Deprimert - gruer for legetime, og trenger hjelp

[marilla83]

Jeg var til fastlegen for to uker siden. Kort fortalt : jeg er langt nede, føler svært lite glede i hverdagen, har kort lunte, sliter med mye muskel smerter og hodepine grunnet mye indre uro og angst. Jeg er ingen god mamma og ingen god kone. 

 

Har slitt i lang tid med meg selv, setter alt pg alle foran meg selv. Tenker konsekvenser i alt jeg gjør, redd for hva andre tenker  lider av ocd og tvangstanker. Mye indre uro som gir sterke vonde tanker som igjen gir mye hodepine og smerter i muskler.  Vondt i kjeven og sover dårlig. I tillegg to barn hvorav ett er mye våkent om natten. 

 

Anbefalt psykomotorisk fysio, men veldig lang ventetid. Prøvde meg på fysio men ved anbefalte meg psykolog og kunne ikke hjelpe meg. 

 

Sliter i tillegg med svært mye belastende oppgaver på jobb, vanskelig for meg å si nei. Jeg er perfekt, jeg klarer alt! 

 

Oppi det hele har jeg en mann som har vært deprimert. Jeg ga alt for å hjelpe han og han er mye bedre nå. Han var uten jobb og vi slet økonomisk. Han måtte ta en jobb som innebærer at han er borte en uke av gangen. Dette for å komme oss ovenpå økonomisk. Igjen belaster dettw meg ekstremt med to små og jobb. I tillegg skal hus og alt være perfekt!  Vi har hatt være samlivsproblemer pga mine ting som jeg ikke har delt... det resulterte i at han i sommer var på vei ut av forholdet og hadde god kontakt med en annen kvinne. Ikke seksuelt men nærhet, delte mye tanker og tid sammen. Vi kom oss ut av dette og jeg jobbet hardt men fikk ikke bearbeidet det. Kanskje derfor jeg er der jeg er nå... helt nede.. 

 

Jeg ser alle mine problemer, jeg har svar på dem - men klarer ikke gjwnnomføre det til det bedre. 

 

Jeg tok motet til meg og ba om henvisning til psykolog hos fastlege. Fikk avslag. Bekreftet at jeg var mildt deprimert men ville ikke henvise meg. Sa jeg skulle bruke henne som psykolog, ga meg lekser og ny time.. jeg skulle begynne med yoga og bruke mannen min som samtalepartner. 

 

Jeg klarer ikke yoga. Tankene er ikke tilstede. Jeg vil ikke bruke mannen min som psykolog, han trenger ikke vite alt og heller ikke dras ned igjen. Dessuten er han ikke så mye hjemme at jeg vil ødelegge stemningen når han først er hjemme fra jobb. Vil heller ikke dra opp utro tema igjen med fare for å ødelegge noe. Jeg hsr mye tanker!! Min lege er ikke psykolog. Jeg er perfeksjonist, redd for alt og redd for at hvis jeg forteller alt ser hun på meg som en dårlig mor og melder barnevern eller noe..vil heller ikke ga dette i journal.. men følte at jeg nå tok steget og ba om hjelp til psykolog men fikk nei. 

 

Jeg gikk fra timen som et spm tegn. Fikk ikke sykemelding. Jeg snakker ikke med noen om dette men flere har spurt om alt er bra..  en sa jeg burdte ta meg en pause fra alt. Jeg skrev derfor tip legen og ba om sykemelding. Men dette er vanskelig for meg!!! 

 

Nå kjenner jeg på så mye uro og indre tanker og angst... ny time i morgen og jeg ønsker lenger sykemelding. Men, jeg klarer ikke si det. Klarer ikke be om det, for jeg vet at andre har det verre.. men jeg føler også at jeg MÅ ha en pause nå..ellers går jeg på en skikkelig smell!!!  Men jeg klarer ikke snakke med legen min om alt, derfor føler jeg at jrg ikke klarer å forsvare det med sykemelding og derfor tørr jeg ikke spørre... hva sier man? 

 

Jeg har tenkt så mye, skrive et brev til legen da det er lettere å formulere, eller ta med mannen som ser hvor langt nede jeg er ... men landet på å høre med helt ukjente mennesker sånn som dere her inne... hva sier jeg? Og ikke minst: hva gjør jeg i denne situasjonen? 

 

Jeg hsr ikke råd til privat psykolog selv! Jeg vet ikke hvor jeg kan få hjelp men jeg trenger noen helt utenforstående å snakke med... og en pause fra alt hvor jeg kan ta vare på meg selv! 

 

Hjelp, jeg trenger hjelp! .

[AnonymBruker]

Du kan formulere det du tenker her i et lite brev til fastlegen.

Det er ingen god grunn at "andre har det verre". Det er alltid noen som har det verre enn deg - betyr det at ingen da kan ha sykemelding? Kun den ene personen som noen bestemmer har det verre enn absolutt alle andre?

Anonymkode: ef118...c9f

[Stor pike]

At andre har det verre er ikke noe som skal bekymre deg. Du trenger en pause, og da må du få deg en pause. Selv ivaretakelse! 

Alt må ikke være perfekt! Du legger altfor mye på deg selv, og det tjener ingen på. Aller minst du. 

Lykke til hos legen, her må du bare sette hardt mot hardt. Som hun over skriver, formuler et brev. Du uttrykker deg godt. 

[marilla83]

Det er nettopp problemet... legen sa at hun ser ikke hensikten med å henvise til psykolog da jeg har såpass mye selvinnsikt og er ressurssterk. Hun sa akkurat disse ordene..og det er problemet...jeg er utad en sterk selvstendig og oppegående dame men innvendig brenner jeg!!!!  

 

Hun er for meg en ny fastlege så kjenner henne ikke godt men hun sier : neste til kak jeg holde kjeft og du kan prate om problemene... er vel ikke slik det funker? 

 

Jeg er som sagt perfeksjonist og det da å spørre om hjelp er vanskelig, det å spørre om sykemelding er nederlag og jeg er livredd for et nei! 

 

Formulere et brev kan jeg...min mann sier ofte det : du er flink til å skrive ned tankene dine men prøv å prat mer. Men jeg klarer ikke, for da skjuler jeg ting dor at det skal se penere ut og frykten for at jeg skal begynne å gråte. Jeg tillater meg selv ikke det.. om jeg skriver wt brev, skal jeg gi henne det og sitte å se på at hun leser? 

 

Vanskelig... 

[AnonymBruker]

Å komme til hos psykolog er vanskelig. Vet om flere som sier st over halvparten av henvisningene blir avslått. Særlig etter at alt skal gjennom felles henvisningsmottak/dps. Man må også være moderat deprimert, mild utløser ikke rettighet etter prioriteringsveilederen. Så det riktige her er at du snakker med fastlegen fremover, og så kan det vel gjøres ny vurdering etterhvert.

Hvis du mener du ikke klarer jobb, så ville jeg tatt opp sykemelding igjen. Anbefalingene er uansett gradert sykemelding.

Anonymkode: 800a9...9a5