Gå fra samboer pga sykdom

[AnonymBruker]

Det er også hardt TS å være den som går fra en syk partner fordi hele verden vil seg deg som en som forlot noen som trengte deg, en som overlot en syk til seg selv, det vil være manglende forståelse i langt større grad enn nå fra de fleste - er du sikker på at det er en bedre fremtid for deg og barna? 

Anonymkode: c7fbb...8f5

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er også hardt TS å være den som går fra en syk partner fordi hele verden vil seg deg som en som forlot noen som trengte deg, en som overlot en syk til seg selv, det vil være manglende forståelse i langt større grad enn nå fra de fleste - er du sikker på at det er en bedre fremtid for deg og barna? 

Anonymkode: c7fbb...8f5

Ta deg en bolle

[OffTheBlock]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

Kjære deg, først vil jeg si: du har lov til å gå, og du er ikke en dårlig person om du gjør det. Barna trenger minst én frisk forelder, og det kan stå i fare om noe ikke endrer seg.

Men: Jeg har vært der du er nå, og jeg skilte meg for å redde meg selv og sørge for omsorg for barnet mitt. Det viste seg å være nødvendig at vi bodde fra hverandre fordi han fungerte ikke som far på flere år etterpå. 
Likevel er det noen ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde:

- Stilte tøffe krav om at han måtte søke behandling, gjøre livsstilsgrep for å være på sitt beste (selv om det også var dårlig) og ansvarliggjøre HAN for oppfølging av egen helse

- Kommunisere tydelig til HAN at jeg trengte å verne meg og barnet, og at jeg i en periode ville måtte forholde meg som om vi ikke var partnere og i tillegg sette inn store hjelpe ressurser i husholdningen vår

I stedet trippet jeg rundt på eggeskall og håpet at han selv skulle finne motivasjonen til å ta de grepene som fantes, reise bort for å gi oss pause fra sykdomstrykket, og i alle fall gi barnet vårt den lille energien han hadde. Det skjedde ikke, og vi måtte bli særboere for å redde inn omsorgen for barn, og da ble det raskt helt slutt. Jeg angrer på at jeg ikke stilte tøffere krav og jeg angrer på at jeg kommuniserte mer ærlig med andre enn han om situasjonen fordi jeg oppfattet han som for syk til å greie å stå i det vonde med at forholdet holdt på å dø mens han var så syk.

Send meg gjerne direktemelding om du vil prate mer - eller finn et pårørendeforum; det hjalp meg veldig ♥️

[AnonymBruker]

Enmanelskeråhate skrev (4 timer siden):

Men hun må jobbe da vel, ikke være hjemmeværende?

Gjør hun egentlig så mye mer enn alle alenemødre/fedre ?

Forstår at du ikke kan ha levd med en kronisk psykisk/ fysisk alvorlig syk.  Det handler om at psyken til den friske blir brutt ned over tid. Man mister til slutt all energi og glede. Også folk i helsevesenet blir utmattet av slikt, men de kan gå hjem etter 8 timer. For ts er  idette hjemmet. En partner er oftest en vi kan støtte oss til, her er partneren pasient. Det er en enorm forskjell.

Anonymkode: a4032...3c0

[AnonymBruker]

Dette er ingen enkel ting å stå i, forstår at du ikke har det bra ts. Jeg kjenner en mann som tok ut skilsmisse fordi konen hadde en tung psykisk lidelse. Hun flyttet inn i en leilighet og han besøkte henne fast hver uke, tok henne med ut på cafe og butikk så hun fikk handlet. Dette gjorde han selv om han etter hvert fant seg en ny samboer (som også var syk men ikke så syk). Dette fungerte bedre for han, han fikk overskudd til å hjelpe og hun fikk resten av hjelpa via kommunen.

Anonymkode: e5365...766