AnonymBruker Skrevet 20. november #21 Del Skrevet 20. november Jeg har vært der hvor du er nå ts, men min samboer døde av sykdommen, og jeg sitter igjen med en beksvart dårlig samvittighet😥 Jeg burde ha flyttet ut og blitt særboer da det stod på som verst, for å bevare kjærligheten og ikke la den drukne i sykdom og elendighet. Vi hadde ikke barn sammen, men han hadde barn som jeg tilslutt måtte ta meg mer og mer av, fordi hans psykiske og fysiske helse var så dårlig at det gikk utover barnet. Etter samboerens død snakket jeg med psykolog på palliativ avdeling, som også hadde snakket med samboer da han lå på dødsleiet, og psykologen sa at jeg burde ha flyttet ut før forholdet vårt eskalerte på grunn av at det blev for mye for meg å stå i. Helsevesenet stiller sjeldent opp med hjelp til den pårørende, fordi pasienten får all fokus. Anonymkode: 19a58...f36 2 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Jadaomatte Skrevet 20. november #22 Del Skrevet 20. november Så vondt❤️ Om han er sengeliggende og såpass dårlig så burde han ikke være hjemme? Om du går fra han, klarer han seg selv, eller får «plutselig» kommunen plass/resurser til å ta seg av han? Kommunen krever langt mer av en kvinnelig partner enn av en mannlig., helt utrolig. Du kan kanskje prøve å flytte, men fortsatt være sammen med han? 6 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #23 Del Skrevet 20. november Skjønner deg veldig godt ts. Håper du klarer å se bort fra de som mener du er egoistisk. Jeg har vært den syke og sengeliggende, uten å vite om og evt når jeg kom til å bli frisk igjen. Jeg ba mannen hjelpe meg å flytte, slik at han og barna ikke trengte å ta hensyn til meg i alt de gjorde i hverdagen. Han ønsket ikke det, men viste at tilbudet sto ved lag, hvis han en dag skulle ombestemme seg. Det å være pårørende er en ufattelig tøff jobb, og dessverre blir pårørende glemt. Ville startet med å snakke med mannen, vær brutalt ærlig. Spør om han har noen forslag til hvordan dette kan løses. Hvis ikke må du dessverre ta vare på deg selv og barna, og kanskje den eneste muligheten er at du går. Anonymkode: 040ca...bd6 3 2 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #24 Del Skrevet 20. november Har han ikke søkt om praktisk bistand fra kommunen? Det kan hende at han kan få BPA bl.a. for å få praktisk bistand til å kunne være far for barna. I slike situasjoner kan det være i form av at BPA-en «sitter barnevakt» slik at du kan dra på trening, på kino eller til en venninne. BPA-en vil også ta din manns halvdel av husarbeidet. Dersom din mann f.eks. bor for seg selv i kjelleren så vil BPA ta 100% ansvar for renhold i hans del av boligen, og 50% av husarbeidet i barnas del av boligen. Anonymkode: 65f50...193 9 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #25 Del Skrevet 20. november AnonymBruker skrev (2 timer siden): Du ønsker ikke å stille opp for et sykt menneske. Det sier mest om deg. Anonymkode: e09dd...624 Skjerp deg. Les hva hun skriver. Hun er også et menneske å hun må også ha det bra for å kunne gi barna den omsorgen de trenger. Hun tar ikke lett på å avslutte forholdet. At du lirer utav deg noe sånt AnonymBruker sier mye om deg. ts, avslutt forholdet uten å ha dårlig samvittighet. Anonymkode: 3d428...aa1 9 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #26 Del Skrevet 20. november Men hadde du klart å stå i det om han hadde vist mer forståelse og interesse for hvordan du har det? Jeg mener, man kan være syk og sengeliggende, men likevel være en støtte psykisk for den man er glad i. Hvis dette handler om hans manglende vilje, evne eller øsnke om å se deg, så synes jeg ikke du trenger å stå i dette her særlig mye lenger. Men om du hadde følt det bedre om han hadde vist omsorg og forståelse, så ville jeg kanskje ha forsøkt å være tydelig overfor han først. Så han får en sjanse til å rette opp i egen adferd, om han har kapasitet. Da har du iallfall gitt han og forholdet en reell sjanse. Du kan ikke dra lasset helt alene uten noe mentalt støtte iallfall. Anonymkode: 23956...40a 6 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #27 Del Skrevet 20. november Har vært der selv. Jeg måtte gå for å klare å håndtere min egen psyke og være en god mamma. Men kan si hva man vil, men barna kommer først uansett Anonymkode: d85cd...653 7 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #28 Del Skrevet 20. november Har du kommunisert dette her med mannen? Sagt at du ikke orker mer? Han må slutte å bruke deg som klagemur!!! Anonymkode: d3de2...84c 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #29 Del Skrevet 20. november Får han ikke hjelp, eller er det ingenting å gjøre? Får du ikke annen oppfølging enn piller? Helt sykt, du har rett på psykolog eller noen å snakke med med riktig utdanning. Ellers går det an å flytte fra hverandre i en periode og se hvordan det går. Anonymkode: e5713...57a 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #30 Del Skrevet 20. november Gikk fra en partner med dårlig psyke, jeg hadde forsøkt i lang tid å dra ham opp, innså at jeg bare ble dratt ned. Nå hadde ikke vi barn, men vi var gift og det satt veldig langt inne. Av min erfaring vil jeg si at man mye oftere går "for sent" enn for tidlig. Det virker som om du virkelig har prøvd hardt og bare blir dratt ned i tillegg. Hvor mange utslitte og slitne mennesker skal man ha, dobbelt så mange fordi de da "hjelper" partneren sin? Nei, nå må du sette deg selv først, det er ikke alle man kan hjelpe, og da må man tenke på egen helse og fremtid. Anonymkode: d2484...f72 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #31 Del Skrevet 20. november Enmanelskeråhate skrev (1 time siden): Blir det noe mindre å gjøre hvis du flytter ut med barna da? Jobbe kommer jo i tillegg også? Klart det blir mindre å gjøre. Hun slipper å være klagemur og pleier for en syk mann, i tillegg til alt det andre. Litt mindre jobb når man slipper matlaging og klesvask for en ekstra voksen også. Anonymkode: d4253...65f 5 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #32 Del Skrevet 20. november AnonymBruker skrev (3 timer siden): Hvorfor tror du det blir lettere å bo aleine? Du må jo fortsatt legge til rette for at far kan ha samvær uansett, og økonomien blir jo antagelig dårlig for dere begge. Anonymkode: 75d9e...826 Full jobb og tre barn er lettere å håndtere enn en kronisk syk ektefelle som drar deg ned psykisk. Hvordan tror du det går med barna når begge foreldrene er på psykisk bunn-nivå i årevis? Anonymkode: a4032...3c0 11 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #33 Del Skrevet 20. november AnonymBruker skrev (4 timer siden): Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre. Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av. Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt. Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. (For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie) Anonymkode: 9517b...0dd Er barna tjent med at både far og mor bryter sammen og går under? Du har ett eneste alternativ her å ta vare på deg selv, for å klare å ta vare på barna. Du er verken egoistisk eller slem om du setter foten ned og gjrør deg sterk for så å si at nå er nok nok, du skal overleve og det skal barna og, så når får han klare seg alene for nå må du ta barna og få orden på de stumpene din kan redde for deg selv og barn. Hvordan du skal ordne dette rent praktiske du tenke ut. Skal han ut av felles bolig eller blir det du og barna? At det snart er jul, betyr ikke at du skal overleve til etter jul, eller senere du må ta avgjørelsen nå, for å redde deg selv fra undergang, eller enda verre innleggelse i psykiatrien. Hvem tar da være på barna? Anonymkode: bc155...c0d 3 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #34 Del Skrevet 20. november Bli særboere en periode? Anonymkode: af6e0...09b 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. november #35 Del Skrevet 20. november Om du flytter ut, vil det tvinge frem mer hjelp også til han som er syk. Han kan ha krav på BPA e.l. Dere kan ta ut separasjon, bo fra hverandre og vurdere status på videre ekteskap når dere er et annet sted enn på kanten av stupet. Det er vanskelig å ta gode beslutninger når man er fullstendig utslitt. Anonymkode: 2914b...97f 5 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Enmanelskeråhate Skrevet 21. november #36 Del Skrevet 21. november AnonymBruker skrev (7 timer siden): Klart det blir mindre å gjøre. Hun slipper å være klagemur og pleier for en syk mann, i tillegg til alt det andre. Litt mindre jobb når man slipper matlaging og klesvask for en ekstra voksen også. Anonymkode: d4253...65f Men hun må jobbe da vel, ikke være hjemmeværende? Gjør hun egentlig så mye mer enn alle alenemødre/fedre ? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. november #37 Del Skrevet 21. november Jeg gikk fra mn syke eksmann. Han var altoppslukt og bare syting og klaging, samt hjalp ikke til, men fikk til det han ville om det var viktig nok. Var et stort irritasjonsmoment å han der. Fikk det MYE bedre da jeg og datter flyttet, mer overskudd og vi blomstret begge to. Ikke kast bort livet på et menneske som ikke gidder å prøve å bli bedre enn gang. klem til deg. PS: eksen min fikk det også bedre, nå er det ingen som maser eler stier krav til han. Han kan gjøre som han vil, og slppe å ta noe ansvar. Tror ikke han har skiftet på sengen på 5 år eller noe🤮 Anonymkode: c97c3...032 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. november #38 Del Skrevet 21. november Det er et vanskelig, etisk dilemma. Man er lært opp til at det er fyfy å forlate en syk partner, men jeg mener også at man har ansvar for eget liv. Ts sitt liv skal ikke gå til grunne fordi hun føler skam rundt det å sette sine egne behov først. Snakk med partneren din, fortell det som du er, at du er sliten og at du selv blir syk. Kanskje dere kan finne en løsning, mulig du trenger litt tid for deg selv i egen leilighet, eller reise bort oftere. Eller så er det på tide med permanent brudd, jeg ville forstått om jeg var den syke- og hadde satt pris på om du fortsatt ville være en livspartner som en venn. At du kom på besøk, og hjalp meg med smått og stort innimellom når du hadde overskudd. Anonymkode: 93b9a...a46 3 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. november #39 Del Skrevet 21. november AnonymBruker skrev (9 timer siden): Jeg har vært der hvor du er nå ts, men min samboer døde av sykdommen, og jeg sitter igjen med en beksvart dårlig samvittighet😥 Jeg burde ha flyttet ut og blitt særboer da det stod på som verst, for å bevare kjærligheten og ikke la den drukne i sykdom og elendighet. Vi hadde ikke barn sammen, men han hadde barn som jeg tilslutt måtte ta meg mer og mer av, fordi hans psykiske og fysiske helse var så dårlig at det gikk utover barnet. Etter samboerens død snakket jeg med psykolog på palliativ avdeling, som også hadde snakket med samboer da han lå på dødsleiet, og psykologen sa at jeg burde ha flyttet ut før forholdet vårt eskalerte på grunn av at det blev for mye for meg å stå i. Helsevesenet stiller sjeldent opp med hjelp til den pårørende, fordi pasienten får all fokus. Anonymkode: 19a58...f36 Det er blitt mye mer fokus på pårørende de siste årene, og jeg håper det fortsetter ❤️ Anonymkode: 93b9a...a46 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. november #40 Del Skrevet 21. november Enmanelskeråhate skrev (10 minutter siden): Men hun må jobbe da vel, ikke være hjemmeværende? Gjør hun egentlig så mye mer enn alle alenemødre/fedre ? Ja, hun gjør mer. Hun må i tillegg til alt aleneforeldre gjør, ta seg av mannen og være "psykolog" for han. Hvis hun går fra han vil hun "bare" være alenemor. Anonymkode: 47ee4...44c 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå