Mistenker at min venninne faker diagnoser

[AnonymBruker]

Det jeg ville gjort er å velge å tenke at hun snakket sant. Så ville jeg påpekt hvor dårlig hjelp hun får sammenlignet med deg, og støttet henne i å søke mer/bedre hjelp. F.eks ved å anbefale spesialistene du går til, hjelpe henne med hva hun bør si til fastlegen. Om hun faktisk gjør dette får du raskt svar på om det er reelt, siden de samme spesialistene (eller ved samme avdeling i det minste) vil vurdere henne. Vipps så har hun samme opplegg og oppfølging som deg  

Anonymkode: 920b2...d62

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg TS. Jeg har en venninne som har migrene, lavt stoffskifte og en haug med andre diagnoser.

Jeg har også migrene, og har vært misunnelig på min venninnes høye smerteterskel fordi hun tar en paracet og så kan hun se på Tv eller være med venner og migrenen plager henne ikke. Jeg har prøvd å heve min smerteterskel men om jeg drøyer med å ta medisin så ender jeg opp på legevakten. Så jeg har følt at jeg ikke er like «flink» som henne, og har følt på mye dårlig samvittighet overfor barna mine over at jeg ikke har like høy smerteterskel som henne. 

Men, så fikk en annen venninne lavt stoffskifte og nevnte det for vår felles venninne. Da viste det seg at hun faktisk ikke har lavt stoffskifte likevel men at hun føler at hun har det fordi hun legger på seg.

 

Anonymkode: d6bd0...931

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert hun lyver. Jeg og en venninne har samme sykdom. Ut i fra det hun har fortalt, har hun hatt et mildere forløp enn meg. Likevel er jeg overasket over at hun ikke har fått oppfølging i spesialisthelsetjenesten. 

Anonymkode: bbe25...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.12):

Har en venninne som er et oppkomme av diagnoser. I følge seg selv så feiler hun så mye at det er et under at hun i det hele tatt greier å jobbe. Og for oss uinnvidde er det jo trist å høre om alle plagene og symptomene. Ligge å vri seg i smerte natt etter natt er ikke for amatører.

Så får jeg en beslektet diagnose  og følges tett og nært opp av et universitetssykehus. Altså ikke lokalt sykehus, men tvert til et spisskompetanse- sykehus. Og for at mitt hode skal kunne henge med på ferden, er jeg nødt til å ta til meg kunnskap og sette meg inn i og eie eget sykdomsbilde. 

Og her dukker blodprøve referanser, verdier høye eller lave, prognostisk vurdering, medisinering osv. opp.

Men når jeg ville ha noen synspunkter og vurderinger  knyttet til samme type sykdom fra min venninne, viser det seg at hun knapt forstår hva jeg snakker om. Hun bruker, i følge seg selv, kun paracet og ibux , påstår at hun bare ble kostet på dør etter at diagnosen ble stilt, ingen oppfølging av noe slag fra helse.  Samme hvilken innfallsvinkel jeg prøver gir det ikke gjenklang. Hun beskriver sine symptomer og sin behandling jf. hva som kan leses i typ ukeblad-oppslag. 

Jeg mistenker at hun faktisk ikke feiler det hun sier, verken denne sykdommen og kanskje heller ikke en hel rekke av de andre sykdommene hun påstår å være rammet av.

Men hvordan ta opp dette med henne? Snakker jeg med henne om plager du faktisk må være syk for å kjenne, kobler hun seg på og kjenner på akkurat det samme i perioder. Men jeg tror henne ikke nå lenger! Men det er ganske vanskelig å forholde seg til noen jeg faktisk oppfatter lyver og det gjør meg sint og skuffet. 

Noen som har noen gode råd å komme med?

 

Anonymkode: 2d012...a1b

Hva vindu egentlig frem til med dette innlegget ditt?

Den kunnskapsløse her det er faktisk du og ikke nødvendigvis din venninne, fordi en og samme sykdom kan ha ulik alvorlighetsgrad, ulike symptomer og ulikt symptombilde alt etter hvordan «hodet» til den syke kroppen oppfatter og prosesserer sykdommen. 
 

Et annet viktig moment her er hvilke leger man treffer på. Først på fastlegekontoret deretter i spesialisthelsetjenesten. Noen mener her gjør vi minst mulig andre utreder på alle bauger og kanter. Dog det siste vil bli mindre og mindre vanlig fordi helse skal spare penger, mens dem som har penger til å gå privat de kan utredes og følges opp på en annen og mer kostbar måte. 
 

Så ts synes du skal tre ned fra din høye hest, så du slipper å falle av den høye hesten du har satt deg selv opp på i ditt hi. 

Anonymkode: bf7f7...e11

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen fibromyalgi - og håndterer det med kosthold, vimovo om natten, og trening.

Jeg har også ADHD - uten at jeg har fått diagnosen, men jeg er sikker på at det er ADHDen som har forsårsaket fibromyalgien hos meg. Ifølge forskning så er denne sammenhengen enormt stor - halvparten av alle med fibromyalgi bør utredes for ADHD står det i flere forskningsartikler.

Fibromyalgi og ADHD

Anonymkode: f9a80...b6d

[Snublefot62]

Nå er det ikke sånn at to personer opplever samme sykdom likt, har samme sykdomsforløp eller får samme behandling i helsevesenet. Og på toppen av det hele kan det hele oppleves ulikt og håndteres forskjellig.

Så du kan ikke bruke din opplevelse som mal for å vurdere om hun snakker sant eller ikke.

Dumt at dere ikke kan utveksle erfaringer og suksessoppskrifter men sånn er det dessverre bare innimellom.

Det betyr ikke at hun lyver.

[AnonymBruker]

Hadde tenkt det samme som deg. Er helt naturlig at man ønsker erfaring og råd når man nettopp har fått en diagnose. At hun tilsynelatende ikke skjønner hva du snakker om, handler enten om at hun faker, eller at hun vil være den som det er synd på, og gatekeeper erfaringene sine. Har vært borti et par sånne. Kjenner lusa på gangen...

Anonymkode: 6be53...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kjempefint for deg! Dessverre fungerer ikke den fasiten for alle og det er faktisk ikke så enkelt som du beskriver. Jeg sier IKKE at det du skiver er feil, overhodet ikke, men det fungerer ikke sånn for alle.

For meg ble det ingen hjelp, ingen tok meg seriøs og jeg har kjørt på felgen i 25 år frem til noe ble uopprettelig ødelagt. Først nå i de senere år har jeg fått oppfølging og utredninger som gjør at jeg har forbedret livskvaliteten og helsen min.

Det finnes mange medisinkaruseller som ny-diagnoserte blir tilbudt å prøve. Akupunktur, fysioterapi, varmtvannsterapi, trening på grønn resept, er næringsfysiologer, ostopat/napaprat, medisiner, dps kan også hjelpe da det finnes ofte psykiske komponenter som spiller inni/på fibropasienter. Det er først de senere år at fibropasienter blir sett på som en "helhet", tidligere ble du bare stemplet hypokonder og alt du feilet var psykosomatisk.

Hadde jeg blitt møtt den gangen slik folk blir møtt i dag hadde jeg ikke vært her jeg er i dag, jeg vil sannsynligvis ikke hatt slitasje og vært ufør, men jeg hadde lært å jobbe MED kroppen istedenfor MOT den. Løsningen for meg uansett hvem jeg snakket med var alltid: "press deg igjennom det". Vondt i ryggen? Tren mer! Vondt å gå? Gå mer tur! Osv osv osv...

En ny diagnoser kan ikke sammenlignes med den behandlingen vi pasienter fikk for 25+ år siden.

Anonymkode: dde16...ea5

Jeg tror du misforsto, hun påpeker noe veldig viktig som vi alle bør ta til oss. Vår kropp og helse, vi må ta ansvar der vi kan og ikke forvente at helsevesen skal gjøre alt for oss, kort sagt. Trenger vi støtte og tilbud om behandling så er det likevel vi som må gjøre jobben.

En med søvnproblemer må gjøre en innsats for å legge til rette at balansen mellom aktivitet, mental påfyll, kostvaner, skjermbruk og rutiner for å roe ned er på plass, og ikke forvente at piller alene løser alt. Det krever en enorm egeninnsats. Som eksempel  

Anonymkode: 02a6f...b81

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skjønner deg TS. Jeg har en venninne som har migrene, lavt stoffskifte og en haug med andre diagnoser.

Jeg har også migrene, og har vært misunnelig på min venninnes høye smerteterskel fordi hun tar en paracet og så kan hun se på Tv eller være med venner og migrenen plager henne ikke. Jeg har prøvd å heve min smerteterskel men om jeg drøyer med å ta medisin så ender jeg opp på legevakten. Så jeg har følt at jeg ikke er like «flink» som henne, og har følt på mye dårlig samvittighet overfor barna mine over at jeg ikke har like høy smerteterskel som henne. 

Men, så fikk en annen venninne lavt stoffskifte og nevnte det for vår felles venninne. Da viste det seg at hun faktisk ikke har lavt stoffskifte likevel men at hun føler at hun har det fordi hun legger på seg.

 

Anonymkode: d6bd0...931

Da tviler jeg på at hun har migrene. 

Og selv om to personer har samme sykdom, er den ikke nødvendigvis like sterk hos begge - at du har mer vondt enn venninna di, kan rett og slett skyldes at du har sterkere smerter.

[AnonymBruker]

Jeg fikk en diagnose på sykehuset med beskjed om at jeg skulle følges opp av fastlegen. Hos fastlegen fikk jeg en resept på paracet og beskjed om at «vi snakkes etterhvert». Jeg har meldt meg inn i en facebookgruppe for sykdommen og jeg er helt satt ut over oppfølgingen enkelte får! Det er spesialister, blodprøver og jeg vet ikke hva. Samtidig sitter jeg her med pakken min med paracet og vet ikke noe mer om sykdommen enn det jeg kunne lese i brosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset. 

Så det kan godt være dere har samme diagnose TS, men at du trakk det lengste strået med tanke på legen du fikk….

Anonymkode: a0839...33f

[BobbySocks]

SPOCA skrev (På 17.11.2024 den 21.48):

Det har ikke slått deg at det kanskje står verre til enn hun gir uttrykk for, og ikke ønsker å vise dette, og dermed late som ingenting? 

La henne være i fred, dette har du ingenting med.

Min mor er sånn. Man tror hun har det så bra, og viser det seg at hun i realiteten har svulst på den ene nyren og grunnet annen sykdom nettopp fått innvilget uføretrygd. For henne innebærer dette ENORM skam, og later som ingenting. Men, da hun plutselig ble syk i våres kunne hun ikke fake det lenger, og da så jeg hvor ille det faktisk står til. 

Jeg tenker at det er mye du ikke vet her. Og din mistro og mistenksomhet er kanskje noe hun værer, og da er det kanskje ikke verdt det for henne å vise seg så sårbar for deg.

Da er det jo veldig merkelig at dette venninnen snakker om å vri seg i smerter om natten etc, men når det kommer til kliniske tegn, da skal hun plutselig være hemmelighetsfull. 

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (På 17.11.2024 den 21.48):

Det har ikke slått deg at det kanskje står verre til enn hun gir uttrykk for, og ikke ønsker å vise dette, og dermed late som ingenting? 

La henne være i fred, dette har du ingenting med.

Min mor er sånn. Man tror hun har det så bra, og viser det seg at hun i realiteten har svulst på den ene nyren og grunnet annen sykdom nettopp fått innvilget uføretrygd. For henne innebærer dette ENORM skam, og later som ingenting. Men, da hun plutselig ble syk i våres kunne hun ikke fake det lenger, og da så jeg hvor ille det faktisk står til. 

Jeg tenker at det er mye du ikke vet her. Og din mistro og mistenksomhet er kanskje noe hun værer, og da er det kanskje ikke verdt det for henne å vise seg så sårbar for deg.

Men i TS sitt tilfelle er det jo omvendt. Venninnen gjør motsatt av din mor - hun klager og legger ut om hvor fælt hun har det, så hun forsøker jo ikke å gjemme bort noe som helst.

Anonymkode: 25a45...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.12):

Har en venninne som er et oppkomme av diagnoser. I følge seg selv så feiler hun så mye at det er et under at hun i det hele tatt greier å jobbe. Og for oss uinnvidde er det jo trist å høre om alle plagene og symptomene. Ligge å vri seg i smerte natt etter natt er ikke for amatører.

Så får jeg en beslektet diagnose  og følges tett og nært opp av et universitetssykehus. Altså ikke lokalt sykehus, men tvert til et spisskompetanse- sykehus. Og for at mitt hode skal kunne henge med på ferden, er jeg nødt til å ta til meg kunnskap og sette meg inn i og eie eget sykdomsbilde. 

Og her dukker blodprøve referanser, verdier høye eller lave, prognostisk vurdering, medisinering osv. opp.

Men når jeg ville ha noen synspunkter og vurderinger  knyttet til samme type sykdom fra min venninne, viser det seg at hun knapt forstår hva jeg snakker om. Hun bruker, i følge seg selv, kun paracet og ibux , påstår at hun bare ble kostet på dør etter at diagnosen ble stilt, ingen oppfølging av noe slag fra helse.  Samme hvilken innfallsvinkel jeg prøver gir det ikke gjenklang. Hun beskriver sine symptomer og sin behandling jf. hva som kan leses i typ ukeblad-oppslag. 

Jeg mistenker at hun faktisk ikke feiler det hun sier, verken denne sykdommen og kanskje heller ikke en hel rekke av de andre sykdommene hun påstår å være rammet av.

Men hvordan ta opp dette med henne? Snakker jeg med henne om plager du faktisk må være syk for å kjenne, kobler hun seg på og kjenner på akkurat det samme i perioder. Men jeg tror henne ikke nå lenger! Men det er ganske vanskelig å forholde seg til noen jeg faktisk oppfatter lyver og det gjør meg sint og skuffet. 

Noen som har noen gode råd å komme med?

Anonymkode: 2d012...a1b

Det høres dessverre realistisk ut å ikke få tett oppfølging på sykdom. Det er store forskjeller mellom selv like sykdommer. Feks med revmatisme får man oppfølging av spesialister på sykehuset, mens med februar får man diagnosen og ingen oppfølging, kun via pasientforening. Og det er ulikt hvordan folk bruker medisiner/behandling for samme diagnose. Jeg har mitt regime for min sykdom, som inkluderer kraftige systemiske medisiner, mens jeg har medsøstre som kun bruker vanlig smertestillende, for samme plager. Noen snakker høyt om smerter. Jeg tenker nesten aldri over at jeg har daglige smerter.

Anonymkode: 62390...ba7

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men i TS sitt tilfelle er det jo omvendt. Venninnen gjør motsatt av din mor - hun klager og legger ut om hvor fælt hun har det, så hun forsøker jo ikke å gjemme bort noe som helst.

Anonymkode: 25a45...3fd

Det betyr fremdeles ikke at hun viser hele sykdomsbildet, det er mitt poeng.

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 timer siden):

Det betyr fremdeles ikke at hun viser hele sykdomsbildet, det er mitt poeng.

Blir dere aldri lei av dette poenget? Hva får dere til å tro at dette gjelder hvert eneste uføre menneske i landet?

Anonymkode: adb91...767

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som generelt lyver mye. Deriblant om sykdom, men det er ikke avgrenset til det. Om vi møter noen som kan spille piano, ja, da kan hun det, om noen har en mor som har fått kreft, ja, da skal jaggu hennes mor også utredes for kreft. Hele venninnegjengen har merket dette over mange år nå, og en del av tingene vet vi at er regelrett løgn.

Jeg er en av få hun har igjen, og jeg har pleid å heve meg litt over det, og se på det som et tegn på at hun har behov for noe: omsorg, oppmerksomhet. Om det går helt over styr, hender det jeg sier: 'Det høres rart ut,' eller 'Nå forstår jeg ikke helt hva du mener?' Da stoppet hun stort sett opp.

Når jeg for ikke så lenge siden plutselig stod i en svært alvorlig situasjon, stod med ett hun selvfølgelig i samme situasjon. Jeg har stilt opp for henne gjennom lang tid i både imaginære og reelle kriser, og jeg klarte rett og slett ikke å høre at hun satt og gulpet opp ting jeg vet at ikke stemmer. Jeg tok en pause. Er ikke sånn at jeg har kastet henne ut av livet mitt, men jeg orker ikke akkurat nå. Vi får se hva tiden bringer.

Du må kjenne på om du orker det her.

Anonymkode: d8fb1...ee4

[AnonymBruker]

Jeg har alle tegn på revmatisk sykdom som følges opp noe i form av å sjekke med ultralyd frem til det syns der. Motivasjonen jeg fikk fra klinikken var "det kan ta 10 år før det syns og du faktisk får diagnosen på papiret." 

Frem til det så lever jeg med smerter og må jobbe uansett hva. 

Det kan være noe lignende med din venninne. 

Anonymkode: 809ef...ff2

[AnonymBruker]

Tenker at mennesker opplever sykdom og behandling forskjellig. Har feks en venninne med en alvorlig kreftdiagnose som jeg vet de fleste blir sengeliggende under behandling. Hun jobber dog fult og knuser meg på trening, selv på cellegift. 

Anonymkode: aa3b9...680

[AnonymBruker]

Jeg har mange diagnoser. Blant annet er det slik at hvis du ført har en autoimmun sykdom, så er det mye lettere å få andre autoimmune sykdommer. Jeg har 3 stk. Er i full jobb, og bruker kun Paracet når jeg har hodepine. Jeg "står han av" slik vi sier her oppe. Kunne ikke falt meg inn i halvsvime å anklage andre for å fake diagnoser. Vi er alle ulike. Noen legger seg ned i sofaen bare fordi de har litt vondt (i viljen), mens andre står på og kjenner at det å jobbe og være sammen med andre er mye bedre enn sofasliting. 

Snakk om andre ting med venninna di du. Blir best for dere begge det. 👍

Anonymkode: a555a...693

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.32):

Mitt tips er at dere slutter å fokusere på sykdom hele tiden. Man trenger ikke det, selv om man har det. Du beslutter selv om du vil mistenke henne, men tenker det verken er bra for deg eller henne.

Anonymkode: 5b8b7...e24

Dette: snakk om noe annet . Sykdomsprat er for pensjonister .