AnonymBruker Skrevet 10 timer siden #1 Del Skrevet 10 timer siden Er det ikke da man må være der for hverandre, selv om det kan være litt vanskelig for den parten som ikke er rammet? Hvis man stikker når vennen har det vondt, så er man jo en overfladisk person og vennskapet er også et "medgangs vennskap" mener jeg. Anonymkode: cc1b8...44c 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Perfume Skrevet 10 timer siden #2 Del Skrevet 10 timer siden Det høres rart ut! Men er mulig de som da ikke lever med sorgen/krisen ikke klarer det vonde over tid? Ikke vet jeg.. For egen del ville jeg aldri ditchet en venn som sliter av sorg /krise. Ikke nære venner... 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 10 timer siden #3 Del Skrevet 10 timer siden Selv i forhold kan man oppleve slik. Eksen mistet broren sin, og valgte å trekke seg helt tilbake, og avviste meg blankt omjeg prøvde være en være en god kjæreste og vise omsorg. Endte med at forholdet døde ut Anonymkode: 44c99...170 2 1 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 10 timer siden #4 Del Skrevet 10 timer siden AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Selv i forhold kan man oppleve slik. Eksen mistet broren sin, og valgte å trekke seg helt tilbake, og avviste meg blankt omjeg prøvde være en være en god kjæreste og vise omsorg. Endte med at forholdet døde ut Anonymkode: 44c99...170 Hvor lenge varte perioden han trakk seg unna? Ts Anonymkode: cc1b8...44c Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 5 timer siden #5 Del Skrevet 5 timer siden Mange vennskap er nok også medgangsvennskap. Derfor går de over når den ene trenger støtte. Anonymkode: 6d17b...cd6 4 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #6 Del Skrevet 4 timer siden Når en part bare blir en energi-vampyr så er det en grense for hvor lenge man orker å fortsette. Jeg har to ganger måttet ta en alvorsprat med venninner som brukte meg som emosjonell søppelbøtte og en gang med en kamerat. Begge venninnene tok det som en oppvekker og begynte også å dele hyggelige ting og også vise interesse for meg igjen (de har selvsagt også lov å dele triste ting, jeg orker bare ikke KUN negativitet over tid). Kameraten ble dødelig fornærmet og jeg har ikke snakket med han siden. (Han ringte meg 3-4 ganger per dag og snakket i 1-2 timer KUN om hvor grusom eksen hans var, og jeg ble helt utslitt av det. Så jeg sa at «jeg er veldig glad i deg, men jeg har ikje lyst å høre mer om eksen din nå, hun er også min venn. Kan vi snakke om noe annet?») Anonymkode: 65629...851 5 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #7 Del Skrevet 4 timer siden Mange synes det er ubehagelig å snakke om vonde og såre følelser. De ønsker helst å tilbringe tid med likesinnede, altså mennesker som ikke er i sorg, og trekker seg unna. Evt. at kun de gode følelsene har plass i relasjonen. Personen i sorg føler seg sviktet, blir sint og trekker seg unna. Evt. at relasjonen er ensidig fordi det ikke er plass til egne, vonde følelser. Anonymkode: af745...a04 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #8 Del Skrevet 4 timer siden Det er litt sammensatt. Enkelte er kun medgangsvenner. Men noen blir også fryktelig selvsentrert når livet butter i mot. Som venn må en tåle å stå i at andre har det vanskelig, uten at en nødvendigvis kan løse det, men kun være der og gjøre øyeblikket litt bedre. Den som sliter må også tenke litt gjennom slik at man ikke kontinuerlig drar venner ned i samme kjelleren. Jeg har to venner nå som sliter nå. Veldig forskjell på hvordan de opplever og takler det. Ene gir daglig oppdateringer om alt som er vanskelig og kjipt, DET blir ganske utmattende for de rundt også i lengden. Det går en grense mellom å ha et fristed du kan lufte deg og det å dra folk rundt deg ned med konstant klaging. Anonymkode: fee25...7d7 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #9 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (5 timer siden): Selv i forhold kan man oppleve slik. Eksen mistet broren sin, og valgte å trekke seg helt tilbake, og avviste meg blankt omjeg prøvde være en være en god kjæreste og vise omsorg. Endte med at forholdet døde ut Anonymkode: 44c99...170 Jeg er slik selv jeg. Kan gjerne hjelpe andre med sorg og slik. Men vil helst ikke ha hjelp selv. Så blir personen for intens så trekker jeg meg unna. Heldigvis så kjenner mannen meg veldig godt. Så når jeg mistet min far så viste han at det er ikke noe vits å mase hele tiden hvordan det går. Og heller la meg bestemme tempoet og heller la meg komme til han hvis jeg trengte noe. det med at noen vennskaper går dunken kan rett og slett være at dem vet ikke hvordan dem skal takle noen andres sorg. Vet ikke hva dem skal si eller gjøre. Så trekker dem heller unna. Som jeg sier. Dere trenger ikke å si så mye sjø. Bare vise at dere er der. Anonymkode: 0ced9...37d 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #10 Del Skrevet 4 timer siden Jeg kan bare snakke for min egen del, men når vår krise rammet familien og vår yngste fikk kreft hadde jeg ikke samme kapasitet til venner. Jeg kunne ikke lenger være med på de tingene jeg pleide å være med på. For venner gikk livet videre og fester, jentekvelder, bursdager, bryllup og ferier fortsatte som normalt. Min hverdag var låst på sykehuset, og å følge opp de andre barna. Jeg fikk et par besøk på sykehuset helt i starten, men dette er en sykdom som drar ut over lengre tid. Når du svarer nei på invitasjon gang på gang, uansett hvor god grunn, så uteblir invitasjonene tilslutt. Jeg tror det er vanskelig å være en god venn over tid, når du er den som må stille opp. Jeg hadde ikke anledning til å stille opp tilbake, utover sms og samtaler. Jeg kunne ikke prioritere vennene, slik som jeg gjorde før. Jeg har fortsatt vennene mine, jeg valgte å ikke bli bitter. Jeg valgte å være den som tok opp kontakten igjen. Jeg valgte å tenke at de ikke klarte å være der, fordi de ikke vet hvordan det er selv. Jeg forstår at noen ikke klarer det samme, og da tror jeg vennskapet er over. Anonymkode: 450e0...d6a 1 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #11 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (14 minutter siden): Jeg er slik selv jeg. Kan gjerne hjelpe andre med sorg og slik. Men vil helst ikke ha hjelp selv. Så blir personen for intens så trekker jeg meg unna. Heldigvis så kjenner mannen meg veldig godt. Så når jeg mistet min far så viste han at det er ikke noe vits å mase hele tiden hvordan det går. Og heller la meg bestemme tempoet og heller la meg komme til han hvis jeg trengte noe. det med at noen vennskaper går dunken kan rett og slett være at dem vet ikke hvordan dem skal takle noen andres sorg. Vet ikke hva dem skal si eller gjøre. Så trekker dem heller unna. Som jeg sier. Dere trenger ikke å si så mye sjø. Bare vise at dere er der. Anonymkode: 0ced9...37d det er noen som viser omsorg med å kreve å være hovedpersonen. akkurat det er umulig for meg å forholde meg til, det er som om jeg blir utmattet og trekker meg unna. Men jeg har ikke klart å sette fingeren på det før nå i godt voksen alder. Anonymkode: ce0e0...360 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #12 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (6 timer siden): Er det ikke da man må være der for hverandre, selv om det kan være litt vanskelig for den parten som ikke er rammet? Hvis man stikker når vennen har det vondt, så er man jo en overfladisk person og vennskapet er også et "medgangs vennskap" mener jeg. Anonymkode: cc1b8...44c Jeg har opplevd det med to venner, ene var da forelderen min døde, de tok begge avstand og bsre droppet av radaren. Jeg forsøkte å redde vennskapene og ble glemt igjen ved neste krise. Jeg lot det bare fase ut. Og når jeg mener droppet av radaren så mener jeg fullstendig. Ikke en melding, ikke telefon, ikke hvordan går det, og de tenkte ikke på meg, de tenkte på seg selv. Noen folk orker og takler ikke sårbarhet, sorg, og andres smerte, man får ikke nære vennskap med de. Anonymkode: aa839...424 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #13 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (19 minutter siden): Jeg er slik selv jeg. Kan gjerne hjelpe andre med sorg og slik. Men vil helst ikke ha hjelp selv. Så blir personen for intens så trekker jeg meg unna. Heldigvis så kjenner mannen meg veldig godt. Så når jeg mistet min far så viste han at det er ikke noe vits å mase hele tiden hvordan det går. Og heller la meg bestemme tempoet og heller la meg komme til han hvis jeg trengte noe. det med at noen vennskaper går dunken kan rett og slett være at dem vet ikke hvordan dem skal takle noen andres sorg. Vet ikke hva dem skal si eller gjøre. Så trekker dem heller unna. Som jeg sier. Dere trenger ikke å si så mye sjø. Bare vise at dere er der. Anonymkode: 0ced9...37d Kom du til han da? En eks av meg mistet en av sine nærmeste og snakket aldri om det. Generelt viste han null sårbarhet overfor meg. Jeg følte aldri at vi kom nærme siden han ikke delte noe. Anonymkode: f27b2...c35 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nuttery Skrevet 4 timer siden #14 Del Skrevet 4 timer siden (endret) Jeg hadde ei slik venninne, og hun valgte å avslutte vennskapet med meg. Hun var i en veldig god periode i livet (relativt nytt forhold over noen år som gikk bra, nettopp kjøpt ny bolig, ekteskap/barn i nærliggende planer, byttet jobb til en jobb hun likte godt, mange hyggelige ferier med kjæreste, ut og spise/gjøre hyggelige ting osv). Selv var jeg relativt nylig blitt singel, forsøkte å date men det gikk jevnt over dårlig og kom borti noen dårlige menn, en del utfordringer på jobben, utfordringer med egen familie, helse etc. Hun valgte og avslutte vennskapet med meg da hun følte vi hadde «vokst fra hverandre» og ikke hadde noe til felles lenger. Antageligvis var det fordi hver gang hun spurte hvordan det gikk med det ene eller andre hos meg - så gikk det ikke spesielt bra. Og jeg tror hun ble lei av det. Ikke at jeg pratet ukontrollert om det, men samtalene ble jo preget av at hos hun gikk ting overveldende bra, og hos meg absolutt ikke. Nå har ting heldigvis snudd seg til det positive for min del, men jeg har tenkt mye på hennes valg om å enten være «medgangsvenn» eller ikke i det hele tatt. I retrospekt tenker jeg at det uansett var greit at det vennskapet gikk tapt. Hvis man ikke kan være venn med andre som har det annerledes enn seg selv, så er det jo ikke liv laga likevel. Endret 4 timer siden av Nuttery 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #15 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (6 timer siden): Er det ikke da man må være der for hverandre, selv om det kan være litt vanskelig for den parten som ikke er rammet? Hvis man stikker når vennen har det vondt, så er man jo en overfladisk person og vennskapet er også et "medgangs vennskap" mener jeg. Anonymkode: cc1b8...44c I mitt tilfelle var det da jeg virkelig forsto at den andre manglet evne til å sette seg inn i andres ulykke og kanskje også manglet empati. Det jeg opplevde var langt unna at personen bare ikke visste hva den skulle si, jeg fikk til og med negative tilbakemeldinger på at jeg ikke var like kognitivt kvikk som før krisen. Og da snakker vi rett etterpå. Når man har en person i lovet som både er enkel og stolt av å ikke ha opplevd noe vondt, samtidig som man selv får den ene kilevinken etter den andre så er det vanskelig å finne et fellesskap når det mangler evner hos den ene. Anonymkode: 1f455...5ad 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #16 Del Skrevet 4 timer siden Mange i sorg trekker seg unna. Det som var mest frustrerende for meg da jeg selv var der var de som "presset seg på". Om jeg trenger noe evner jeg å be om det, ellers vil jeg være i fred. Og så har du andre ytterpunktet, de som behøver enormt med oppmerksomhet og støtte. Så fokus i vennskapet/forholdet blir ekstremt ensidig. Utfordringen med begge disse situasjonene er; Tid. Alle relasjoner tåler unntakstilstand og usikkerhet og frustrasjon en kort periode. Men livskriser står man gjerne i i uker/måneder/år. Over tid må en relasjon være balansert. Anonymkode: 3bcbc...952 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #17 Del Skrevet 4 timer siden Helt enig med ts! Anonymkode: e8b09...5c5 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #18 Del Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Utfordringen med begge disse situasjonene er; Tid. Alle relasjoner tåler unntakstilstand og usikkerhet og frustrasjon en kort periode. Men livskriser står man gjerne i i uker/måneder/år. Over tid må en relasjon være balansert. Anonymkode: 3bcbc...952 Da kan ikke du ha mange gode vennskap, for sorg, dødsfall og sykdom er en del av alles liv. Anonymkode: aa839...424 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #19 Del Skrevet 4 timer siden Man blir brukt som gratis psykolog og evt sjåfør og får nok. Anonymkode: 26e5a...27c 1 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #20 Del Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (14 minutter siden): Man blir brukt som gratis psykolog og evt sjåfør og får nok. Anonymkode: 26e5a...27c Men se her. Hvis du ikke ønsker å være "gratis psykolog" i en kort periode, hva gjør du når du får problemer? Da kan du ikke forvente støtte fra den du ikke støttet tidligere. Anonymkode: e8b09...5c5 2 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå