Kunne du hatt et slikt forhold (med en unnvikende mann)?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nei, det kunne jeg ikke. Det hadde gått på selvtilliten løs. En partner skal jo bygge deg opp, ikke gjøre deg liten og nervøs. Du tar til takke med at han tar telefonen når du ringer, liksom.. fordi det gjør han ikke med alle. Man må rive noens forventinger kraftig ned, som han gjorde da han dumpet deg, for og få dem til å ta til takke med smuler etterpå. 

Jeg sier ikke nødvendigvis at han gjør dette med overlegg. Men det er det han gjør. Din følelse av selvverdi, hva du kan kreve og fortjener, hva du ønsker deg - det forvitrer sakten men sikkert i den type forhold. Forvitringen har allerede startet. 

Det høres jo heller ikke ut som du er kjæresten hans, du er jo pulevennen. Man kan være glad i en pulevenn, man kan være trofast mot en pulevenn, men du vil aldri få noe mer enn det du får nå. Og hvis du krever, så blir det for mye for han og han kutter deg ut.

Jeg forstår godt hvordan man kan havne et sånt sted, og tenke det er greit. Litt fordi jeg har vært der litt selv, ikke priklik historie men likhetstrekk. For min del så raserte det selvtilliten min, og det ble en hekt. Å være med en sånn er jo litt som et av og på-forhold. 

Anonymkode: c97d6...900

Ts her. Jeg vil ikke si at vi er «pulevenner». Han er ikke så opptatt av det. Han kan ligge inntil meg og bare holde rundt meg og si at det er så godt å kjenne meg inntil han hele natten. Det er mer nærhet enn sex han er opptatt av. Hadde det kun vært sex hadde det vært veldig enkelt for meg, da hadde jeg kuttet han ut for lenge siden. 
Han kan sitte å stryke meg på håret og kysse meg på pannen i timesvis…. Og den nærheten gjør selvsagt noe med meg….

Anonymkode: 352fb...d42

[Pingvinen]

Har vært i ett forhold med en sånn mann. Aldri mer. Var rett og slett utmattende 

[AnonymBruker]

Vil DU bli lykkelig med en mann du ser et par helger i mnd og som ellers knapt kommuniserer med deg?

Det eneste som betyr noe er jo hva DU vil trives med.

For noen er en sjelden helgekjæreste perfekt.

For meg og kjæresten hadde det aldri fungert. Vi elsker å henge sammen. Vi er bestevenner og chatter hver dag og sees så mye som mulig.

Vi har barn som er introdusert og alle ferier og nesten alle helger tilbringes sammen og til neste år planlegger vi å starte prosessen med å flytte sammen.

Det gjør OSS lykkelige.

 

Anonymkode: c16ac...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2024 den 12.21):

Har vært i et forhold i 6 måneder. Han har vært alene de siste 23 årene, kun hatt et par forhold som han av avsluttet etter noen måneder fordi det blir for "komplisert" for han. Han har en veldig unnvikende tilknytningsstil mye pga barndom og store skuffelser i tidligere forhold.

De første månedene gikk strålende, lange koselige meldinger, han ringte og dukket opp på døren med blomster, men så merket jeg at han begynte å trekke seg litt bort. Jeg ser nå at det var fordi det ble "virkelig" for han, han fikk følelser og han følte at det ble stilt krav til han som han ikke trodde han kunne innfri. Han var stadig av/på, sa han var glad i meg en dag og at han burde vært alene dagen etterpå,  og jeg ble veldig usikker og det ble psykisk veldig vanskelig for meg. Da han så det ble tøft for meg gjorde han det slutt. Det var helt forferdelig. Jeg var fullstendig knust, klarte ikke jobbe eller fungere i hverdagen. Grunnen til at jeg ikke klarte å gå videre er fordi jeg VET at han er glad i meg. Og det var han også veldig klar på da han gjorde det slutt, han følte bare at han ikke klarte å gi det han tror jeg trenger. Han er veldig introvert, har stort behov for egentid og har et veldig lite nettverk. Han kan ha dager hvor han er veldig depressiv og ikke orker å prate med noen, dette har han først nå klart å fortelle meg. Han er vel en einstøing.... 

Nå har vi kommet til en slags "løsning" som vi tror kan fungere for oss. Jeg vet at jeg gir veldig mye, og han ikke så mye, men skal jeg være sammen med han er dette noe jeg "må leve med". Noe jeg tror jeg kan klare. Jeg vet at han ikke klarer å gi mer slik ting er akkurat nå. Han har en vanvittig stressende jobb, jobber 7 dager i uken og er, som sagt, vant til å kun være alene.

Vi treffes kun annenhver helg (pga mine barn som jeg har annenhver helg og ikke vil introdusere for han enda), og jeg ser han kanskje en time eller to i ukedagene hvis jeg stikker innom han. Etter å ha mistet han vet jeg at dette er noe jeg kan leve med. Så lenge jeg vet at våre helger er "hellige" for han, og det vet jeg at de er. Sier han at han skal gjøre noe så gjennomfører han alltid. Det jeg må "godta" er at han sjeldent svarer på meldinger. Jeg vet at dette ikke bare gjelder mine meldinger, han svarer ingen andre heller. Han skrur telefonen av ofte, fordi han har det vanskelig. Han har lovet meg at han ikke bare "fader" ut og ghoster meg, noe jeg ofte har følt at han har gjort tidligere. Han lover at han skal være klar og tydelig dersom det er noe galt. Det har han ikke gjort før, vi har hatt veldig dårlig kommunikasjon fordi han sier så lite. Så jeg må leve med at han plutselig bare må være alene, og det tenker jeg at jeg kan siden jeg vet han sliter med det han gjør. Og jeg tenker jo på sikt at han vil klare å åpne seg mer for meg om dette.

Han har lovet å ta telefonen når han kan og kan han ikke så ringer han tilbake. Det kan jeg helt fint leve med. Jeg ser at jeg ikke får en mann som sender søte meldinger, ringer for å fortelle hva han holder på med eller ringer for å avtale en spontan date. Men jeg får en som jeg vet er oppriktig glad i meg, som aldri ville vært utro og som jeg vet gir meg alt jeg trenger annenhver helg. Da vi er sammen er han helt fantastisk. Vi har en fantastisk kjemi, han er varm, kjærlig og kobler ut resten av verden for å bare være sammen med meg. Jeg vet at det ikke er bare for sex, da han er mer glad i å bare ligge helt inntill meg og holde rundt meg hele natten, og si hvor glad han er i meg.

Mine nærmeste mener jeg fortjener en mann som er der for meg hele tiden, som prioriterer meg, skriver meldinger for å høre hvordan det går og som vil være med meg hele tiden. De mener at jeg ikke må "godta" at han bare er som han er, men jeg tenker at jeg kan jo ikke noe annet. Han er som han er, han er godt oppi 50-åra og vil nok ikke forandre seg. Og jeg vet også at han ikke kan jobbe så mye som han gjør så veldig mye lenger pga. helsen. Jeg tenker at ting kan forandre seg på sikt, at han vil åpne seg litt mer, få bedre tid, stole på at jeg er der for han og tørre å gi mer av seg selv.

Hadde dere klart å være i et slikt forhold? Et forhold hvor du kan skrive en sms med "Jeg er så glad i deg" og ikke forvente noe svar? Før tenkte jeg helt klart at, nei, det kunne jeg ikke, men nå tenker jeg at jo, det kan jeg, for jeg vet at han faktisk er glad i meg fordi han har sagt det.... 

Tenker dere at jeg bare tar til takke med det jeg får? Jeg er jo så glad i han og i den tiden vi har sammen og jeg vet jo at han også setter utrolig stor pris på den tiden vi har. De helgene vi er sammen legger han bort telefonen helt og vier all tid til meg (Ja, jeg vet han ikke er gift eller har en annen dame, bor på et lite sted hvor alle kjenner alle, så det at han har noen andre er jeg 100% sikker på at han ikke har). Jeg har alltid tenkt at jeg ville bli samboer med noen etter noen år sammen, det vet jeg ikke om kan skje her, har spurt han og han sier at det er umulig å svare på men at man aldri kan si aldri....

Kunne du levd med et slik kompromiss pga at den ene parten sliter med tilknytning og relasjoner? 

Anonymkode: 352fb...d42

Hvis du kan leve med det så er det vel ok. Men dette er etter det jeg kan skjønne en psykisk syk mann. Jeg tror jeg ville slitt med å forstå. Hvorfor han ikke kan svare på meldinger, f.eks. 

Anonymkode: 289f2...a3f

[lillevill]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Har hørt på nesten alt han har lagt ut og prøver å følge rådene om hvordan jeg kan få han til å føle seg «trygg» på forholdet vårt. 
Jeg anbefaler også Adam Lane Smith dersom noen andre her er i et forhold med noen som er unnvikende.

Anonymkode: 352fb...d42

Jeg har erfaring med en som var avoidant pga vold i barndommen.

Det er ikke ditt ansvar å få han til å kjenne seg trygg. Det med utrygghet hans har med at han har uresolverte følelser rundt tilknytninger med primære omsorgspersoner. Det er ikke eksen sin feil, eller din feil, eller alle som har slått opp med han. Det er tilknytningen han har med foreldrene som har totalt feilet. 

Det kan være; foreldre med diagnoser, med rusavhengighet, med psykisk sykdom, og vold i barndommen. Eller at de var totalt skitdårlige foreldre av div grunner. 

DU kan ikke få han til å føle seg trygg, det er HAN som må ville føle seg trygg, ved å være dedikert til å kjenne til hvorfor han er så trigga. Det handler antageligvis om at hans foreldre ikke var tilstede for han emosjonelt når han var barn. Mao, så er han vant med å bli avvist av de som han trengte aller mest i livet. 

At han sier at han slo opp fordi han ikke ville du skulle være såra, så har det med at han ikke stoler på at han vil være en sånn type som du kan stole på, fordi han noen ganger ikke alltid kjenner at han ER glad i deg. Sier ikke at dette er garantert altså, men i min erfaring med en som er avoidant, så forsvinner følelsene, gjerne om han opplever noe stressende i relasjoner med familie, jobb osv. Da kan de som er avoidant "jage seg opp" og tenke at dette er feil, hun/han er sånn og sånn, og det er vanskelig og feil og så føler de ikke så mye, der og da. Det kan være følelsene kan svulme opp senere, når stresset går over, og de får tid til å kjenne at de er ensomme og at de savner deg.

Dette er en del av det å være "avoidant" det ligger i ordet, altså at han er "unngående" følelser fordi han forbinder relasjoner med noe vondt. Det har med foreldrene hans å gjøre, og hans tilknytning. Det er ikke din jobb å trygge han når han har sår som går langt langt tilbake og når det er kroppen hans som reagerer på sårene. Det er HANS jobb å jobbe med sårene, og det er med psykolog.. 

Om det er han som driver å sender deg lenker og skal få deg til å unngå triggerene hans, så er han både egoistisk og unngår eget ansvar. Hva med triggerne DU får av å stadig skulle tilpasse deg HANS sår som HAN ikke orker å jobbe med da ? Det er faktisk skikkelig egoistisk av han å kreve så mye av din energi. 

Jeg vet at noen ganger så er det sånn at vi må tilpasse oss de som er mer sårbare enn oss. Men noen ganger trenger de også bare et spark bak og en klar beskjed. De er faktisk en voksen, som er ansvarlig for å ha det bra, for å heles og påvirke andre på en god måte. Bare fordi de har sår, så kan ikke DE kreve at andre skal trippe rundt og passe på at de ikke kommer borti det som er ubehagelig. For når det blir SÅNN så vil det bare bli verre, og så kommer man inn i en sånn relasjon der noen er mer viktig, man etablerer en sånn merkelig relasjon der bare en skal få ha det fint. Det er egoisme, og så hjelper man faktisk ikke vedkomede heller. Man gjør heller det motsatte, man motarbeider at de skal heles og gjør at de lærer at de kan være egoister i livet. Det hjelper ingen.

Endret 20. november 2024 av lillevill

[Molimaki]

Aaaahh typisk os kvinner å finne på utallige unnskyldninger for å rettferdiggjøre en manns opførsel. Les boken "kvinner som elsker for mye", så vet du hvorfor DU reagere som du gjør.

Bevares hvis du er glad og lykkelig over situationen, så er det presis det riktige for deg, det bare ikke det jeg leser, når jeg leser det du har skrevet. Hvis en mann vil en kvinne nok, så flytter de fjell for den kvinne. Nok ikke menn som er mentalt udfordret eller har massive diagnoser som vil spende ben for nettopp en relation med et annet menneske, men resten vil. Men ja hvis du ville legge alle eggene i den kurv, så værsågod! Kan se i dine svar til andre herinde, at du igen undskylder på hans vegne, finner grunne til hans opførsel. Hvorfor så lage dette opslag, hvis du har det super duper?

PS: jeg er dansk, derfor er mit norsk på skrift ikke så bra.

[MizzVic]

Med så lave krav til hvordan en godt voksen mann skal oppføre seg, burde det være ett hav av oppgraderinger på Tinder.

[Elbk]

Interessant lesing!! Jeg ble dumpet for tre uker siden, av en som har mange kjennetegn på unnvikende tilknytning. Har vært sammen i 2,5 år, men ikke bodd sammen. Så tips her inne om Adam Lane Smith, og det var veldig gjenkjennbart den han sier. Sju måneder etter at vi ble sammen, fikk han en depresjon. Årsaken ligger i en barndom med en far som ikke var snill med moren, og som psykisk brøt ned barna. Eksen min måtte hele tiden være på vakt, og hele tiden sense stemningen hjemme da han var liten. Dette har satt dype sår i han, men som han har fått hjelp av psykolog til. Han fikk diagnosen affektfobi (fobi mot følelser). Vi hadde liten kontakt da han var deprimert og gikk til behandling. Jeg var fortsatt så forelska, og ville kjempe for forholdet vårt. Vi tok opp kontakten igjen, og ble sammen igjen. Har vært på mange fine turer, og har hatt det godt og fint sammen! Har hatt en god dialog om problemene hans, og han har vært min bestevenn, kjæreste og gode elsker. Jeg var veldig åpen om hvor forelsket jeg var (er) og hvor godt jeg likte han. I sommer ble lengre mellom hver gang han sa han var glad i meg, og jeg merket at han trakk seg litt unna. Dette var en vond tid, da jeg var så redd for å miste han. Spurte han to ganger om han var glad i meg, og det sa han at han var... Etter hvert ble det mindre hjerter i meldingene, før de opphørte mer eller mindre. Og så gjorde han det slutt, og sa at han ikke hadde de riktige følelsene til å fortsette forholdet... Selv om jeg merket at han hadde trukket seg unna, kom det likevel som et sjokk. Vi skulle ha selskap samme dag, som jeg måtte avlyse, og vi hadde mange planer framover. Vi har hatt det veldig fint sammen, ingen konflikter, har like verdier, er på samme sted i livet og ville det samme. Han er en fantastisk mann, og det eneste jeg vil nå, er at vi skal bli sammen igjen. Har snakket sammen en gang disse tre ukene, sist jeg ringte tok han ikke telefonen... Så nå lurer jeg på om det er unnvikende tilknytning han sliter med, og at det er underbevisstheten hans som trakk seg unna? Eller er det at han faktisk ikke har følelser for meg? Vi (han) har tidligere sagt at vi er sjelevenner, meant to be etc. Jeg har hele tiden kjent en enorm godhet og kjærlighet for han, som jeg ikke har følt før (vi er begge i slutten av 40-åra). Kjenner meg igjen av trådstarters beskrivelse av sine følelser....