Jeg skammer meg og er bitter pga uføretrygd

[AnonymBruker]

Må først si at jeg ikke ser ned på andre som er uføre. I det hele tatt! Men jeg ser virkelig ned på meg selv.

Jeg har en utdannelse jeg presset meg gjennom det selv om det var veldig krevende.

Så ble jeg dårligere og dårligere med en stigmatisert psykisk sykdom. Jeg har vært på flere arbeidstreninger med skuffende resultat, spesielt siden jeg virkelig hadde troa på en deltidsstilling i det minste.

Jeg har vært gjennom de fleste terapier, medisiner og diverse selvhjelp i flere år. Nå er jeg så enormt bitter pga økonomien, hunden min var bedre forsikret enn meg. Jeg var så ung og dum! Vær så snill og skaff dere uføreforsikring om dere ikke har det. Det var ikke det at jeg ikke trodde jeg kunne bli syk noen gang, men jeg var lite opplyst.
Ingen ser på meg at jeg er syk, og jeg har løyet den siste tiden om at jeg har fortsatt har en deltidsstilling. Det å bli en del av den dystre uførestatistikken av unge med psykisk sykdom gjør at jeg føler meg som er parasitt i samfunnet.
Jeg ønsker råd om hva jeg kan fortelle andre. En enkel frase som ikke leder opp til flere spørsmål, siden jeg fryser helt og det føles som et slag i magen når jeg får spørsmål om jobb. 

Anonymkode: 0e5e8...643

[AnonymBruker]

Jeg er ikke åpen om at jeg er ufør eller om min diagnose. Kun et fåtall i min nærmeste krets vet det. På spørsmål fra fremmede om hva jeg jobber med, svarer jeg at jeg er x (yrket jeg er utdannet til og jobbet med før jeg ble syk) men har noen utfordringer med helsa og at jeg derfor ikke er i jobb akkurat nå. Har aldri opplevd at noen har kommet med oppfølgingsspørsmål når jeg svarer på den måten.

Jeg synes egentlig det er verst om jeg møter gamle bekjente eller tidligere kollegaer tilfeldig et sted, og de spør hvor jeg jobber nå. Derfor unngår jeg å dra på steder hvor jeg kan treffe folk. Nødvendige ærender gjør jeg på dagtid, når jeg vet at folk er på jobb og at det er liten sjans for å treffe på noen. Nå er jeg uansett såpass syk at sosiale settinger utgår, så det er sjelden jeg møter på noen.

Anonymkode: 3db9d...fd9

[AnonymBruker]

Skam er noe dritt, fører ikke til noe godt. slutt å skam deg, tipper det henger sammen med sykdommen,

jeg er selv 80% ufør, har to år igjen til pensjon, er transparent med de fleste rundr meg, for folk langt ut i kretsen sier jeg bare jeg er pensjonist, og fant en avtale med NAV og  arb.giver.

nå er det jo slik at de politiske (høyre)kreftene for tiden vill ha alle i arbeid og de (politiske) stigmaet som følger av den polemikken følger alle som av en eller annen grunn ikke er i 100% arbeid, ikke bry deg, vær stolt over det du får til, selv om det bare er å stå opp om morran.

Fortell at du er syk, at du ikke har klart å finne en jobb du virker i. at du har prøvd mange ganger, og at selv NAV ikke klarte det.

Lykke Til 

 

Anonymkode: 2db37...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Må først si at jeg ikke ser ned på andre som er uføre. I det hele tatt! Men jeg ser virkelig ned på meg selv.

Jeg har en utdannelse jeg presset meg gjennom det selv om det var veldig krevende.

Så ble jeg dårligere og dårligere med en stigmatisert psykisk sykdom. Jeg har vært på flere arbeidstreninger med skuffende resultat, spesielt siden jeg virkelig hadde troa på en deltidsstilling i det minste.

Jeg har vært gjennom de fleste terapier, medisiner og diverse selvhjelp i flere år. Nå er jeg så enormt bitter pga økonomien, hunden min var bedre forsikret enn meg. Jeg var så ung og dum! Vær så snill og skaff dere uføreforsikring om dere ikke har det. Det var ikke det at jeg ikke trodde jeg kunne bli syk noen gang, men jeg var lite opplyst.
Ingen ser på meg at jeg er syk, og jeg har løyet den siste tiden om at jeg har fortsatt har en deltidsstilling. Det å bli en del av den dystre uførestatistikken av unge med psykisk sykdom gjør at jeg føler meg som er parasitt i samfunnet.
Jeg ønsker råd om hva jeg kan fortelle andre. En enkel frase som ikke leder opp til flere spørsmål, siden jeg fryser helt og det føles som et slag i magen når jeg får spørsmål om jobb. 

Anonymkode: 0e5e8...643

Jeg føler mye det samme som deg. Skam for at jeg ble så preget av et traume at jeg havnet uten for arbeidslivet. Men jeg overfører ikke de negative tankene til andre i samme situasjon. 
 

Men jeg anerkjenner også at veldig mye av den skammen vi kjenner på kommer utenfra. Fra retorikken politikere og mange (f.eks på kg) bruker om uføre. Og hvordan statistikk blir brukt for å vise til at Norge har flere syke enn land vi sammenligner oss med (vi sorterer bare annerledes). 

Anonymkode: 07ce7...16a

[AnonymBruker]

Det er trøttende med de spørsmålene. Folk er veldig enspora i møte med nye. Men samtidig har det hjulpet meg å se at det folk egentlig er interessert i, er å få vite noe om hvem man er. Jeg er på vei til å bli ufør, håper jeg skal få søknaden godkjent, og de siste åra har jeg tatt opp flere hobbyer som gir meg mening. Så når noen spør hva jeg gjør, så svarer jeg det jeg fyller dagene med, som er skriving og å lage musikk. Da handler ofte samtalen videre om det i stedet for hvor eksakt jeg får pengene mine fra. Da sier de kanskje: oi, så spennende, hva skriver du? Også kan jeg snakke om mine skriveprosjekter. 
 

Jeg vet ikke hva du skal svare, men hva med noen av disse alternativene:

- jeg holder på med xxx (en hobby)

- jeg lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Har du noen forslag? 

- jeg er ufør (enkelt og greit) 

- jeg er *tidligere yrke/utdanning*

- jeg ble dessverre syk for noen år siden, men jeg holder på med xxx (hobby) 

 

Anonymkode: 572b0...aa3

[AnonymBruker]

Som ufør må en eie situasjonen. Vinkle alt en kan til noe positivt.

Da blir livet mye lettere og mer behagelig.

Anonymkode: 812aa...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ingen ser på meg at jeg er syk, og jeg har løyet den siste tiden om at jeg har fortsatt har en deltidsstilling. 

Anonymkode: 0e5e8...643

Kjenner meg igjen. Selv har jeg en ubetalt "jobb" jeg møter til. Men jeg later som om den er betalt til folk som spør. Jeg sier jeg jobber, selv om alle pengene mine kommer fra NAV. 

Vet det er dumt å lyve. Men jeg skammet meg så mye over situasjonen at det var det jeg valgte å gjøre. 

Anonymkode: cd451...3cf

[AnonymBruker]

Ang. bitterhet: kjenn ferdig på de følelsene, aksepter situasjonen og gå videre. Som ufør har du også noen muligheter som ikke de som er bundet til jobb har. Prøv å se om du kan finne noen måter du kan ha et fint liv på innenfor de rammene du har. Det sosiale løser seg om du sørger for å ha et godt liv. Det er skammen som gjør at spørsmålene føles så vanskelige. Om du lever et godt liv, trenger ikke de å gå så inn på deg. 

Anonymkode: 572b0...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen. Selv har jeg en ubetalt "jobb" jeg møter til. Men jeg later som om den er betalt til folk som spør. Jeg sier jeg jobber, selv om alle pengene mine kommer fra NAV. 

Vet det er dumt å lyve. Men jeg skammet meg så mye over situasjonen at det var det jeg valgte å gjøre. 

Anonymkode: cd451...3cf

Edit: Kan legge til at jeg er bitter også. Men jeg er bitter på meg selv som ikke skjønte problemene mine på et tidlig tidspunkt. Og så ble de negative konsekvensene enormt store av de gale valgene jeg tok. 

Anonymkode: cd451...3cf

[AnonymBruker]

Ingenting å skamme seg over,nyt det isteden.

Anonymkode: c2c66...795

[AnonymBruker]

Mange drømmer om uføretrygt til økonomien kommer og biter de i ræva.

Anonymkode: 02d52...f43

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil ha trygden, er det bare å si nei.

Anonymkode: a23b8...f97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må først si at jeg ikke ser ned på andre som er uføre. I det hele tatt! Men jeg ser virkelig ned på meg selv.

Jeg har en utdannelse jeg presset meg gjennom det selv om det var veldig krevende.

Så ble jeg dårligere og dårligere med en stigmatisert psykisk sykdom. Jeg har vært på flere arbeidstreninger med skuffende resultat, spesielt siden jeg virkelig hadde troa på en deltidsstilling i det minste.

Jeg har vært gjennom de fleste terapier, medisiner og diverse selvhjelp i flere år. Nå er jeg så enormt bitter pga økonomien, hunden min var bedre forsikret enn meg. Jeg var så ung og dum! Vær så snill og skaff dere uføreforsikring om dere ikke har det. Det var ikke det at jeg ikke trodde jeg kunne bli syk noen gang, men jeg var lite opplyst.
Ingen ser på meg at jeg er syk, og jeg har løyet den siste tiden om at jeg har fortsatt har en deltidsstilling. Det å bli en del av den dystre uførestatistikken av unge med psykisk sykdom gjør at jeg føler meg som er parasitt i samfunnet.
Jeg ønsker råd om hva jeg kan fortelle andre. En enkel frase som ikke leder opp til flere spørsmål, siden jeg fryser helt og det føles som et slag i magen når jeg får spørsmål om jobb. 

Anonymkode: 0e5e8...643

Hva hjelper det deg og alle andre, å være bitter over situasjonen du er og situasjonen du sannsynligvis kommer til å bli værende i til du blir pensjonist? 
Snu tankegangen din, være glad for det du har, og prøv å gjøre det beste du kan ut av din situasjon. 
Du har ingen livstruende sykdom. Du vet at du skal dø en dag, men før den dagen kommer så kan du leve et langt bedre liv uten bitterhet og uten å være irritert og ha negative tanker om både deg selv og din livssituasjon. 

Anonymkode: 71a7d...eb9

[Perfume]

Skjønner deg, er selv ufør ( dog ikke så ung) 

Har faktisk aldri noensinne ( heller ikke før uføre) spurt noen hva de jobber med når jeg treffer gamle kjente. Jeg spør bare enkelt hvordan går det? 

Skjønner ikke den nysgjerrigheten med hva andre måtte jobbe eller ikke jobbe med. Og selv syns jeg det spørsmålet er litt.. Kjipt å svare på. Men jeg sier jeg har pensjonert meg, som jo ikke er løgn, siden det heter uførepensjon. 😇 

Litt verre når man er ung skjønner jeg.. 

Er så synd det er blitt så negativt å være uføretrygdet. Vet ikke om noen som trives med å være ufør, heller.. Skjønner jo at noen ønsker seg å ikke jobbe, men den veien der er så lang og så tung, at jeg forstår ikke hvorfor noen vil seg så vondt om det ikke er fordi man faktisk er så dårlig. Og det er jo de fåtall der, som gjør at mennesker ser ned på de som er ufør. Som om de ser på alle med et mistenksomt blikk.. Trist! 

Håper du kommer deg forbi den skammen. For det gjør en jo bare mer syk, mer risiko for å isolere seg, mer psykisk syk osv. Så håper for deg og alle andre som skammer seg. 

❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ingenting å skamme seg over,nyt det isteden.

Anonymkode: c2c66...795

🤐

Anonymkode: 7af45...429

[AnonymBruker]

Ble ufør etter massevis av år i full jobb. Hadde forsikring, og har god økonomi. Kjente på skam da jeg ble ufør. Og gråt nesten av kritikk mot uføre i media og div nettsteder. Følte meg som en dritt. Men styrte unna bitterhet, for den spiser deg helt opp.

Disse følelsene ga seg heldigvis etter to-tre år. Jeg er syk, og sånn er det bare. Får ikke gjort noe med det. Har et veldig begrenset liv, men prøver å gjøre det beste ut av hver dag. Viktig med den innstillingen. Og når det kommer lange perioder da jeg er svært dårlig, så har jeg lært meg av erfaring at det kommer bedre dager. Nå klarer jeg også å svare folk at jeg er ufør om de spør hva jeg jobber med. Driter en lang marsj i hva de mener om det. Det er mitt liv, og det står jeg for.

Anonymkode: b467b...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Edit: Kan legge til at jeg er bitter også. Men jeg er bitter på meg selv som ikke skjønte problemene mine på et tidlig tidspunkt. Og så ble de negative konsekvensene enormt store av de gale valgene jeg tok. 

Anonymkode: cd451...3cf

Edit2:  Ser mange sier at det ikke hjelper å angre eller skamme seg og at man bør legge de følelsene fra seg. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Spesielt når det å bli syk og uføretrygdet får så store konsekvenser resten av livet.  

Anonymkode: cd451...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ble ufør etter massevis av år i full jobb. Hadde forsikring, og har god økonomi. Kjente på skam da jeg ble ufør. Og gråt nesten av kritikk mot uføre i media og div nettsteder. Følte meg som en dritt. Men styrte unna bitterhet, for den spiser deg helt opp.

Disse følelsene ga seg heldigvis etter to-tre år. Jeg er syk, og sånn er det bare. Får ikke gjort noe med det. Har et veldig begrenset liv, men prøver å gjøre det beste ut av hver dag. Viktig med den innstillingen. Og når det kommer lange perioder da jeg er svært dårlig, så har jeg lært meg av erfaring at det kommer bedre dager. Nå klarer jeg også å svare folk at jeg er ufør om de spør hva jeg jobber med. Driter en lang marsj i hva de mener om det. Det er mitt liv, og det står jeg for.

Anonymkode: b467b...38c

Heier på deg!! ❤️ det ER ingen skam å bli syk og ufør. 
 

Men jeg tror man må gjennom den sorgen om at livet ikke ble som man trodde. Gjennom, ikke rundt. På andre siden fins en større frihet og mulighet til en sånn innstilling du har. 

Anonymkode: 572b0...aa3

[AnonymBruker]

Jeg er ikke bitter, men jeg kjenner på skammen, mindreverdigheten, og føler med sett ned på. Jeg: en pengeslukende hypermoderne som NAV-er fremfor å bidra til fellesskapet.

Jeg svarer at jeg er hjemmeværende, det er så veldig i vinden nå: å være trad-wife 🤣

Jeg er stolt over hvor lenge jeg holdt ut, jeg er lei meg på egne vegne at jeg pinte meg selv så lenge, jeg er sint at jeg er syk men jeg er takknemlig over å få penger hver måned og I perioder later mannen og jeg som om vi er unge pensjonister. Vi prøver å leve livet som gjør oss glade og lar resten bare fare forbi. Er glad jeg er ute av hamsterhjulet jeg, hadde jeg ikke fått hoppe av når jeg gjorde hadde det blitt slutten på meg (og nei jeg overdriver ikke).

Anonymkode: 85f77...b4f

[AnonymBruker]

Edit hyperkonder, ikke hypermoderne 

Anonymkode: 85f77...b4f