Hvordan opplevde du å være skilsmissebarn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vi har to små barn, jeg tror det blir brudd. 

Mannen strever med sinne, vi har gått i terapi men ingenting fungerer. Han banner fra morgen til kveld, alt er min feil, livet er dritt og verden er ute etter å ta han. Han har alltid hatt antydning til disse tendensene, men det har eksplodert etter at barna kom. 

Jeg har tidligere tenkt at vi må holde sammen for barna, for at jeg skal kunne være tilstede og holde et øye/passe på de. Men nå tenker jeg at et brudd høyst sannsynlig er det beste.. 

Tanken min er at han da får bygd seg et liv han trives mer med, hvilt ordentlig når han har barnefri og vært en gladere pappa når han har de. Han strever med traumer fra barndommen og muligens PTSD.

Jeg sliter naturligvis ekstremt med tanken på hvordan dette vil påvirke barna. Jeg vokste selv opp med foreldre som gikk fra hverandre, noe både jeg og søsken taklet ekstremt bra. Jeg husker som barn at jeg var glad for avgjørelsen, det føltes veldig riktig. Foreldrene mine samarbeidet ekstremt godt, vi feiret alltid bursdager og jul sammen, fant på hyggelige ting sammen. Selv om vi ikke så pappa så ofte (han strevde med alkohol). Jeg var også eldre enn mine barn er nå, og forstod mer. 

Annet enn at jeg tydeligvis har klart å gjenskape min egen barndom for mine barn - så føler jeg meg veldig lite påvirket av at foreldrene mine gikk fra hverandre. Men jeg tror at dette er ganske uvanlig? 
 

Finnes det flere der ute som har vokst opp med to hjem, og følt at det var helt ok? Som sitter igjen med en følelse av å ha hatt en fin barndom, uten mye sorg over det å ha to hjem?  Eller var det alltid lengsel etter at mamma og pappa skulle bli sammen igjen?

Anonymkode: 1b7d5...206

Mine foreldre skilte seg da jeg var 6 og broren min 3 år gammel. Og jeg syntes det var tøft.

Ikke så mye selve skilsmissen, jeg ville aldri at de skulle bli sammen igjen, men det å måtte ha samvær med faren vår. Dette var på 90-tallet, så var ikke så vanlig med 50/50. Men vi var hos han en hverdag i uka, og annenhver helg.

I tillegg til ett ekstremt sinne, som var grunnen til at moren min skilte seg fra han, så utviklet han i tillegg som din far alkoholproblemer. Dette holdt han jo selvsagt skjult for mamma, og vi barna sa jo ingenting til henne.

Han flyttet også såpass langt unna at vi ikke fikk vært med vennene våre når vi var hos han, og det ble jo slik at i stedet for å glede seg til helgen, så ble jo "pappahelgene" bortkastet tid, hvor hans ønsker sto i sentrum, og vi bare måtte kjede oss.

Hadde samvær helt frem til jeg var 18 år og fikk meg min første kjæreste. Da klarte jeg endelig å sette ned foten og nekte fast samvær.

Så du må vurdere hva som er verst. Å være i ekteskapet, hvor du tross alt ser barna hver dag, og har kontroll på sinnet til mannen din, eller å gå i fra han, og sende barna bort på samvær til en mann som åpenbart ikke evner å være en trygg forelder.

 

 

Anonymkode: 3e9ec...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skilsmisse er en uting.

Anonymkode: b11fa...037

Føles det godt å dømme andre uten å vite hva som ligger bak?

Anonymkode: 8a77d...6e1

[AnonymBruker]

Hadde det veldig bra. Bedre med to foreldre som er lykkelige enn at de er ulykkelige sammen. 

Jeg hadde en veldig god oppvekst, og i starten besøkte jeg pappa hver 2 helg, etterhvert var jeg der hver helg i noen år. Ingen av de tvang meg om jeg ikke ønsket å reise, samt jeg valgte selv hvor jeg feiret jul. 

Anonymkode: 62e94...6a7

[AnonymBruker]

Jeg tenker også ofte på å forlate samboeren. Vi har barn sammen og det er stebarn inne i bildet med lite kontakt til biologisk far. Fruen er sykemeldt og går til psykolog, men det ser ikke ut til å hjelpe. Det er mange grunner til at hun sliter med å takle hverdagen. Stiller opp for henne og, men blir ikke verdsatt. Det er bare hennes liv og følelser som betyr noe. Bagateller blir store for henne, og da er det krisemaksimering, kjefting og banning. Jeg får også høre om hver minste lille ting jeg ikke gjør bra nok. Ingen klarer vel å være helt perfekt i en travel hverdag. Vi har flere gode dager sammen, men det føles som om kjærligheten er borte. Jeg kjenner alltid at det er en annen ro i huset når jeg er alene med ungene. Siden ungene er halvsøsken er jeg redd for at de vil miste mye kontakt ved et brudd. Prøver derfor å la alt jeg ikke får gjort noe med passere. Prøver å sette ungene og deretter mine behov først, siden hun er så utakknemlig og nedlatende i utgangspunktet.

Anonymkode: f35b1...ed2

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre mens jeg var under 2 år, så det husker jeg ikke noe fra. Min mor ble sammen med en voldelig mann etter, så å reise til pappaen min ble et fristed. Men det var allikevel ganske kjipt, da pappaen min flyttet langt unna mamma. Brukte 14 timer annenhver helg på reise, alene med enten buss eller tog. Hadde flere ubehagelige opplevelser på den offentlige transporten jeg gjerne skulle vært foruten. Men din situasjon er jo garantert veldig annerledes. Jeg ser tilbake på min barndom og skulle ønske at moren min skilte seg fra min stefar. Det høres ut som at barna dine ikke får et trygt miljø rundt seg med deres far, så klandrer deg ikke for å tenke på brudd. Samtidig så går mine tanker til tiden etterpå. I dagens samfunn er det jo vanlig med 50% omsorg, og er det noe som hadde vært bra for barna? Tror du det hadde vært nok med den hvilen når han hadde barnefri? Min stefar var voldelig pga traumer i sin egen barndom, og det ble sjeldent bedre selv om han fikk hvile. Jeg mener ikke å være kald og kynisk ved å dele denne bekymringen med deg, men barns trygghet er uhyre viktig for meg etter det jeg selv har opplevd.

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 211e1...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For min del var det pyton å ha to hjem. Det var aldri et sted å føle seg hjemme, og det var aldri en helg hvor jeg fikk være bare meg. Det har ført til at jeg har brukt ekstremt lang tid på å finne meg et sted hvor jeg kunne slå meg til ro, og jeg hater at folk legger aktiviteter på helg. Jeg blir stresset av det den dag i dag, selv om jeg nærmer meg midten av 40-åra.

Jeg hadde heller ikke foreldre som kranglet, kjærligheten tok bare slutt. Det kom som et sjokk for å si det mildt.

Det at jeg ikke hadde et sted å føle meg hjemme har også ført til at jeg aldri drar "hjem" til noen av foreldrene mine. Jeg ser jeg har mindre kontakt med de enn jevnaldrende, selv om de begge to er snille og trivelige folk.

 

Anonymkode: 7c00c...2a2

Jeg følte på mye av det samme som barn/ungdom. Fikk aldri slappet av og følte meg aldri hjemme. Det var mye frem og tilbake mellom to hjem og stefamilie. Hos oss var det ikke god nok plass til alle så jeg måtte dele soverom med søsken og det var ikke noe sted å trekke seg tilbake. Det var himmelsk å flytte for meg selv. Som student og nå i 30-årene elsker jeg å bo alene.

Jeg er fortsatt lei av annet hver år hit og dit. Jeg feirer jul med venner og kjæresten eller reiser bort. Foreldrene mine synes nok det er sårt, men jeg orker ikke. I dag har jeg ingen god følelse når jeg besøker foreldrene mine og absolutt ingen komme hjem følelse. 

Anonymkode: 12af3...985

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det var noe greit med skilsmisse, men det var fordi jeg ble boende med den forelderen jeg var redd for. Mamma flyttet lang vekk, så det var naturlig at vi ble værende igjen der vennene og skolen var. Møtte mamma annenhver helg, det var mitt pusterom.

Jeg er selv skilt fra voldelig mann, og det barna sliter mest med nå er det dårlige samarbeidet mellom oss voksne. Far snakker negativt om meg og alt jeg gjør til barna. Han er også mye sint. Hvis jeg hadde fortsatt forholdet med han hadde jeg ikke klart å være noe god mor til barna. Når har de i det minste 60% av tiden sin i et rolig og dramafritt hjem.

Anonymkode: 1e47c...f20