Endrer måten jeg kommuniserer på etter hvem jeg er sammen med

[AnonymBruker]

Han jeg er sammen med, har absolutt ikke verbal kommunikasjon som sitt kjærlighetsspråk. Og det er ok, han viser meg at han er glad i meg på andre måter. Jeg merker jeg blir veldig påvirka av dette på den måten at jeg heller ikke komplimenterer han og kommer med kjærlighetserklæringer. Dette er mest fordi jeg synes det er litt sårt å være den som «alltid» må si «så fin du er» etc og stort sett få et «du og» tilbake. Da lar jeg heller være. Sier også sjelden «glad i deg» av samme grunn.

Andre som «tilpasser» seg etter partner på denne måten eller er det rart?

 

Anonymkode: 478b2...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han jeg er sammen med, har absolutt ikke verbal kommunikasjon som sitt kjærlighetsspråk. Og det er ok, han viser meg at han er glad i meg på andre måter. Jeg merker jeg blir veldig påvirka av dette på den måten at jeg heller ikke komplimenterer han og kommer med kjærlighetserklæringer. Dette er mest fordi jeg synes det er litt sårt å være den som «alltid» må si «så fin du er» etc og stort sett få et «du og» tilbake. Da lar jeg heller være. Sier også sjelden «glad i deg» av samme grunn.

Andre som «tilpasser» seg etter partner på denne måten eller er det rart?

 

Anonymkode: 478b2...d00

Jeg gjør også det samme. Jeg vet at kjæresten min er veldig glad i meg, og han sier det ofte for såvidt, men uttrykker ikke noe mer kjærlighet enn det, verbalt. Jeg liker å si akkurat det jeg føler, jeg liker å gi komplimenter, jeg liker å si med ord hvilke positive egenskaper andre har. Og jeg liker å si «jeg elsker deg» til den jeg elsker og er sammen med. Men han har enda ikke sagt «jeg elsker deg» til meg, etter over et år sammen, så da har heller ikke jeg sagt det til han. Håper vi kommer dit at vi sier det da.

Anonymkode: 75e3c...17a

[AnonymBruker]

Tjaaa. Jeg forstår deg, og jeg skjønner hvorfor det blir slik, men samtidig så blir det litt feil også tenker jeg.

Jeg var som deg, men tok meg i det etter at det ble tatt opp i terapi, hvor hun sa at det er en form for tilbakeholding av kjærlighet som ubevisst straff fordi ueg ikke fikk kjærligheten jeg ønsket meg. Det er en metode som har passiv aggressiv energi. Hvis man har betingelsesløs kjærlighet for hverandre, så ønsker man å gi dette kun for å gi. Ikke for å få tilbake! Du sier jo også at han viser mye kjærlighet på sin måte.

Jeg tok rådet til meg og jeg jobba med min innstilling og min usikkerhet - for det var jo den som var grobunnen til at jeg følte sårhet rundt hans manglende verbale kjærlighet. Det som skjedde da, sakte, men endog, var at han lærte litt av meg.

Nå, halvannet år senere, sier han at han elsker meg oftere enn jeg sier det til han. Han gir meg komplimenter og anerkjennelse og sier at han setter pris på meg. Han kunne ingenting av dette før, fordi han aldri hadde lært det. Og tenk at jeg klandret han for det i stedet for å sakte lære han det gjebnom å sette et eksempel! (Til info: de færreste lærer slikt av å bli fortalt hva de gjør galt. Ha fokus på når han gjør det godt, og ellers fokuserer du på å si ting du føler og forhåpentligvis lærer han etter deg) 

Anonymkode: 9f63f...381

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tjaaa. Jeg forstår deg, og jeg skjønner hvorfor det blir slik, men samtidig så blir det litt feil også tenker jeg.

Jeg var som deg, men tok meg i det etter at det ble tatt opp i terapi, hvor hun sa at det er en form for tilbakeholding av kjærlighet som ubevisst straff fordi ueg ikke fikk kjærligheten jeg ønsket meg. Det er en metode som har passiv aggressiv energi. Hvis man har betingelsesløs kjærlighet for hverandre, så ønsker man å gi dette kun for å gi. Ikke for å få tilbake! Du sier jo også at han viser mye kjærlighet på sin måte.

Jeg tok rådet til meg og jeg jobba med min innstilling og min usikkerhet - for det var jo den som var grobunnen til at jeg følte sårhet rundt hans manglende verbale kjærlighet. Det som skjedde da, sakte, men endog, var at han lærte litt av meg.

Nå, halvannet år senere, sier han at han elsker meg oftere enn jeg sier det til han. Han gir meg komplimenter og anerkjennelse og sier at han setter pris på meg. Han kunne ingenting av dette før, fordi han aldri hadde lært det. Og tenk at jeg klandret han for det i stedet for å sakte lære han det gjebnom å sette et eksempel! (Til info: de færreste lærer slikt av å bli fortalt hva de gjør galt. Ha fokus på når han gjør det godt, og ellers fokuserer du på å si ting du føler og forhåpentligvis lærer han etter deg) 

Anonymkode: 9f63f...381

Ikke ts her. -du verden så kloke ord. Tusen takk for at du deler. Dette har jeg ikke tenkt på.

Jeg har også en taus kjæreste. Han gir meg veldig sjelden komplimenter. Jeg er den som kan gi masse ros og ønske alt godt. Men jeg har gitt opp å være den jeg egentlig er av natur fordi jeg får jo aldri noe tilbake. Kanskje jeg sier gode ord til andre fordi jeg trenger å høre de selv? 

Anonymkode: 90b83...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tjaaa. Jeg forstår deg, og jeg skjønner hvorfor det blir slik, men samtidig så blir det litt feil også tenker jeg.

Jeg var som deg, men tok meg i det etter at det ble tatt opp i terapi, hvor hun sa at det er en form for tilbakeholding av kjærlighet som ubevisst straff fordi ueg ikke fikk kjærligheten jeg ønsket meg. Det er en metode som har passiv aggressiv energi. Hvis man har betingelsesløs kjærlighet for hverandre, så ønsker man å gi dette kun for å gi. Ikke for å få tilbake! Du sier jo også at han viser mye kjærlighet på sin måte.

Jeg tok rådet til meg og jeg jobba med min innstilling og min usikkerhet - for det var jo den som var grobunnen til at jeg følte sårhet rundt hans manglende verbale kjærlighet. Det som skjedde da, sakte, men endog, var at han lærte litt av meg.

Nå, halvannet år senere, sier han at han elsker meg oftere enn jeg sier det til han. Han gir meg komplimenter og anerkjennelse og sier at han setter pris på meg. Han kunne ingenting av dette før, fordi han aldri hadde lært det. Og tenk at jeg klandret han for det i stedet for å sakte lære han det gjebnom å sette et eksempel! (Til info: de færreste lærer slikt av å bli fortalt hva de gjør galt. Ha fokus på når han gjør det godt, og ellers fokuserer du på å si ting du føler og forhåpentligvis lærer han etter deg) 

Anonymkode: 9f63f...381

Ts her

Ble litt rørt av dette svaret. Tusen takk! Jeg har ikke tenkt at jeg tilbakeholder gode ord som «straff». Det er vel heller en beskyttelsesmekanisme for at jeg ikke skal bli såra av å forvente mer tilbake om jeg går «all in» uten at han innfrir. Min usikkerhet altså, som du og sier.

Når jeg tenker over det, så hadde jeg en kjæreste som var veldig verbal og åpen om følelsene sine ovenfor meg- og jeg ble veldig mye bedre på å være sånn selv da jeg var sammen med han. Jeg tenker du har mye rett i det du skriver. Jeg tar det til meg!

Anonymkode: 478b2...d00

[AnonymBruker]

Ikke med partner, der har det alltid vært viktig å matche. Vi har nok begge tjenester som viktigst språk, deretter fysisk nærhet. Det gjør at vi aldri har tvilt på kjærligheten oss i mellom, og at alt er uanstrengt. 

Jeg tror man tilpasser seg en stund, men så mister man noe av seg selv i en så nær relasjon. Jeg hadde faktisk ikke vært komfortabel om jeg over tid måtte gått rundt og sagt ord som betydde lite for meg. Eller latt som jeg satt pris på gaver, noe jeg absolutt ikke gjør.

Med venninner er det noe annet. Jeg forstår hvem som setter stor pris på en liten gave, hvem som trenger noen fine ord på melding. Men det er jo en mye mindre del av livet. 

Anonymkode: b4d01...4dd