Redd vi er i starten av skolevegring. Noen råd?

[AnonymBruker]

De siste månedene har fraværet til datteren min i 6. klasse økt. Hun bor annenhver uke hos meg og far, det har hun gjort noen år. Far fikk seg kjæreste et kvarter etter bruddet, så han har samboer nå og hennes to barn som er yngre enn våre tre. Dette er snakk om vårt yngste barn. Som nå går i 6. klasse.  
Når hun er hos meg, går det en dag eller to før hun blir kvalm og får vondt i magen. Gjerne når jeg vekker henne om morgenen. Jeg pleier å få henne til å stå opp så hun våkner helt, men sier hun er så dårlig. En gang greide jeg å få henne på vei ut døren før hun måtte snu. Forrige uke var hun hjemme tre dager. 

De ukene hun er hos far, har hun ikke fravær. Der må de greie seg selv om morgenen, og hun får lite hjelp. Når hun kommer til meg er hun ofte utslitt fordi hun har stresset med å huske alt hun skal ha med hit og dit, skriver lister så hun ikke skal glemme noe til skole og trening, må passe på yngre stesøsken og gjøre mye husarbeid. Det er vanskelig å snakke med far om dette, da han blir rasende over noe kritikk og jeg ikke greier det (historie med langvarig psykisk og seksuell vold)

Hun er veldig pliktoppfyllende på skolen, lærer sier hun jobber utrolig bra og er veldig engasjert. Hun ligger foran de andre i klassen og lå helt øverst i de nasjonale prøvene i fjor. Men de har noen svært urolige gutter som også har voldelige tendenser i klassen. I tillegg har jentene begynt med det typiske dramaet som slår til på slutten av barneskolen. Det er nok det sosiale som plager henne hvis det er skolevegring. 
spørsmålet er hva jeg skal gjøre? Har dialog med lærer, men hvor hardt skal jeg pushe henne til skolen når hun står og holder seg på magen og gråter?

Setter stor pris på noen tips, men vær så snill å ikke si noe dersom du har frekke kommentarer. Det er vanskelig nok nå. 

Anonymkode: 568e3...537

[AnonymBruker]

Her må skolen ta tak.

Anonymkode: b23ee...347

[AnonymBruker]

Men når hun går på skolen når hun er hos far, er det fordi hun ikke tør å si noe til han? 

Får du pratet ordentlig med henne?

Anonymkode: 69d96...e1a

[AnonymBruker]

Så leit å lese TS. Jeg deler vår opplevelse, så kan du se om det er noe du kan dra nytte av. Du er ikke alene.
Her var barnet i 5.kl når det startet med å ofte ikke ville til skolen. Etter mange måneders slit, magevondt og tårer så viste det seg at det var noen i klassen som ikke var greie, sa mange stygge ting og holdt barnet utenfor. Vi fortalte det til kontaktlærer, hva som skjedde og hvem de var. Vi vet ikke hva som skjedde etter det, men det ble bedre. 
Her var det også på morgenen magevondten og tårene kom, barnet var helt fra seg fordi det visste det måtte på skolen. Det var jeg som var hjemme på morgenen. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, så barnet ble ofte meldt syk. Etterhvert lot jeg barnet få være hjemme til første friminutt, så dro vi til skolen. Da fikk hen hentet seg inn, men trengte ikke være borte hele dagen, men heller ikke på skolen hele dagen. Gjorde en avtale med barnet om dette. For oss fungerte dette. Samt at det ble bedre i klassen. Sjekket også magen hos legen sånn i tilfelle det var fysiske. Han fortalte at barn sier ofte de har vondt i magen når de ikke har det bra, men greit å utelukke fysisk.

Barnet går nå på ungdomskole, klassene ble delt opp og blandet med andre barneskoler. Ingen av de som lagde en dårlig dag er i den nye klassen. Barnet stortrives med nye venner. Så det er håp.

Håper dere finner ut av dette 🤗

Anonymkode: a7168...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Her må skolen ta tak.

Anonymkode: b23ee...347

Ikke sett ansvaret på skolen! Her må hun ta tak og finne ut hva som er problemet! Lærere er ikke psykologer eller sosialarbeidere. Dessuten synes jeg det høres bra ut hvordan det er hos far. Det er sunt og fornuftig å gi barn ansvar hjemme det er en stor og stygg verden der ute så de må lære seg å bli selvstendige. Altfor mange barn blir sydd puter under armene på og man ser det godt hvordan samfunnet har endret seg. Vi har en generasjon med sutreunger som har foreldre som redder dem uansett om de er mobbere eller direkte slemme mot andre! 

Anonymkode: 9de24...e7e

[AnonymBruker]

Det er tydeligvis lett å manipulere deg til å la henne bli hjemme... 

Anonymkode: 385a5...e2b

[AnonymBruker]

Hvorfor må hun være hos far når han ikke bryr seg? Hun er så stor at hun kan bestemme selv. Dette er jo tydelig en reaksjon på det hun opplever hos far og på skolen. 

Anonymkode: 58a98...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ikke sett ansvaret på skolen! Her må hun ta tak og finne ut hva som er problemet! Lærere er ikke psykologer eller sosialarbeidere. Dessuten synes jeg det høres bra ut hvordan det er hos far. Det er sunt og fornuftig å gi barn ansvar hjemme det er en stor og stygg verden der ute så de må lære seg å bli selvstendige. Altfor mange barn blir sydd puter under armene på og man ser det godt hvordan samfunnet har endret seg. Vi har en generasjon med sutreunger som har foreldre som redder dem uansett om de er mobbere eller direkte slemme mot andre! 

Anonymkode: 9de24...e7e

Helt feil! Dette er en reaksjon på at hun har det vondt hos far, og så kommer følelsene fram når hun er trygg hos mor.

Anonymkode: 58a98...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt feil! Dette er en reaksjon på at hun har det vondt hos far, og så kommer følelsene fram når hun er trygg hos mor.

Anonymkode: 58a98...433

Skolen har ikke ansvaret! 

Anonymkode: 71d6c...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ikke sett ansvaret på skolen! Her må hun ta tak og finne ut hva som er problemet! Lærere er ikke psykologer eller sosialarbeidere. Dessuten synes jeg det høres bra ut hvordan det er hos far. Det er sunt og fornuftig å gi barn ansvar hjemme det er en stor og stygg verden der ute så de må lære seg å bli selvstendige. Altfor mange barn blir sydd puter under armene på og man ser det godt hvordan samfunnet har endret seg. Vi har en generasjon med sutreunger som har foreldre som redder dem uansett om de er mobbere eller direkte slemme mot andre! 

Anonymkode: 9de24...e7e

Skolen har absolutt et ansvar her. De har faktisk plikter som inntrer ved ufrivillig skolefravær, forankret i opplæringsloven. Selvsagt skal kontaktlærer involveres for å hjelpe med dette. Det er jo den første og ofte tryggeste personen som må først på banen. Så involveres kanskje helsesykepleier, slik at de kan fordele ansvaret utifra forskjellige mandat, for å hjelpe eleven og foreldrene gjennom dette. Man kan ikke drive å sende barn til utredning og finne ut av ting før man hjelper de tilbake til skolen. Det må foregå parallelt, for å bare få være hjemme er opprettholdende på skolefravær, og kan forverre den. Men skolen skal lage en plan som skal hjelpe eleven tilbake. Det er første prioritet.

Anonymkode: 7160e...fa9

[AnonymBruker]

Vi jobbet over tid med barnet. Vi tvang ikke barnet på skolen. Men er man hjemme, så er det ingen underholdning hele dagen. Ingen film, serier, sosiale medier, scrolling, gaming. Det skal ikke være gøyere å være hjemme enn på skolen. Barnet måtte også være med ut og gå tur, hvor vi snakket om livet, relasjoner til andre, følelser, krav og forventninger. Snakket frem skolen, og hvor mye man får gratis i læring ved å være i klasserommet. Det tok tid, men vi er forbi den tøffe perioden. 

Anonymkode: 227d2...3c5

[AnonymBruker]

Du framstiller det at hun selv har ansvar for å huske ting, komme seg steder osv. hos far som nærmest barnemishandling... Det er jo tvert i mot veldig bra for barn å få ansvar for egne ting. Det er ikke farlig for dem.

Siden hun ikke har skolevegring hos far, er det mindre sannsynlig at det har noe med skolen å gjøre. Hun vet nok at mor er lett å manipulere.

Anonymkode: bcb4f...180

[AnonymBruker]

Vi hadde det samme her i en periode på ungdomsskolen. Barnet ringte meg alltid på vei til jobb og sa det hadde vondt i magen og mye styr. Jeg viste det ikke var noe mobbing eller utestengelse, og ikke var det noe galt med lærer heller. Jeg valgte å ta fast hjemme kontor en periode, for å kunne være tilstede, jeg var hjemme når barnet dro og hjemme når det kom fra skolen, vi bodde ikke langt unna skole. Det gikk seg til, og ja jeg "tvang" barnet på skolen. Det var ikke syk, vi snakket mye om dette, og her var det samvær hos far som var probemet, han var veldig mye sinna ,streng stemme og generelt ikke grei. Barnet følte det trengte tid for seg selv, slet med mye i forbindelse med samvær.

Jeg stoppet samvær, og tok den kampen. Hos oss ble alt bedre når barnet kunne være med far når det selv ønsket, ikke på helger eller ferier, men neon få timer her og der innimellom. Far taklet ikke foreldre rollen når han ble alene om den. Ble for mye med jobb og barn og ansvar, og da ble det lite trivelig stemning. 

Så dette varte kun en liten periode i 8.klasse. Men skole er viktig så en ikke får store hull i hva en faktisk skal gjennom av pensum

Anonymkode: 53d13...16a

[AnonymBruker]

Hun bør bo fast hos far en periode siden det ikke er noe problem der. 

Anonymkode: 819b4...14e

[fru Alving]

Er du sikker på at barnet har det bra hos far. Du sier det er en historikk der, blir barnet ivaretatt når det er hos far? kan det være ting hun ikke forteller om?

Det kan være dette handler om delt bosted og traumer der, det kan være noe på skolen. Eller summen av de to.

[AnonymBruker]

Har samme problemet. Barnet vil ikke på skolen i mine uker pga magevondt, kvalme, hodepine osv. Det kommer av at hun ikke har det bra hjemmes hos far. Det er et utrygt hjem, med mye krav og kjefting. Når barnet kommer til meg er hun utslitt av å holde maska hjemme hos far. Jeg har tett dialog med lærer, har også nylig koblet på helsesykepleier som barnet kan snakke med. Også har jeg ordnet meg noen å snakke med, for å hjelpe barnet mitt.

Rådet er vel å koble på helsesykepleier, og få barnet på skolen. Jeg følger barnet helt inn til klasserommet hver dag, noen ganger blir vi sittende utenfor klasserommet hvis alt skjærer seg. Innimellom sitter det en annen voksen med oss eller en klassevenninne. Hun vet også at jeg kommer å henter henne hvis magen blir værre utover dagen, men det skjer sjeldent.

Her vart det også psykisk og seksuell vold mot meg. Han sliter med sinnet, er kontrollerende, lyver og manipulerer over en lav sko. Men det gjøres i det skjulte, så jeg har ikke noe konkret å ta han på.

Anonymkode: fe8bb...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har samme problemet. Barnet vil ikke på skolen i mine uker pga magevondt, kvalme, hodepine osv. Det kommer av at hun ikke har det bra hjemmes hos far. Det er et utrygt hjem, med mye krav og kjefting. Når barnet kommer til meg er hun utslitt av å holde maska hjemme hos far. Jeg har tett dialog med lærer, har også nylig koblet på helsesykepleier som barnet kan snakke med. Også har jeg ordnet meg noen å snakke med, for å hjelpe barnet mitt.

Rådet er vel å koble på helsesykepleier, og få barnet på skolen. Jeg følger barnet helt inn til klasserommet hver dag, noen ganger blir vi sittende utenfor klasserommet hvis alt skjærer seg. Innimellom sitter det en annen voksen med oss eller en klassevenninne. Hun vet også at jeg kommer å henter henne hvis magen blir værre utover dagen, men det skjer sjeldent.

Her vart det også psykisk og seksuell vold mot meg. Han sliter med sinnet, er kontrollerende, lyver og manipulerer over en lav sko. Men det gjøres i det skjulte, så jeg har ikke noe konkret å ta han på.

Anonymkode: fe8bb...9e0

Det høres veldig ut som samme situasjon. 

Hun er sliten etter å ha vært hos far. Han og ny samboer er strenge og stiller mye krav . Hun tør ikke si fra om noe er galt, for hun er redd for kjeft  Ny samboer er kontrollerende og blander seg i alt, og barnet sier det er vanskelig å få snakket med pappa alene. 

selvfølgelig er det nødvendig å stille krav til at hun skal klare ting selv, men far har «kast ut i vannet for å lære å svømme»- taktikk. Hvis hun f eks skal på trening, må hun huske på tidspunkt, pakke alt og komme seg dit selv. Det gjør henne veldig usikker. Hvis far kunne støttet litt, f eks sagt «nå kan du skifte og pakke til trening, så sjekker vi sammen om du har husket alt etterpå», hadde det vært lettere. 
 

Når hun kommer til meg merker jeg at hun er sliten, og jeg sørger for at det ikke er så mye som skjer etter skolen. Mulig magevondt skyldes at hun trenger mer ro. Hun har også et veldig omsorgs-/kontaktbehov siden far ikke gir det hun trenger. 
 

Jeg må sikkert være strengere jeg også. Men hva gjør man? Bærer henne til skolen? Tvinger henne til å kle på seg? Har forsøkt det siste faktisk, prøvd å kle på henne, men det er umulig med en bestemt 11- åring! 
 

TS

Anonymkode: 568e3...537

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 timer siden):

Er du sikker på at barnet har det bra hos far. Du sier det er en historikk der, blir barnet ivaretatt når det er hos far? kan det være ting hun ikke forteller om?

Det kan være dette handler om delt bosted og traumer der, det kan være noe på skolen. Eller summen av de to.

Ja, det har nok mye med det å gjøre (se svar over), men hva kan man gjøre med det? Han ivaretar barna, de får det de trenger og følges opp, men han har konsekvent gjennom alle årene vi har hatt barn, vist at han har null forståelse for barns psykologi. 

Anonymkode: 568e3...537