Noen som har erfaring med at barna alltid kan bo i samme hus og foreldre flytter frem og tilbake

[AnonymBruker]

Aldri i verden! Kjenner noen som

har forsøkt, det har endt med en mye tøffere skilsmisse enn det burde ha vært siden de ble bitre fiender

Anonymkode: d1d3f...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ja, altså, man er forelder på fulltid. Uten rett til "fri". 

Har man den tankegangen burde man avstå fullstendig fra sex inntil man har sterilisert seg. Man får ikke barn for å ha fri.

Anonymkode: 49f8c...e46

Ja, den ene blir forelder på fulltid da, den andre kan slippe. 

Anonymkode: 2fccf...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, den ene blir forelder på fulltid da, den andre kan slippe. 

Anonymkode: 2fccf...3a9

Og hva er poenget ditt...? 

Ingen har fri.

Anonymkode: 49f8c...e46

[Fighter83]

Mina123 skrev (4 timer siden):

Dere med felles barn og som ikke er kjærester lengre. Noen som har erfaring med å bo i samme hus/dele på å bo på hybel/liten leilighet. At de som har barna bor i huset og den andre bor på hybel frem til de skal ha barna? Slik at barna alltid kan bo i samme hus, med sitt eget kjente soverom etc. Å da når bruddet mest sannsynlig blir at den som blir forlatt blir å føle et hat til sin x. Jeg er skeptisk. Men fint å høre fra andre med erfaring.

Hadde jeg ikke giddi! Rydde opp alt rotet mm han ikke gidder å prioritere å bruke tid og energi på.... Høres ut som selvskading av verste sort! 

 

[AnonymBruker]

Når jeg ble separert (ufrivillig…) ønsket jeg helst at vi kunne leie en liten leilighet i nærheten av huset, og flytte inn og ut av denne det første året (unntakstilstand og kaos, men tar ikke nødvendigvis gode rasjonelle beslutninger som har store konsekvenser i en slik tilstand)…. Så hadde jeg håpet at en av oss kunne overtatt huset, barna kunne hatt fast bosted i sitt barndomshjem og hatt samvær med den andre etter eget behov.

Slik ble det ikke, for mannen nektet å gå med på noen annen løsning en annenhver uke - bytte mandager, punktum. Både barna og jeg hater det…. Men samfunnets normer står over barnas behov dessverre. Skulle ønske det var med offentlig debatt om dette temaet, som er realiteten for så mange uskyldige barn som livene sine endevendt på grunn av voksnes ofte umodne beslutninger…

Anonymkode: 42345...06c

[AnonymBruker]

Noen måneder før salg. Jeg endte opp med å være vaskedame både i huset og i "ungkarsleiligheten". Han er en stor gris, og i tillegg var det tomt for dopapir og andre basisvarer uten at han hadde fylt på. Etter en måneds tid fikk han "plutselig" kjæreste som da en måned etter der igjen bodde sammen med han i huset.

Anbefales ikke!

Anonymkode: 388c0...ce6

[AnonymBruker]

Tror ikke det fungerer så bra, de voksne må føle et eierskap til huset for å skape et hjem. Det er jo tross alt de som gjør husarbeidet og har ansvar for husstemningen. Barn er også mer fleksible enn voksne. Ting som høres rettferdig og flott ut i teorien er ikke alltid det i praksis. Har ikke prøvd dette selv da, min eks er altfor rotete og en stor grunn til bruddet var nettopp dette. Vi bor i nærheten av hverandre og barna er 70 % hos meg, dette synes jeg faktisk er ideelt for barna, men gjelder ikke alle familier, selvsagt.

Anonymkode: 0752c...a92

[AnonymBruker]

Jeg hadde absolutt prøvd dette, særlig hvis man har flere barn. Renhold og rydding må være på plass. Skjønner ikke at det skal være lettere for barna å flytte enn foreldrene egentlig. Bare tanken på å flytte tre unger med leksebøker og kosebamse og utstyr er nok til å unngå skilsmisse her! 

Anonymkode: b9883...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, den ene blir forelder på fulltid da, den andre kan slippe. 

Anonymkode: 2fccf...3a9

Er det om å gjøre «å slippe»??

Anonymkode: 2ca26...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tror ikke det fungerer så bra, de voksne må føle et eierskap til huset for å skape et hjem. Det er jo tross alt de som gjør husarbeidet og har ansvar for husstemningen. Barn er også mer fleksible enn voksne. Ting som høres rettferdig og flott ut i teorien er ikke alltid det i praksis. Har ikke prøvd dette selv da, min eks er altfor rotete og en stor grunn til bruddet var nettopp dette. Vi bor i nærheten av hverandre og barna er 70 % hos meg, dette synes jeg faktisk er ideelt for barna, men gjelder ikke alle familier, selvsagt.

Anonymkode: 0752c...a92

Er du sikker på at barn er mer fleksible enn voksne, eller virker det bare sånn fordi barn ikke har noe valg? Hvorfor velger ikke heller folk bedre partnere før de får barn, så slipper msn å splitte hjem og familier i ettertid?

Anonymkode: 2ca26...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Noen måneder før salg. Jeg endte opp med å være vaskedame både i huset og i "ungkarsleiligheten". Han er en stor gris, og i tillegg var det tomt for dopapir og andre basisvarer uten at han hadde fylt på. Etter en måneds tid fikk han "plutselig" kjæreste som da en måned etter der igjen bodde sammen med han i huset.

Anbefales ikke!

Anonymkode: 388c0...ce6

Da hadde jeg alltid tatt med meg dopapir og annet så han ikke hadde noe i leiligheten. 

Anonymkode: c8fef...93b

[AnonymBruker]

Jeg tror det er bedre å «rive av plasteret» med en gang skilsmissen blir et faktum. Å utsette realiteten overfor barna kan gi en større reaksjon senere.

Ordningen skisserer KAN fungere frem til en av partene treffer en ny. Da blir det plutselig dobbelt opp med noe barna skal forholde seg til, «vi må flytte fordi mamma/pappa har fått ny kjæreste», og det legger grobunn for et dårlig forhold. I tillegg må huset sannsynligvis selges der og da, uavhengig av markedet. 

Har en kollega som gjorde dette, det fungerte et pr måneder bare.

Anonymkode: 2ab4a...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde absolutt prøvd dette, særlig hvis man har flere barn. Renhold og rydding må være på plass. Skjønner ikke at det skal være lettere for barna å flytte enn foreldrene egentlig. Bare tanken på å flytte tre unger med leksebøker og kosebamse og utstyr er nok til å unngå skilsmisse her! 

Anonymkode: b9883...0e0

Vel. Jeg hadde ikke ORKET å sove i samme seng som eksen sov forrige uke. Selv om jeg skiftet sengetøy. Å finne hans skitne bokser i skittentøyskurven eller på gulvet, rydde etter ham på kjøkkenet osv - nei, takk.

Selvfølgelig er det lettere for barna. Barn gjør ikke noe særlig husarbeid, de vedlikeholder ikke huset, de trenger ikke å sove i samme seng som en person som kanskje har bedratt dem, og som de overhodet ikke ønsker noe nærhet til. De går på skole, leker, driver med idrett, spiser og sover. 

Anonymkode: 96a9b...34a

[Mina123]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Vel. Jeg hadde ikke ORKET å sove i samme seng som eksen sov forrige uke. Selv om jeg skiftet sengetøy. Å finne hans skitne bokser i skittentøyskurven eller på gulvet, rydde etter ham på kjøkkenet osv - nei, takk.

Selvfølgelig er det lettere for barna. Barn gjør ikke noe særlig husarbeid, de vedlikeholder ikke huset, de trenger ikke å sove i samme seng som en person som kanskje har bedratt dem, og som de overhodet ikke ønsker noe nærhet til. De går på skole, leker, driver med idrett, spiser og sover. 

Anonymkode: 96a9b...34a

I vårt tilfelle har vi nok soverom til at jeg kunne hatt det ene som er ledig, så hatt et hver. Men ja, mye annet måtte vi jo delt på. Men jeg ser for meg mye som kan irritere/være dumt for hverandre. 

[Mina123]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror det er bedre å «rive av plasteret» med en gang skilsmissen blir et faktum. Å utsette realiteten overfor barna kan gi en større reaksjon senere.

Ordningen skisserer KAN fungere frem til en av partene treffer en ny. Da blir det plutselig dobbelt opp med noe barna skal forholde seg til, «vi må flytte fordi mamma/pappa har fått ny kjæreste», og det legger grobunn for et dårlig forhold. I tillegg må huset sannsynligvis selges der og da, uavhengig av markedet. 

Har en kollega som gjorde dette, det fungerte et pr måneder bare.

Anonymkode: 2ab4a...b01

Godt poeng, at da ville den nye partneren kanskje vært "den slemme" og den forelderen med ny partner. Å hvis ny partner har hus/leilighet som gjør at man ender opp med å bo der etter hvert så vil de kanskje aldri føle seg hjemme der. Kjøper jeg meg noe, så vil kanskje barna føle mere på at det er deres hjem. 

[AnonymBruker]

Mina123 skrev (2 timer siden):

Godt poeng, at da ville den nye partneren kanskje vært "den slemme" og den forelderen med ny partner. Å hvis ny partner har hus/leilighet som gjør at man ender opp med å bo der etter hvert så vil de kanskje aldri føle seg hjemme der. Kjøper jeg meg noe, så vil kanskje barna føle mere på at det er deres hjem. 

Det kan jo godt hende at respektive nye partnere uansett vil kjøpe noe nytt (min mann er skilt og solgte huset og kjøpte seg leilighet og jeg ville ikke flytte inn dit, så vi kjøpte igjen sammen).

Men å flytte fra en leilighet til en ny en er fortsatt mindre dramatisk for barna enn første gang de forlater barndomshjemmet.

Så kommer det veldig an på alder på barna.

Anonymkode: 2ab4a...b01

[AnonymBruker]

Mina123 skrev (17 timer siden):

Dere med felles barn og som ikke er kjærester lengre. Noen som har erfaring med å bo i samme hus/dele på å bo på hybel/liten leilighet. At de som har barna bor i huset og den andre bor på hybel frem til de skal ha barna? Slik at barna alltid kan bo i samme hus, med sitt eget kjente soverom etc. Å da når bruddet mest sannsynlig blir at den som blir forlatt blir å føle et hat til sin x. Jeg er skeptisk. Men fint å høre fra andre med erfaring.

Hadde noen venner som gjorde det. Funket fremragende. De avviklet når barna var eldre tenåringer, fordi ingen av partene (barna, altså) hadde behov lengre og annet bosted var mer egnet for skolevalg etc. 

Og jeg tenker dette alltid fungerer helt fremragende så lenge foreldre velger å være det vi så fint på reklamekampanjene rettet mot foreldre kaller «trygge voksne». (Eller bare «voksne», mange foreldre velger å feile på den rollen også)

Anonymkode: 27dcf...58d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kjenner tre familier som har gjort dette. Det har vart i et par måneder, men ingen orker det. 

Tenk det. En situasjon som ikke er holdbar for et voksent menneske sjal man påtvinge barn i vekst og utvikling. Sinnsykt.

Anonymkode: 49f8c...e46

Skulle skrive det samme! Mine foreldre prøvde dette da jeg var 8 år. De ble for slitne av å bytte rutiner, sted, leve i en koffert og måtte planlegge nye reiseruter til jobb, så da var det bedre at jeg, ett sårbart barn under utvikling, gjorde det... 

Anonymkode: 7587f...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skulle skrive det samme! Mine foreldre prøvde dette da jeg var 8 år. De ble for slitne av å bytte rutiner, sted, leve i en koffert og måtte planlegge nye reiseruter til jobb, så da var det bedre at jeg, ett sårbart barn under utvikling, gjorde det... 

Anonymkode: 7587f...8f4

Vel. Dine foreldre hjalp deg å pusse tennene, gjorde husarbeid, gikk ut med søpla, vedlikeholdt huset, i tillegg til å gå på jobb, kjøre deg på fritidsaktiviteter, hjelpe til med lekser og så videre. Det blir et helt annet stressnivå, i tillegg til at det er fordyrende å ha to hus.

Anonymkode: 96a9b...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er det om å gjøre «å slippe»??

Anonymkode: 2ca26...d22

Nei, men min mening er at når to mennesker har laget et barn så har de et like stort ansvar for å følge opp barnet. Dette ansvaret er enormt og kan være tyngende i perioder, og da synes jeg det blir helt feil at én forelder ikke skal ta sin del av ansvaret og la den andre stå igjen med alt. Det er ikke om å gjøre å slippe, men å ha en rettferdig ansvarsfordeling mellom de to som faktisk har bragt et barn til verden. 

Det er en grunn til at alenemødre er utslitte, fordi det er tungt å stå med alt alene. Når ansvaret kan deles på to mener jeg også det blir det riktige å gjøre. 

Anonymkode: 2fccf...3a9