Gift med en mann med psykiske problemer - finnes der solskinnshistorier?

[AnonymBruker]

Har du fortalt han at du vurderer å gå? 

Anonymkode: ffeb3...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du fortalt han at du vurderer å gå? 

Anonymkode: ffeb3...cbb

Nei. Og om jeg forteller det så skal jeg jo ikke være helt låst. Jeg er villig til å gå til terapi. Først prøver jeg nå å sortere følelsene mine. Jeg prøver å legge en klok plan, også for å ta hensyn til hans noe ustabile situasjon.

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

Har selv depresjon og har hatt det lenge. Man blir dessverre veldig selvsentrert. Negative tanker utløser at man trekker seg tilbake, som igjen gjør at man ofte bare blir opptatt av egne tanker og «velvære» 

skyver da på en måte familie og venner unna. 

gå gjerne i terapi, men han MÅ klare å forstå at han har ett problem og faktisk ta tak i det. Jeg klarte det ikke på 12år, men en måned etter bruddet så var jeg i full behandling. Veldig urettferdig for min eks som har prøvd og prøvd å få meg til å innse at jeg trengte hjelp. 

Anonymkode: 10dae...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har selv depresjon og har hatt det lenge. Man blir dessverre veldig selvsentrert. Negative tanker utløser at man trekker seg tilbake, som igjen gjør at man ofte bare blir opptatt av egne tanker og «velvære» 

skyver da på en måte familie og venner unna. 

gå gjerne i terapi, men han MÅ klare å forstå at han har ett problem og faktisk ta tak i det. Jeg klarte det ikke på 12år, men en måned etter bruddet så var jeg i full behandling. Veldig urettferdig for min eks som har prøvd og prøvd å få meg til å innse at jeg trengte hjelp. 

Anonymkode: 10dae...6a5

Det er veldig dette jeg opplever. At han er selvsentrert og at han liksom bare lever i sin egne negative lille boble, og ikke skjønner at han faktisk må gjøre noe for å komme seg ut. Han kan ikke bare akseptere at sånn er han.

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei. Og om jeg forteller det så skal jeg jo ikke være helt låst. Jeg er villig til å gå til terapi. Først prøver jeg nå å sortere følelsene mine. Jeg prøver å legge en klok plan, også for å ta hensyn til hans noe ustabile situasjon.

Anonymkode: 1b78b...33f

Han søker hjelp ulovelig sent hvis han vil berge forholdet. Han har gått rundt slik og latt deg ta hovedansvar, og ikke tatt ansvar. Det er ikke greit. Du får realitetsorientere han litt og si at dere trenger samtaler sammen, og så får han opplyse psykolog om at "det brenner i fjøset" hjemme hos han. 

Når skal noen ta hensyn til deg? 

For å gi deg en solskinnshistorie (det var meg med bipolar mann som det ble slutt med) så fant han seg en ny kjæreste og samboer 3-4 år etter det ble slutt, og de bor sammen enda (10 år) og har det veldig fint. Han har nok blitt mer moden, og han takler ergo sin sykdom bedre. Så er dessverre bipolar veldig arvelig, og min datter har fått det. Hun er 19 år nå. Hun svarer aldri frekt, og er en utrolig god person som bryr seg om familien sin. Så det er ikke slik at dårlig oppførsel er synonymt med sykdom. Da må de lære seg å kommunisere og ta ansvar. Jeg tror dere er i en situasjon der du skylder alt på psykisk sykdom, og det lever han sikkert godt med, for da kan han slippe å ta ansvar. Det er ikke greit. 

Anonymkode: 21264...502

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er veldig dette jeg opplever. At han er selvsentrert og at han liksom bare lever i sin egne negative lille boble, og ikke skjønner at han faktisk må gjøre noe for å komme seg ut. Han kan ikke bare akseptere at sånn er han.

Anonymkode: 1b78b...33f

Aksepterte det ikke selv, alt handlet om at alle andre måtte tilpasse meg. 
jeg skjønte det når eks sa rett ut at hun ikke hadde følelsene mere og ville bryte. Da var hun utslitt og hadde gitt opp at jeg skulle klare å ta tak. 
ser tilbake på det så tenker jeg makan til tålmodighet hun hadde. 
 

håper jo ikke du må komme dit, men håper for din del at han skal klare å skjønne det selv. 
 

Anonymkode: 10dae...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er veldig dette jeg opplever. At han er selvsentrert og at han liksom bare lever i sin egne negative lille boble, og ikke skjønner at han faktisk må gjøre noe for å komme seg ut. Han kan ikke bare akseptere at sånn er han.

Anonymkode: 1b78b...33f

Jeg tror dessverre at mange menn, psykisk syk eller ei- ikke lærer seg å ta fatt i livet før de har mistet det de har. 

Anonymkode: 21264...502

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Han har nok moderate depresjoner, kombinert med en del angst. Han tar mye av det negative ut på meg, og jeg syns han begrunner mye av den dårlige oppførselen sin med sin psykiske helse. Litt som at "la meg være irrasjonell og ha raseriutbrudd, du vet jo at jeg er deprimert". Heller enn at han unnskylder.

Han får jo nå hjelp - håper jeg - men jeg vet liksom ikke helt hva jeg møter på andre siden? Disse tingene har preget ham i ti år, og han har blitt verre og verre. Hvem er han når han er frisk? Er han en jeg kan elske? 

Anonymkode: 1b78b...33f

Uansett hvilken sykdom han har, så er det absolutt ingen unnskylding for å behandle andre dårlig. 

Det skal du aldri akseptere. 

Anonymkode: c03fe...292

[Spiren]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Han har nok moderate depresjoner, kombinert med en del angst. Han tar mye av det negative ut på meg, og jeg syns han begrunner mye av den dårlige oppførselen sin med sin psykiske helse. Litt som at "la meg være irrasjonell og ha raseriutbrudd, du vet jo at jeg er deprimert". Heller enn at han unnskylder.

Han får jo nå hjelp - håper jeg - men jeg vet liksom ikke helt hva jeg møter på andre siden? Disse tingene har preget ham i ti år, og han har blitt verre og verre. Hvem er han når han er frisk? Er han en jeg kan elske? 

Anonymkode: 1b78b...33f

Han jobber jo ikke mot å bli frisk. Han jobber mot å gjøre deg syk. Bevisst eller ubevisst gjennom sine handlinger.

Og du gjør det samme. Du gjør deg selv syk ved å sette hans velvære over din egen, og tilrettelegger livet hans, slik at han ikke er tjent med å bli frisk. Hvorfor skulle han det? Da må han jo bidra mer alle veier. Nå tar jo du alt og han trenger ikke engang å regulere sine følelser rundt deg.

Vil du se handlekraft? Vær den handlekraftige og ta ansvar for deg selv og dine behov. Nå råtner du på rot og gjemmer ansvarsfraskrivelsen bak et svakt håp om bedring - langt inn i fremtiden.

Mulig han blir frisk om noen år. Det er også mulig at du blir syk. For syk til å kunne hjelpe deg selv eller barna. Tenk på det. Ønsker deg lykke til 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Han har nok moderate depresjoner, kombinert med en del angst. Han tar mye av det negative ut på meg, og jeg syns han begrunner mye av den dårlige oppførselen sin med sin psykiske helse. Litt som at "la meg være irrasjonell og ha raseriutbrudd, du vet jo at jeg er deprimert". Heller enn at han unnskylder.

Han får jo nå hjelp - håper jeg - men jeg vet liksom ikke helt hva jeg møter på andre siden? Disse tingene har preget ham i ti år, og han har blitt verre og verre. Hvem er han når han er frisk? Er han en jeg kan elske? 

Anonymkode: 1b78b...33f

Jeg har bipolar type to, men sliter hovedsakelig med depresjoner. Har mye angst også. Jeg er medisinert, men jeg har likevel mange vonde og tunge perioder. Jeg har mann på 20. året, og vi har to barn.  Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer ikke alltid å få unna alt husarbeidet, handle mat, ordne middag... Jeg gjør alt jeg evner, men jeg har hovedfokus på barna, for det er de som er viktigst for meg. Jeg er så innmari sliten, jeg er utmattet i enhver kroppsdel, og ikke minst tiltaksløs. Av og til føles det som alt håp er ute, men jeg må leve videre. Det føles mer som å kun eksistere enn å leve, bare fordi en "må". Jeg er så tom av og til, som om sjelen har forlatt meg og det er bare et skall igjen, sammen med et dystert og smertefullt mørke. Jeg føler meg sjeldent "helt bra", det er alltid noe depressivt i meg, som påvirker meg. 
Om det setter ting i perspektiv ifht det med å ta "det andre og tredje skiftet", vet jeg ikke, men sånn er i hvert fall hverdagen her hjemme i perioder.

Men, psykisk sykdom kan ikke brukes som unnskyldning for å ta negative ting utover deg. Å være irrasjonell, rasende osv., det er hans følelser og hans ansvar, og du skal overhodet ikke tåle og akseptere dette. IKKE la ham oppføre seg som en drittsekk. Det har ikke noe med psykisk sykdom å gjøre! Da kan han heller trekke seg unna, og be om tid til å komme på bedre tanker. 

Dere må åpenbart snakke om dette. Si noe av det som det er, men jeg ville ikke nevnt noe om at du ønsker å forlate ham eller ikke elsker ham slik man bør i et forhold. Du burde ha en plan klar først, økonomisk, bolig osv. Gjør slik at du kan flytte ut "på dagen" om alternativet går dithen. Jeg ser for meg at en person som er slik du skriver, muligens vil bli rasende og muligens utagerende aggressiv. Du må ha sjans til å kunne tre ut av forholdet raskt. 

Helt ærlig, så høres det ut for meg at du bør komme deg ut av forholdet. Du har levd slik for lenge, det er ikke bra for noen å leve slik du har gjort. Han burde fått hjelp mye tidligere, og han bør i det minste ha lært å si unnskyld til nå, men ettersom han ikke gjør det og fremdeles skylder på sykdom, så anser jeg ham som et håpløst tilfelle av "gidder ikke endre meg, for jeg har jo alt jeg trenger". For akkurat nå, så har han jo det. Du tar deg av det andre og tredje skiftet, du lar ham ta sine drittsekk-manerer utover deg. Han har barna, han har deg, han har et hjem - trenger han noe mer? Nei. Så hvorfor må han endre noe som helst? Han virker fastlåst utfra hva du skriver, TS. Det er klart at terapi tar tid, men mye burde ha vært i merkbar endring til nå. Vet han at det ikke hjelper å gå i terapi med mindre han jobber aktivt med seg selv? Vet han at terapi kun er et verktøy - men at han må gjøre jobben selv?  

Anonymkode: e9f85...88b

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Og det er jeg glad for i dag. Han hadde ikke noe graverende alvorlige psykiske problemer, men fikk etterhvert et par diagnoser som jeg hadde mistenkt hele veien at han hadde. Men faktumet at han aldri tok tak i det, oppsøkte hjelp eller ville høre på meg gjorde at vårt forhold ikke overlevde. Vi fikk et barn sammen og i dag har vi det mye bedre som venner og foreldre til vårt barn. Han klarer seg mye bedre med delt samvær 50/50 enn 100% pappa og ektemann. Synd, men jeg vil mye heller ha det slik vi har det nå enn når alt ble kronisk overveldende for han. 

Mitt råd❤️ 

Gjør hva som er best for deg! Du vil mest sannsynlig slite deg ut og miste deg selv i prosessen. Jeg vil anta at han ikke er åpen for at dere i en periode kanskje burde vært særboere for å finne ut hva det egentlig er dere vil? 

Jeg tenker at det ville ihvertfall gitt han rom, ro og mulighet for å ta tak i sine ting, få behandling ect. Kanskje er det dere 2,kanskje ikke. 

Lykke til. 

Anonymkode: d9511...353

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg og mannen har vært sammen i over 10 år og gift i 5 år. Har to barn sammen i barnehagealder. Mannen har hele tiden vi har vært sammen hatt en psykisk helse som har svinget opp og ned, men først etter vi fikk barn har det gått mer ned enn opp. Han sliter med lite overskudd til familien og meg. Det meste av både det andre og tredje skiftet faller på meg, og jeg føler jeg må kommandere ham rundt for å få noe hjelp. Jeg er ikke fornøyd med slik det er og føler jeg må være moren hans i huset. Samtidig har han de siste årene blitt en bedre far, og steppet opp gamet der. Han bidrar nå mer inn mot barna og kan fint ha dem alene slik at jeg får egentid. Samtidig har jeg den siste tiden kjent på at jeg syns han svikter helt som en kjæreste. Det har han nok gjort lenge, men jeg har ikke helt sett det eller klart å prioritere meg selv. Familielogistikken og barna har vært viktigst. Han bryr seg lite om meg og mitt liv, spør og snakker lite med meg. Er ofte frekk eller kort når jeg spør han om ting. Ellers opplever jeg ham som mye sur og mutt/inneslutta både her hjemme, men også om vi treffer andre folk. Jeg begynner å bli skikkelig lei og sliten. Den jeg ble forelska i var en sprudlende ja-person med mye engasjement, og den personen er helt borte nå. Det er lite engasjement mot meg, familieliv, forholdet vårt. Han tar ingen initiativ til dates, overraskelser for meg, blomster eller lignende. Og initiativ til sex er også fraværende. 
 

Jeg vet ikke om dette henger mest sammen med at han har forandret seg gjennom årene, eller om det henger sammen med hans psykiske helse. Han har selv sagt at han sliter, men han sier lite om det i det daglige. For noen måneder siden fikk jeg ham endelig til å oppsøke psykolog, men jeg er usikker på om jeg har tålmodighet til å vente. Blir han frisk? Vil han bli mer som mannen jeg forelsket meg i? Vil jeg ødelegge meg selv mens jeg venter? Jeg er ung, og føler hele mitt unge voksne liv har gått med til et litt destruktivt forhold. Men har selvsagt blitt på grunn av barna. Syns ikke det er lett å skulle rive opp familien, og ønsker så gjerne å finne ut av det med ham. Men jeg opplever ham som lukket og lite initiativtakende i forholdet, også på å jobbe med ting. Redd for å få masse kritikk og irrasjonelle følelser om jeg begynner å grave i ting.

Er det andre som har vært i partnerskap med en psykisk syk partner? Er der noen solskinnshistorier?

Anonymkode: 1b78b...33f

Jeg fikk endelig samboer til å gå til psykolog og hadde skikkelig troa for at det nå skulle gå bedre. Slik ble det ikke.

Han er sur og negativ til meg konstant, bidrar ikke i det hele tatt huslig, begynner å lure på om han i det hele tatt har boevne. Han er sur når jeg setter grenser for han, han er lei av å ikke kunne ha meninger her. Meningene hans er kun negative, ingenting jeg gjør er godt nok. Det er som om jeg ikke er av verdi i det hele tatt. Med barna var det bedre en periode, men også det ble en evig berg og dalbane. 

Han er sur om han har opplevd noe mindre bra på jobb, han er sur om han har dårlig råd, han er egentlig aldri glad. Hvis jeg har laget middag innenfor hans favoritter og spør hvordan det smakte så er det alltid "helt greit." Ellers er han misfornøyd med alt jeg lager. Han gikk løs på meg verbalt pga valg av kjøttdeig, da jeg kjøpte noe billigere. 

Sex kan han godt ha, men aldri noe intimitet utenom. Om jeg ber om noe så er jeg masete. Jeg har fått en klem på 3 mnd. At jeg nå vil reise skjønner han ingenting av. 

Når jeg tar opp mangler og hvordan jeg har det så kommer det konstant "du må forstå at jeg har det vanskelig, du må forstå at jeg er sliten etter jobb, du må forstå at sånn er jeg, du må forstå at du krever for mye." Alltid er det jeg som må forstå. 

Han manipulerer og lyver endel, dette merket jeg ifra i sommer. Jeg har ikke tatt han I slikt før, så nå begynner det å bli ganske ille. Han har også begynt heftig med silent treatment, på reise med jobben var han helt stille i 3 hele døgn. Ikke svarte han på melding, ikke tlf, ikke snap, ikke ting som angår barna en gang. Så later han som ingenting når han kommer hjem.

Han mislikte at jeg satte ned foten for kommentarene hans en dag, da lot han være å forholde seg til meg i to døgn. Når han først prater til meg igjen så er det fordi han er på tlf med andre og spør meg da hvordan det går og om han skal hjelpe med barna. Jeg ble helt paff, her har han løpt ut døra så fort han har hatt sjansen, ikke svart i samtaler og går å legger seg uten å si et ord. Men om andre hører på så er han så ålreit. Da han la på var vi tilbake til stillhet. 

Så for å kunne gi han beskjed om at barna skulle bort en natt så må jeg sende det på melding. Jeg fikk ikke svar på meldingen, men fikk beskjed om at jeg må spørre han først. Dette nektet jeg, for hvorfor skal jeg det? Enten har jeg barna eller så har besteforeldre barna, jeg kan jo ikke stole på at han har tid til oss. 

Jeg har ikke et positivt ord å si om mann med psykisk sykdom, hvert fall ikke om andre må presse de til å søke hjelp. 

Anonymkode: a672f...ba3

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, og ble etterhvert deprimert. Jeg ble dårlig til å se mannen min, og han var dårlig til å se meg. Jeg prøvde å fortelle han at jeg trengte hjelp, men han forsto ikke/ville ikke forstå. Jeg var såpass langt nede at jeg ikke klarte å ta kontakt med legen på egenhånd. Men jeg holdt hus og hjem alene. 

Det ble dessverre brudd til slutt. Jeg har jobbet hardt for å komme meg tilbake, og er nå helt kvitt depresjonen. Så hadde han sett meg og støttet meg gjennom behandlingen, kunne vi nok funnet tilbake til det vi hadde og vært lykkelige igjen i dag. Så det er håp for bedring selv om det ser mørkt ut. Men for min del ble det dessverre en veldig trist ende på historien, og sykdom og depresjon kostet meg enormt😢

Anonymkode: bf69a...a48

[AnonymBruker]

Dette er hvorfor jeg aldri vil ha barn og aldri vil gifte meg. Det er bare et endeløst styr av mas, kjeft, tvang, arbeid og helvete. Den eneste tiden det er fint å ha barn er når man er 60+. Men da er livet over snart uansett, så hvorfor bry seg?

Anonymkode: 8ef0f...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette er hvorfor jeg aldri vil ha barn og aldri vil gifte meg. Det er bare et endeløst styr av mas, kjeft, tvang, arbeid og helvete. Den eneste tiden det er fint å ha barn er når man er 60+. Men da er livet over snart uansett, så hvorfor bry seg?

Anonymkode: 8ef0f...c7c

Tusen takk for konstruktivt innlegg som hadde alt å gjøre med dette temaet. 

Anonymkode: a672f...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Dette er hvorfor jeg aldri vil ha barn og aldri vil gifte meg. Det er bare et endeløst styr av mas, kjeft, tvang, arbeid og helvete. Den eneste tiden det er fint å ha barn er når man er 60+. Men da er livet over snart uansett, så hvorfor bry seg?

Anonymkode: 8ef0f...c7c

"Det er noe feil med bilen min IGJEN!" 

- en annen, "åh jeg er så glad jeg ikke har bil og slipper det greiene der." 

"Kollegaene mine er så teite, sjefen er konfliktsky." 

En annen - åh, jeg er så glad jeg er selvstendig næringsdrivende eller ufør, så slipper jeg de greiene der.

 

Sånt kan man faktisk si om det meste i livet. 

Anonymkode: a672f...ba3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Gode tanker fra deg. Spørsmålet er bare om jeg har utholdenhet til å stå i den perioden frem til han finner glede og inspirasjon. Hvis han i det hele tatt vil gjøre dette. Jeg har ikke mulighet til å skaffe noe særlig mer avlastning enn vi har i dag, vi bor langt unna familie og bruker venner for alt de er verdt allerede. 

Anonymkode: 1b78b...33f

Tingen er at du vil være alene i større grad om dere går ifra hverandre. Det blir mer krevende spesielt for barna, å måtte være alene med en deprimert pappa. Men, man vet jo ikke, kan være brudd er det dere trenger for at han skal ta grep og ansvar for sin rolle, som pappa og for egen helse. Men det er altså omveltene for barna. Har dere det fint da? Elsker dere hverandre? 

Du har så klart full bestemmelsesrett over eget liv, men kan være du vil være like sliten som enslig. Jeg tror du bør heller vurdere om dette er mannen i ditt liv. For resten av ditt liv. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Det er noe feil med bilen min IGJEN!" 

- en annen, "åh jeg er så glad jeg ikke har bil og slipper det greiene der." 

"Kollegaene mine er så teite, sjefen er konfliktsky." 

En annen - åh, jeg er så glad jeg er selvstendig næringsdrivende eller ufør, så slipper jeg de greiene der.

 

Sånt kan man faktisk si om det meste i livet. 

Anonymkode: a672f...ba3

Ja eller man kan si, shit det e rmye feil med bilen men jeg har i det minste en bil. Eller sjefen er teit men jeg har i det minste en sjef. 

Og jaja jeg kan jo skape de endringene jeg vil, jeg må jo bare prøve. Jeg tror de som har litt grit i livet har det bedre. Altså de som tør å endre ting. Sier ikke at ts skal endre og ta gå for et brudd altså. Men å snakke skikkelig med mannen er fint, og så må mannen ta ansvar for å skape endringer i livet. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (5 timer siden):

Tingen er at du vil være alene i større grad om dere går ifra hverandre. Det blir mer krevende spesielt for barna, å måtte være alene med en deprimert pappa. Men, man vet jo ikke, kan være brudd er det dere trenger for at han skal ta grep og ansvar for sin rolle, som pappa og for egen helse. Men det er altså omveltene for barna. Har dere det fint da? Elsker dere hverandre? 

Du har så klart full bestemmelsesrett over eget liv, men kan være du vil være like sliten som enslig. Jeg tror du bør heller vurdere om dette er mannen i ditt liv. For resten av ditt liv. 

Så lenge jeg tar mye av byrden i familien selv og firer på kravene ovenfor mannen er det greit i det daglige. Det er ikke sånn at vi krangler hele tiden. Vi klarer å ha en hyggelig tone i hjemmet. Men jeg føler jo samtidig at ved å bare svelge alle kameler og "tåle" at han er slik, så dør samtidig kjærligheten jeg har for ham. Det er jo absolutt et alternativ å fortsette slik i 5-6 år til, mens vi har små barn, men da er jeg redd vi aldri vil kunne finne tilbake til hverandre igjen.

Anonymkode: 1b78b...33f

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så lenge jeg tar mye av byrden i familien selv og firer på kravene ovenfor mannen er det greit i det daglige. Det er ikke sånn at vi krangler hele tiden. Vi klarer å ha en hyggelig tone i hjemmet. Men jeg føler jo samtidig at ved å bare svelge alle kameler og "tåle" at han er slik, så dør samtidig kjærligheten jeg har for ham. Det er jo absolutt et alternativ å fortsette slik i 5-6 år til, mens vi har små barn, men da er jeg redd vi aldri vil kunne finne tilbake til hverandre igjen.

Anonymkode: 1b78b...33f

Ja, han må så klart ønske at også du skal ha et godt liv. Sånn er det jo å dele livet med noen. Man deler livet med noen ikke fordi man må, eller fordi man er fast pga barna, men fordi man vil dem godt. Man må jo ønske å jobbe med seg selv, for å bli den beste versjonen av seg selv og å skape et liv der begge er lykkelige. Det er jo ikke bare meg meg meg. Det er oss.