Utfordringer med voksne barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

På meg høres barnet ut som om det er vant med å få viljen sin via  manipulasjon. 

Dette er gamle mønster som er vanskelig å bryte. 

Er klart når du nå setter foten ned, så blir dette barnet irritert, fordi du ikke oppfører deg "som du skal" , nå skal du manipuleres videre så han får deg der han vil ha deg, ikke nødvendigvis fordi barnet er slemt, men av gammel vane. 

Alder er stikkord her, er dette en ung voksen, så vil det nok ordne seg med modning, er han i 20 åra, så er det også naturlig att h*n fremdeles er i løsriverfasen og att hyttetur og middager hos "gamlingene" ikke er førsteprioritet i livet akkurat nå, det er garantert andre ting som er mer "spennende" 

Ta ett steg til sides, tenk att barnet er et voksent menneske som skal greie seg selv, kan vere att du i all iver etter å involvere deg i livet til barnet ditt blir opplevd å vere "masete" og invaderende, og du ender opp med å skyve barnet ditt ifra deg. Jeg tror du savner å vere en familie som dere var i "gamle dager" og tviholder litt på dette, nå må du heller begynne å tenke litt nytt. 

I mellomtiden kan du innimellom selvfølgelig fortsatt invitere til middag en gang i blandt, annahver måned holder nok lenge, hytteturer greier nok dere voksne ta uten unger, og h*n må jo bare tåle pizza istedenfor biff - h*n skal jo vere glad h*n får noe som helst. Kutt strengen og og kutt begrepet "barn", barnet er voksen, - om en fremdeles umodent, så begynn å se på h*n som en voksen, voksne folk furter ikke over jakker og biff men de vil tilslutt lære seg att slik luksus må de tjene penger til selv. 

Anonymkode: 55159...9cc

Jeg tror du treffer godt på manipulasjon, og at mye ligger der. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forstår jeg deg rett nå at du blir sliten av at barnet vil ha biff isteden for pizza og dyr jakke istedenfor billig? At det er konflikten? 
Ønsker du virkelig å ikke ha kontakt med eget barn pga pizza og jakke? 
Er vel bare å si at i dag ble det pizza, jakka får du kjøpe selv nå.

Hvor gammelt er dette barnet ditt? Kjenner det er vanskelig for meg å sette meg inn i situasjonen for jeg kan krangle med barna mine, fortelle de at det skjer ikke uten at kontakten brytes. Det skal enormt mye til før jeg bryter min kontakt med barna mine. 
Jeg har allerede begynt å snakke med de om oppveksten og hva jeg kan gjøre annerledes osv. 

Lære å kommunisere er riktig, derfor tenker jeg Familievernkontoret er et sted å begynne.
 

Jeg har vokst opp i et svært konfliktfylt hjem, det har vært vold og mine foreldre har aldri sett sin side. Det er min skyld, jeg har også skylden for demmes pengeproblemer. De ser altså ikke en eneste side av seg selv, men jeg har faktisk kontakt enda. Ikke for jeg vil, men jeg føler jeg må. 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

Tror du mister litt tråden, biff og jakke var enkle eksempler, for å få frem at det jeg tilbyr, aldri er godt nok. 
 

Barnet er voksent, utflyttet for mange år siden. Jeg savner på ingen måte tiden før. Vi har fortsatt hjemmeboende barn, så redet er på ingen måte tomt og stille. 
 

Jeg prøver ikke å plassere skyld på barnet mitt, det behøver jeg ikke. Men jeg må ta ansvar for hva dette gjør med meg. Skal jeg la meg bryte ned, og ikke kunne være en god forelder for hjemmeboende barn? 
 
Dette er så utrolig vanskelig! Vi hører stadig om barn som bryter med foreldrene, av gode grunner. Men sjelden motsatt. 
 

Jeg ønsker ikke å bryte kontakt. Men jeg vet at om jeg trekker meg litt tilbake, kan jeg det bli reultatet, for da skal barnet straffe meg, for å ikke stille opp. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for fine svar❤️

Det er litt vanskelig med eksempler, for å ikke bli gjenkjent. Jeg har spurt barnet om oppveksten, om vi kunne gjort noe annerledes, og fått avkreftet det. 
Om noe, så har nok barnet fått for mye fokus fra alle, og er vandt med å få viljen sin. 
 

Litt eksempler fra studenttiden, jeg vippset penger til å kjøpe pizza, men barnet ville heller spise biff på restaurant. 
Jeg tilbød meg å betale for en rimelig vinterjakke, men barnet skulle ha Parajumperjakke. 
Vi hadde mange sånne episoder, hvor det jeg jeg kom med, aldri var tilstrekkelig. Så til slutt stoppet jeg å bidra. 
 

Vi inviterer til middag, barnet takker ja, men møter ikke opp. 
Vi avtaler å møtes, plutselig dukker noe opp, og avtalen utsettes og utsettes, og til slutt avlyses. 
 

Jeg kunne remset opp i det uendelige, men stopper for å holde meg anonym. 

Jeg er så sliten av å ikke strekke til! Vi har aldri vært gode nok, og nå får vi voksenkjeft for å ikke prøve lenger. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

Det blir så tydelig i eksemplene dine at her ville barnet ditt hatt helt andre forklaringer. Har du prøvd å bare lytte til barnet ditt uten å gå i forsvar? Du tillegger hen masse negative karakteristikker, og går rett i offerrollen. 

Anonymkode: ee025...adb

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ofte ser man kun feilen til andre og ikke egne, så er man så stolt av man lar familiebåndet ryke istedenfor å innrømme egne feil å miste maske. 
Ville begynt med å granske meg selv. Tatt en samtale hos familieterapeut og mulig få barna inn der for å lære å kommunisere. 
Ikke skriv mail, det gjør min far og ingenting er mer provoserende

Anonymkode: 1ef8f...0ed

Enig. Min mor også har skrevet utallige mailer. Det som er problemet er at hun sier unnskyld, men endrer ikke adferd. Nå er hun 66 og jeg har bestemt meg for å ha kontakt, men svørt begrenset. I familier er det dynamikker, og hvis de voksne mener at voksne barn er bortskjemte, uten å jobbe med seg selv? Den går ikke. Ts skriver at ingenting hun tilbyr er bra nok, men beskriver jo ingen konflikt. Det er bra ta har sluttet å vippse/ tilby penger, men hun kan ikke kreve besøk. Dette må jo ha noe mer i seg. Hvordan er relasjonen mellom hun og faren til datteren? Hvordan er datterens relasjon med andre i familien? Mødre og døtre er jo kjent for å ha vanskelige forhold

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men du MÅ ikke...

Anonymkode: 7c82e...05f

Jo om jeg skal klare å leve ett liv etter de er døde så må jeg. Jeg har enormt mye dårlig samvittighet printet inn i meg, har gått til psykolog osv ikke hjelpt noe så det er min løsning, min plikt. 
Hva andre gjør spiller ingen rolle, jeg er ikke så sterk. 
 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg tror du treffer godt på manipulasjon, og at mye ligger der. 

Tror du mister litt tråden, biff og jakke var enkle eksempler, for å få frem at det jeg tilbyr, aldri er godt nok. 
 

Barnet er voksent, utflyttet for mange år siden. Jeg savner på ingen måte tiden før. Vi har fortsatt hjemmeboende barn, så redet er på ingen måte tomt og stille. 
 

Jeg prøver ikke å plassere skyld på barnet mitt, det behøver jeg ikke. Men jeg må ta ansvar for hva dette gjør med meg. Skal jeg la meg bryte ned, og ikke kunne være en god forelder for hjemmeboende barn? 
 
Dette er så utrolig vanskelig! Vi hører stadig om barn som bryter med foreldrene, av gode grunner. Men sjelden motsatt. 
 

Jeg ønsker ikke å bryte kontakt. Men jeg vet at om jeg trekker meg litt tilbake, kan jeg det bli reultatet, for da skal barnet straffe meg, for å ikke stille opp. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

Jeg regnet jo med at du tok frem eksempler som var graverende, og om dette var det mest graverende så begynner jeg å lure litt. 
Mange barn avslutter kontakt med sine foreldre, og helt ærlig det er alltid en god grunn til det. 
Motsatt så er det jo slik at våre barn er formet etter sin oppvekst, hvem har gitt de det? Oss foreldre, det betyr at vi har et større ansvar for våre barn enn barna har for egne foreldre. 
Jeg vet ikke helt hvorfor du tar opp de andre barna? Barnet som har flyttet ut er like mye ditt barn som de andre som bor hjemme. Foreldrerollen slutter ikke. 
Få til en samtale med en tredjepart, jeg hadde  gjort alt i min makt for å ha god kontakt med egne barn. 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jo om jeg skal klare å leve ett liv etter de er døde så må jeg. Jeg har enormt mye dårlig samvittighet printet inn i meg, har gått til psykolog osv ikke hjelpt noe så det er min løsning, min plikt. 
Hva andre gjør spiller ingen rolle, jeg er ikke så sterk. 
 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

Derfor bør du fortsette å gå til terapeut og bli kvitt dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 7c82e...05f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg regnet jo med at du tok frem eksempler som var graverende, og om dette var det mest graverende så begynner jeg å lure litt. 
Mange barn avslutter kontakt med sine foreldre, og helt ærlig det er alltid en god grunn til det. 
Motsatt så er det jo slik at våre barn er formet etter sin oppvekst, hvem har gitt de det? Oss foreldre, det betyr at vi har et større ansvar for våre barn enn barna har for egne foreldre. 
Jeg vet ikke helt hvorfor du tar opp de andre barna? Barnet som har flyttet ut er like mye ditt barn som de andre som bor hjemme. Foreldrerollen slutter ikke. 
Få til en samtale med en tredjepart, jeg hadde  gjort alt i min makt for å ha god kontakt med egne barn. 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

Enig. Psykologer sier faktisk at "når voksne barn slutter å ha kontakt med sine foreldre, er det 100% foreldrenes feil". 

Anonymkode: 7c82e...05f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Derfor bør du fortsette å gå til terapeut og bli kvitt dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 7c82e...05f

Jeg har forsonet meg med at slik er det, det går bra.  
 

Anonymkode: 1ef8f...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er litt vanskelig med eksempler, for å ikke bli gjenkjent. Jeg har spurt barnet om oppveksten, om vi kunne gjort noe annerledes, og fått avkreftet det. 
Om noe, så har nok barnet fått for mye fokus fra alle, og er vandt med å få viljen sin. 
 

Litt eksempler fra studenttiden, jeg vippset penger til å kjøpe pizza, men barnet ville heller spise biff på restaurant. 
Jeg tilbød meg å betale for en rimelig vinterjakke, men barnet skulle ha Parajumperjakke. 
Vi hadde mange sånne episoder, hvor det jeg jeg kom med, aldri var tilstrekkelig. Så til slutt stoppet jeg å bidra. 
 

Vi inviterer til middag, barnet takker ja, men møter ikke opp. 
Vi avtaler å møtes, plutselig dukker noe opp, og avtalen utsettes og utsettes, og til slutt avlyses. 
 

Jeg kunne remset opp i det uendelige, men stopper for å holde meg anonym. 

Jeg er så sliten av å ikke strekke til! Vi har aldri vært gode nok, og nå får vi voksenkjeft for å ikke prøve lenger. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

så det du sier er at dere som foreldre i oppveksten har skjemmet bort barnet og nå som barnet viser seg som bortskjemt er du såret og syns det er vrient? Du kanikke oppdra voksne, men du opplever den voksne du har oppdratt dessverre

Anonymkode: de63c...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

så det du sier er at dere som foreldre i oppveksten har skjemmet bort barnet og nå som barnet viser seg som bortskjemt er du såret og syns det er vrient? Du kanikke oppdra voksne, men du opplever den voksne du har oppdratt dessverre

Anonymkode: de63c...e82

For en setning! 👏👏👏 

Anonymkode: 7c82e...05f

[AnonymBruker]

Så konflikten dreier seg om at ditt voksne barn forventer penger (til ting)? Hvorfor har ikke barnet ditt penger nok selv? Student som ikke gidder å jobbe i ferier og noen timer i uka? Bortskjemt?

Om konflikten ligger i at pengestrømmen fra foreldre ikke er så stor som ønsket, så må dere ta en alvorsprat om det. Voksne mennesker skal klare seg selv økonomisk, og vise normal høflighet og takknemlighet om de får en vipps fra mor.

Er dette voksne barnet generelt bortskjemt og egosentrisk på alle ting? Det er mitt inntrykk, om det f eks har sagt ja til middagsinvitasjon, lar være å dukke opp og ikke en gang gidder å beklage.

Anonymkode: 24621...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Litt eksempler fra studenttiden, jeg vippset penger til å kjøpe pizza, men barnet ville heller spise biff på restaurant. 
Jeg tilbød meg å betale for en rimelig vinterjakke, men barnet skulle ha Parajumperjakke. 
Vi hadde mange sånne episoder, hvor det jeg jeg kom med, aldri var tilstrekkelig. Så til slutt stoppet jeg å bidra. 
 

Vi inviterer til middag, barnet takker ja, men møter ikke opp. 
Vi avtaler å møtes, plutselig dukker noe opp, og avtalen utsettes og utsettes, og til slutt avlyses. 
 

Jeg kunne remset opp i det uendelige, men stopper for å holde meg anonym. 

Jeg er så sliten av å ikke strekke til! Vi har aldri vært gode nok, og nå får vi voksenkjeft for å ikke prøve lenger. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

 

Det du legger i å være "gode nok" handler kanskje om at du bommer på hva "barnet" trenger. 

For eksempel, jeg hadde en stekepanne med lokk, lokket knuste, jeg ønsket meg en ny stekepanne med lokk siden lokket på den jeg hadde var knust. Jeg fikk av min mor en ny stekepanne, uten lokk. Så da hadde jeg to stekepanner uten lokk. Takk, men den måtte jeg bare bytte/levere tilbake. Det handler ikke om at stekepannen ikke var bra nok, men at det var ikke det jeg hadde behov for. 

Jeg antar at et voksent menneske ikke gikk rundt å frøs gjennom vinteren, men ønsket seg en bestemt type jakke. Da hjelper det lite å tilby seg å kjøpe en billig vinterjakke. En gave som bommer på hva du har behov for er mer til en byrde for mottaker enn til glede, så prøv å lytte litt mer til hva hen sier. Det er skikkelig kjipt å ikke føle seg hørt og forstått av foreldre.

 

 

 

 

Anonymkode: 51c5c...146

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er helt klart at barnet mitt har en annen versjon. I den versjonen er vi utimelige, stiller ikke opp, er kjipe. 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

Og sannheten ligger et sted mellom barnets og ditt syn. I stedet for å mene at du har rett og barnet feil hva med å være imøtekommende, ta ansvar for din del av konflikten og sammen med barnet finne ut hvordan dere kan komme videre og få et bedre forhold. 

Anonymkode: f4cfa...c7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det blir så tydelig i eksemplene dine at her ville barnet ditt hatt helt andre forklaringer. Har du prøvd å bare lytte til barnet ditt uten å gå i forsvar? Du tillegger hen masse negative karakteristikker, og går rett i offerrollen. 

Anonymkode: ee025...adb

Ja, noe skikkelig også! TS virker ut som om hun ønsker å være i offerrollen. Klandre på et "vanskelig" barn som ikke høres vanskelig ut. Og så snakke om det å bryte med barn??

Tror ts trenger å dra til psykolog for å finne ut av seg selv

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 

Det du legger i å være "gode nok" handler kanskje om at du bommer på hva "barnet" trenger. 

For eksempel, jeg hadde en stekepanne med lokk, lokket knuste, jeg ønsket meg en ny stekepanne med lokk siden lokket på den jeg hadde var knust. Jeg fikk av min mor en ny stekepanne, uten lokk. Så da hadde jeg to stekepanner uten lokk. Takk, men den måtte jeg bare bytte/levere tilbake. Det handler ikke om at stekepannen ikke var bra nok, men at det var ikke det jeg hadde behov for. 

Jeg antar at et voksent menneske ikke gikk rundt å frøs gjennom vinteren, men ønsket seg en bestemt type jakke. Da hjelper det lite å tilby seg å kjøpe en billig vinterjakke. En gave som bommer på hva du har behov for er mer til en byrde for mottaker enn til glede, så prøv å lytte litt mer til hva hen sier. Det er skikkelig kjipt å ikke føle seg hørt og forstått av foreldre.

 

 

 

 

Anonymkode: 51c5c...146

Dette tenkte faktisk jeg også. En blanding av oppdragelse med at barnet alltid er vant til kvalitet (biff over pizza f.eks) og det du sier her. En billig jakke kan man ha en sesong og fryse. En dyr jakke 5-10 år. Kanskje har "barnet" spart litt selv også.

Anonymkode: b9fef...c8e

[AnonymBruker]

Jeg antar det er en del mer rundt dette som ikke kommer frem her, og at barnet ditt har sin versjon. 
 

Hvorfor snakker dere ikke sammen for å finne løsninger/ kompromiss, eller oppklare eventuelle misforståelser når slike ting skjer? Merker jeg lurer litt på hvordan kommunikasjonen rundt nevnte omstendigheter er. 

Hvorfor gjør det deg noe at han bruker penger du har vippset på biff, i stedet for pizza? Hvis hensikten din var at han skulle få kjøpe seg noe ekstra god mat, så var vel det innenfor. Eller takket han ikke en gang?  
 

Som en annen over her skrev, så kan det jo ha noe med at det ikke et det man har behov for/ ønsker seg. Kanskje han føler du ikke ser på han som en voksen og selvstendig person. Eventuelt at du som forelder skal bestemme hva han liker, trenger og vil ha, mens han ønsker å ta egne valg. Prøvd å spørre hva han liker, ønsker seg på forhånd? Eller antar du han elsker pizza, siden han hadde det i 8- årsbursdagen sin? 
 

Normalt å inngå kompromiss med barn. Når det gjaldt den jakken så kunne du tilbudt å gi et visst beløp i bidrag til Parajumper, men så fikk han betale resten selv. Eventuelt ønske seg bidrag til jakken i bursdagsgave/ julegave. En sånn jakke koster veldig mye penger. Men de er også gode og varme, og av kvalitet som holder i veldig mange år. 

Handler litt om å kjenne sitt eget barn da, og å holde seg oppdatert. Går jo gjerne i perioder hva folk liker og interesserer seg for. I tillegg til at det gjerne skjer diverse endringer med alderen. 

Anonymkode: 50ee0...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere med voksne, utflyttede, barn, hva gjør dere når de skuffer og sårer dere, gang på gang? 
 

Jeg er kommet dit at jeg trekker meg unna. Konfliktnivået er så høyt, at jeg avstår heller fra kontakt. Jeg har det så inderlig vondt, at ingen kontakt er bedre enn å bli behandlet på denne måten. 
 

Jeg møter lite forståelse fra andre familiemedlemmer, og det sår jo tvil om jeg gjør det rette her. Men hvor går grensene? Hvor mye skal foreldre finne seg i? 
 

Er det noen her som unngår kontakt med sine voksne barn? Erfaringer? Var det rett, eller ble det bare feil? 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

Her ligger så mye bak, som er skrevet mellom linjene, at det er umulig å uttale seg, uten og å høre den andres fremstilling av situasjonen. 
Tråden ligner og særdeles mye i sin problemstilling og sin skriftlige formulering på tråden om sønnen som ikke ville ha julegaver og heller ikke hente tingene sine at jeg avstår fra å skrive noe mer. 

Anonymkode: e4cf4...f5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere med voksne, utflyttede, barn, hva gjør dere når de skuffer og sårer dere, gang på gang? 
 

Jeg er kommet dit at jeg trekker meg unna. Konfliktnivået er så høyt, at jeg avstår heller fra kontakt. Jeg har det så inderlig vondt, at ingen kontakt er bedre enn å bli behandlet på denne måten. 
 

Jeg møter lite forståelse fra andre familiemedlemmer, og det sår jo tvil om jeg gjør det rette her. Men hvor går grensene? Hvor mye skal foreldre finne seg i? 
 

Er det noen her som unngår kontakt med sine voksne barn? Erfaringer? Var det rett, eller ble det bare feil? 

Anonymkode: 6d1e5...5ec

Hadde en litt negativt utvikling  på ene ungen. Så jeg drøyde kontakt en periode. Etterhvert  ble det en samtale.  Fordi mye av kontakten gikk ut på diktering av hva jegvburde si, gjøre og mene.  Og fulgte jeg det,  så ble også det feil. 

Så da fikk jeg satt en strek på at respekt  går to veier, og at vi kke kan diktere hverandre på slike måter.  Jeg har også tatt til meg det jeg kan ta til meg, og fulgt de endringer som har vært ønsket og som kan følges. 

Men her gikk det mye på at jeg fikk beskjed om at jeg blandet meg for mye. Så et spm om hvodan det gikk, var som å tømme bensin på bålet.  Spurte jeg ikke, så brydde jeg meg ikke. Så jeg sa fra at et slikt limbo kan jeg ikke stå i. 

Så vi ble enige om at vi må snakke sammen ut fra et perspektiv der vi tror  at begge ønsker hverandre godt. Og ikke vondt. 

Og fant ut at det egentlig handlet om frykt fra det utflyttede barnet om å ikke være god ungen lengre, og samtidig prøve å være voksen. Og satt noen grenser.

Anonymkode: 18ed1...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hadde en litt negativt utvikling  på ene ungen. Så jeg drøyde kontakt en periode. Etterhvert  ble det en samtale.  Fordi mye av kontakten gikk ut på diktering av hva jegvburde si, gjøre og mene.  Og fulgte jeg det,  så ble også det feil. 

Så da fikk jeg satt en strek på at respekt  går to veier, og at vi kke kan diktere hverandre på slike måter.  Jeg har også tatt til meg det jeg kan ta til meg, og fulgt de endringer som har vært ønsket og som kan følges. 

Men her gikk det mye på at jeg fikk beskjed om at jeg blandet meg for mye. Så et spm om hvodan det gikk, var som å tømme bensin på bålet.  Spurte jeg ikke, så brydde jeg meg ikke. Så jeg sa fra at et slikt limbo kan jeg ikke stå i. 

Så vi ble enige om at vi må snakke sammen ut fra et perspektiv der vi tror  at begge ønsker hverandre godt. Og ikke vondt. 

Og fant ut at det egentlig handlet om frykt fra det utflyttede barnet om å ikke være god ungen lengre, og samtidig prøve å være voksen. Og satt noen grenser.

Anonymkode: 18ed1...d18

Det spørs jo hvordan man formulerer seg. Mora mi spør "Hvordan går det?" på en sånn måte at man skulle tro hun jobbet for FBI, og hvis man svarer, kommer det garantert kommentarer og "tips" som man ikke har bedt om. 

Det er så fint å ikke ha kontakt med henne lenger. 

Anonymkode: 7c82e...05f

[fru Alving]

Jeg tviler ikke på at det finnes voksne barn som kan ha urimelige forventninger til foreldrene sine.

De eksemplene du kommer med. du vippser penger til pizza men det voksne barnet vil heller spise biff. Vel da tenker jeg at da får barnet selv betale mellomlegget. Samme med jakke, du vippser penger til en rimeligere jakke og barnet ønsker noe annet. Da får det voksne barnet ta dine penger og selv betale mellomlegget for en jakke hen vil ha.

Når det gjelder å ikke møte til avtaler så er det utrolig dårlig gjort med mindre det er en god grunn bak.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 minutt siden):

Jeg tviler ikke på at det finnes voksne barn som kan ha urimelige forventninger til foreldrene sine.

De eksemplene du kommer med. du vippser penger til pizza men det voksne barnet vil heller spise biff. Vel da tenker jeg at da får barnet selv betale mellomlegget. Samme med jakke, du vippser penger til en rimeligere jakke og barnet ønsker noe annet. Da får det voksne barnet ta dine penger og selv betale mellomlegget for en jakke hen vil ha.

Når det gjelder å ikke møte til avtaler så er det utrolig dårlig gjort med mindre det er en god grunn bak.

Syns det er alt for lite informasjon omkring disse situasjonene. 
 

Som forelder er det ganske umodent å gå all inn i offerrollen, og å si «alt jeg gjør er galt». Lite reflekterende. Å være forelder er en utakknemlig jobb til tider. Man har valgt å få barn, men barnet har ikke valgt sine foreldre. Man har et stort ansvar når det gjelder oppdragelse, å rettlede, lære, og veilede eget barn. Ingen ender opp helt perfekte, da vi alle er mennesker med både positive og negative sider. Noen ganger er folk så forskjellige, at kommunikasjonen bare blir trøblete. 
Uten at det eventuelt er onde hensikter bak. 

Kommer ikke frem om biffen kostet mer enn det hun vippset, eller hvordan kommunikasjonen  var. Tenker det har en del å si. Han har tydeligvis sagt klart ifra at han liker biff bedre enn pizza når de har snakket om dette. Uten at hun ønsker å lytte til det. Hun fortsetter å insistere på at sønnen er bortskjemt, og håpløs å ha med å gjøre. 
 

Hva er galt med å være glad i biff? Det er sunnere enn pizza. Nå vet hun det, så da har hun sjansen til å ta han med på en god biffrestaurant hvis for eksempel noe skal feires. Eventuelt kan hun vippse til biffmiddag neste gang. Dersom det er for lite penger, får han betale resten selv. Eller så får hun gi beløp til noe han faktisk har lyst på, og som hun har råd til. 

Hvis hun fortsetter å vippse beløp til ting han overhodet ikke ønsker seg på tross av at han sier ifra, syns jeg det høres ut som om hun er den vanskelige med vilje her. 

 

Anonymkode: 50ee0...f40