Har venninnen min alt for høye forventninger?

[AnonymBruker]

Jeg har en bestevenninne som har gitt uttrykk for at hun synes jeg setter av for lite tid sammen med henne når jeg er hjemme i hjembyen min på ferie. Hun bor i min hjemby fast. Jeg har forklart at det er vanskelig å finne tid til alt og alle, da jeg er gift, og jeg og mannen min bruker mye tid sammen med familie når vi først er hjemme på ferie. I tillegg har jeg ofte bare 1-2 uker ferie om gangen. Hun mener jeg har en tendens til å prioritere «feil» ved å la andre ting eller mennesker komme foran, og hun kan stille spørsmålstegn ved dette. Hun reagerer blant annet på at jeg i sosiale lag velger å avslutte kvelden tidligere enn de andre, at jeg prioriterer bort enkelte venner/arrangementer og at jeg ikke tar like mye kontakt som hun ønsker. Blant annet fikk jeg nylig tilbakemelding på at hun mente jeg prioriterte vekk en annen venns viktige arrangement ved å prioritere å være med mannens side av familien. Jeg møtte opp noen timer på kvelden, og følte seg at jeg prioriterte begge sidene, men det var tydeligvis ikke godt nok. Jeg føler ikke jeg vinner uansett hva jeg gjør. 

Jeg og mannen min er fra samme sted, og vi gjør en god del ting sammen når vi er på ferie. Vi besøker både hans og min side av familien, felles venner og bruker tiden også for oss selv til å gjøre kjæresteting vi ellers ikke har tid til i hverdagen. Jeg har prøvd å forklare henne hvordan mitt liv er når jeg først er hjemme på ferie, men jeg føler hun har vanskelig for å sette seg inn i min rolle helt fullstendig. Jeg orker ikke å diskutere dette noe mer med henne eller ta samtalen noe lengre.
 

Jeg har lagt meg flat og sagt at jeg skal ta det med meg videre, og at jeg setter pris på hennes tilbakemelding. Men jeg kjenner på at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal gå frem heretter. Jeg har behov for å prioritere det jeg selv ønsker i min egen ferie, samtidig som jeg ønsker å holde et godt vennskap med henne. Vi har vært bestevenninner siden barndommen. Hvordan kan jeg gå fram for å få til begge delene, på en moden og voksen måte, uten at hun kan «ta» meg på noe? Jeg kjenner ikke jeg orker en slik samtale på nytt.
 

Jeg ønsker bare at vennskapet vårt skal være avslappet og uanstrengt, så spørsmålet mitt er: hvordan kan jeg få til det på en bedre måte uten å måtte bruke tid på å diskutere/forklare eller rettferdiggjøre mine handlinger? 

Anonymkode: d15ed...e86

[AnonymBruker]

Kan ikke hun komme og besøke deg?

Anonymkode: 8de02...bf5

[AnonymBruker]

Et klassisk eksempel på ulike forventninger og behov. 

Det kan du rett og slett si til henne.

Anonymkode: edab4...6d1

[AnonymBruker]

Hun savner deg nok bare, men forstår veldig godt din side av dette. Jeg har det litt på samme måte ift min venninne som bor på mitt hjemsted. Har sagt til henne at det handler ikke om vilje, men om kapasitet rett og slett . Hun forstår heldigvis dette. Tror ikke du kommer noe vei om det ikke går inn det du sier dessverre. 

Anonymkode: fd7dc...5a1

[AnonymBruker]

Jeg hadde virkelig ikke orket en venn som kommer med slik kritikk. Din verden dreier seg ikke rundt hennes akse. 

Jeg har både vært den som har besøkt hjembyen, og nå bor i hjembyen og får besøk. Det er litt slitsomt å turnere rundt når man er tilbake på hjemplassen. Flere kaffebesøk på rad er mye styr, særlig med barn. Og familie har høy prioritet

Du får be henne på besøk til dere, da får hun mer fokus 

Anonymkode: dd4fa...d13

[AnonymBruker]

Jeg har av samme grunn faset ut alt av venner fra hjemstedet (og et annet sted jeg bodde en del år) som ikke kan ha et avslappet og naturlig forhold til vennskapet. 

Det er jo mennesker jeg gjerne skulle hatt i livet mitt. Men jeg kan rett og slett ikke bli "spist opp" hver gang jeg er på besøk i disse byene. Så det blir kanskje et treff, kanskje ingenting, men mer digital kontakt. 

Har tilsvarende ei venninne som er herfra, men jeg blir jo aldri snurt om jeg ser hun har vært innom hjembyen uten å kontakte meg. 

Anonymkode: 0987b...913

[AnonymBruker]

Jeg er i venninna dine sine sko, jeg har heller ikke barn og er enslig, men det kunne ikke falt meg inn å kreve noe sånt av venninna mi. Hun har barn, familie, masse å gjøre, jeg synes det er superhyggelig at hun faktisk tar initiativ til å møte meg når det passer. Da har vi det superhyggelig og fjaser og ler. Hender jeg besøker henne og familien også.

Barna hennes blir store en dag, og da har hun sagt at hun gleder seg til venninnetur i Paris og masse andre ting. Det gjør jeg og, om det blir sånn.

Jeg synes venninna di er veldig lite forståelsesfull ovenfor deg. Det blir vel ikke spesialt hyggelig å møtes når det er sånn? Et press, mener jeg. Dersom vennskapet føles viktig for deg, tror jeg at jeg hadde tatt en skikkelig prat med henne om hva du er komfortabel med å gi, hva du kan gi, og hennes forventninger. Om du har fått nok, synes jeg faktisk det er forståelig. Det er lov å ende vennskap som ikke gir deg noe også.

Anonymkode: 32ae7...161

[Brunhilde]

En av mine aller beste venninner bor i utlandet og er i Norge kanskje hvert annet år. Jeg blir kjempeglad hvis hun finner tid til å møtes i det hele tatt når hun er hjemme, det er så mange som gjerne vil ha "en bit" av henne. Sist møttes vi et par timer på kafe, og det var kjempekoselig.

De gangene jeg klarer å besøke henne er vi sammen så og si hele tiden selv om hun har famlie i sitt nye hjemland.

Tror kanskje det at vi klarer å justere forventingene gjør at venneskapet holder så godt som det gjør, for når vi endelig møtes føles det som om det var dagen før vi så hverandre sist.