Hvorfor snakkes det så mye om at det er viktig å snakke om hvordan man har det?

[AnonymBruker]

Ikke misforstå, jeg spør folk om hvordan de har det, stiller oppfølgingsspørsmål lytter empatisk og gjør mitt beste for å være støttende. Jeg husker det om noen går gjennom en tøff tid, og spør hvordan det går når jeg møter dem igjen. Men, om jeg har det skikkelig dritt en dag eller periode, så er det jo bare kjipt om jeg skal snakke om det! Da blir jeg sittende å ruge på de dårlige følelsene, sprer de til den andre personen, og vi blir begge i dårligere humør. Om alt er dritt vil jeg jo mye heller ha en morsom og hyggelig samtale med en person som kan oppmuntre meg litt, og få meg til å tenke på noe annet! Om jeg føler meg dritt så hjelper det jo ingenting om noen andre vet det! Det snakkes så mye om at det er så viktig å snakke om de vonde følelsene, men hvordan hjelper det meg at noen andre vet at at jeg har det kjipt?

Anonymkode: 9fdb3...762

[AnonymBruker]

De mener ikke vanlige hverdagsopplevelser som å bli skjelt ut av sjefen, men når man opplever noe veldig vondt over lang tid, som ikke alle opplever

Anonymkode: 08f7a...f1a

[AnonymBruker]

Mennesker er forskjellige. For noen hjelper det å snakke og få støtte. Det er utrolig mange som sitter inne med vonde tanker og følelser, og som ikke tør å si det til noen. Og kanskje til og med ender opp med å legge på røret av egen vilje. Det er derfor viktig at man skaper rom for at det er OK å snakke om de vanskelige tingene.

Livet er en berg- og dalbane, og noen ganger er det deilig å ha flere som er med deg i vogna.

Anonymkode: 6c5e4...33c

[AnonymBruker]

Selvfølgelig hjelper det å si noe hvis man føler seg dritt, det hjelper på den måten at man får støtte og sympati… 

Anonymkode: 8aa35...d77

[Irak]

For det er viktig. Så virker det som om det er tabu å svare noe annet enn at det går fint...Det er mitt inntrykk. Hva er vitsen med å spørre om hvordan en person har det, om du ikke egentlig vil vite svaret....

Da er det faktisk bedre å ikke spørre er min mening. Skal man først bry seg så gjør det i det minste, og ikke bare lat som, for det er det faktisk mange som gjør! 

Et lite hjertesukk fra meg....

Heldigvis så opplever jeg selv at de fleste bryr seg om meg i mine relasjoner. Slik har det ikke alltid vært, og det er det som er grunnen til at dette opptar meg. 

Spør for at du oppriktig bryr deg, og ikke bare for at du er nysgjerrig og må ha noe å sladre om!

[AnonymBruker]

Ja, jeg har hatt en skikkelig drittperiode nå på fire år, og vet med 100% sikkerhet at jeg blir et dårligere menneske av det. Så jeg unngår å dele for mye med andre, fordi jeg også vet hvor utrolig slitsomt det er når alt bare dreier seg om kjipe ting hele tiden. Jeg har selv tatt pauser fra folk fordi det eneste de snakket om var kjipt. Men så kan det godt hende at batteriet mitt er helt flatt på alle mulige måter, at jeg derfor jeg bare ikke har kapasitet til å høre på andres dritt dag ut og dag inn og være til hjelp når mitt eget liv suger balle. Det er veldig vanskelig. Jeg er helt for at man skal dele, men dersom det er "livsstilen" kan det fort bli vanskelig, man må også huske at venner ikke bare skal være psykologer.

Anonymkode: 0c132...369

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvem det er meningen at man skal snakke med. For det regnes jo som et skikkelig drittsekk-move å snakke om sånt med venner. Så da er det bare profesjonelle som gjenstår, men har en følelse av at det ikke er det som menes.

Anonymkode: 61208...570

[AnonymBruker]

Fordi folk er forskjellige. Følelsene våre forteller oss hva vi trenger. Mange trenger trøst når de er lei seg, og da snakker de om det med andre mennesker for å få trøst. Hvis din tristhet forteller deg at du bør snakke om noe annet, så er det nettopp det du skal gjøre 🙂

Noen gjør det også for å øve seg på å kjenne igjen sammenhenger mellom opplevelser i livet og følelser. Det kan være nyttig for å bli bedre kjent med sine egne reaksjoner og behov 🙂

Anonymkode: 1b8fc...b66