Jeg skammer meg og er bitter pga uføretrygd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

🤐

Anonymkode: 7af45...429

Det er nøkkelen til å få det til å bli så bra som mulig. Lettere for noen enn andre. Men likefullt veldig viktig.

Anonymkode: 812aa...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke åpen om at jeg er ufør eller om min diagnose. Kun et fåtall i min nærmeste krets vet det. På spørsmål fra fremmede om hva jeg jobber med, svarer jeg at jeg er x (yrket jeg er utdannet til og jobbet med før jeg ble syk) men har noen utfordringer med helsa og at jeg derfor ikke er i jobb akkurat nå. Har aldri opplevd at noen har kommet med oppfølgingsspørsmål når jeg svarer på den måten.

Jeg synes egentlig det er verst om jeg møter gamle bekjente eller tidligere kollegaer tilfeldig et sted, og de spør hvor jeg jobber nå. Derfor unngår jeg å dra på steder hvor jeg kan treffe folk. Nødvendige ærender gjør jeg på dagtid, når jeg vet at folk er på jobb og at det er liten sjans for å treffe på noen. Nå er jeg uansett såpass syk at sosiale settinger utgår, så det er sjelden jeg møter på noen.

Anonymkode: 3db9d...fd9

Du er heldig. Du kom deg i hvert fall gjennom kneika, svelget stolthet og fikk gjennom uføretrygd. 
Jeg har også problem med psyken. Men orker ikke sykemelde meg. Lar det skure og gå. Droppet ut av siste jobb og lever på oppsparte midler. Kommer aldri til å melde meg syk, gå gjennom jobbprøving/ny utdanning og aller minst tenke på uføretrygd. Vet den psyken kan jeg ikke gjør noe med. Slitt med det i 30 år. 
Skal holde det gående til pengene er tatt slutt så får alt gå til he….

Anonymkode: c7306...6a6

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg ikke lengre. Jeg er bare forbannet på de som har ødelagt livet mitt, og enda mer sint på helsetjenesten som har gitt meg opp og ikke gir meg mer tid. For jeg vil bli frisk nok til å jobbe. Jeg gir blanke faen i livet, livet er ikke verdt å leve allikevel. Jeg vil bare klare å jobbe og gir faen i overskudd til hverdag og what not. Er ufør på grunn av kompleks PTSD.
Har gått 10 år i terapi og har hele tiden fått høre at det ikke er håp for meg. Til slutt ble jeg kastet utav DPS, for jeg kommer ikke lengre.

De rundt meg vet at jeg verken fungerer i jobb eller i hverdagen. Jeg er ikke en av de som går fjellturer hver dag, fester 5 av 7 dager i uken eller lever livet glade dager på trygd. Hadde jeg vært en av dem så hadde jeg nok kjent på skam. Men jeg fungerer såpass dårlig at de rundt meg forstår at jeg er syk, selv om at de ikke vet detaljer eller alvorligheten bak min lidelse. 

Hva samfunnet og ukjente tenker og mener bryr meg midt på ryggen. Før skammet jeg meg og følte jeg måtte forsvare meg selv ovenfor ukjente, det gjør jeg ikke lengre. Jeg kjenner mer et indre hat mot de som er ufør som kan jobbe, men ikke vil jobbe på grunn av diffuse psykiske lidelser som lever mer enn hva andre friske gjør. Fordi de drar meg ned i søla sammen med dem, og jeg blir dømt på grunn av dem. Men skam, det kjenner jeg ikke noe på når det kommer til uføretrygd. 

Anonymkode: c95be...b54

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg også over at jeg er ufør. Litt merkelig i grunn, for jeg tenker ingenting negativt om andre som er det. 

For meg har sykdommen kostet meg alt, jobben, helsa, ekteskapet, mange venner..😟 

Har heldigvis litt bedring nå, så nå kan jeg være litt sosial igjen, og prøver å bygge opp et liv igjen. 

Dersom folk spør, pleier jeg si at "jeg er sykepleier men jobber ikke nå på grunn av helsa". Da pleier det ikke kommer så mange spørsmål, men kan få kommentarer på at jeg er god som klarer meg alene med ungene selv om jeg er syk osv. 

Sier jeg kun yrket mitt kommer det alltid oppfølgingsspørsmål, og da blir det kleint. 

Spør de hva jeg fyller dagene mine med, sier jeg litt om hobbyene mine. 

Og apropos anonym nr19 og å presse seg. Det gjorde jeg også. Skulle ønske jeg aldri hadde gjort det, for det gjorde at jeg ble mye dårligere enn jeg kunne vært. 😟 Hadde jeg kastet inn håndkleet tidligere, hadde jeg kanskje klart å beholde ekteskapet i alle fall. 

Glad vi har uføretrygd, ellers hadde jeg levd på gata. Men skulle ønske det ikke var så stigma, spesielt politikerne er ramme på å rakke ned på uføre. 

Anonymkode: adfef...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Edit hyperkonder, ikke hypermoderne 

Anonymkode: 85f77...b4f

Hypokonder.

Anonymkode: a23b8...f97

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufør i nesten 7 år, høy utdannelse alltid flink på skolen osv. For meg så føler jeg ingen skam, jeg sier rett ut at jeg er ufør dersom folk spør.

Det verste er et tapt liv og tapt potensial og veldig lite mening med tilværelsen og tapt kjærlighet.

Ingen har behandlet meg så strengt i forhold til uføregraden min som meg selv. De få som har vært kritiske blir resolutt  bedt om å holde kjeft.

 

Anonymkode: d0404...4e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis du ikke vil ha trygden, er det bare å si nei.

Anonymkode: a23b8...f97

🤦🏼‍♀️

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du er heldig. Du kom deg i hvert fall gjennom kneika, svelget stolthet og fikk gjennom uføretrygd. 
Jeg har også problem med psyken. Men orker ikke sykemelde meg. Lar det skure og gå. Droppet ut av siste jobb og lever på oppsparte midler. Kommer aldri til å melde meg syk, gå gjennom jobbprøving/ny utdanning og aller minst tenke på uføretrygd. Vet den psyken kan jeg ikke gjør noe med. Slitt med det i 30 år. 
Skal holde det gående til pengene er tatt slutt så får alt gå til he….

Anonymkode: c7306...6a6

Og hva har egentlig det med hovedinnlegger å gjøre?

Anonymkode: 2d7fb...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis du ikke vil ha trygden, er det bare å si nei.

Anonymkode: a23b8...f97

De vil selvsagt ha uføretrygden, det er andre menneskers fordommer og nedrakkende syn på deg som ufør man gjerne ville vært foruten. Det skjønte du sikkert, men bare ville være spydig i stedet...

Anonymkode: 95d3b...8af

[AnonymBruker]

Mitt tips er å slutte med det. Si høyt hva du driver med og stå i det. Livet blir ikke bedre av at du velger å leve som om din helse er skammelig, ts. Og det å føle skam er et valg vi kan av-lære oss dersom vi setter ned litt innsats og lar det ta litt tid. Og du er verdt den innsatsen og den tiden, ts.

Kanskje et konstruktivt første steg er dette: det er lov å sørge over egen tapt helse. Som om var den friske deg «død». Det er ikke bare lov - det er veldig vanlig. Å nekte deg selv å sørge er ikke konstruktivt. Og jeg tror det folk leser som «skam» i egne følelser veldig ofte skjuler «sorg». Og å si «jeg føler sorg over egen situasjon» er vesentlig mer givende enn å sette merkelappen skam på det.

Anonymkode: e28da...aad

[Mardina]

Jeg skammer meg ikke over å være ufør. Jeg var mange år i Nav systemet, før det en dag sa stopp. Jeg følte egentlig litt på en lettelse, når jeg ble innvilget uføretrygd. Da kunne jeg senke skuldrene og tenke på meg selv og min helse. 

Om folk spør meg hva jeg driver med, så sier jeg rett ut at jeg er ufør. Jeg ser ikke poenget med å gå rundt grøten og fortelle en annen historie enn den som er sann. 

Det jeg derimot IKKE liker, er stigmatiseringen og hetsen mange uføre får mot seg. Det er spesielt synlig her inne på KG. Det er ikke måte på hva folk lirer av seg av spydigheter og forsøk på å være "eksperter" på hvordan uføre i Norge har det. Gjerne skjult under Anonym bruker funksjonen. 

På meg preller den kritikken av meg som ufør her inne rett av, men sånn er det jo ikke for alle. Dere som kritiserer må huske at folk flest blir ikke ufør for "morro skyld". Det ligger gjerne flere år med utredninger, arbeidsutprøvninger osv, FØR man får innvilget uføretrygd. For noen tar det flere år. 

Det er heller ikke spesielt morro å leve med lite penger (for oss som har minstesats) og måtte snu på hver eneste krone hver mnd. Vi er ofte ganske langt nede på rangstigen i det norske samfunnet og da hjelper det ikke at enkelte skal trykke oss enda mer ned i møkka. Så det er lov å tenke seg litt om, før man åpner kjeften. 

Jeg ønsker deg alt det beste TS og håper at du en dag kan komme over skammen og bitterheten. Husk at selv om du er blitt ufør, så er ikke livet over. Kanskje du nå f.eks kan få tid til å drive med ting som du ikke har hatt så mye tid til ellers? 

[AnonymBruker]

Å få gratis penger resten av livet er som å vinne i lotto

Anonymkode: 499d7...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å få gratis penger resten av livet er som å vinne i lotto

Anonymkode: 499d7...af6

Ja! Som å vinne 6 rette i lotto hver uke resten av livet 💪 

Hvem drømmer ikke om det? 🙂

Anonymkode: 40679...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja! Som å vinne 6 rette i lotto hver uke resten av livet 💪 

Hvem drømmer ikke om det? 🙂

Anonymkode: 40679...c19

Eller 6+1 rette én gang i året. 

Anonymkode: 40679...c19

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvis du ikke vil ha trygden, er det bare å si nei.

Anonymkode: a23b8...f97

da vil vedkommende miste retten til sosialstønad oxo, med andre ord kr 0-.å leve av , så hvordan får du det til å bli « bare å si nei til uføretrygda « ? 

Endret 18. november 2024 av Baktus2024

[Baktus2024]

menmen uføretrådene ser ut til fortsatt poenglede på alkoholtrådene…

[AnonymBruker]

Jeg er bitter for at jeg fikk en sjelden fysisk sykdom når jeg i utgangspunktet var helt frisk og i full jobb. Trøsten har vært at jeg er psykisk sterk, men nå som ufør med nedsatt inntekt og nedsatt funksjonsevne så er psyken plutselig ikke så sterk lengre.
 

Skammer meg gjør jeg også så jeg ender opp med å fortelle folk hva som feiler meg for å forsvare situasjonen min. Sykdommen er såpass fæl at da har jeg liksom «rettferdigjort» at jeg er ufør samtidig som de blir litt satt ut og tier. Etterpå føler jeg meg dritt fordi de egentlig ikke har rett til å vite noe om helsen min. Men, fordi samfunnet har det synet på uføret så blottlegger jeg meg heller. 

Anonymkode: 02636...bd6

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg ikke. Jeg har virkelig forsøkt alt som har stått i min makt mtp å stå I jobb. Hvis noen spør hva jeg jobber med så svarer jeg at jeg er pedagog men desverre ufør nå. Har til gode å møte noen som graver i årsaken til at jeg er ufør (det er bare i uføretrådene her på kg det skjer). Folk som spør hva man jobber med gjør det for å finne noe felles å snakke om, ikke for å være ekle. Utover dette så kjenner jeg på bitterhet av og til. Bitterhet over å ikke få den hjelpen jeg mener kunne gjort meg i stand til å stå i deltidsjobb og på sikt fulltid. Litt bittert å være minsteufør pga jeg ikke rakk å komme opp i full jobb før jeg ble syk. Jeg omskolerte meg som 34 åring pga sykdom men klarte ikke finne full jobb etterpå og innen jeg hadde nok erfaring i yrket til å få ny jobb var det for sent.

Anonymkode: 8b128...efb

[Hildamaria]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Kjenner meg igjen. Selv har jeg en ubetalt "jobb" jeg møter til. Men jeg later som om den er betalt til folk som spør. Jeg sier jeg jobber, selv om alle pengene mine kommer fra NAV. 

Vet det er dumt å lyve. Men jeg skammet meg så mye over situasjonen at det var det jeg valgte å gjøre. 

Anonymkode: cd451...3cf

Det er jo ikke en løgn, folk spør hva du jobber med, ikke hvor du får inntekt fra:)