Samboer som kan ikke være alene, hva kan dette være ?

[AnonymBruker]

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Det der høres veldig usunt ut, både for deg og for barnet hans. Han må oppsøke hjelp for å komme over traumene sine, slik at han ikke overfører dette videre til barnet sitt. Det er ikke normalt, og det reduserer livskvaliteten for dere alle. 

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: 1c97c...4fd

[AnonymBruker]

Han er vokst opp med en enorm forlatthetsfølelse, og den skaper trøbbel for han nå i voksen alder.. 

 

Han trenger å gå i terapi!

 

han har en helt normal reaksjon mtp hva han ble utsatt for som barn, men det er klart at reaksjonene hans skaper trøbbel som voksen.

Anonymkode: 88b8a...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Nei, dette må han søke hjelp for. "Ingenting hjelper" vet man ikke før man har testet alt.

Sett med foten og si at enten oppsøker han hjelp, eller så må du begynne å bare si ifra samme dag som du reiser da du ikke orket å leve flere dager med møkkhumøret hans. Sett hardt mot hardt når han er så uvillig til endring.

Anonymkode: 346ff...c8d

[Luckiness]

Han bør gå i terapi og det kan kanskje være nyttig med parterapi. Slik han også får øynene opp for hvordan hans reaksjoner påvirker deg. For selv om han har traumer fra barndom så skal ikke det brukes som unnskyldning for at du ikke skal kunne leve livet med å kunne være litt mer selvstendig selv. 
Han burde også fått hjelp til foreldrerollen. Kan fort gå på en smell der med tenåringen om han er såpass intens i kontakten. En gang smeller det fra tenåringen og tenåringen vil løsrive seg (hvertfall midlertidig).