Sosial angst, introvert og gravid...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Melder meg herved ut av tråden, da alt bare blir idiotiske antakelser som ikke stemmer med virkeligheten og personangrep. Håper dere er fornøyde med dere selv, hele tråden er godt bevis for meg på hvorfor jeg generelt misliker folk her i verden 😀 

Ts 

Anonymkode: 8459b...c34

Det er helt greit ! Jeg er alltid på barnas side siden barna aldri kan velge sine foreldre.  
Det er et alvorlig symptom at du misliker folk her i verden. 
Håper du forstår at det er et sykdomstegn. 

Anonymkode: 7568d...354

[AnonymBruker]

Cil ikke anbefale å nekte skjermberuk så lenge. Barnet kommer til å fslle ut sosialt på ungdomsskolen og vgs. Barne vil heller ikke lære digital måtehold og bli altfor revet med. Barnet vil heller ikke ta til seg råd i den alderen,  du må legge grunnlaget for dette før fylte 16. 

 

Hva gjør du om fødsel må gjennomføres på sykehus? Det er jo ikke sikkert du får født hjemme? 

Hva om du som meg får et veldig sosialt barn, da vil din måte å leve på gjøre barnet svært ensomt. 

Anonymkode: 66c3e...e6a

[Mandagsunge]

I tilfelle du faktisk ikkje er eit troll: Få behandling for angsten din og la sambo ta alt av sosialisering til du er frisk nok til å vere med på det sjølv.

Opplegget du skisserer vil ikkje la barnet ditt bli eit normalt fungerande medmenneske, og det å frata eit barn moglegheita til å delta i samfunnet fordi du er sjuk, det er faktisk barnemishandling. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er gravid, med et svært ønsket barn. Jeg tenker likevel på mange problemstillinger jeg vet vil bli problematiske for meg, fordi jeg har sterk sosial angst, lys og lyd-sensitiv, i tillegg til at jeg er introvert. 

Jeg liker stort sett bare min egen samboer og noen få av mine aller nærmeste familiemedlemmer. Jeg har stor fysisk intimsone og generelt store problemer med kollektivtransport, alle plasser med mange mennesker (kjøpesenter, butikker og flyplasser feks). Jeg unngår alt jeg kan av besøk hjemme, for jeg er ekstremt privat og huset mitt er mitt fristed. 

Jeg er til tross for alle disse plagene fullt velfungerende, tjener bra, ressurssterk og mentalt stabil forøvrig (har mye selvinnsikt). Jeg har et stabilt og godt forhold med både meg selv og samboer. Men jeg er ekstremt sær. Jeg er flink til å presse meg gjennom det meste om jeg må, men livsstilen min er tilpasset slik at jeg trives i livet med alle særheter. Og jeg ønsker å holde det slik selv om vi får barn. 

Vi har allerede bestemt at barnet skal hjemmeskoleres og heller ikke i barnehage. Fordi jeg orker ikke ta stilling til tvangssosialisering med andre foreldre, eller forholde meg til foreldremøter feks. Vi ønsker heller å finne barn og foreldre som vi trives med for sosialisering som barnet går glipp av ved å ikke være i institusjoner. Vi ønsker å skjerme barnet mest mulig for iPad, pc og sosiale media, og barnet vil ikke få tilgang på sånt før han/hun er tidligst 16 år gammel, kanskje 18. 

Vi skal heller ikke ha bursdager eller besøk hjemme her av andre barn eller foreldre. For jeg orker ikke, blir dårlig av tanken. Feiringer og fellestreff tar vi andre plasser, så bursdag skal selvsagt feires men ikke hjemme hos oss. 

Jeg er også veldig spent på fødselen, for det er totalt uaktuelt for meg å føde på sykehus med mannlig lege, turnusleger eller å ligge på fellesrom med andre mennesker. Jeg føler meg mest trygg på å føde hjemme med tilgang på sykepleier eller forhåndsgodkjent jordmor vi har blitt kjent med fra før. 

Er det noen som har erfaring med slik vi ønsker å gjøre dette? Jeg trenger ikke tilbakemelding på at jeg er sær, for det vet jeg. Barnet vårt skal få alt han/hun trenger - men vi er begge opptatt av å oppdra barnet slik vi ønsker med gode verdier og et jordnært vesen (som omtrent ingen barn har i dag pga dagens samfunn). Jeg ønsker heller ikke at det å være foreldre skal gå på bekostning av hvordan jeg er som person, når det heldigvis finnes løsninger for å ivareta meg også samtidig som jeg blir mor. 

Anonymkode: 8459b...c34

Troll!

Anonymkode: e7167...a91

[AnonymBruker]

Da har jeg et helt seriøst spørsmål:

Når du sliter så mye med angst selv, hvorfor vil du holde barnet ditt utenfor sosiale situasjoner? 
Vil ikke dette føre til at barnet ditt også vil slite i sosiale settinger? 
Er det ikke ofte sånn at man vil at barnet skal slippe de begrensningene og problemene man selv har? 

Anonymkode: 94ef7...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2024 den 11.50):

Jeg er gravid, med et svært ønsket barn. Jeg tenker likevel på mange problemstillinger jeg vet vil bli problematiske for meg, fordi jeg har sterk sosial angst, lys og lyd-sensitiv, i tillegg til at jeg er introvert. 

Jeg liker stort sett bare min egen samboer og noen få av mine aller nærmeste familiemedlemmer. Jeg har stor fysisk intimsone og generelt store problemer med kollektivtransport, alle plasser med mange mennesker (kjøpesenter, butikker og flyplasser feks). Jeg unngår alt jeg kan av besøk hjemme, for jeg er ekstremt privat og huset mitt er mitt fristed. 

Jeg er til tross for alle disse plagene fullt velfungerende, tjener bra, ressurssterk og mentalt stabil forøvrig (har mye selvinnsikt). Jeg har et stabilt og godt forhold med både meg selv og samboer. Men jeg er ekstremt sær. Jeg er flink til å presse meg gjennom det meste om jeg må, men livsstilen min er tilpasset slik at jeg trives i livet med alle særheter. Og jeg ønsker å holde det slik selv om vi får barn. 

Vi har allerede bestemt at barnet skal hjemmeskoleres og heller ikke i barnehage. Fordi jeg orker ikke ta stilling til tvangssosialisering med andre foreldre, eller forholde meg til foreldremøter feks. Vi ønsker heller å finne barn og foreldre som vi trives med for sosialisering som barnet går glipp av ved å ikke være i institusjoner. Vi ønsker å skjerme barnet mest mulig for iPad, pc og sosiale media, og barnet vil ikke få tilgang på sånt før han/hun er tidligst 16 år gammel, kanskje 18. 

Vi skal heller ikke ha bursdager eller besøk hjemme her av andre barn eller foreldre. For jeg orker ikke, blir dårlig av tanken. Feiringer og fellestreff tar vi andre plasser, så bursdag skal selvsagt feires men ikke hjemme hos oss. 

Jeg er også veldig spent på fødselen, for det er totalt uaktuelt for meg å føde på sykehus med mannlig lege, turnusleger eller å ligge på fellesrom med andre mennesker. Jeg føler meg mest trygg på å føde hjemme med tilgang på sykepleier eller forhåndsgodkjent jordmor vi har blitt kjent med fra før. 

Er det noen som har erfaring med slik vi ønsker å gjøre dette? Jeg trenger ikke tilbakemelding på at jeg er sær, for det vet jeg. Barnet vårt skal få alt han/hun trenger - men vi er begge opptatt av å oppdra barnet slik vi ønsker med gode verdier og et jordnært vesen (som omtrent ingen barn har i dag pga dagens samfunn). Jeg ønsker heller ikke at det å være foreldre skal gå på bekostning av hvordan jeg er som person, når det heldigvis finnes løsninger for å ivareta meg også samtidig som jeg blir mor. 

Anonymkode: 8459b...c34

Det her hørtes jævlig slitsomt ut. Barnevern hvis du ikke kan ta vare på barnet🙂

Anonymkode: d478b...451

[AnonymBruker]

Haha, sagt av en person som ennå ikke har barn å vet hvordan det er å ha barn... 

Mye man kan drømme om, men teori og praksis er 2 vidt forskjellige ting. 

Og du bør kanskje sette barnets beste først, ikke ditt eget.

Btw, håper også dette er trolling 

Anonymkode: f3acf...49e

[AnonymBruker]

Dette er selvsagt bare tull😂 

Anonymkode: 88976...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2024 den 12.04):

Det er mange barn som hjemmeskoleres, jeg seg ingen problemer med dette når det er noe vi har økonomi og tid til. Skolesystemet i dag er jo helt skakkjørt også. Jeg skal hvert fall ikke la min 8-åring få spørsmålet fra en lærer om hvilket kjønn han/hun føler seg som! De sitter også på skjerm hele dagen, de lærer jo ikke å skrive for hånd engang?! 

 

Du mener generasjonene som får diagnose for "skolevegring" er bra? Og setter gode eksempler til generasjonene som kommer etterpå? 

 

 

For alle som kommenterer at jeg er et troll... Jeg antok jeg ville høre dette. Jeg vet det er ekstremt kontroversielt fordi 99% av befolkningen følger saueflokk-mentaliteten. For oss er det uaktuelt. 

Joda, jeg har mastergrad, tjener over 1 million i året, har relativt stort nettverk (men ingen spesielt nære venner, fordi jeg har verken behov eller ønske om det selv), økonomisk uavhengig og vi dyrker stort sett all mat hjemme selv (vi er ikke veganere da, vi er oppegående kjøttetere, som slakter kjøttet vårt også selv). 

Ts 

Anonymkode: 8459b...c34

Hvis du ikke vil følge «saueflokk-mentaliteten», hvorfor er du i det hele tatt på KG for å spørre hva vi «sauene» mener?

Anonymkode: 88976...3d9

[AnonymBruker]

Daria skrev (På 14.11.2024 den 12.21):

Å velge å ikke sende barnet i barnehage eller på skole, vil kreve mer innsats av deg sosialt, fordi hele oppgaven med å sørge for at barnet får venner og sosial omgang (som barnet både har rett på og trenger, sannsynligvis i enda større grad når det er noe mor sliter med) blir noe du aktivt må initiere og følge opp i mye større grad enn om barnet får det naturlig og daglig som en del av hverdagen. Hjemmeskole,  særlig utover de første årene,  krever også store faglige ressurser og samarbeid med andre. Du kan ikke bygge en glassklokke rundt barnet ditt av hensyn til deg selv - det er omsorgssvikt. 

🎯🎯🎯🎯🎯

Anonymkode: 88f82...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2024 den 20.15):

Melder meg herved ut av tråden, da alt bare blir idiotiske antakelser som ikke stemmer med virkeligheten og personangrep. Håper dere er fornøyde med dere selv, hele tråden er godt bevis for meg på hvorfor jeg generelt misliker folk her i verden 😀 

Ts 

Anonymkode: 8459b...c34

Nei, du melder deg ut fordi du ikke takler å få motbør fra andre om det du har tenkt til. Du får motbør fordi det du har tenkt til er sykt, og en kommende barnevernssak. Svarene dine er særs barnslige og du fremstår ikke som en voksen person. 

Anonymkode: f176f...d98

[mommyaka]

Dette kan du ikke mene.

.du skal rett og slett sette barnet ditt i boble frem til den er 18.... ikke skolen.. ikke barnehagen... ikke venner... ikke bursdag...ikke dra steder med barnet ditt.

Hvorfor ville du ha  barn og du ikke klarer å ha barn 

[AnonymBruker]

Du kan bare melde deg ut av tråden ts, men det endrer ikke den virkeligheten som du kommer til å våkne opp til når barnet ditt er født. Da har man plutselig et helt nytt altoppslukende ansvar og en altoppslukende kjærlighet i fanget. Og med ett så har man en mengde flere mennesker å forholde seg til. Rett og slett fordi man har fått ansvaret for å fostre et lite menneske INN i menneske-samfunnet, ikke UT av det! Man finner ut at nå kan man ikke selv ha det bra, uten at det lille mennesket først har det bra. Det er en temmelig stor ting å innse. Men det kommer først til å synke inn etter fødselen. Og det kan godt hende at du får et barn som er totalt annerledes enn deg; høylytt, aktiv, høyt og lavt, en supersosial liten en som skravler med alle både på butikken og på gata. Prøv å stenge et sånt barn inne 😁

Anonymkode: 88f82...94d

[mommyaka]

Pluss baby din  må til helsestasjonen... lege.. tannlegen etc...skal mannen din gjøre alt dette? 

Hva når du må på kontroll når du er gravid? Holde deg hjemme? Føde hjemme alene?

Hva når du må kjøpe ting og klær til baby.. mannen din ta dette å?

Du skal aldri gå tur med baby?

Så ... mannen din skal få er barn... ikke dy?

[AnonymBruker]

Slike situasjoner som ts beskriver er det ingen barn som burde settes i. 
At et barn skal gå hjemme med en psykisk syk mor med svært begrenset kontakt med omverdenen og svært begrenset sosialt liv, det er omsorgssvikt. 
Barnet vil få store utfordringer med å tilpasse seg et normalt liv i voksen alder. 

Dette vil være videreføring av psykisk sykdom og diagnoser til neste generasjon. 

Anonymkode: 7ada4...465

[AnonymBruker]

Det høres ut som du stresser og tenker veldig langsiktig allerede nå. Noen refleksjoner om hvordan du vil være som forelder er bra, men husk at du ikke trenger å ta stilling til alt nå. Du er fortsatt gravid. Du skal gå gjennom en barseltid, en babytid, småbarnstid osv. Du får ikke brått en 5-åring i fanget. Dere skal gjennom maange faser før den tid. Dere skal bli kjent og alle overganger skjer som regel gradvis og naturlig både for deg og barnet 

Anonymkode: e10f2...60c

[AnonymBruker]

Barnet ditt vil definitivt slite sosialt, mest av alt på grunn av det faktum at livet for hn er 'annerledes' på alle vis. Ja, kanskje hn er venn med Anders og Trym og Sara og Emilie, men alle de går på samme barneskole og møtes hver dag i friminuttene - ditt barn møter de kun en sjelden helg eller så. Du er liksom avhengig av at barna dine sine venner også går på hjemmeskole for at det skal bli faktiske vennskap. Og det er svært vanskelig å få til i Norge hvor de aller fleste går på helt vanlig skole.

Anonymkode: fd327...d43