Det sies at mange vennskap går dukken når den ene parten opplever sorg og krise. Hvorfor?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Da kan ikke du ha mange gode vennskap, for sorg, dødsfall og sykdom er en del av alles liv. 

Anonymkode: aa839...424

Jo, har mange nære relasjoner. Både i familie, venner og kollegaer. Et godt ekteskap, og hele pakka. 

Mulig fordi jeg har forståelse for disse reaksjonene. I stedet for å bare anta at alle er helt lik meg, og mitt reaksjonsmønster. Samt hvordan jeg selv må moderere meg, og være verbal om hvorfor jeg velger som jeg gjør. 

Anonymkode: 3bcbc...952

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men se her. Hvis du ikke ønsker å være "gratis psykolog" i en kort periode, hva gjør du når du får problemer? Da kan du ikke forvente støtte fra den du ikke støttet tidligere. 

Anonymkode: e8b09...5c5

Det er der mange misser, inkludert du. 

Dyp sorg varer over mange år. Det samme kan andre livskriser gjøre. 

Anonymkode: 3bcbc...952

[lille_fiol]

Jeg droppet en ny venninne (kjent hverandre i typ 6 mndr) fordi hun slet så mye at jeg ble redd når vi pratet. Det bikket ovet fra vanskelige samtaler til at jeg ringte hjelpetlf og var bekymret for livet hennes. Hun var dypt deprimert og alt var alle andres feil,kjæresten,foreldrene,skolen etc. Jeg så at hun var et menneske som trengte behandling og hjelp lang over hva et vannlig vennskap kan bidra med. Mift oppi dette skulle jeg levere masteroppgaven min så det blir for mye for meg. Jeg ga hun beskjed om at jeg dessverre ikke kunne hjelpe hun mer og at jeg håpte hun søkte profesjonell hjelp. Jeg er ikke psykiater og ønsker heller ikke å være en ufrivillig,da får jeg heller være en "dårlig venn" som mange her sier. Egentlig syns jeg ikke at jeg var det,jeg var en god venn så langt jeg klarte og hadde ressurser til, og så ville jeg ikke gjøre hun noen bjørnetjenester ved å godsnakke og si meg enig når jeg ikke var det. Tenker på hun fortsatt og håper virkelig at hun har det bedre i dag❤️

[AnonymBruker]

lille_fiol skrev (12 minutter siden):

Jeg droppet en ny venninne (kjent hverandre i typ 6 mndr) fordi hun slet så mye at jeg ble redd når vi pratet. Det bikket ovet fra vanskelige samtaler til at jeg ringte hjelpetlf og var bekymret for livet hennes. Hun var dypt deprimert og alt var alle andres feil,kjæresten,foreldrene,skolen etc. Jeg så at hun var et menneske som trengte behandling og hjelp lang over hva et vannlig vennskap kan bidra med. Mift oppi dette skulle jeg levere masteroppgaven min så det blir for mye for meg. Jeg ga hun beskjed om at jeg dessverre ikke kunne hjelpe hun mer og at jeg håpte hun søkte profesjonell hjelp. Jeg er ikke psykiater og ønsker heller ikke å være en ufrivillig,da får jeg heller være en "dårlig venn" som mange her sier. Egentlig syns jeg ikke at jeg var det,jeg var en god venn så langt jeg klarte og hadde ressurser til, og så ville jeg ikke gjøre hun noen bjørnetjenester ved å godsnakke og si meg enig når jeg ikke var det. Tenker på hun fortsatt og håper virkelig at hun har det bedre i dag❤️

Men hvorfor kan du ikke sende en melding til henne da? "Håper at det går bra med deg" eller noe sånt? 

Anonymkode: e8b09...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kom du til han da? En eks av meg mistet en av sine nærmeste og snakket aldri om det. Generelt viste han null sårbarhet overfor meg. Jeg følte aldri at vi kom nærme siden han ikke delte noe.

Anonymkode: f27b2...c35

Spørs hva du legger i det da. Jeg har ikke behov for å snakke om tapet av min far. Livet går videre for min del og det er helt greit. Jeg gråt noen ganger til han. Men har ikke behov for å snakke om det. Snakka mye om hvordan min mor har det. Men hun å takler det veldig bra å bli alene. Så hvis en partner mener at man skal ha dype samtaler om det så blir det feil for meg. For det har jeg ikke behov for. Han er død. Borte. Min minner har jeg om han og kan snakke om det. Men livet går videre og jeg blir med. Det er forskjell å leve i sorgen og med sorgen. Jeg klarer fint å leve med sorgen. Men det er ikke alle som klarer å komme seg dit. 

Anonymkode: 0ced9...37d

[lille_fiol]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men hvorfor kan du ikke sende en melding til henne da? "Håper at det går bra med deg" eller noe sånt? 

Anonymkode: e8b09...5c5

Jeg har gjort det tidligere men fikk ikke noe svar. Tror hun ser på meg som en sviker. Samtidig vil jeg ikke snakke med hun før hun er frisk, noe jeg ikke vet om hun er. Vanskelig å beskrive, men å snakke med noen som er psykisk ustabil og ikke har normal realitetsforståelse lengre er utrolig ubehagelig. Litt som å snakke med en dement person, en del som ikke henger på greip...jeg har tatt mitt valg og står i det. Grunnen til jeg velger å skrive her er for å vise et litt mer nyansert bilde på det å være venn til en som sliter. 

[AnonymBruker]

For to dager siden ble vennskapet avsluttet. Han tror det er fordi han åpnet seg selv for meg, fortalte om sine problemer og det var "feil". La han tro det. Den virkelige grunnen er at han er manipulerende. Han fortalte meg om sine problemer torsdag kveld. Fredag morgen ringte han meg, jeg var opptatt så svarte ikke, 30 minutter senere kom det en melding fra han "Jeg gjorde en stor feil fordi jeg fortalte deg om mine bekymringer. Jeg trodde at vi var venner! Og nå svarer du ikke! Jeg skal ikke ringe deg igjen. Vennskapet er over!". 

Han skrev akkurat det samme for 3 uker siden da han "misforsto" noe. 

La han tenke at jeg er "dårlig". Det er jo han som forventer at folk sitter ved telefonen 24/7 og hvis de ikke svarer, avslutter han vennskapet. 

Anonymkode: e8b09...5c5

[AnonymBruker]

Sannsynligvis skyldes det flere årsaker. Kommer sikkert litt an på hvor lenge krisen varer. Men det kan være veldig belastende og tungt å skulle støtte noen som sliter med ting over tid, særlig om de har få andre. Kanskje får man veldig lite tilbake. Personen spør aldri hvordan det går, eller er interessert i vennens liv. Kan selvfølgelig være forståelig hvis personen har mer enn nok med sitt, men vi er alle mennesker med følelser og egne behov. Kanskje blir både bursdager og andre hendelser glemt. Personen som sliter med ting kommer ikke på noen hyggelige sammenkomster lenger. Kanskje har den andre også utfordringer personen dealer med selv. Eller familie eller andre som sliter med ting. Kan bli mye til sammen. 
 

Alle trenger en balanse i livet av det som er positivt og negativt. Man vil ikke bli dratt  ned i dragsuget, og ende opp deprimert selv. 
 

Men ser at det kan være en veldig vanskelig balansegang. En person som for eksempel har blitt rammet av sykdom og blitt sykemeldt, kan snakke mer enn nødvendig om sykdom, helseplager og helsevesen når personen blir møtt med skeptiske kommentarer til hvorfor personen ikke jobber, eller orker like mye som før. Så blir det en negativ spiral, hvor begge parter til slutt blir dritt lei og det ender med ødelagt vennskap. Den syke føler han får lite forståelse, og den andre syns det blir for mye sykdomsprat. Ingen klarer å se sammenhengene i hvordan det endte sånn, eller at man kunne ha unngått dette ved å møte hverandre på en annen måte. 

Anonymkode: 7e997...a94

[AnonymBruker]

Man lærer fort hvem egentlig er en venn. 

Hadde noen som snudde ryggen til meg når jeg skilte meg, holdt heller kontakt med eksen. Savner de ikke for å si det sånn. 

Anonymkode: 81805...d07

[AnonymBruker]

Min erfaring er at mange gjerne vil være der. Utfordringen er at det nesten er umulig å sette seg inn i andres livskrise. Fordi hver livskrise er ulik. Det er også ulikt hvordan man håndterer samme type utfordring. Selv i likemannsarbeid der problemet er det samme kan det være vanskelig å finne en som har det akkurat som deg, takler det akkurat som deg, ser lyset eller kun mørket. Som venn burde man være raus og være der, og ikke glemme den som har det vondt. Om det går måneder eller år, vær der, og ikke krev å få noe tilbake. 

Anonymkode: 5fc9b...e4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man lærer fort hvem egentlig er en venn. 

Hadde noen som snudde ryggen til meg når jeg skilte meg, holdt heller kontakt med eksen. Savner de ikke for å si det sånn. 

Anonymkode: 81805...d07

Vært der også. Venner støtter deg lettere ved skilsmisse enn ved en alvorlig sykdom der du blir litt borte.

Anonymkode: 5fc9b...e4e

[AnonymBruker]

Det er i tøffe perioder man skjønner hvem som er ekte venner - og hvem som er "godværsvenner". 

Jeg hadde en tøff periode for noen år siden. Og hun jeg før den perioden trodde var min nærmeste var plutselig ikke det lenger. De venninnene som stilte opp for meg var ikke de jeg forventet det av. Så den perioden endret veldig hvem jeg ser på som mine venner. 

Og det handler ikke om at jeg var energivampyr, eller at jeg har brukt noen som søppelbøtta. Det handler om noe så enkelt som å gidde å endre på samværs-formen for en liten periode (les: gidde å treffe noen som ikke har helse til så voldsomme aktiviteter, på den personens prinsipper), eller bare høre fra seg med en "hvordan går det". 

Anonymkode: 63557...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er i tøffe perioder man skjønner hvem som er ekte venner - og hvem som er "godværsvenner". 

Jeg hadde en tøff periode for noen år siden. Og hun jeg før den perioden trodde var min nærmeste var plutselig ikke det lenger. De venninnene som stilte opp for meg var ikke de jeg forventet det av. Så den perioden endret veldig hvem jeg ser på som mine venner. 

Og det handler ikke om at jeg var energivampyr, eller at jeg har brukt noen som søppelbøtta. Det handler om noe så enkelt som å gidde å endre på samværs-formen for en liten periode (les: gidde å treffe noen som ikke har helse til så voldsomme aktiviteter, på den personens prinsipper), eller bare høre fra seg med en "hvordan går det". 

Anonymkode: 63557...c9a

Har du snakket med dem om det? 

Anonymkode: e8b09...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo, har mange nære relasjoner. Både i familie, venner og kollegaer. Et godt ekteskap, og hele pakka. 

Mulig fordi jeg har forståelse for disse reaksjonene. I stedet for å bare anta at alle er helt lik meg, og mitt reaksjonsmønster. Samt hvordan jeg selv må moderere meg, og være verbal om hvorfor jeg velger som jeg gjør. 

Anonymkode: 3bcbc...952

Og hva gjør du om noen av de opplever vanskelig sykdom, dødsfall eller andre sorger?

Anonymkode: aa839...424

[Brunello]

Det er vel såpass enkelt som at de aller fleste har mer enn nok med seg selv, partner og barn. Venner kommer i tillegg som en bonus der man gjør noe hyggelig med folk man liker. Når en venn ikke blir en bonus men en negativ opplevelse, vil svært mange trekke seg ut. Det er kun de aller nærmeste vennskapene som er verdt å bruke litt ekstra energi på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og hva gjør du om noen av de opplever vanskelig sykdom, dødsfall eller andre sorger?

Anonymkode: aa839...424

Der har jeg vært mange ganger, jeg er nesten 50.

Det kommer helt an på personen, hvordan jeg kjenner dem. Deretter kommunikasjon. Tørre ringe å spørre, forstå hvor de er når du blir avvist, tørre prøve igjen, ikke være pågående, selv sette ord på det når det blir for mye, feil mot deg, når de graver sin egen grøft når det kommer til relasjoner, fordi alt fokus er på en selv i for lang tid. 

Innimellom har sorgen vært felles - tap av forelder, det var det mest krevende, kommunikasjon var viktig, om hvem som følte og trengte hva. Men forholdet ble styrket.

Prøverørsforsøk, aborter, tap av barn... Livet har truffet flere av mine venninner hardt. Innimellom blir relasjonen sterkere fordi man finner hverandre i sorgen, andre ganger endrer relasjonen seg, og andre er plutselig nærmere. 

Det er flere i denne tråden som fremstår umodne når det kommer til sorg. Som om det er noe ukomplisert, noe du kan møte på samme måte hver gang. Og at også et vennskap er sort hvitt "venn", eller "ikke venn". 

Anonymkode: 3bcbc...952

[sicario]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er det ikke da man må være der for hverandre, selv om det kan være litt vanskelig for den parten som ikke er rammet?

Hvis man stikker når vennen har det vondt, så er man jo en overfladisk person og vennskapet er også et "medgangs vennskap" mener jeg.

Anonymkode: cc1b8...44c

Dette er kjent og ikke veldig uvanlig.

Mange kaller dette «ørkentiden».

Venner stiller opp initiellt, men når alvoret varer en viss tid, så trekker mange seg unna og den/de som er rammet opplever en «ørkentid» der venner er borte og man blir vandrende alene.

Har selv opplevd dette da barnet mitt fikk kreft. Mange var virkelig gode og støttende venner i starten. Problemet er at kreft ofte ikke går over i løpet av noen uker. Ettersom tiden gikk ble fler og fler borte. Dette var venner jeg har hatt fra barndommen av og som absolutt var blant mine beste venner.

Noen av de som ble værende over tid, var faktisk litt mer perifere venner som gjerne hadde opplevd livskriser og «ørkenvandring» selv. Samt kollegaer som var fantastiske. Noe av årsaken til at de mer perifere vennene og kollegaer var tilstede over tid, kan kanskje være at de ikke var emosjonelt invisterte på samme måte som mine næreste venner var.

Jeg har ingen bitterhet og bærer ingen nag til mine gamle venner som syntes min livssituasjon ble for vanskelig. Jeg vet at dette ikke er uvanlig. Jeg husker også ansatte ved barnekreftavdelingen på Rikshospitalet snakket med oss om dette fenomenet. Men jeg syntes det er trist.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Der har jeg vært mange ganger, jeg er nesten 50.

Det kommer helt an på personen, hvordan jeg kjenner dem. Deretter kommunikasjon. Tørre ringe å spørre, forstå hvor de er når du blir avvist, tørre prøve igjen, ikke være pågående, selv sette ord på det når det blir for mye, feil mot deg, når de graver sin egen grøft når det kommer til relasjoner, fordi alt fokus er på en selv i for lang tid. 

Innimellom har sorgen vært felles - tap av forelder, det var det mest krevende, kommunikasjon var viktig, om hvem som følte og trengte hva. Men forholdet ble styrket.

Prøverørsforsøk, aborter, tap av barn... Livet har truffet flere av mine venninner hardt. Innimellom blir relasjonen sterkere fordi man finner hverandre i sorgen, andre ganger endrer relasjonen seg, og andre er plutselig nærmere. 

Det er flere i denne tråden som fremstår umodne når det kommer til sorg. Som om det er noe ukomplisert, noe du kan møte på samme måte hver gang. Og at også et vennskap er sort hvitt "venn", eller "ikke venn". 

Anonymkode: 3bcbc...952

Fin måte det.

De ro vennene jeg nevnte stakk begge to ved to anledninger. Det triste er at når de gikk gjennom dødsfall i nær relasjon, sykdom og andre kriser, så var jeg der for dem og de var så glade og satte så pris på det. Men når jeg trengte dem, var de i det hele tatt ikke å finne. 

Anonymkode: aa839...424

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Fin måte det.

De ro vennene jeg nevnte stakk begge to ved to anledninger. Det triste er at når de gikk gjennom dødsfall i nær relasjon, sykdom og andre kriser, så var jeg der for dem og de var så glade og satte så pris på det. Men når jeg trengte dem, var de i det hele tatt ikke å finne. 

Anonymkode: aa839...424

Men to venner ut, og to venner inn, er jo helt normalt når livet skjer. Uansett om det er sorg, sykdom, jobbytte, ny partner, flytting. 

Vennskap i voksen alder er mer dynamisk. Ulike personer matcher bedre ved ulike stadier i livet. Og så svinger det gjerne litt, man er nær en periode, mindre nær en annen periode. Innimellom fases det helt ut. Men så kommer det jo samtidig nye inn i livet som betyr mye. 

Anonymkode: 3bcbc...952

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Men to venner ut, og to venner inn, er jo helt normalt når livet skjer. Uansett om det er sorg, sykdom, jobbytte, ny partner, flytting. 

Vennskap i voksen alder er mer dynamisk. Ulike personer matcher bedre ved ulike stadier i livet. Og så svinger det gjerne litt, man er nær en periode, mindre nær en annen periode. Innimellom fases det helt ut. Men så kommer det jo samtidig nye inn i livet som betyr mye. 

Anonymkode: 3bcbc...952

Sant nok. Jeg sørget de to fordi de var et par av mine lengste venner, vi hadde gode minner og stunder sammen, men begge sviktet fullstendig. 

Anonymkode: aa839...424