Når man går på medisiner på grunn av psykisk sykdom, når er man seg selv?

[AnonymBruker]

Er man seg selv når man går på medisiner eller uten?

Anonymkode: 5812c...3a2

[AnonymBruker]

Det kommer an på mange ting, som hvilken psykisk sykdom, hvilke medisiner og hvorvidt man tenker selvet er en statisk enhet.

Anonymkode: 15438...a84

[AnonymBruker]

Hvis "deg selv" ikke fungerer uten medisiner, vil du i det hele tatt være deg selv?

Jeg har ingen behov for å være helt og fullt meg selv (hva enn det betyr) hvis det betyr at jeg overtenker, konstant vurderer om jeg har god nok fart med bilen til å komme gjennom autovernet, lurer på om den greina holder meg hvis jeg knyter et tau rundt den og hopper, lurer på om den jentegjengen ler av de tykke lårene mine osv. Det "gode" i meg veier ikke på noen måte opp for det som ikke  fungerer. Å være meg selv er utmattende og jeg skulle helst fått lov å ta nok medisiner til at jeg var så omtåket at jeg knapt husker navnet mitt istedenfor å måtte leve i hodet mitt når virkningen av  medisinene reduseres.

Men det er min mening. 

Anonymkode: 9dd60...c68

[AnonymBruker]

Jeg var mer meg selv på antidepressiva da jeg var deprimert, enn hva jeg var uten medisinene. Uten medisinene var jeg bare en skygge av meg selv. 

Anonymkode: 4a981...211

[AnonymBruker]

Jeg tenker på dette litt som et filosofisk spørsmål. 

Selv føler jeg meg selv mer under kontroll og normal på medisiner blandt annet virker jeg mer som deltaker i verden og har bakkekontakt. Men får litt angst av at jeg ikke er " meg selv" og at jeg kun gjør dette for å være fungerende noe som selvsagt er bra, men er det ekte. Uff beklager fæl problemstilling. Var bare noe jeg grubler på. 

Anonymkode: 5812c...3a2

[AnonymBruker]

Sikkert veldig forskjellig fra person til person. Folk reagerer ulikt på medisiner, og psykiatriske medisiner er det kontrovers rundt. 
 

Noen mener pasienten har stor bedring av for eksempel antidepressiva dersom personen har mindre konflikter med folk, klager mindre over ting og eksempelvis slutter med selvskading. På den andre siden kan det hende medisinen fører til så stor utmattelse og trøtthet at pasienten stort sett ligger mye hjemme, og av den grunn treffer andre sjeldent. 
 

En pasient kan bli regnet som bedre etter å ha begynt på psykiatrisk medisin selv om personen falt ut av jobb, hvis spørreskjemaene for psykisk helse viser andre svar enn før. 
 

Hva som regnes som «seg selv» er vel et definisjonsspørsmål. Hvor alle kjenner Per som den litt negative med kort lunte og utholdenhet, med sarkastisk humor, så kan det hende de begynner å lure om Per plutselig er mye hyggeligere, ler mer og orker mer. Kanskje de til og med hadde tatt endringen som sarkasme eller forsøk på håning/ latterliggjøring. Folk liker ikke endringer. 
 

Hvis noen får for eksempel mindre empati av disse, kan det potensielt være farlig. 
 

De påvirker jo hjernen. Bivirkninger kan også være depresjon, angst, selvmordstanker/ forsøk, som ikke så enkelt skilles ifra den opprinnelige lidelsen. 

Anonymkode: af0d5...5be

[AnonymBruker]

Jeg går på medisiner for ADHD, og jeg er forskjellig på og av medisiner. Har mere humor uten medisiner, og er mer kreativ. På medisiner er jeg kjedeligere, smiler mindre, mer nøytral og kanskje litt mindre glimt i øyet. Samtidig får jeg til mer uten å bruke vanvittig mye tid og krefter, kommer meg oftere og raskere ut av huset, får fullført mer etc. 

Anonymkode: af0d5...5be

[AnonymBruker]

Hvem andre skulle jeg være enn meg selv? Med mindre jeg er helt neddopet så jeg ikke orker eller har lyst til noe så vil jeg jo alltid være meg selv. Det er uansett ikke noen problemstilling, for i det situasjonen kommer jeg neppe.

Hvem vi er vil være det samme hele livet, men samtidig også endre seg hele livet. Hjernen vår er plastisk og kan forandre seg ettersom hva vi gjentar eller lærer den. Som kvinne har jeg hormon- og humørsvingninger som igjen gjør at den jeg "er" forandrer seg litt i løpet av en syklus. Likevel er det jo meg?

Det finnes ikke noen fasit, to streker under svaret, nå er jeg akkurat meg selv. Tenker det som er viktig er å måle livskvalitet. Får jeg bedre livskvalitet? Det må være spørsmålet.

Anonymkode: 74fc8...322

[AnonymBruker]

Medisiner er kun en siste utvei dersom man virkelig er i krise, man får det ikke fordi man er litt deprimert eller har litt angst... håper jeg. Det er ment som en krykke i kriseløsning, ikke varig behandling dersom det ikke er høyst nødvendig. Så man får jo hjelp til å trappe ned når det akutte behovet er borte? Eller har helsevesenet feilet fullstendig?

Anonymkode: 3d468...587

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Medisiner er kun en siste utvei dersom man virkelig er i krise, man får det ikke fordi man er litt deprimert eller har litt angst... håper jeg. Det er ment som en krykke i kriseløsning, ikke varig behandling dersom det ikke er høyst nødvendig. Så man får jo hjelp til å trappe ned når det akutte behovet er borte? Eller har helsevesenet feilet fullstendig?

Anonymkode: 3d468...587

Du har rett i at man ikke får medisiner for bare litt angst eller bare litt deprimert. Men medisiner blir ofte brukt som varig behandling da svært mange har varige plager grunnet sensitivt nervesystem etter traumer eller utrygg oppvekst. Eller at man rett og slett bare er født sånn (og det blir det flere og flere av premature barn overlever oftere enn tidligere. Sensitivt nervesystem er helt typisk for denne gruppen)

Medisiner er dessuten mye billigere enn behandling hos terapeut over tid. Og terapeuten kan uansett ikke fikse nervesystemet.

Anonymkode: 9dd60...c68

[AnonymBruker]

gjelder dette spm kun ved psykisk sykdom? Er man mindre "seg selv" om man har umedisinert migrene, eller går rundt med en knekt fot man ikke har fått gipset og behandlet? Eller om man har et stoffskifteproblem som er umedisinert og påvirker ens væremåte, hverdag osv? 

Anonymkode: d26d1...f97