Får lyst til å skille meg fra mann og barn, uten gyldig grunn

[AnonymBruker]

Hva er det du mener at du får alene? Er det et mindre mer letestelt hus som du ønsker, det går an å gjøre noe med.

Er det alenetid og mer rom til egne interesser, det går an å gjøre noe med..

Det er helt vanlig at forelskelse og tiltrekning dabber av, de fleste skiller seg ikke av den grunn men for noen så er nok sterke følelser og fysisk tiltrekning viktigere enn for andre. 

Anonymkode: a3571...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ingenting galt med det du føler. Du har vokst fra han og innsett at han ikke er den rette. Jeg håper du er modig nok til å forlate han. Så utrolig mange kvinner blir igjen i slike fordi de ikke tør eller må holde fasade. Ønsker deg masse lykke til og støtter deg!

Anonymkode: ae345...b4c

Og overraskende mange angrer seg etter skilsmissen når de ser hva de har gitt slipp på. De angrer på at de ikke prøvde å jobbe med det forholdet de hadde.

Anonymkode: 86ee0...6ee

[AnonymBruker]

Du herjer med andres liv hvis du går uten god grunn. Prøv å tenk tilbake på hvorfor du ville ha kjæreste, og barn. Prøv å huske hva du falt for ved kjæresten din, om du har et bilde inne i deg om når du forsto at du var forelsket, og hent frem dette bildet jevnlig fremover. Jeg synes du tar altfor lett på viktige ting hvis du skal gå fra familien din så lett. Bare et innfall, liksom..

Anonymkode: 2554f...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du herjer med andres liv hvis du går uten god grunn. Prøv å tenk tilbake på hvorfor du ville ha kjæreste, og barn. Prøv å huske hva du falt for ved kjæresten din, om du har et bilde inne i deg om når du forsto at du var forelsket, og hent frem dette bildet jevnlig fremover. Jeg synes du tar altfor lett på viktige ting hvis du skal gå fra familien din så lett. Bare et innfall, liksom..

Anonymkode: 2554f...a8c

Jeg får ikke inntrykk av at ts tar lett på dette? Eller at hun faktisk har tatt en beslutning på å gå fra familien? Slik jeg leser det er hun fortvilet over hvordan hun føler det, og lurer på hva som er galt med henne.

Anonymkode: 0fed9...f03

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du savner kontroll over hverdagen. Du tenker at ved å flytte vekk fra mannen din vil du kunne disponere mer tid til deg selv og dyrke dine interesser, men dette er ikke sant. Det er bare fantasien.

For sannheten er at det er ikke mannen din som er problemet. Det er barna deres. Det er de som er de ekte tids- og energityvene, selv om de er de viktigste vi har. Hvis du flytter ut vil du måtte ta 100% av alle situasjoner og problemer som oppstår samt stille opp 100% økonomisk og sosialt. Husk at det også vil bli mitt-ditt slit rundt klær, ferier, avslutninger, leker, bursdager, høytider... Du kommer deg aldri bort fra han, du må bare se på at han får ny kjæreste samtidig som dere krangler over sms om poden skal ha på seg regntøy til skolen på mandag eller ikke, fordi det regntøy-settet 'tilhører' deg og du vil gjerne ha det tilbake, men han sier det er meldt sol og det kan jo bare ligge hos han til neste gang det regner... 

Da kommer du til å savne tiden du faktisk hadde kontroll. For alenemortilværelsen er preget av 200% slipp på egen identitet og kontrollen over eget liv og egne valg.

 

Anonymkode: d53dd...7fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Og overraskende mange angrer seg etter skilsmissen når de ser hva de har gitt slipp på. De angrer på at de ikke prøvde å jobbe med det forholdet de hadde.

Anonymkode: 86ee0...6ee

Overraskende mange? Jeg kjenner INGEN som angrer. 

Anonymkode: b728f...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg får lyst til å skille meg og starte helt på nytt. Bli alenemor og skille meg, jeg pleier ofte å dagdrømme om rekkehuset jeg skal flytte til etter at jeg skiller meg.  Jeg har ingen grunn til det, mannen min er hjelpsom, tar mye ansvar hjemme og er en veldig engasjert pappa. Kan med hånd på hjerte si at han har tatt like mye våkenetter, sykt barn dager som meg, samtidig som han gjør like mye husarbeid som meg. Jeg har relativt greie unger, uten noen ekstraordinære utfordringer. Vi har begge god økonomi, stabile jobber, godt forhold til familiene våre. Men likevel føler jeg veldig behov for å gå ifra mannen min. Det er heller ikke slik at jeg er forelsket i noen andre eller tiltrukket av andre. Dette er som dere sikkert skjønner noe jeg holder hemmelig, men det kommer til utrykk i hverdagen vår. Ved at jeg f.eks nekter han sex, ikke liker at han tar på meg etc. 

 

Flere som har det slik? Hvorfor er jeg ikke tiltrukket av mannen min lenger? Han har ikke gått opp masse i vekt, latt seg forfalle eller blitt skallet siden vi traff hverandre  for snart 7 år siden. Ikke driver han med dop, økonomisk bedrag eller annet tull heller. Hva er egentlig galt med meg…

Anonymkode: ac0df...e4a

Trodde et øyeblikk at jeg hadde skrevet dette. Akkurat sånn har jeg også det! Bortsett fra at vi har vært sammen mye lengre. Fantaserer om å bo i eget hus og ha barna annen hver uke. (Ja det høres fælt ut). Det blir nok bare med fantasien.

Anonymkode: 493ae...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Overraskende mange? Jeg kjenner INGEN som angrer. 

Anonymkode: b728f...97e

Min mor innrømmet at hun angret. Min far fant seg en stemor fra h, og min mor prøvde flere ganger i flere forhold uten å lykkes. Bedre å kjede seg enn å leve i krig.

Anonymkode: bc441...6aa

[AnonymBruker]

Kanskje du liker bad boys og at han ikke utfordrer deg nok? At han er for snill? 

Anonymkode: 543e1...c8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Trenger en god ferie alene? 

Anonymkode: a4e5e...0d3

Ja, det hadde vært midt i blinken 😅 Men det blir med tanken, ikke mulig slik livet mitt er nå.

Anonymkode: ac0df...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er du sliten? Hormonelle forandringer?

Hormoner i ubalanse lagde nesten skilsmisse her (ihvertfall i mitt hode).

Anonymkode: 86ee0...6ee

Ja, jeg er veldig sliten  men det har jeg vært lenge. Småbarnsperioden er jo tøff. Jeg har hatt disse tankene de siste 3 årene, kan ikke skylde på hormonelle forandringer. 

Anonymkode: ac0df...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS, føler du at du gikk glipp av noe ved å gifte deg? Noen drømmer som ble lagt på hylla? 

Anonymkode: b728f...97e

Nei, overhode ikke. Tvertimot er jeg en av de som alltid har drømt om dette livet med mann, hus og barn. 

Anonymkode: ac0df...e4a

[AnonymBruker]

Forholdet er vel over. 

Anonymkode: 8bac5...edc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja, jeg er veldig sliten  men det har jeg vært lenge. Småbarnsperioden er jo tøff. Jeg har hatt disse tankene de siste 3 årene, kan ikke skylde på hormonelle forandringer. 

Anonymkode: ac0df...e4a

Hva falt du for ved ham? 
Det kan hjelpe å sosialisere med andre, gå ut, på fest og middag med flere, der dere kler dere bra, så du får sett mannen med andres øyne. Om han er en bra fyr som mestrer det sosiale og ser ålreit ut. 

Det hjelper litt for min del og er er tips jeg har hørt på podcaster. Selv kjenner jeg på det samme, men det er også fordi jeg merker at mannen ikke har de samme ønsker og mål som meg. Han bare latet som for å få meg på kroken. To barn og ti år etter, sitter jeg her. Han er flink med ungene, og har god humor, vi har noen felles interesser. Men han er en hjemmegris og har skuffet på økonomifronten. Noen ganger har jeg lyst til å tilgi og glemme, som når vi er ute blant folk og han virker attraktiv. Men så husker jeg skuffelsen og tenningen er borte. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Barna trenger oss. Holder vel ut ti år til.

Anonymkode: 1da67...f3e

[AnonymBruker]

Kan det være at du får altfor lite alenetid i forhold til hva du egentlig behøver?

Er det rom for at du tar en formiddag alene mens mannen er med barna, og omvendt? Eller passer kveldstur bedre?

Ingen bevarer gnisten/forelskelsen hele livet, mange har trodd at gresset er grønnere på andre siden, så ender de opp med ennå en skilt familie etter noen år.

Anonymkode: 71bcd...f62

[Tror og ser det]

Er ikke alle som har så høy IQ.