Borderline?

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en kvinne på snart 44. Har levd sammen med samboeren min i snart 15 år. Ila disse årene har det vært mye turbulent. Det startet tidlig, en uke etter at jeg flyttet inn hos han, som lyn fra klar himmel. På dette tidspunktet hadde jeg fått problemer med helsen, klarte ikke jobbe, klarte ikke noe i leiligheten etc. Ble operert tidlig i forholdet vårt pga helsemessige årsaker. Det første jeg reagerte på var at han ville kaste meg ut og truet mye med det hver gang jeg reagerte på noe ved hans oppførsel. Feks kunne jeg spørre hvorfor er du sint, hva er det som skjer, hva har jeg gjort? Noe som kunne resultere i voldsomme krangler og trusler. Det var traumatisk den gangen, spesielt siden jeg var mye sengeliggende og ikke hadde familie eller venner i den nye byen jeg hadde flyttet til. Det har ikke blitt bedre, men mye verre. Han blir ofte sint for ingenting, man skulle tro jeg har gjort alvorlige ting mot han i forh til måten han reagerer på. Opptil flere ganger i uken kan han bli sint og tydelig irritert for ingenting. Om han omgås andre er han stort sett blid, men man merker tydelig at det er noe dersom man kjenner han. Jeg tror de fleste liker han og at han aldri snakker sånn til noen andre enn meg. I starten skjønte jeg helt ærlig ikke hva som skjedde, ble ofte sittende å gråte fordi jeg ikke skjønte hva jeg hadde gjort galt. Han kan gå fra super blid til helt iskald og svart i blikket på et blunk. En periode for noen år siden, var det så ille at han til slutt gikk til legen som henviste til psykiater. Psykiateren har gitt han diagnosen Borderline. Dette virker utrolig rart, siden han overhodet ikke har noen redsel for å bli forlatt. Det som stemmer er det ekstremt varierende humøret hans og det at han ikke bryr seg om konsekvenser. Det har gått så langt, pågått over så lang tid, at jeg klarer ikke fungere normalt. Mye av det som har skjedd i forholdet har resultert i at jeg aldri kommer til å få barn. Har ingen venner, lite kontakt med noen, vi har flyttet til et avsidesliggende sted fordi han ville. Nå er jeg mer isolert enn noen gang. Har gitt opp mye. Han kan være så slem med ting han sier, truer med og bruker i mot meg. Hvordan jeg sitter, hvordan jeg snakker, at jeg er uegnet som mor, at jeg er gal, alt jeg sier er idiotisk, at han skjemmes av måten jeg snakker på eller måten jeg er på, han kan herme, gestikulere og da er han veldig truende. Han kan slå seg selv hardt i hodet når jeg snakker for å vise hvor dum han syns jeg er. Klapper i hendene, kaster og slår rundt med armene. Han har slått meg, truet med ting. Men det er ikke noe han gjør ofte. Om jeg klager på oppførselen hans, kan han dra frem traumatiske opplevelser jeg har hatt både i oppvekst og tenårene. Føler at jeg ikke eksisterer lengre, det har slitt sånn på både det mentale og det fysiske, at jeg klarer ikke helt se slutten på dette. Føler meg forvirret store deler av tiden. Har prøvd å snakke med fastlegen, til og med byttet lege. Men det er lite forståelse eller hjelp å få siden jeg har andre fysiske problemer. Føler at jeg sitter fast i noe jeg aldri kommer meg ut av.  Jeg vet hvordan dette høres ut, men jeg lurer fins det håp for sånne som meg? Er det noen her som har opplevd noe lignende og hva gjorde dere?

Anonymkode: 426ef...969

[AnonymBruker]

Terapi. Evt parterapi.

Anonymkode: 9fc50...e89

[AnonymBruker]

Fy faen. Ekkelt å lese. Å VELDIG mye likheter fra et forhold jeg var i. Jeg holdt ut kun i tre år. Men det er de tre verste årene av mitt liv. De menneskene er monstre rett og slett

Anonymkode: e7072...987

[HMK]

Det eneste som hjelper deg er å forlate han. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en cluster B variant av personlighetsforstyrrelsene og det er ikke verdt å la seg ødelegge av slike mennesker. 

Og man kan ha flere av dem samtidig. Det er ikke utenkelig at han også er narcistist. 

Endret 20. november av HMK

[AnonymBruker]

Det er han som gjør deg syk. Fortsetter du å være med han, vil du bli sykere og dermed enda mer avhengig av han - fanget! Forlater du han, så vil det bli bedre. Litt kjærlighetssorg i starten, gjerne. Men så er det veien oppover til normalen igjen, hvor du kan jobbe og være lykkelig

Anonymkode: b9ee4...c23

[AnonymBruker]

Du er utsatt for vold og det kommer ikke til å bli bedre i dette forholdet. 

Ja, jeg vet det er vanskelig å gå. Ring VO-linjen eller nærmeste krisesenter for veiledning. Det er bare du som kan ta ansvaret for ditt liv. 

Anonymkode: eb23e...f21

[AnonymBruker]

Åh wow.. jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsen du gir. Min mann er lik, men sikkert en litt midlere variant. Føler du at han har gode perioder også? Eller er denne oppførselen mer eller mindre konstant?  Jeg vil råde deg til å ta kontakt med ambulant akutteam om det finnes det du er. Der jobber det psykiatrisk helsepersonell som er tilstede i kriser og som også kan veilede deg ang. Veien videre. Hvis du trenger pause og tid for å velge om du vil / klarer dra. Er kanskje krisesenter en løsning? Hvis du føler du ikke blir hørt av fastlege, evt avvist pga andre plager - skriv heller et brev du leverer. Da må han forholdet seg til alt du beskriver og du blir ikke avbrutt. Jeg føler sånn med deg..  jeg lever i et forhold som ligner ditt. Det har gjort så mye med meg og min følelse av egenverd. Jeg går også ofte rundt med en følelse av forvirring. Og skyld. For han skylder sin oppførsel på meg. Han "må" jo bli slik fordi jeg er så håpløs til å kommunisere, rydde, ta tak i ting... osv. Sender deg en stor klem. Ikke gi opp. Husk at det ikke er din feil! Og du skal få det bedre! Du skal klare å dra fra han! Jeg har troen på deg. Søk hjelp. Hjelpen finnes og alt blir lettere. Vi er i terapi begge to. Hvis det ikke bedrer seg og han innser at han trenger hjelp - må jeg også dra. 

Anonymkode: ebdab...524

[AnonymBruker]

Ta kontakt med krisesenteret.

Fastleger forstår ikke eller mangler kapasitet til å sette seg inn i. Krisesenteret er lynraske, er min erfaring.

Anonymkode: ee787...88c

[AnonymBruker]

Men kjære deg, dette må ta slutt for din del. Du blir jo helt ødelagt. Jeg støtter rådene du har fått om å kontakte krisesenter. Der får du ofte gode samtaler med folk som kan dette. Og de kjenner relevante hjelpetilbud. Hvis du trenger bistand for å flytte og etablere deg på nytt, tror jeg det er NAV eller kommunen som kanskje kan stille opp. Dette vet nok også krisesentrene. Lykke til og stor klem til deg

Anonymkode: 8c4b4...2f1

[AnonymBruker]

Du må komme deg ut av dette forholdet før du selv blir psykisk syk. Det høres ut som han er på vei til å ødelegge deg. 

Anonymkode: ce1bd...1d9

[AnonymBruker]

Oppdater oss! Heier på deg 😊 ring krisesenter for rådføring i dag. De har taushetsplikt

Anonymkode: ebdab...524

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har selv borderline og dette høres på ingen måte ut som oppførsel som tilhører diagnosen. Vi med borderline har masse empati og vår usikkerhet går i størst grad ut over oss selv (selvskading osv). Og den oppførselen til typen din kan på INGEN måte forsvares. Kom deg ut og vekk fra det forholdet der.

Anonymkode: 9ecce...535

[AnonymBruker]

Høres mye mer sosiopat/psykopat/narsissist ut en borderline. Uansett hva diagnosen er; Kom deg VEKK.

Anonymkode: 9ecce...535

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Høres mye mer sosiopat/psykopat/narsissist ut en borderline. Uansett hva diagnosen er; Kom deg VEKK.

Anonymkode: 9ecce...535

40% av folk med bpd har andre forstyrrelser og. Er mulig vedkommende både har bpd og er narsissist. Som min eks

Anonymkode: e7072...987

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.11.2024 den 23.20):

Hei, jeg er en kvinne på snart 44. Har levd sammen med samboeren min i snart 15 år. Ila disse årene har det vært mye turbulent. Det startet tidlig, en uke etter at jeg flyttet inn hos han, som lyn fra klar himmel. På dette tidspunktet hadde jeg fått problemer med helsen, klarte ikke jobbe, klarte ikke noe i leiligheten etc. Ble operert tidlig i forholdet vårt pga helsemessige årsaker. Det første jeg reagerte på var at han ville kaste meg ut og truet mye med det hver gang jeg reagerte på noe ved hans oppførsel. Feks kunne jeg spørre hvorfor er du sint, hva er det som skjer, hva har jeg gjort? Noe som kunne resultere i voldsomme krangler og trusler. Det var traumatisk den gangen, spesielt siden jeg var mye sengeliggende og ikke hadde familie eller venner i den nye byen jeg hadde flyttet til. Det har ikke blitt bedre, men mye verre. Han blir ofte sint for ingenting, man skulle tro jeg har gjort alvorlige ting mot han i forh til måten han reagerer på. Opptil flere ganger i uken kan han bli sint og tydelig irritert for ingenting. Om han omgås andre er han stort sett blid, men man merker tydelig at det er noe dersom man kjenner han. Jeg tror de fleste liker han og at han aldri snakker sånn til noen andre enn meg. I starten skjønte jeg helt ærlig ikke hva som skjedde, ble ofte sittende å gråte fordi jeg ikke skjønte hva jeg hadde gjort galt. Han kan gå fra super blid til helt iskald og svart i blikket på et blunk. En periode for noen år siden, var det så ille at han til slutt gikk til legen som henviste til psykiater. Psykiateren har gitt han diagnosen Borderline. Dette virker utrolig rart, siden han overhodet ikke har noen redsel for å bli forlatt. Det som stemmer er det ekstremt varierende humøret hans og det at han ikke bryr seg om konsekvenser. Det har gått så langt, pågått over så lang tid, at jeg klarer ikke fungere normalt. Mye av det som har skjedd i forholdet har resultert i at jeg aldri kommer til å få barn. Har ingen venner, lite kontakt med noen, vi har flyttet til et avsidesliggende sted fordi han ville. Nå er jeg mer isolert enn noen gang. Har gitt opp mye. Han kan være så slem med ting han sier, truer med og bruker i mot meg. Hvordan jeg sitter, hvordan jeg snakker, at jeg er uegnet som mor, at jeg er gal, alt jeg sier er idiotisk, at han skjemmes av måten jeg snakker på eller måten jeg er på, han kan herme, gestikulere og da er han veldig truende. Han kan slå seg selv hardt i hodet når jeg snakker for å vise hvor dum han syns jeg er. Klapper i hendene, kaster og slår rundt med armene. Han har slått meg, truet med ting. Men det er ikke noe han gjør ofte. Om jeg klager på oppførselen hans, kan han dra frem traumatiske opplevelser jeg har hatt både i oppvekst og tenårene. Føler at jeg ikke eksisterer lengre, det har slitt sånn på både det mentale og det fysiske, at jeg klarer ikke helt se slutten på dette. Føler meg forvirret store deler av tiden. Har prøvd å snakke med fastlegen, til og med byttet lege. Men det er lite forståelse eller hjelp å få siden jeg har andre fysiske problemer. Føler at jeg sitter fast i noe jeg aldri kommer meg ut av.  Jeg vet hvordan dette høres ut, men jeg lurer fins det håp for sånne som meg? Er det noen her som har opplevd noe lignende og hva gjorde dere?

Anonymkode: 426ef...969

Jeg reagerte også da eksen fikk samme diagnose. Følelsesmessig ustabil, men han er ikke redd for å bli forlatt og eneste følelsene han viser er sinne. Jeg trodde og tror fortsatt at borderline handlet om alle følelser i sving. Jeg tror at eksen ikke var helt ærlig hos psykologen sin, at han viste mange andre følelser der, litt for å fake. 

Det burde vel være andre diagnoser på menn som er konstant sinte på sin partner. 

Anonymkode: 3ff79...234

[Anonym_80]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2024 den 6.48):

Åh wow.. jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsen du gir. Min mann er lik, men sikkert en litt midlere variant. Føler du at han har gode perioder også? Eller er denne oppførselen mer eller mindre konstant?  Jeg vil råde deg til å ta kontakt med ambulant akutteam om det finnes det du er. Der jobber det psykiatrisk helsepersonell som er tilstede i kriser og som også kan veilede deg ang. Veien videre. Hvis du trenger pause og tid for å velge om du vil / klarer dra. Er kanskje krisesenter en løsning? Hvis du føler du ikke blir hørt av fastlege, evt avvist pga andre plager - skriv heller et brev du leverer. Da må han forholdet seg til alt du beskriver og du blir ikke avbrutt. Jeg føler sånn med deg..  jeg lever i et forhold som ligner ditt. Det har gjort så mye med meg og min følelse av egenverd. Jeg går også ofte rundt med en følelse av forvirring. Og skyld. For han skylder sin oppførsel på meg. Han "må" jo bli slik fordi jeg er så håpløs til å kommunisere, rydde, ta tak i ting... osv. Sender deg en stor klem. Ikke gi opp. Husk at det ikke er din feil! Og du skal få det bedre! Du skal klare å dra fra han! Jeg har troen på deg. Søk hjelp. Hjelpen finnes og alt blir lettere. Vi er i terapi begge to. Hvis det ikke bedrer seg og han innser at han trenger hjelp - må jeg også dra. 

Anonymkode: ebdab...524

Hei, tusen takk for svar og for gode råd. Jeg setter utrolig stor pris på det, har ikke klart å svare deg før nå. Det er en emosjonell karusell for tiden. Så trist å høre at du også sliter med dette.. det er en følelse jeg ikke unner noen! Håper du/dere kan få hjelp og at det blir bedre. Er dere begge i terapi? Syns du at det hjelper? 
 

Får ikke diagnosen til samboeren min til å stemme. Det er som du sier, i perioder. Periodene kan komme mye tettere, som nå. Han er sint på meg for noe hver dag, flere ganger for dag. Er konstant kvalm, uvel, har sterk angst, vil helst bare sove. Vi hadde besøk av familie vi ser svært sjelden for to dager siden, da var han så hyggelig og imøtekommende. Like etter besøket dro, var det tilbake til det «vanlige» utrolig mørke og triste. Hvor lang tid går det imellom periodene til mannen din? Kan det gå alt fra noen dager til uker også plutselig en hel mnd hvor det er «bra»?

Hva er det du reagerer mest på med din manns oppførsel?  
 

Problemet er at vi jobber sammen også, det har gått mye ut over arbeidsforholdet mitt til andre kollegaer. Jeg har ikke lengre det samme energi nivået, mange tror jeg er lat, ignorant etc. Men jeg er rett og slett ikke i stand til å ta hånd om jobben som før. Det er som om jeg har blitt ute av stand til å tenke klart, det tar mange timer før jeg kan tenke meg om og ta en avgjørelse. Hver gang han er sint eller skal «straffe» meg for noe, så blir jeg helt satt ut. Alt som skjer og alle gjøremål virker usannsynlig og uoverkommelig. Har du det sånn også? 
 

Dette med egenverd er det verste? Vanskelig å sette ord på. Det er så trist! Er så lei meg for at du også går igjennom dette. 
 

Sender deg en kjempestor klem 

[Anonym_80]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2024 den 12.53):

Oppdater oss! Heier på deg 😊 ring krisesenter for rådføring i dag. De har taushetsplikt

Anonymkode: ebdab...524

Tusen takk for omtanken, jeg må gjøre noe 😊 Prøver å psyke meg opp til å klare å forklare til noen pr tlf eller ansikt til ansikt, det var tryggere å skrive her. Har alltid slitt med å finne ordene. 

[AnonymBruker]

Anonym_80 skrev (6 minutter siden):

Hei, tusen takk for svar og for gode råd. Jeg setter utrolig stor pris på det, har ikke klart å svare deg før nå. Det er en emosjonell karusell for tiden. Så trist å høre at du også sliter med dette.. det er en følelse jeg ikke unner noen! Håper du/dere kan få hjelp og at det blir bedre. Er dere begge i terapi? Syns du at det hjelper? 
 

Får ikke diagnosen til samboeren min til å stemme. Det er som du sier, i perioder. Periodene kan komme mye tettere, som nå. Han er sint på meg for noe hver dag, flere ganger for dag. Er konstant kvalm, uvel, har sterk angst, vil helst bare sove. Vi hadde besøk av familie vi ser svært sjelden for to dager siden, da var han så hyggelig og imøtekommende. Like etter besøket dro, var det tilbake til det «vanlige» utrolig mørke og triste. Hvor lang tid går det imellom periodene til mannen din? Kan det gå alt fra noen dager til uker også plutselig en hel mnd hvor det er «bra»?

Hva er det du reagerer mest på med din manns oppførsel?  
 

Problemet er at vi jobber sammen også, det har gått mye ut over arbeidsforholdet mitt til andre kollegaer. Jeg har ikke lengre det samme energi nivået, mange tror jeg er lat, ignorant etc. Men jeg er rett og slett ikke i stand til å ta hånd om jobben som før. Det er som om jeg har blitt ute av stand til å tenke klart, det tar mange timer før jeg kan tenke meg om og ta en avgjørelse. Hver gang han er sint eller skal «straffe» meg for noe, så blir jeg helt satt ut. Alt som skjer og alle gjøremål virker usannsynlig og uoverkommelig. Har du det sånn også? 
 

Dette med egenverd er det verste? Vanskelig å sette ord på. Det er så trist! Er så lei meg for at du også går igjennom dette. 
 

Sender deg en kjempestor klem 

Du trenger ikke analysere din samboers oppførsel. Du trenger ingen svar. Du trenger å komme deg vekk.

Anonymkode: e1bd6...1bb

[Anonym_80]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2024 den 9.56):

Men kjære deg, dette må ta slutt for din del. Du blir jo helt ødelagt. Jeg støtter rådene du har fått om å kontakte krisesenter. Der får du ofte gode samtaler med folk som kan dette. Og de kjenner relevante hjelpetilbud. Hvis du trenger bistand for å flytte og etablere deg på nytt, tror jeg det er NAV eller kommunen som kanskje kan stille opp. Dette vet nok også krisesentrene. Lykke til og stor klem til deg

Anonymkode: 8c4b4...2f1

Tusen takk for så oppmuntrende ord og gode råd! Det hadde vært så fint å få hjelp fra noen som kan dette og som vet hva man bør eller kan gjøre. Det føles så håpløst akkurat nå. Noen ganger er man sin egen største fiende, blir så handlingslammet. Stor klem til deg også

[AnonymBruker]

Anonym_80 skrev (17 minutter siden):

Tusen takk for omtanken, jeg må gjøre noe 😊 Prøver å psyke meg opp til å klare å forklare til noen pr tlf eller ansikt til ansikt, det var tryggere å skrive her. Har alltid slitt med å finne ordene. 

Kan du ikke bruke ditt HI som utgangspunkt? Som støtte når du ringer de, eller vise ved oppmøte? 

Heier på deg ❤️

Anonymkode: 1cf63...0c5