Det sies at mange vennskap går dukken når den ene parten opplever sorg og krise. Hvorfor?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Er det ikke da man må være der for hverandre, selv om det kan være litt vanskelig for den parten som ikke er rammet?

Hvis man stikker når vennen har det vondt, så er man jo en overfladisk person og vennskapet er også et "medgangs vennskap" mener jeg.

Anonymkode: cc1b8...44c

1. mange velger å kalle en bekjent for en «venn», eller de ser på en på en person som sin venn, men har glemt å avklare. Det at du ønsker være venn med noen betyr ikke at dere er venner. Slikt er gjensidig, det må avklares. Og et «nei» er et fullverdig svar.

2. en venn er ikke en psykolog eller søppelbøtte. Om du begynner bruke (hører du det ordet? Har det noen positiv betydning?) din venn så er det naturlig at din venn avslutter vennskapet. Ingen ønsker bli brukt av såkalte «venner».

3. din venn kan vøre en utmerket venn for deg og fremdeles ha presis 0 kapasitet for din smerte oppå sin egen. Og det er helt ok. Vennen din håndterer sitt eget «greier». Om du forventer at hen også håndterer ditt - tar du over din venn sine vansker og problemer? Eller bare lesser du dine egne på toppen?

Naturligvis tåler vennskap at du har det vanskelig. Og til og med at du sitter dypt i det en uke eller sju. Men sånn på det jevne, til hverdags, må du faktisk ta ansvar og bidra positivt inn i enhver relasjon. Elers er jo DU en dårlig venn.

Anonymkode: f047a...43f

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei venninne om ba mye om tjenester. Jeg var der for henne i hennes kriser med mannen. Når jeg fikk en depresjon og hadde samlivskrise forsvant hun... så kjenner meg igjen i tema.. mulig det trigger noe i noen. Kanskje de ikke orker å være i mer motgang? Negativitet? Eller at de ikke vet hvordan de skal hjelpe...

Anonymkode: 15831...b6d

[AnonymBruker]

Det er oftest de rundt den som sørger som trekker seg unna fordi de ikke aner hvordan de skal forholde seg til den som er i sorg.

Det som er ironisk er at de trenger ikke å gjøre så mye. Kun fortelle vedkommende at de er der for dem, spørre om de trenger noe og invitere de med på ting(og takle å få noen nei innimellom).

 

Anonymkode: 3ced2...6f4

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpa av ei venninne som opplevde sorg etter å ha mistet flere nære og kjære på kort tid. 

Jeg stilte ikke opp. 

Jeg prøvde å ringe, komme på besøk, avlaste med barna, prøvde å vere litt "på" uten å valse over. - ho ville ingenting oppi alt, og det respekterte jeg og sluttet å mase. Etter ei stund blei jeg altså dumpet fordi jeg ikke stilte opp for ho. - i denne tiden dumper ho egentlig alle rundt seg, sabler folk nord og ned, tror det var ett sammenbrudd ute og gikk, vi prøvde å få tak i profesjonell hjelp til ho, men ho var ikke syk nok til tiltak. 

Hvordan hjelper en egentlig mennesker som absolutt ikke vil ha hjelp? 

Jeg er ellers ufør grunna egen sykdom, nevrologisk, har generelt ikke fryktelig mye å stille opp med desverre, men når jeg sier jeg kan, så mener jeg det. 

Men, kanskje ho trengte en fresh start, vennskap brenner av og til ut, ser den, men dumt det rauk på denne måten. 

Anonymkode: 3bd1d...0ec

[AnonymBruker]

Noen ganger sliter begge partene i et vennskap. Da kan det faktisk være litt vanskelig å være en god venn. Hvis alt er slitsomt og jævlig, blir det vanskelig å være der for andre. Jeg som er en utslitt og passe deppa person orker ikke ha noe med noen å gjøre, men jeg forventer absolutt ikke at andre skal komme løpende etter meg og ta vare på meg. Jeg vet at det er jeg selv som styrer livet mitt, og vil jeg ha hjelp må jeg oppsøke en profesjonell. 

Anonymkode: 1b513...c44

[AnonymBruker]

Mange blir veldig egosentriske når de sliter og ser ikke at det er en person på andre siden av vennskapet også. Hvis det bare er en som må ta hensyn over lengre tid så dreper det vennskapet. Sier ikke at det gjelder alle, men en del.

Anonymkode: 0e668...7ae

[AnonymBruker]

Dette stemmer i mange tilfeller. Jeg var gjennom en alvorlig hendelse for tre år siden, som var offentlig kjent, mef mange medieoppslag. Jeg var sykmeldt i 10 mnd. Mange viste omsorg, tok kontakt, sendte blomster eller sendte en melding. De fleste sendte melding eller gav en klem når vi møttes av typen «tenker på deg». Så var det dørgende stille fra en god gjeng med folk, som jeg tidligere hadde vært mye sammen med. Ikke de  næreste vennene, men folk man omgås.

Det kan være flere årsaker: de var usikre og visste ikke hva de skulle gjøre. De var redde for å gjøre feil. Andre ville ikke trenge seg på og tenkte at jeg har mange. Noen har nok med seg selv. Jeg kan ha opplevd dem som nærmere enn de selv opplevde seg. Andre var feige. Og noen gav f. 

 

Dette var mitt livs største krise. Noen av den som skuffet meg mest, styrer jeg nå unna. Livet er for kort, og jeg er glad jeg fant det ut så jeg ikke bruker med krefter på desse.

 

 

Anonymkode: 50a2e...b37

[AnonymBruker]

Enkelte venner "bruker opp  empati- kvoten... de er gjerne sutrete og negative  i utgangspunktet  og det er mye ulv, ulv.

Og noen venner er " medvinds- venner" . Kun der for gøye ting.

Har 4-5 stk som stakk da jeg fikk en kronisk alvorlig  sykdom ( fysisk) , ikke så gøy å henge med meg lenger da jeg går lite på jobb og bruker tiden på familie og behandling.  Men egentlig  greit sånn sett - vi har ikke så mye til felles lenger.

Anonymkode: 58b73...298

[AnonymBruker]

Jeg har mistet mange venner begge de gangene jeg har mistet to av mine nærmeste familiemedlemmer. Jeg har ikke engang brukt dem som søppelbøtter eller noe. Så de vennene kan bare ryke og reise hvis de ikke tåler et dødsfall. 

Anonymkode: 23d23...5d7