Hvorfor er det et "samfunnsproblem" at enkelte menn sliter med å finne en partner/få sex

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror nok de aller fleste menn unner kvinner alt godt. Hva er det du tenker menn ikke unner kvinner? Jeg kjenner ingen mann som ønsker eller mener noe vondt med et blikk. Det betyr ikke at jeg ikke tror det finnes menn med onde intensjoner. Men det kan ikke være noe galt i at en dame fanger blikket til en mann fordi han synes hun er vakker. Det kan bare ikke bli feil, da er vi ille ute. 
Jeg kan forstå at dette kan være ubehagelig, å stadig kjenne blikkene på kroppen. Men det kan ikke være feil, at heterofile menn ser på kvinner. 
 

Anonymkode: 95593...81d

Jeg blir lei av å måtte forklare det jeg forventer alle vet av å bare finnes sammen med andre. 

Kvinner har større sjangse for å bli utsatt for uønsket sexuel oppmerksomhet, som gjør mange redde for å ferdes i situasjoner hvor det kan oppstå, som i en taxi med en fremmed mann etter fest alene.

Et blikk trenger ikke å skade, noen påsto at man skulle være glad for å få et blikk av noen, men jeg påpeker at det ikke er automatikk i det. Og ingen skal kreves å like noe de ikke liker. 

Jeg ser på menn, uten å stallen dem eller forfølge ig true selvsagt. Blikk i seg selv er normalt, foruten situasjoner vi kan se for oss er verre.

Anonymkode: 13c04...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er enig. Så slutt å bruk at vi skal være takknelmmelig mot oss, så snakker vi om problemene istede for å pålegge andre hva de skal føle. For det er det som er problemet, at noen ikke kan søke sympati uten hele resten av regla der det bestandig er lett for alle andre, når det ikke trenger å være det for ulike grunner.

Jeg har medfølelse for at menn er ensomme og ikke opplever å være attraktive. Å jeg opplever også det samme og er svært ensom.

Anonymkode: 13c04...055

Da er vi på bølgelengde og det er fint. Jeg har aldri sagt at kvinner skal være takknemlig for noe. Jeg velger å tro at menn ikke ønsker seg det kvinner av gode grunner vil slippe. Men de ønsker seg noe jeg tror kvinner også ville ønsket seg hvis vi var i deres situasjon. Bare en bekreftelse som sa at vi var ønsket av det kjønnet vi er tiltrukket av. Hvis de tror de ønsker seg kvinners situasjon, så har de lurt seg selv og ikke satt seg i kvinners sko, men bare satt seg i situasjonen med sine egne sko.

Jeg synes det er kjipt å høre at du er ensom. Og håper du en dag vil få det bedre. 

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da er vi på bølgelengde og det er fint. Jeg har aldri sagt at kvinner skal være takknemlig for noe. Jeg velger å tro at menn ikke ønsker seg det kvinner av gode grunner vil slippe. Men de ønsker seg noe jeg tror kvinner også ville ønsket seg hvis vi var i deres situasjon. Bare en bekreftelse som sa at vi var ønsket av det kjønnet vi er tiltrukket av. Hvis de tror de ønsker seg kvinners situasjon, så har de lurt seg selv og ikke satt seg i kvinners sko, men bare satt seg i situasjonen med sine egne sko.

Jeg synes det er kjipt å høre at du er ensom. Og håper du en dag vil få det bedre. 

Anonymkode: 70e0d...71d

Ja det er vanskelig og mulig mange misforståelser ute å går.

Takk, det var snillt. Du er den første til å bry seg på flere år her inne.

Anonymkode: 13c04...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg blir lei av å måtte forklare det jeg forventer alle vet av å bare finnes sammen med andre. 

Kvinner har større sjangse for å bli utsatt for uønsket sexuel oppmerksomhet, som gjør mange redde for å ferdes i situasjoner hvor det kan oppstå, som i en taxi med en fremmed mann etter fest alene.

Et blikk trenger ikke å skade, noen påsto at man skulle være glad for å få et blikk av noen, men jeg påpeker at det ikke er automatikk i det. Og ingen skal kreves å like noe de ikke liker. 

Jeg ser på menn, uten å stallen dem eller forfølge ig true selvsagt. Blikk i seg selv er normalt, foruten situasjoner vi kan se for oss er verre.

Anonymkode: 13c04...055

Jeg er fullt klar over dette, og du trenger ikke å forklare. Det er helt forferdelig at så mange kjenner på frykt i møte med menn. Dette blir ikke glemt eller bagatellisert bare fordi vi prøver å diskutere noe annet. Og dette annet som vi prøver å diskutere kan jammen også være med på å gjøre samfunnet tryggere for kvinner. og løsningen vil ALDRI være at kvinner skal ligge med menn de ikke ønsker ligge med. 

Anonymkode: 95593...81d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk!

Ganske mange menn går i tog på kvinnedagen. Hvis menn markerer kvinnesak er det ikke rimelig at noen kvinner markerer mannesak?

Godt å høre at du kan uttrykke sånt.

Menn og mannsrolle er forskjellig fra kvinner. Helt ærlig så tror jeg at noen kvinner tror at menn er dårlige utgaver av kvinner som må «fikses» så vi blir mer lik kvinner. Jeg tror ikke at det er en god ide.

Mange menn kan vise følelser i en fotballkamp eller ved å skru på en bil i 2 år. Generelt har mange av oss lært at «stoisk» er det sinnelaget som fører oss dit vi vil i livet.

Anonymkode: 29ba7...27a

Dette begynner jeg å bli ganske lei av. Menn og kvinner kan lære av hverandre. Å hele tiden insistere på ulikhet, i den formen det ofte gjøres i (nå gjorde ikke akkurat du det), gir ikke kvinner noe annet inntrykk enn at menn nok en gang vil definere seg vekk fra kvinnekjønnet på grunn av kvinnekjønnets generelle lavstatus. Å snakke med noen betyr ikke å snakke seg ihjel, det betyr heller ikke å snakke og snakke og snakke, at man ikke er løsningsorientert i samtalen, eller ikke også forstår at aktiviteter er viktig. Men å identifisere følelser, lære selvregulering hvis man ikke kan det, få konkrete oppgaver å jobbe med og trene på eller høre noen fortelle samme erfaring som har kommet seg ut av det, det kan ha effekt. Hva med å akseptere at det finnes noe som kvinner er bedre på som faktisk også kan gagne en del menn? En del kvinner ser jo nettopp til menn for å bli både bedre på å gi faen og å forhandle lønn. Kvinner har kultur for å dele slike opplevelser, det er ikke fordi vi har særlige evner. Jeg husker på hvilken måte jeg ble oppdratt i det. Jeg vil påstå at det faktisk ikke hjelper så mye å vise følelser i en fotballkamp hvis du før og etter legger planer om å ta livet ditt. 

Det jeg kan forstå er den ekle innpakningen kvinner gir beskjeden i, som du sier, som om kvinner viser frem noe som menn ikke kan, og at de later som om de bryr seg, men egentlig skryter. Og det gjør en del av dem faktisk. Men nå er ikke akkurat kvinner fremmede for å føle seg som bleike versjoner av menn, heller, siden en del menn ofte nok får kvinner til å føle seg sånn.

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette begynner jeg å bli ganske lei av. Menn og kvinner kan lære av hverandre. Å hele tiden insistere på ulikhet, i den formen det ofte gjøres i (nå gjorde ikke akkurat du det), gir ikke kvinner noe annet inntrykk enn at menn nok en gang vil definere seg vekk fra kvinnekjønnet på grunn av kvinnekjønnets generelle lavstatus. Å snakke med noen betyr ikke å snakke seg ihjel, det betyr heller ikke å snakke og snakke og snakke, at man ikke er løsningsorientert i samtalen, eller ikke også forstår at aktiviteter er viktig. Men å identifisere følelser, lære selvregulering hvis man ikke kan det, få konkrete oppgaver å jobbe med og trene på eller høre noen fortelle samme erfaring som har kommet seg ut av det, det kan ha effekt. Hva med å akseptere at det finnes noe som kvinner er bedre på som faktisk også kan gagne en del menn? En del kvinner ser jo nettopp til menn for å bli både bedre på å gi faen og å forhandle lønn. Kvinner har kultur for å dele slike opplevelser, det er ikke fordi vi har særlige evner. Jeg husker på hvilken måte jeg ble oppdratt i det. Jeg vil påstå at det faktisk ikke hjelper så mye å vise følelser i en fotballkamp hvis du før og etter legger planer om å ta livet ditt. 

Det jeg kan forstå er den ekle innpakningen kvinner gir beskjeden i, som du sier, som om kvinner viser frem noe som menn ikke kan, og at de later som om de bryr seg, men egentlig skryter. Og det gjør en del av dem faktisk. Men nå er ikke akkurat kvinner fremmede for å føle seg som bleike versjoner av menn, heller, siden en del menn ofte nok får kvinner til å føle seg sånn.

Anonymkode: 70e0d...71d

Og jeg vil legge til at min eks mest sannsynlig reddet livet fordi han lærte, av en psykolog, å forholde seg til tanker som tanker, altså at han kunne se på tankene sine, og ikke være slave av dem og bli sugd opp i dem. Hvis han ikke hadde lært seg dette, som han fikk teknikker for å gjøre, så er det faktisk mulig at han ville ha vært død i dag, for han hadde i utgangspunktet besluttet seg og hadde metoden klar.

Alt dette ligner på ting man kan samtale også med venner om, eller man kan få hjelp til fordi venner tar deg på alvor og kan insistere på at du søker profesjonell hjelp, eller forteller om metoder som har fungert for dem.

Jeg vil ikke at menn skal nekte å prøve bare fordi damer kan være ekle. Hvis det skaper aversjon, kan man eventuelt vurdere det i skjul, uten at damene får vite om det.

Og gratulerer med mannsdagen til deg! Jeg blir bare litt engasjert.

 

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det ville kanskje vært mer traumatisk om alle behandlet en som luft. Jeg ser for meg den verden hvor ingen menn gidder å kaste et blikk på en kvinne. Lar dem være i fullstendig i fred. Hvilke verden er det?

Du imponerer meg, og flere skulle hatt din evne til å reflektere. Ingen her påstår at menn er mer verdt enn kvinnen. Ingen her påstår at man må ta fra kvinner rettigheter for at menn skal få rettigheter. Ingen her påstår at kvinner skal ligge med noen de ikke ønsker å ligge med.

Noe som er helt sikkert er at de aller fleste av oss har hatt vonde opplevelser, og dype følelsesmessige sår. Men det er ikke en konkurranse om hvem som har det verst. Men heller en mulighet til å anerkjenne at flere enn bare deg, hvem enn du måtte være, sliter. Og at det å støtte andre som sliter ikke betyr at ingen støtter deg. 
 

Men kanskje man sliter såpass at man ikke evner å se andre enn seg selv? «Deg» er her hvem som helst som ikke klarer å diskutere et problem som fokuserer på andre enn deg selv

Anonymkode: 95593...81d

Takk for det!

Jeg tror det blir viktigere og viktigere at vi alle skjerper oss og ønsker å vise oppriktig solidaritet også på tvers av grupper, i dette tilfellet menn og kvinner, der vi må bruke forestillingsevnen vår og ikke bare bare egne opplevelser. Det har hjulpet meg å komme til et mettet punkt der jeg har bestemt meg for å prøve i hvert fall. Det gir i tillegg en bonus, for å ikke se seg selv som del av gruppen som har det verst, føles ganske frigjørende. Posisjonene i disse debattene er utrolig fastlåste, så jeg er usikker på om det er noe som løser seg. Men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for det!

Jeg tror det blir viktigere og viktigere at vi alle skjerper oss og ønsker å vise oppriktig solidaritet også på tvers av grupper, i dette tilfellet menn og kvinner, der vi må bruke forestillingsevnen vår og ikke bare bare egne opplevelser. Det har hjulpet meg å komme til et mettet punkt der jeg har bestemt meg for å prøve i hvert fall. Det gir i tillegg en bonus, for å ikke se seg selv som del av gruppen som har det verst, føles ganske frigjørende. Posisjonene i disse debattene er utrolig fastlåste, så jeg er usikker på om det er noe som løser seg. Men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Anonymkode: 70e0d...71d

Hele krangelen går ut på at menn ikke gjør det. Jeg har støttet menn som har slitt i over 2 år her inne og får aldri noe i retur. Har absolutt aldri fått så mye støtte som jeg har gitt. Å vil neppe noen sinne få det heller.

Anonymkode: 13c04...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hele krangelen går ut på at menn ikke gjør det. Jeg har støttet menn som har slitt i over 2 år her inne og får aldri noe i retur. Har absolutt aldri fått så mye støtte som jeg har gitt. Å vil neppe noen sinne få det heller.

Anonymkode: 13c04...055

Du har vist solidaritet uten å få noe tilbake. Det står det respekt av, selv om jeg forstår at det også er veldig sårende. Vit at det du gjorde var beundringsverdig likevel, når mange av oss andre bare kranglet i vei, nedverdiget hverandre og oppførte oss som tullinger.

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for det!

Jeg tror det blir viktigere og viktigere at vi alle skjerper oss og ønsker å vise oppriktig solidaritet også på tvers av grupper, i dette tilfellet menn og kvinner, der vi må bruke forestillingsevnen vår og ikke bare bare egne opplevelser. Det har hjulpet meg å komme til et mettet punkt der jeg har bestemt meg for å prøve i hvert fall. Det gir i tillegg en bonus, for å ikke se seg selv som del av gruppen som har det verst, føles ganske frigjørende. Posisjonene i disse debattene er utrolig fastlåste, så jeg er usikker på om det er noe som løser seg. Men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Anonymkode: 70e0d...71d

Om ikke annet er det viktig å vise at det finnes både kvinner og menn som er på samme lag, selv om man har nok å ta av hva gjelder dårlige opplevelser.
Vil heller se dette laget vokse fremfor forakt for kvinner og menn. For utrolig men sant så kan vi være et skikkelig godt lag. 

Anonymkode: 95593...81d

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da er vi på bølgelengde og det er fint. Jeg har aldri sagt at kvinner skal være takknemlig for noe. Jeg velger å tro at menn ikke ønsker seg det kvinner av gode grunner vil slippe. Men de ønsker seg noe jeg tror kvinner også ville ønsket seg hvis vi var i deres situasjon. Bare en bekreftelse som sa at vi var ønsket av det kjønnet vi er tiltrukket av. Hvis de tror de ønsker seg kvinners situasjon, så har de lurt seg selv og ikke satt seg i kvinners sko, men bare satt seg i situasjonen med sine egne sko.

Jeg synes det er kjipt å høre at du er ensom. Og håper du en dag vil få det bedre. 

Anonymkode: 70e0d...71d

Jeg var såpass heldig antagelig at jeg ble regnet som en attraktiv ung kvinne da jeg var ung, men dette som er uthevet er helt reelt hva jeg ofte savnet mest som ung kvinne. Joda menn kikket på meg. Ikke bare kikket heller dessverre, men klådde også altfor ofte. 

Så hvordan kunne jeg da føle på et veldig intenst savn etter det jeg uthevet? Jo fordi det var kroppen min menn kikket på, siklet etter og til og med grabbet ugreit etter. Meg som individ var det ekstremt lite interesse for. Jeg ble betraktet som en pen ting å ønske å stikke pikken i, og måtte verne meg mot dette, mens jeg inderlig savnet å bli sett som individ og ikke som knulleting. Menn brydde seg helt ærlig ikke om hvem jeg var som person. Interessen var ikke på det. Jeg kunne like godt ikke hatt en hjerne eller et hjerte angående 99,99% av oppmerksomhet jeg fikk. 

At 99,99% av menn som ga meg interesse var interessert i kroppen og hva jeg hadde mellom bena, jeg var kun et sexobjekt for dem, var ikke noe hyggelig, det var trist og ekkelt til skummelt. Det hendte jeg stilte menn jeg hadde datet, som ønsket ny date, tre enkle spørsmål om meg, bare for å sjekke om de hadde såpass interesse for meg som person at de hadde fått med seg tre vesentlige kjernefakta. Det var helt reelt så lite interesse for meg som person at menn feilet på å kunne svare. Det er på ingen måte noe kjekt. 

Endret tirsdag kl 21:35 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (4 minutter siden):

Jeg var såpass heldig antagelig at jeg ble regnet som en attraktiv ung kvinne da jeg var ung, men dette som er uthevet er helt reelt hva jeg ofte savnet mest som ung kvinne. Joda menn kikket på meg. Ikke bare kikket heller dessverre, men klådde også altfor ofte. 

Så hvordan kunne jeg da føle på et veldig intenst savn etter det jeg uthevet? Jo fordi det var kroppen min menn kikket på, siklet etter og til og med grabbet ugreit etter. Meg som individ var det ekstremt lite interesse for. Jeg ble betraktet som en pen ting å ønske å stikke pikken i, og måtte verne meg mot dette, mens jeg individ savnet å bli sett som individ og ikke som knulleting. Menn brydde seg helt ærlig ikke om hvem jeg var. Interessen var ikke på det. Jeg kunne like godt ikke hatt en hjerne eller et hjerte angående 99,99% av oppmerksomhet jeg fikk. 

At 99,99% av menn som ga meg interesse var interessert i kroppen og hva jeg hadde mellom bena, jeg var kun et sexobjekt for dem, var ikke noe hyggelig, det var trist og ekkelt til skummelt. Det hendte jeg stilte menn jeg hadde datet, som ønsket ny date, tre enkle spørsmål om meg, bare for å sjekke om de hadde såpass interesse for meg som person at de hadde fått med seg tre vesentlige kjernefakta. Det var helt reelt så lite interesse for meg som person at menn feilet på å kunne svare. Det er på ingen måte noe kjekt. 

Jeg har ingen innvendinger mot noe av det du skriver fordi det bare er trist og forståelig. Jeg kjenner likevel til menn som sier de kunne tenkt seg bare ett klaps på ræva for å føle seg begjært. Mange kvinner er eller blir vant til oppmerksomhet fordi de har kvinnelig figur, å får altfor lite oppmerksomhet for sin person, særlig fra menn, og mange opplever overskridende opplevelser tidlig. En del menn fratar også kvinner både deres bredere menneskelighet og nekter dem egenskaper som kan gi status. De vil de ha selv. Da er det ikke rart damer blir sinte eller at de får en slags fatigue av nok et mannlig blikk fra kroken.

Jeg tror aldri du rakk å tenke på at du kunne savne å være begjært. Du ble utsatt for grenseoverskridende og ubehagelig oppmerksomhet tidlig, og det i tillegg i en periode hvor man gjerne er sårbar og har komplekser for kropp. Jeg fikk ingen oppmerksomhet overhodet (og fikk jeg det var den stygg), det spiller ingen rolle om man kaller det seksuell eller romantisk, tror jeg. Jeg så misunnelsesverdig på jentene som fikk oppmerksomhet, men det var jo ikke å få grensene mine tråkket over jeg traktet etter.

Jeg ville først og fremst bli inkludert i oppmerksomheten. Det var ikke så viktig om jeg var ønsket i tillegg til andre den gangen, men at jeg _også_ var det. Å få denne oppmerksomheten var også en måte å bli inkludert på. Jeg tror også at fravær av oppmerksomhet nok får en del til å tenke seg at det er det eneste som hjelper en videre, at noe skal løsne eller at det i det minste er et slags steg på veien der man får bedre selvfølelse til å søke videre. Og at hvis det ikke skjer så kommer man seg ikke videre. At man føler seg fanget.

Bare noen tanker.

Anonymkode: 70e0d...71d

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ingen innvendinger mot noe av det du skriver fordi det bare er trist og forståelig. Jeg kjenner likevel til menn som sier de kunne tenkt seg bare ett klaps på ræva for å føle seg begjært. Mange kvinner er eller blir vant til oppmerksomhet fordi de har kvinnelig figur, å får altfor lite oppmerksomhet for sin person, særlig fra menn, og mange opplever overskridende opplevelser tidlig. En del menn fratar også kvinner både deres bredere menneskelighet og nekter dem egenskaper som kan gi status. De vil de ha selv. Da er det ikke rart damer blir sinte eller at de får en slags fatigue av nok et mannlig blikk fra kroken.

Jeg tror aldri du rakk å tenke på at du kunne savne å være begjært. Du ble utsatt for grenseoverskridende og ubehagelig oppmerksomhet tidlig, og det i tillegg i en periode hvor man gjerne er sårbar og har komplekser for kropp. Jeg fikk ingen oppmerksomhet overhodet (og fikk jeg det var den stygg), det spiller ingen rolle om man kaller det seksuell eller romantisk, tror jeg. Jeg så misunnelsesverdig på jentene som fikk oppmerksomhet, men det var jo ikke å få grensene mine tråkket over jeg traktet etter.

Jeg ville først og fremst bli inkludert i oppmerksomheten. Det var ikke så viktig om jeg var ønsket i tillegg til andre den gangen, men at jeg _også_ var det. Å få denne oppmerksomheten var også en måte å bli inkludert på. Jeg tror også at fravær av oppmerksomhet nok får en del til å tenke seg at det er det eneste som hjelper en videre, at noe skal løsne eller at det i det minste er et slags steg på veien der man får bedre selvfølelse til å søke videre. Og at hvis det ikke skjer så kommer man seg ikke videre. At man føler seg fanget.

Bare noen tanker.

Anonymkode: 70e0d...71d

Jeg var andungen som ble til en svane, så jeg har vært så heldig at jeg har opplevd begge deler, og begge deler har sine fordeler og ulemper. Jeg var aldri redd for gutter og menn før jeg plutselig blomstret voldsomt opp til å ha en kropp og et ansikt menn reagerte veldig på, men det ble jeg relativt fort da denne utviklingen skjedde. Utviklingen som antagelig er noe jeg burde være bare glad for, iallefall ville også jeg ha trodd det innen det skjedde, og da jeg innimellom også savnet å bli sett som søtere venninner, utviklet meg også fra å kun måtte frykte eventuelle stygge ord til å å ikke lenger kunne være trygg, men måtte være påpasselig hele tiden. Å kunne føle seg trygg er en tilstand jeg videre savnet så inderlig at jeg så frem til å bli for gammel for stor interesse fra menn fra jeg var rundt 25 år, og er noe av det jeg setter mest pris på nå når jeg nærmer meg 50 år. Jeg blomstret opp såpass sent at jeg fikk være både ung kvinne menn ikke la merke til og ung kvinne menn ble crazy av, og tror derfor jeg reagerte mer på differansen i hvor trygg man kan føle seg enn mine søte venninner som var attraktive for menn fra yngre alder. De hadde ikke opplevd noe annet. 

Jeg hadde heller ikke hatt noe imot et klaps i rumpa av en person som var 10 cm lavere enn meg og betydelig svakere enn meg. Det hadde ikke vært noe skummelt. Jeg hadde ikke trengt å lure på om vedkommende kunne finne på å dra strikken for det uakseptable enda lengre, og derfor bli nervøs. 

Jeg har også savnet å være begjært. Jeg har også lengtet og savnet. Jeg har også vært forferdelig kåt uten noen å tilfredsstille dette med. Jeg har også opplevd avvisning. Jeg har også hatt kjærlighetssorg. Med mer. Om 30 ukjente menn gjerne hadde lagt meg på rygg og tømt seg i meg betyr ikke at jeg ikke har opplevd slikt angående den jeg ikke hadde i livet. 

Ikke misforstå meg, jeg anser meg som et priviligert menneske. Dette har imidlertid lite med mitt utseende og hvor mange som ønsket å putte pikken inni meg å gjøre. Jeg var et privilegiert menneske allerede da jeg var andungen ingen gutter kikket på, og jeg hadde vært det uten å bli en svane også. Jeg har nemlig bestandig hatt en nær familie og gode venner, samt et hode som ga meg veldig gode erfaringer gjennom livet. Jeg innser også at jeg fikk mannen i litt liv på grunn av utseendet, men jeg synes jeg er såpass verdt å elske at jeg tror jeg hadde funnet kjærligheten om jeg aldri ble en svane også. 

Jeg er ikke den rette til å vurdere hva som er best. Alle de verste og vondeste tingene som har skjedd i mitt liv er fordi menn begjærte meg utover det jeg ønsket dem. Jeg hadde nok hatt et bedre liv som evig andunge, men det betyr ikke at det er slik generelt. Jeg skjønner lengselen etter å være mer attraktiv. Jeg trodde engang at det var større lykke ved det selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2024 den 0.24):

Dette vil nok utlignes kraftig i årene som kommer da flere kvinner nå tar høyere utdanning og vil derav tjene mer og innbringe mer skatt. Det blir også født færre barn noe som gjør at færre kvinner har behov for å jobbe redusert. Så lever også menn stadig lengre nå, slik at de også får flere år med pensjonsutbetalinger. 
 

Det blir flere single. Single menn tar ikke godt vare på seg selv, så dette vil koste helsevesenet. 
 

 

Anonymkode: 7609a...aee

Kvinner er mer syke, borte fra jobb og belaster helsevenesenet mer, men igjen så er de de eneste som kan få barn og bringe generasjonene videre. De er en netto utgift i velferdsstaten.

AnonymBruker skrev (På 18.11.2024 den 7.36):

Eller menn kan slutte å krige. Løse konflikter på en voksnere måte. Mange muligheter. Rart menn ikke har kommet lenger. 

Hvorfor skal kvinner krige i mannfolkas selvvalgte kriger? 

Anonymkode: 272d5...0af

Når man ser alt dramaet og krangling som er mellom kvinner og når de handler på følelser så tviler jeg på at verden blir fredeligere.

Anonymkode: f4a78...594

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (14 minutter siden):

Jeg var andungen som ble til en svane, så jeg har vært så heldig at jeg har opplevd begge deler, og begge deler har sine fordeler og ulemper. Jeg var aldri redd for gutter og menn før jeg plutselig blomstret voldsomt opp til å ha en kropp og et ansikt menn reagerte veldig på, men det ble jeg relativt fort da denne utviklingen skjedde. Utviklingen som antagelig er noe jeg burde være bare glad for, iallefall ville også jeg ha trodd det innen det skjedde, og da jeg innimellom også savnet å bli sett som søtere venninner, utviklet meg også fra å kun måtte frykte eventuelle stygge ord til å å ikke lenger kunne være trygg, men måtte være påpasselig hele tiden. Å kunne føle seg trygg er en tilstand jeg videre savnet så inderlig at jeg så frem til å bli for gammel for stor interesse fra menn fra jeg var rundt 25 år, og er noe av det jeg setter mest pris på nå når jeg nærmer meg 50 år. Jeg blomstret opp såpass sent at jeg fikk være både ung kvinne menn ikke la merke til og ung kvinne menn ble crazy av, og tror derfor jeg reagerte mer på differansen i hvor trygg man kan føle seg enn mine søte venninner som var attraktive for menn fra yngre alder. De hadde ikke opplevd noe annet. 

Jeg hadde heller ikke hatt noe imot et klaps i rumpa av en person som var 10 cm lavere enn meg og betydelig svakere enn meg. Det hadde ikke vært noe skummelt. Jeg hadde ikke trengt å lure på om vedkommende kunne finne på å dra strikken for det uakseptable enda lengre, og derfor bli nervøs. 

Jeg har også savnet å være begjært. Jeg har også lengtet og savnet. Jeg har også vært forferdelig kåt uten noen å tilfredsstille dette med. Jeg har også opplevd avvisning. Jeg har også hatt kjærlighetssorg. Med mer. Om 30 ukjente menn gjerne hadde lagt meg på rygg og tømt seg i meg betyr ikke at jeg ikke har opplevd slikt angående den jeg ikke hadde i livet. 

Ikke misforstå meg, jeg anser meg som et priviligert menneske. Dette har imidlertid lite med mitt utseende og hvor mange som ønsket å putte pikken inni meg å gjøre. Jeg var et privilegiert menneske allerede da jeg var andungen ingen gutter kikket på, og jeg hadde vært det uten å bli en svane også. Jeg har nemlig bestandig hatt en nær familie og gode venner, samt et hode som ga meg veldig gode erfaringer gjennom livet. Jeg innser også at jeg fikk mannen i litt liv på grunn av utseendet, men jeg synes jeg er såpass verdt å elske at jeg tror jeg hadde funnet kjærligheten om jeg aldri ble en svane også. 

Jeg er ikke den rette til å vurdere hva som er best. Alle de verste og vondeste tingene som har skjedd i mitt liv er fordi menn begjærte meg utover det jeg ønsket dem. Jeg hadde nok hatt et bedre liv som evig andunge, men det betyr ikke at det er slik generelt. Jeg skjønner lengselen etter å være mer attraktiv. Jeg trodde engang at det var større lykke ved det selv. 

Hvis vi ikke får oppleve engang avstanden mellom når vi ble begjært sist og neste fordi det aldri har skjedd eller så og si aldri skjer, er det klart det er en stor lengsel og at det sannsynligvis går utover selvfølelsen. Er man i tillegg utrygg fra før av, som nettopp ofte kan være en grunn til at vi blir upopulære, så er det en sur smørje. Jeg vet at flere menn lengter etter å føle seg ønsket fordi de er tilnærmet usynlige overalt. Det er åpenbart at det er noen kvinner som føler det også, men at det nok oftere er menn. Vi må kunne konkludere med at det er vanskeligere å aldri få noen oppmerksomhet fra kjønnet man er tiltrukket av enn at man får det. Selv om det bare handler om utseende. Når vi da holder grenseoverskridende opplevelser unna det siste.

Hadde en pen jente på ungdomsskolen sagt til meg at det ikke er lett å være pen og få oppmerksomhet bare for utseende, hadde jeg spydd inni meg. For hun fikk da i det minste _noe_. For den som ikke engang får ei smule når man er sulten, så er smula nok, og så er det enklere å skjønne at man trenger ei hel brødskive etter hvert og selvhevdende si til seg selv at man kanskje fortjener det. Og har man kommet seg dit så er det enklere å kaste innsikten bakover til de neste som lengter etter det samme. Vi kvinner sier ofte at det eneste som betyr noe er at den vi liker liker oss. Det har jeg selv sagt mange ganger. Men så tror jeg det er langt enklere å si det for mennesker som har fått denne typen oppmerksomhet. For hvordan skal man ha troen på at denne ene skal like nettopp oss av noen som helst grunn når vi aldri har erfart at noen som helst gjør det?

Anonymkode: 70e0d...71d

[AnonymBruker]

Er det så vanskelig å forstå at om man skal få tilgang til sex må man ha noe å bidra med? De færreste vanlige damer er ikke interessert i ons, det er da de «horete» kvinnene man da må prøve seg på, og de velger ikke blekfete usikre Oskar som ikke aner hvordan han skal gå frem. Kvinner er ikke så besatt på sex at det har noen verdi om man ikke har følelser for mannen. 
 

Skal det bli ligging må man også tilby forhold og stabilitet før man er blitt en gammel bitter gris. Du må ha god hygiene, helst en jobb, stabil økonomi, eller i det minste ha være i gang med å komme dit og du må kunne kommunisere på et minimum og være hyggelig. Ikke bitter!! 
 

De aller fleste her i bygda har samboer/ektefelle og barn. De er både tykke, tynne, lave, høye, har dobbelthake, måne, skallet, liten hake, skjeve tenner, ølmage, tynne legger og/eller rødt hår. De er lastebilsjåfør, rørlegger, butikkmedarbeider, ingeniør, bonde, reparatør, lege, anleggsarbeider, bilmekaniker, jobber på båt, sfo, i kommuneadministrasjonen eller på oljeplattform. Felles for dem er at det er tak i dem, tar ansvar, er hyggelige, legger ikke skyld på alle andre og tror ikke de kan vente med å forplikte seg til de nærme seg 40 årene. De stiller også krav til seg selv og de rundt seg. De stiller også krav til barna slik at de skal bli gode sambygdinger. 

Anonymkode: 967fd...4f4

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis vi ikke får oppleve engang avstanden mellom når vi ble begjært sist og neste fordi det aldri har skjedd eller så og si aldri skjer, er det klart det er en stor lengsel og at det sannsynligvis går utover selvfølelsen. Er man i tillegg utrygg fra før av, som nettopp ofte kan være en grunn til at vi blir upopulære, så er det en sur smørje. Jeg vet at flere menn lengter etter å føle seg ønsket fordi de er tilnærmet usynlige overalt. Det er åpenbart at det er noen kvinner som føler det også, men at det nok oftere er menn. Vi må kunne konkludere med at det er vanskeligere å aldri få noen oppmerksomhet fra kjønnet man er tiltrukket av enn at man får det. Selv om det bare handler om utseende. Når vi da holder grenseoverskridende opplevelser unna det siste.

Hadde en pen jente på ungdomsskolen sagt til meg at det ikke er lett å være pen og få oppmerksomhet bare for utseende, hadde jeg spydd inni meg. For hun fikk da i det minste _noe_. For den som ikke engang får ei smule når man er sulten, så er smula nok, og så er det enklere å skjønne at man trenger ei hel brødskive etter hvert og selvhevdende si til seg selv at man kanskje fortjener det. Og har man kommet seg dit så er det enklere å kaste innsikten bakover til de neste som lengter etter det samme. Vi kvinner sier ofte at det eneste som betyr noe er at den vi liker liker oss. Det har jeg selv sagt mange ganger. Men så tror jeg det er langt enklere å si det for mennesker som har fått denne typen oppmerksomhet. For hvordan skal man ha troen på at denne ene skal like nettopp oss av noen som helst grunn når vi aldri har erfart at noen som helst gjør det?

Anonymkode: 70e0d...71d

Jeg også tror det et absolutt vondest å aldri ha følt seg verken ønsket, begjært eller sett overhodet. Jeg tror også det beste må være å være noenlunde midt på treet. Jeg skulle iallefall ønske at jeg hadde fått være ung som midt på treet, men skal selvfølgelig ikke benekte at dette er fordi jeg kjenner veldig på de vonde opplevelser jeg har hatt i livet, som etterhvert ble så vonde og ødeleggende at jeg på et tidspunkt la på meg 30 kg med vilje for å slippe mer oppmerksomhet fra menn. Jeg ville mye heller vært helt ordinær enn svært attraktiv, men så ville jeg heller ikke ønsket situasjonen du beskriver, og jeg skjønner selvfølgelig at det må være veldig vondt. Jeg er svært heldig angående å ha opplevd å elske og bli elsket, ønske og bli ønsket, begjære og bli begjært. Jeg ville ikke vært det foruten... men jeg er likevel ærlig når jeg uten å nøle hadde byttet bort å bli regnet som svært attraktiv mot å være tryggere, og slippe overgrep, voldtekt, stalking kun to år av en, stalking og trakassering over flere år av annen, voldtekt og anal voldtekt. Pluss hender og tunger der de ikke var invitert. 

Om man lurer på hvordan jeg rakk over såpass får man spørre voksne mannen som tilfeldig var gjest i samme hus, en av dem som var av mine beste kamerater, mine ekser og en som var min kjæreste da det skjedde. Jeg har iallefall ikke gått inn for å oppsøke slikt, eller vært uforsvarlig, men som ene mannen som angrep meg på byen sa "Ikke min skyld at hun er så deilig!" Da er det kanskje greit? Jeg vet ikke, men jeg klarer ikke helt å anse meg som heldig heller. Ikke angående utseendet. Med mye annet fra barndom til venner, intelligens, pågangsmot med mer, så definitivt heldig, men... 

Nå får jeg mye mulig til og med høre at jeg skryter. Jeg føler bare tristhet angående dette, og selv om jeg er glad for å ha opplevd kjærlighet, å være ønsket og å være begjært er jeg ikke den rette ambassadøren for hvor mye finere livet er som attraktiv. Det var min livsskjebne å bli det. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blomstret opp, men måtte lete godt etter en som elsket akkurat helt ordinære meg. Hvilket jeg så absolutt måtte lete etter uansett. Såpass at jeg innimellom tenkte at ingen kom noen gang til å elske MEG. Begjære ja, kroppen og utseendet, men hva er det verdt? Jeg var faktisk gift med min mann i flere år før jeg våget å stole helt 100% på at han helt faktisk elsker MEG. 

Helt ærlig et jeg betydelig mer lykkelig, tilfreds og trygg snart 50 år gammel, overvektig og ikke til begjær for andre enn min mann. Tja tidvis en og annen mann her og der som ikke helt har skjønt at jeg har gått av vakt, og latt neste generasjon bære byrden. Jeg ville ikke orket en runde til. Ingenting kan nok også være bedre enn _noe_ til tider. Jeg vil iallefall ikke ha mer. Jeg vil så lite at jeg har lyst til å skrike "La meg være i fred nå!!!!!!" hver gang en mann gir meg oppmerksomhet. Om det en gang kommer i avisen at en mann ble angrepet for å gi en godt voksen kvinne hyggelig oppmerksomhet skal du ikke se bort fra at det er meg. Jeg er så inni helvete lei! Og ja det er helt sikkert ikke synd i meg for det, jeg er bare så sliten av å være på vakt og redd nå. La meg være nå! Vær så snill! 

Det beste er å ha det bra, er det ikke? Hva nå enn det innebærer. Å ikke ha det bra er å ikke ha det bra, og å ha det vondt er vondt. Jeg vet ikke helt hvorfor dette blir en konkurranse mellom kjønnene. Det kan ikke måles, og det finnes ingen vinner i å ha det vondt. Det er bare trist at så mange ikke har det bra. 

Endret onsdag kl 05:18 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (4 minutter siden):

Jeg også tror det et absolutt vondest å aldri ha følt seg verken ønsket, begjært eller sett overhodet. Jeg tror også det beste må være å være noenlunde midt på treet. Jeg skulle iallefall ønske at jeg hadde fått være ung som midt på treet, men skal selvfølgelig ikke benekte at dette er fordi jeg kjenner veldig på de vonde opplevelser jeg har hatt i livet, som etterhvert ble så vonde og ødeleggende at jeg på et tidspunkt la på meg 30 kg med vilje for å slippe mer oppmerksomhet fra menn. Jeg ville mye heller vært helt ordinær enn svært attraktiv, men så ville jeg heller ikke ønsket situasjonen du beskriver, og jeg skjønner selvfølgelig at det må være veldig vondt. Jeg er svært heldig angående å ha opplevd å elske og bli elsket, ønske og bli ønsket, begjære og bli begjært. Jeg ville ikke vært der foruten... men jeg er likevel ærlig når jeg uten å nøle hadde byttet bort å bli regnet som svært attraktiv mot å være tryggere, og slippe overgrep, voldtekt, stalking kun to år av en, stalking og trakassering over flere år av annen, voldtekt og anal voldtekt. Pluss hender og tunger det de ikke var invitert. 

Om man lurer på hvordan jeg rakk over såpass får man spørre voksne mannen som tilfeldig var gjest i samme, en av dem som var av mine beste kamerater, mine ekser og en som var min kjæreste da det skjedde. Jeg har iallefall ikke gått inn for å oppsøke slikt, eller vært uforsvarlig, men som ene mannen som angrep meg på byen sa "Ikke min skyld at hun er så deilig!" Da er det kanskje greit? Jeg vet ikke, men jeg klarer ikke helt å anse meg som heldig heller. Ikke angående utseendet. Med mye annet fra barndom til venner, intelligens, pågangsmot med mer, så definitivt heldig, men... 

Nå får jeg mye mulig til og med høre at jeg skryter. Jeg føler bare tristhet angående dette, og selv om jeg er glad for å ha opplevd kjærlighet, å være ønsket og å være begjært er jeg ikke den rette ambassadøren for hvor mye finere livet er som attraktiv. Det var min livsskjebne å bli det. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blomstret opp, men måtte lete etter em som elsket akkurat meg. Hvilket jeg så absolutt måtte lete etter uansett. Såpass at jeg innimellom tenkte at ingen kom noen gang til å elske MEG. Begjære ja, kroppen, utseendet, men hva er det verdt? Jeg var faktisk gift med min mann i flere år før jeg våget å stole helt på at han helt faktisk elsker MEG. 

Helt ærlig et jeg betydelig mer lykkelig, tilfreds og trygg snart 50 år gammel, overvektig og ikke til begjær for andre enn min mann. Tja tidvis en og annen mann her og der som ikke helt har skjønt at jeg har gått av vakt, og latt neste generasjon bære byrden. Jeg ville ikke orket en runde til. 

Det beste er å ha det bra, er det ikke? Hva nå enn det innebærer. Å ikke ha det bra er å ikke ha det bra, og å ha det vondt er vondt. Jeg vet ikke helt hvorfor dette blir en konkurranse mellom kjønnene. Det kan ikke måles, og det finnes ingen vinner i å ha det vondt. Det er bare trist at så mange ikke har det bra. 

Det er selvsagt ikke din feil (Vet du også vet det) han er et monster som gjorde deg vondt 🫂

Anonymkode: 13c04...055

[Example]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette begynner jeg å bli ganske lei av. Menn og kvinner kan lære av hverandre. Å hele tiden insistere på ulikhet, i den formen det ofte gjøres i (nå gjorde ikke akkurat du det), gir ikke kvinner noe annet inntrykk enn at menn nok en gang vil definere seg vekk fra kvinnekjønnet på grunn av kvinnekjønnets generelle lavstatus. Å snakke med noen betyr ikke å snakke seg ihjel, det betyr heller ikke å snakke og snakke og snakke, at man ikke er løsningsorientert i samtalen, eller ikke også forstår at aktiviteter er viktig. Men å identifisere følelser, lære selvregulering hvis man ikke kan det, få konkrete oppgaver å jobbe med og trene på eller høre noen fortelle samme erfaring som har kommet seg ut av det, det kan ha effekt. Hva med å akseptere at det finnes noe som kvinner er bedre på som faktisk også kan gagne en del menn? En del kvinner ser jo nettopp til menn for å bli både bedre på å gi faen og å forhandle lønn. Kvinner har kultur for å dele slike opplevelser, det er ikke fordi vi har særlige evner. Jeg husker på hvilken måte jeg ble oppdratt i det. Jeg vil påstå at det faktisk ikke hjelper så mye å vise følelser i en fotballkamp hvis du før og etter legger planer om å ta livet ditt. 

Det jeg kan forstå er den ekle innpakningen kvinner gir beskjeden i, som du sier, som om kvinner viser frem noe som menn ikke kan, og at de later som om de bryr seg, men egentlig skryter. Og det gjør en del av dem faktisk. Men nå er ikke akkurat kvinner fremmede for å føle seg som bleike versjoner av menn, heller, siden en del menn ofte nok får kvinner til å føle seg sånn.

Anonymkode: 70e0d...71d

Det man må erkjenne er at det er biologiske forskjeller på menn og kvinner. Vi har i Norge nærmet hverandre kulturelt på tvers av kjønn ved endring i rollene, noe son jeg tenker er bra. Samtidig tror jeg ikke man skal glemme at biologien spiller en rolle. Det blir gjerne tydelig når man ønsker at det motsatte kjønn skal løse et problem på samme måte som man selv ville løst det. 

Der jeg synes vi ser er at en del menn føler at deres naturlige væremåte ikke har noe aksept i dagens samfunn. Noe av det er bra, men samtidig går man kanskje for langt i å begrense det. 

Det blir litt som konene og kjærestene som ikke skjønner hvorfor de får være med på guttetur. De forstår ikke at menn ønsker rom for å være menn uten det skal tilpasses kvinner.

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Jeg også tror det et absolutt vondest å aldri ha følt seg verken ønsket, begjært eller sett overhodet. Jeg tror også det beste må være å være noenlunde midt på treet. Jeg skulle iallefall ønske at jeg hadde fått være ung som midt på treet, men skal selvfølgelig ikke benekte at dette er fordi jeg kjenner veldig på de vonde opplevelser jeg har hatt i livet, som etterhvert ble så vonde og ødeleggende at jeg på et tidspunkt la på meg 30 kg med vilje for å slippe mer oppmerksomhet fra menn. Jeg ville mye heller vært helt ordinær enn svært attraktiv, men så ville jeg heller ikke ønsket situasjonen du beskriver, og jeg skjønner selvfølgelig at det må være veldig vondt. Jeg er svært heldig angående å ha opplevd å elske og bli elsket, ønske og bli ønsket, begjære og bli begjært. Jeg ville ikke vært der foruten... men jeg er likevel ærlig når jeg uten å nøle hadde byttet bort å bli regnet som svært attraktiv mot å være tryggere, og slippe overgrep, voldtekt, stalking kun to år av en, stalking og trakassering over flere år av annen, voldtekt og anal voldtekt. Pluss hender og tunger det de ikke var invitert. 

Om man lurer på hvordan jeg rakk over såpass får man spørre voksne mannen som tilfeldig var gjest i samme, en av dem som var av mine beste kamerater, mine ekser og en som var min kjæreste da det skjedde. Jeg har iallefall ikke gått inn for å oppsøke slikt, eller vært uforsvarlig, men som ene mannen som angrep meg på byen sa "Ikke min skyld at hun er så deilig!" Da er det kanskje greit? Jeg vet ikke, men jeg klarer ikke helt å anse meg som heldig heller. Ikke angående utseendet. Med mye annet fra barndom til venner, intelligens, pågangsmot med mer, så definitivt heldig, men... 

Nå får jeg mye mulig til og med høre at jeg skryter. Jeg føler bare tristhet angående dette, og selv om jeg er glad for å ha opplevd kjærlighet, å være ønsket og å være begjært er jeg ikke den rette ambassadøren for hvor mye finere livet er som attraktiv. Det var min livsskjebne å bli det. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blomstret opp, men måtte lete etter em som elsket akkurat meg. Hvilket jeg så absolutt måtte lete etter uansett. Såpass at jeg innimellom tenkte at ingen kom noen gang til å elske MEG. Begjære ja, kroppen, utseendet, men hva er det verdt? Jeg var faktisk gift med min mann i flere år før jeg våget å stole helt på at han helt faktisk elsker MEG. 

Helt ærlig et jeg betydelig mer lykkelig, tilfreds og trygg snart 50 år gammel, overvektig og ikke til begjær for andre enn min mann. Tja tidvis en og annen mann her og der som ikke helt har skjønt at jeg har gått av vakt, og latt neste generasjon bære byrden. Jeg ville ikke orket en runde til. 

Det beste er å ha det bra, er det ikke? Hva nå enn det innebærer. Å ikke ha det bra er å ikke ha det bra, og å ha det vondt er vondt. Jeg vet ikke helt hvorfor dette blir en konkurranse mellom kjønnene. Det kan ikke måles, og det finnes ingen vinner i å ha det vondt. Det er bare trist at så mange ikke har det bra. 

Nei, hvorfor skal du høre at du skryter? I disse samtalene forsvarer vi oss alle sammen, nettopp på grunn av vonde opplevelser. Det er ikke et nullsumsspill, men det er ganske opplagt at når noen vender positiv oppmerksomhet mot oss er det bedre enn at ingen gjør det, og at voldtekt mest sannsynlig er verre enn å føle seg usynlig. Men voldtekter og annen kroppsvold er andre jævlige opplevelser igjen, det er ikke det samme som at noen gir deg litt oppmerksomhet som gjør at du føler deg litt mer likt og ikke stygg og ubrukelig.

Det som også er vondt er å få sine opplevelser bagatellisert. For støtte og solidaritet er alfa og omega for å komme seg. Og da kan vi ikke slå ihjel andres opplevelser med våre egne. Og det er hele poenget. Det er selvfølgelig ikke sånn at det er damene som skal avkreves solidaritet. Så mye for fellesskapet og medmenneskelighet liksom. For hvis ikke menn gjør det også, så gir damene beng og tar igjen. Og da får de skylde seg selv.

Anonymkode: 70e0d...71d