mamma da,men du slipper ha ansvar for 1 syk voksen. Jeg hadde dratt for egen helse og velvære.

Anonymkode: 81d59...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2024 den 22.50):

Har han ikke søkt om praktisk bistand fra kommunen? Det kan hende at han kan få BPA bl.a. for å få praktisk bistand til å kunne være far for barna. I slike situasjoner kan det være i form av at BPA-en «sitter barnevakt» slik at du kan dra på trening, på kino eller til en venninne. BPA-en vil også ta din manns halvdel av husarbeidet. Dersom din mann f.eks. bor for seg selv i kjelleren så vil BPA ta 100% ansvar for renhold i hans del av boligen, og 50% av husarbeidet i barnas del av boligen. 

Anonymkode: 65f50...193

Dette!

Anonymkode: 7be47...03b

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne med en mann som i HI.  De har voksne barn og barnebarna kan ikke være der for det tåler han ikke. Hun kommer ikke til å gå fra ham, men jeg står på siden og ser på at hun blir dårligere og dårligere. Det er bare så uendelig trist.
Ts, må holde seg oppe og hvis dette halve året har tatt knekken på henne, er det ikke noen framtid i dette forholdet, noe må gjøres. 

Anonymkode: a48e8...5d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

...Dere har vært sammen i hele 15 år,men dere har små barn så da var du sammen med han ca minst 10 år(!) før du ble gravid eller ca det?? Litt rart du da velger få barn så sent når mannen gaeantert er mye dårligere nå enn for 15 år siden?? Dere kunne jo hatt mer selvstendige tenåringer nå, alt hadde vært lettere da...

Anonymkode: 81d59...9ad

Hva er vitsen med å si dette? 

Anonymkode: dbcf8...957

[AnonymBruker]

Den friske i sånne forhold må lage seg sin egen lille spesielle boble hvor man tar vare på seg selv og har det bra der og kan hente energi.  Og dit må man flykte hver gang det er litt vanskelig og man trenger en pause.

Jeg er den syke i mitt forhold og er ca 70% sengeliggende. Jeg gjør alt for å ikke være med min mann så mye som mulig fordi han påvirker meg veldig negativt og suger ut alt det lille av energi som jeg har. 
Forskjellen her er at jeg har ingen steder å gjøre av meg fordi jeg er bundet til sykdommen. Enda alt jeg vil er å dra langt vekk, men det går ikke og det er ikke bare å knipse og så får man hjelp fra kommune.  Ikke så enkelt når sykdommen er hele livet ditt
 

Anonymkode: 19cb5...b8b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2024 den 20.02):

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

Du trenger å få tenke på og prioritere deg selv nå❤️. Du har gitt så mye du har klart , nå er det nok . Barna er ikke tjent med å få to kronisk syke foreldre . Ta vare på deg selv nå❤️